Sommerbror og søster høst – en fantastisk tid å leve

1.

Høst av Ali Smith åpner med at en gammel mann skylles i land på en strand, som Odyssevs i Odysseens sjette sang. Han har vært på en lang reise, et liv på over hundre år, og det «har vært grov sjø». Han er snart hjemme igjen, skal snart møte døden «naken som den dagen jeg ble født». Odysseen har vært et litt forskjøvet tjuende århundre i Europa, fra første verdenskrig til brexit. Tidsvitnet Daniel Glucks hell har vært å overleve som fremmed, migrant, jøde, i et fiendtlig århundre. Han har elsket, har mistet de viktigste i sitt liv og blitt forkastet, men ikke av kunsten, bare av kunstneren han elsket; eller var det egentlig alltid kunsten han elsket høyest, etter å ha mistet sin umistelige lillesøster og sitt forbilde i holocaust? For Daniel har alltid kunsten og litteraturen vært mulig, også etter Auschwitz. Kunsten er estetisk og politisk, som Ali Smiths roman. Det skjønne og det politiske forent, som hos Dickens og i Pauline Botys bilder. Kunsten kan også være lett og melankolsk, som hans egen poplåt fra nittensekstitallet om savnet av «søster høst». Eller flertydig som et gammelt svart-hvitt-foto fra et stativ i Paris på åttitallet av et barn kledd i dødt løv, som «kunne se ut som et pågrepet og drept barn (det gjør vondt å tenke på det)».

Daniel var barn et sted på kontinentet, tysktalende «i pene klær», til forskjell fra druknede flyktningbarn på stranden og jenta kledd i dødt løv. Den heldige drømmeren Daniel er gammel. Han er ung. Han har alltid vært for gammel, alltid et gammelt barn. Han er påkledd et sted i Mitteleuropa i følge med sin mor, han er naken og viril, styrket av gudinnen Pallas Atene, den blåøyde mø, og tiltrukket av Navsikaa og hennes terner. «Og Daniel er ikke homse. Han er europeer.» Hele livet representert på de første sidene. Han drømmer og minnes. «Daniel ser fra døden til livet, og tilbake til døden igjen. Verdens fortvilelse.» Hans hundreårige europeiske odyssé har vært innrammet av xenofobi og sjåvinisme.

«Daniel ser bortover stranda på den mørke rekka av ilanddrevne døde. Noen av likene er små barn. Han huker seg ned ved en oppsvulmet mann som har et barn, bare et spedbarn, egentlig, innenfor jakka, med åpen munn, dryppende av sjøvann, og hodet dødt hvilende på den oppsvulmede mannens bryst.»

«Lenger bort på stranda er det flere folk. De er mennesker, akkurat som de andre, men disse er levende. De ligger under parasoller. De ferierer, like bortenfor de døde.»

De er turister. De er oss. Som Vigdis Hjorth i Lærerinnens sang vil Ali Smith i årstidskvartetten fortelle oss en historie om dagens Europa, og hun starter med druknede middelhavsflyktninger. Her, i første kapittel av Høst, er en hovedtematikk i hele brexit-verket satt. «Over hele landet gikk landet i stykker. Over hele landet løsnet landene fra hverandre.» Flyktninger, interneringsleirer, sjåvinisme og høyreekstremisme, piggtrådgjerder, «Dra hjem til Europa!». Utgangspunktet er tydelig allerede i den dickenske første linje: «Det var den verste av tider, det var den verste.» Smith mener vår tid her og nå.

Men vår tid, populismens og nasjonalismens tidsalder, kan ikke forstås isolert. Smith er ikke historiker og ikke en som trekker opp lange linjer og sammenhenger, for eksempel mellom 1940-tallets interneringsleirer og 2010-tallets «utlendingsinternater» for flyktninger og asylsøkere, eller mellom 1930-tallets raselære og 2000-tallets nasjonalisme. I hvert fall ikke åpenlyst. Hun foretrekker det fragmenterte, gåter, metaforer og puslespill og lag på lag med åpne og skjulte referanser til kunst og litteratur. Romankunst, poesi, drama, billedkunst og film fyller alle rom i kvartetten og knyttes tett til livet, det å leve, en måte å leve på og kanskje en etisk tenkning. Fantasien, drømmene, skjønnheten. Og kunsten er politisk i den forstand at den er et forsvarsverk mot virkeligheten.

