Sorgen blør overalt

Det står et sted i debuten til Sarah Zahid: «hvordan holder Gud styr på alle variantene av Sarah? / og alle de varianter av milliarder av mennesker / som lever og dør og skal leve?» Roller og forventninger går igjen i bøkene hennes, og i årets utgivelse er det den sørgende datteren som trer frem. I et intenst og insisterende språk – for eksempel er en hel avdeling er skrevet i versaler – foldes tapet av en mor ut, og det er altså særlig den etterlatte datterens rasende sorg som er i fokus.

En markant åre i forfatterskapet til Zahid er livet under senkapitalismen, det vil si et liv hvor selvoptimalisering og selvrealisering står høyt i kurs. Hun kan, om man leser henne fra start til slutt, karakteriseres som en dikter for genererasjon prestasjon. Ikke fordi diktene forsøker å leve opp til et pent og pyntelig ideal, men fordi hun gjennomgående tematiserer det at det fra ung alder av er om å gjøre å være tynn og smart og pen.

Diktene i Blodbank er i likhet med diktene i de tidligere utgivelsene hennes, pepret med slike sykelige sunnhetsidealer, liggepress og kroppsfiksering. Der sunnhet, kosthold og arbeid i La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve (2018) og Bjørnholt VGS (2022) var knyttet til den ubønnhørlige erfaringen av å være ungdom, er selvforbedringsåket i årets utgivelse forbundet med miljøet på høyprestasjonsstudiet jus. Vi har beveget oss fra anorektiske klassekamerater og selvbilder avhengige av karaktersnitt til en subkultur hvor alle i tillegg konsumerer Ritalin, har mekanisk sex og trener på SATS ni ganger i uka.

Vårt oppheng i selvforbedring fremstår i diktene som latterlig og kan i mindre grad enn i de tidligere bøkene leses som et produkt av et ungdomssinns begrensede syn på verden. I Bjørnholt VGS handlet det om å være ung og lovende, «å ha all tida framfor seg», mens i Blodbank viser Zahid frem en gjennomgående hysterisk kultur. Dette hysteriet kommer til syne i språket, ved at fremmedgjørende selvforbedringsfraser mimes, utstilles og ironiseres over. Turbokapitalismens skamløse etos lyder jo akkurat som diktet på side 60:

COSRX The Retinol 0.5 Oil 20 ml
jobber aktivt med å redusere rynker og slapp hud

Ledige stillinger – Advokatfullmektig | FINN Jobb
vi er ute etter en faglig sterk kandidat
minimum B-snitt

Barry’s Bootcamp
tones muscle and maximizes fat loss

hvis du er feit
får du ikke pult

SPF
diet
exfoliate

alle er redde
og konsumerer

har du ikke karakterene
får du ikke jobben

alle er redde
og konsumerer

Selvforbedringsspråket er, ja, fremmedgjørende og banalt, det mangler sjel og ånd. Alene fremstår en slik utstilling av språket kanskje kjedelig og forslitt, men i kombinasjon med sorgtematikken i boka får språket et teatralsk eller overspent preg.

På et mindre direkte og mer uutgrunnelig vis er prestasjonsjaget i Blodbank knyttet til hvordan dikter-jeget kan mestre sorgen etter morens død. Noen av disse «flinke» handlingene, som å spise sunt eller unngå skjerm, er tross alt, før de perverteres til sykeligheter, omsorgshandlinger, noe vi ønsker for våre nære og kjære. På denne måten blir sunnhetsjaget ikke entydig skadelig, for det har også sine koblinger til kjærlighet, omsorg og sykdom. I det første diktet, «hvor er du, mamma?» lyder det slik:

hvor er du, mamma?
får du sove der du er?
er det nok kjøtt og fisk og egg i kjøleskapet?