Det blir en utfordring for leseren, i hvert fall for denne leser, å måtte legge brikkene selv. Det er en forvanskningens poetikk, eller underliggjøringens. Utbyttet kommer gradvis etter hvert som gåtene løses ved lesning og gjenlesning. Lite gis gratis utover de mer overflatiske, men aldri uskyldige ordspillene og de mange vitsene. Men belønningen er stor.

Lesning som gjettelek og puslespill kan fungere hvis man har en forståelse av mening i livet generelt som fragmentert og at den ofte øynes først i retrospekt. Ved lesning av Ali Smiths årstidskvartett må man akseptere at puslespillet man må legge selv, ikke blir komplett. Ikke alle brikkene passer. Det er ikke svar på alt. Slik er det heller ikke i livet, og dette er litteratur som tar mål av seg å speile livet. Slik leser jeg Ali Smith. Poetikken beskrives av Daniel: «[Hele] vitsen med Fantasi er å tøyse med historier som folk tror er hogd i stein.»

2.

Antisemittisme tematiseres i Høst historisk, gjennom scener fra 1930-tallet og andre verdenskrig, men må leses i sammenheng med referansene til rasisme og hakekorsgraffiti i dagens Storbritannia. «Over hele landet malte folk hakekorsgraffiti.» Hakekorset, og dermed nazismen, føres også frem til dagens Frankrike og franskmenns forhold til dette symbolet på rasehat, ultranasjonalisme og krig i vår tid. Jødehat eller antisemittisme nevnes ikke eksplisitt i Høst, og allikevel er det et sentralt tema, til forskjell fra i roman nummer to i kvartetten, Vinter, hvor vi kan lese at «en amerikansk president … har kunngjort, på en dag kalenderen angir som minnedag for Holocaust, at han akter å forby svære skarer av mennesker innreise til Amerikas Forente Stater, basert på deres tro og etnisitet.»

Dette er direkte. Så hvorfor forvanskningen i Høst? Er det slik at hun ikke stoler på en direkte språkbruk i tematiseringen av det tjuende århundres største forbrytelse og traume? Er det et nikk til Adorno og Celan? Altså at hun skriver utfra en tanke om at lidelse og en tragedie som holocaust krever en modernistisk eller formmessig forvanskende estetikk hvis de i det hele tatt skal behandles i litterær fiksjon, slik Jenny Erpenbeck tematiserer traumatiske deler av nyere tysk historie i en eksperimentell form i sine romaner Alle dagers ende og Hjemsøkelse?. Jeg forstår det slik. Kan man si at Smiths poetikk i Høst består i at det er det som mangler som er viktigst, tomrommet som hos Georges Perec i W, eller barndomsminnet? Ikke minst får Høst meg til å tenke på Austerlitz av W.G. Sebald, der tittelen er en omskrivning av Auschwitz. Det er det skjulte og samtidig fiktive biografiske som minner om Austerlitz. Når jeg graver frem årstall, alder og kronologi i Daniels og hans lillesøster Hannahs biografi fra Smiths gjenstridige tekst, føler jeg at gravingen er en del av verket, at mitt aktive arbeid som leser inngår i Smiths poetikk. Austerlitz kan nok sies å være en mer lukket bok enn Høst, men i Høst er det jeg, leseren, som må åpne opp Daniels og Hannahs biografi. I siste bok i kvartetten, Summer, avsløres mer, men fortsatt bare fragmenter, brokker, noen antakelser som blir bekreftet. I Austerlitz er det fortelleren som står for den biografiske utgravningen av den fiktive personen Jacques Austerlitz’ liv. Leseren gjøres da mer passiv.

Annen verdenskrig nevnes ikke før et stykke ut i romanen, der Elisabeths mor peker ut stedet hvor en bunker fra andre verdenskrig falt i sjøen ti dager tidligere. Krigen knyttes umiddelbart opp til den dagsaktuelle tematikken: «Det er der det nye gjerdet har kommet opp, sier hun. Se.» Og: «Et tre meter høyt gjerde med en piggtrådkveil på toppen er åpenbart satt opp tvers over et område like utenfor landsbyen. Hele veien langs gjerdet er det stolper med overvåkningskameraer.» Det dreier seg om opprettelsen av «høysikkerhetssteder», eller mer presist omtalt i Vår som «UK Immigration Removal Centres»: sikrede forvarings- og deporteringssentre for flyktninger og asylsøkere som skal utsendes med tvang. Disse privatdrevne sentrene blir også omtalt i Vinter, men altså særlig i Vår, hvor en av karakterene, Britanny, jobber som vakt på ett av dem. Som ellers i kvartetten trekker ikke Smith entydige linjer. Dagens «høysikkerhetssteder» sammenliknes ikke med Storbritannias interneringsleirer under annen verdenskrig. Men så gjør Smith det allikevel. Daniel og hans far var internert i Storbritannia under annen verdenskrig. Interneringen er bare kort nevnt i Høst, men vi får vite mer i Summer, den avsluttende boka i serien.