jeg håper du får i deg nok jern
og nok nærhet
og jeg håper alt du har lengtet etter finnes
der du er
jeg håper det ikke er mørketid eller hudfarger der du er
jeg håper det finnes mennesker som er så gode
at det gode gjennomsyrer dem
jeg håper det ikke finnes karrierejag utroskap
skjermbruk der du er
at du ikke trenger å låse deg inn på do for å gråte
og jeg håper du har to foreldre
som pakker deg inn i fleece
og metter deg med rødt kjøtt og bønner og jordbær
og jeg håper ingen sitter på datamaskinene
i dress hele dagen for å tjene nok penger
til å bo i en villa med to badebassenger
når de er 74 eller døde

(…)

Årets utgivelse skiller seg tydeligst fra Zahids foregående ved at boka har et tilbakevendende motiv. Det kler Zahids språklighet å ha et slikt prisme. Der de tidligere bøkene hennes beskriver et miljø eller et stadium i livet, og lykkes med det, er det som om poetens blikk finjusteres når det i tillegg til å beskrive verden omkring dikter-jeget også har dette vektige motivet å returnere til. Blodet er sentralt i Blodbank – som materie, symbol og metafor. Det gjør boka både mer leken og språklig dristig enn Zahids foregående, og det er i det hele tatt imponerende alt hun får ut av dette motivet.

Blodet, med sine åpenbare koblinger til genetikk, arv og slektskap, forbinder oss med våre foreldre. Eller som det står så fantastisk og brutalt, henvendt til moren som er død av blodkreft: «du må hjemsøke meg eller sette fyr på meg / jeg skylder deg blodet mitt». Blodet blir den uunngåelige påminnelsen – om død og skyldfølelse, men også om nettopp forbindelse.

Blodets mange fasetter figurerer i boka: Forbindelsen er ikke bare til våre forfedre, men også til våre barn og videre igjen til en felles menneskeslekt. Blod kan som kjent koke av raseri. Blod, når det er utenfor kroppen (som når en far kommer hjem full og kaster det opp), er oftest tegn på fare og får alarmklokkene til å gå av i hjernen. Blod er sentralt i høyreekstremes dyrking av etnisk rene fellesskaper. Blod er koblet til religiøsitet, bot og offer. Blodet er imidlertid også utrolig konkret i denne boka siden det er koblet til leukemien. I handlingen det er å gi blod, det selvoppofrende og uselviske i å gjøre noe for en fremmed person, oppstår en religiøsitet:

(…)

og hvordan vi likevel tomhendt drar til samme bank for å tappe det samme blodet og hvordan dette er den største form for hellig bønn og hvordan Gud aldri har eksistert i moskeer fulle av muslimer eller i misjonskirker fulle av lyshudede familier eller i sykehus fulle av overleger nei hvis det finnes en Gud så er det hvilende på en stol med leggstøtte i en blodbank

ser dere, sier han
ser dere hvor tykt blodet er
ser dere at det kommer fra overarmen min
ikke algene i Rødehavet
ser dere?
at det er hverandres blod vi blør?

Det er et bilde og en bevegelse som Vårt Lands anmelder Sigrid Elise Strømmen i sin lesning av diktboka så treffende omtaler som myndig. Det er generelt noe myndig ved språkføringen i diktene i Blodbank, en skjerpethet som smitter over på meg som leser.

Følelsen av å være forlatt – som er helt sentral i diktene – virker sterkest i meg når Zahid lar forestillingsevnen reise over dødens grense. Det vil si når dikt-jeget maner frem moren i hverdagen sin på universitetet, eller når hun ser for seg å ta vare på henne som om hun, og ikke dikter-jeget, var forelderen. Det er noe ømt over de snudde omsorgsrollene, de nesten naive fantasiene og samtidig utrolig elegante sammensmeltningene av mor og datter.

Det er imidlertid i de lengste diktene at boken virkelig skinner. Når utsagnstypen varierer hyppig, nærmest fra linje til linje, mellom bekjennelser, replikker, eksistensielle spørsmål, poetiserende gjentakelser, ironiske stikk og henvendelser til moren, oppleves den direkte språkføringen ekstra dirrende og intens. Blodbank er en høyst lesverdig bok.