Min lesning er at den viktigste historien i Høst er forvansket så mye at den er av de minst synlige. Det er historien om Daniel og Hannah, om «sommerbror» og «søster høst». Det er denne historien – som også omhandler migrasjon og forfølgelse, holocaust – jeg vil begynne å nærme meg.

3.

«Det er litt over en uke siden avstemningen», kan vi lese i Høst. Det er selvfølgelig snakk om folkeavstemningen om Storbritannias EU-medlemskap 23. juni 2016, hvor de engelske, walisiske, nordirske og skotske velgerne blir spurt: «Should the United Kingdom remain a member of the European Union or leave the European Union?» De stemmer som kjent leave og forlater EU formelt i 2020, etter tre og et halvt traumatiske år. Da Elisabeth besøker sin mor i hennes landsby i Suffolk, er stemningen ikke god. Et hus er overmalt i svart og påført «DRA» og «HJEM». Det er da bunkeren fra annen verdenskrig nevnes, og det nye tre meter høye strømførende gjerdet «med piggtrådkveil på toppen», hvor det også er satt opp «stolper med overvåkingskameraer». «Elisabeth tenker på mursteinene i den gamle, nedraste bunkeren under vann» og føler seg litt som den. Dette blir opptakten til en beskrivelse av stemningen rett etter folkeavstemningen: «Over hele landet ba folk andre folk om å dra … Over hele landet var rasistisk hets utbredt. Over hele landet sa folk at det ikke var det at de hadde noe imot innvandrere.»

Overgangen til neste kapittel er direkte og påfallende. Fra mørk samtid i Storbritannia til kontrovers rundt heisingen av et «langt, rødt banner med hakekors» i Nice året før, i 2015. Hakekors-banneret heises i forbindelse med en filminnspilling med handling fra annen verdenskrig. En gjenskapning av SS’ og Gestapos hovedkvarter på Hôtel Excelsior, en sentral for deportasjonene av jøder fra september 1943. Jøder som skulle deporteres til Auschwitz, ble først internert og registrert på hotellet. I en spørreundersøkelse i 2015 svarer et flertall at sinnet en del hadde uttrykt over at hakekorset uten forvarsel ble heist over byen, ikke var berettiget. Disse hendelsene er reelle og fikk store presseoppslag i 2015. Smith gir oss som vanlig svært få detaljer, men her er det mye undertekst. Antisemittisme i dagens Frankrike og Europa. Er okkupasjonen og deportasjonene glemt? På en måte virker valget av denne hendelsen som referanse litt underlig. Jeg forstår det som at Smith antyder at folks aksept av hakekorset viser en manglende aversjon mot Gestapo og deportasjonene, men filmen som skulle spilles inn og som foranlediget den nazistiske scenografien på location, var en filmatisering av en selvbiografisk bok om to jødiske brødre på ti og tolv som flykter fra nazistene under krigen, en viktig og humanistisk bok franske barn og unge har slukt siden den kom ut i 1973: En pose klinkekuler av Joseph Joffo. En scene i denne boka er fra Hôtel Excelsiors vestibyle, overfylt og støyende. Voksne, barn, kofferter, SS-soldater, sivile funksjonærer med lister, redsel. De som ropes opp, vil transporteres til jernbanestasjonen i lastebil. Brødrene ropes ikke opp.

Så hva skjedde i Nice i september 1943? Mussolinis Italia kapitulerte. Nice hadde vært del av italiensk sone, okkupert fra november 1942. Før det hadde Vichy-regimet hatt selvstyre. Med Italias kapitulasjon den 8. september tok Nazi-Tyskland over Nice og resten av den franske regionen. Den italienske sonen hadde vært et siste tilfluktssted og håp for mange jøder. Fra september 1943 sto tyskerne selv for deportasjonene til Auschwitz og andre utrydningsleirer. Den franske politikeren Simone Veils selvbiografi utfyller Smiths Nice-fragmenter og beskriver deportasjonen fra Nice til Auschwitz i mars 1944, da Veil var 15 år gammel. Simone Veil reddet seg og sin søster fra utryddelsesleiren, kjempet senere gjennom selvbestemt abort i Frankrike på vegne av en sentrum-høyreregjering og ble president i Europaparlamentet. Hun beskriver dermed både det helvete Hannah kunne endt i i Auschwitz, og den fremtiden en som Hannah ville hatt mulighet til å oppleve hvis hun hadde overlevd. Simone Veils liv og selvbiografi tematiserer mye som er sentralt i Høst og årstidskvartetten, i sammenheng med både nyere europeisk historie og samtiden. Veil blir et symbol også etter sin død i 2017, som overlevende fra Auschwitz, som forkjemper for europeisk samarbeid og som moderne kvinne, bare den femte blant syttitre menn i Panthéon, det sekulære mausoleet for fremstående franske personligheter, dit hennes levninger flyttes av president Macron i en æresseremoni i 2018, i en tid der Frankrike, som hadde Vest-Europas største jødiske befolkning før annen verdenskrig og fortsatt har det, igjen utsettes for antisemittisme. Jeg fant boka på Panthéon i 2019, i et Paris preget av gule vester.

«Hun er tolv. Han er sytten» står det om Hannah og Daniel, i en scene fra Berlin. Om Hannah var tjueto i 1943, er dette altså 1933. Også i andre scener er det mulig å regne seg frem til årstall og slik finne sammenheng. Jeg blar tilbake til en scene åtti sider tidligere. Scenen dukket opp ute av sammenheng, men nå faller brikkene på plass. «Daniel, gutt om bord i et tog på vei gjennom tett granskog. Han er liten og tynn, seksten somre gammel, men han tror han er mann. Det er sommer igjen, han er på kontinentet, det er litt urolig på kontinentet. Noe holder på å skje. Det skjer allerede. Alle vet det. Men alle later som det ikke skjer.» Det er noe tidligere samme år, 1933, før Daniel har fylt sytten. I scenene fra 1930-tallet kan man ane den økende utryggheten og nazismens inntog.

4.

«Hun er gløgg.

Hun løfter ordet sannferdig til helt nye høyder.

Hun er farlig og strålende.»

Lillesøster, søster høst, hun er Daniels forbilde, hans rollemodell. Det er hun som er leseren, ikke han. Det er hun som alltid krever å få vite hva han leser. «Fortell meg hva du leser», spør hun, vel vitende om at han ikke leser i det hele tatt. Det er hun som er den modige, hun som forstår kunsten og gjennomskuer sin tid. Hun er hans livs savn, tomrom. Det er henne han sannsynligvis leter etter hos alle kvinner, hos den sensuelle bohem-kunstneren Pauline Boty, og det er henne han kjenner igjen i den lille nabojenta Elisabeth, senere kunsthistoriker. Søster høst er den tragiske helten og den egentlige hovedpersonen i Høst. Hun er den smarte kvinnen, kunstneren, seeren som gjennomskuer tiden og mannfolka, men som ikke overlever. Daniel er lettvekteren, esteten som lever hele århundret gjennom kunsten, men uten å bidra med noe vesentlig selv.

Daniel har ingen bilder av sin lillesøster, men har beholdt deler av et brev som kan se ut som det er skrevet dette året:

«Det er et spørsmål om hvordan man ser på situasjonen, kjæreste Dani, hvordan man tar et overblikk og finner ut hvor man er, og hvordan man, om man kan, når man ser uten å la seg narre, velger ikke å fortvile, og samtidig hva som er best å gjøre. Håp er nettopp det, det er alt det er, et spørsmål om hvordan man forholder seg til negative gjerninger mot mennesker begått av andre mennesker i verden, og ikke glemmer at både de og vi er mennesker, at intet menneskelig er oss fremmed, det onde med det gode, og aller viktigst, at vi bare er her et øyeblikk, ikke mer. Men i det Augenblick er det enten et godmodig blunk eller en frivillig blindhet, og vi må vite at vi i samme grad er i stand til begge deler, og være rede til å heve oss over det onde selv når vi sitter i det til oppover ørene. Så det er viktig – og her taler jeg direkte til den vennlige og sjarmerende og sørgmodige sjelen til min kjære bror som jeg kjenner så godt – ikke å kaste bort tiden, vår tid, mens vi har den.»

Dette er et manifest, et testament. Og en oppfordring som Daniel ikke føler at han har fulgt. Da Hannah sender dette brevet, er hun antakelig i Nice, hvor hun pleier sin og Daniels mor, som er syk. Daniel er i England med deres far. Igjen må jeg bla frem og tilbake på jakt etter sammenheng. Tjue sider tidligere er det et lite fragment. En pleieassistent på aldershjemmet hvor hundreogettåringen Daniel igjen sover sin nesten kontinuerlige drømmesøvn, kan fortelle Elisabeth at «Vi ble veldig forundret alle sammen…, da han fortalte oss om tiden under krigen, da de ble internert. Han som egentlig var engelsk, men dro dit med sin gamle, tyske far, selv om han kunne ha holdt seg utenfor hvis han hadde villet. Og at han prøvde å få søsteren sin hit, men at de sa nei». Daniel ble altså internert i Storbritannia under krigen. Typisk nok har ikke Daniel fortalt dette til Elisabeth, selv om hun føler at de er svært nær hverandre. Han har fortalt henne minimalt om seg selv. Leseren får vite lite. Dette er uansett en peker til interneringen av tyskere, østerrikere og italienere i Storbritannia i 1940 som potensielle femtekolonister. En stor andel var jødiske flyktninger.

5.

Ali Smith gjorde seg intenst relevant med Høst i 2016 og deretter med Vinter og Vår. Årstidskvartetten er et verk som tar pulsen på tiden i en mesterlig litterær form hvor kunst spiller en hovedrolle, og føles nødvendig i en tid som fortjener den harselerende, men samtidig dypt alvorlige behandlingen Smith gir den. Da jeg åpner Summer, som kom ut på engelsk i juli i år, føler jeg at mye står på spill. Klarer Smith å smelte kvartetten sammen til et helhetlig verk som fortsatt føles vesentlig som litteratur og som nåtidsanalyse? Hvordan blir 1930- og 40-tallet stående som historisk parallell? Vil Smith videreføre en forvanskende form, hvor kunsten infiltreres formmessig og tematisk?

Vel, søskenparet Daniel og Hannah og deres historier fra annen verdenskrig er med. To kapitler fortalt fra henholdsvis Daniels og Hannahs perspektiv utgjør den formale og tematiske kjernen i Summer. Daniel følger dessuten med videre i handlingen frem mot en finale der trådene i kvartetten, eller jeg burde heller si familiebåndene, samles. Hannah forblir verkets tragiske heltinne, kanskje i enda større grad enn i Høst. Med navn lånt fra Hannah Arendt og barberens kjæreste i Chaplins Diktatoren er hun en handlingens kvinne som bare kan matches i aktivistisk virketrang av den evige raddisen og aksjonisten, tante Iris fra Vinter.

Annen verdenskrig er med allerede i åpningen av Summer, i en scene fra en dokumentarfilm av Lorenza Mazetti fra London, «da London var et av de mange stedene som måtte gjenoppbygges i de årene, for nesten en livstid siden, etter at titalls millioner mennesker av alle aldre i hele verden hadde dødd før tiden». Verdenskrigen tematiseres gjennom kunsten. En fortellerstemme beskriver scenen fra Mazettis kunstfilm: En performance-kunstner med hatt og frakk og to kofferter danser over Londons istykkerbombede hustak. Videreføres altså annen verdenskrigs speilende funksjon fra Høst i Summer? På det er svaret et tydelig ja! Faren til søskenparet Robert og Sacha på tretten og seksten har flyttet inn i nabohuset med sin kjæreste, Ashley, etter at han og moren deres stemte forskjellig i brexit-avstemningen. En natt hører Robert, som liker å lytte etter lyder fra soverommet, Ashley gråtende fortelle om to tyske amatørfilmer fra annen verdenskrig som hun nettopp har sett på TV. Den ene viser en sommerfestival i en tysk by der siste del i en parade er en «karikert jødisk person som ser ut gjennom gitteret i et vindu i en fengselsbil, i ferd med å bli kjørt til fengsel, og alle ler og vinker farvel». Den andre filmen er fra en messe og viser «folk kledd ut som tyske borgere som kostet gatene med enorme karikerte koster, og det de feide bort fra gatene var mennesker kledd ut som jødiske karikaturer». Hulkende gjentar Ashley, mens Roberts far helt uinteressert sovner, at det som gjør henne mest opprørt, er «måten da og nå møttes, og at tiden da var som en karikatur, og at nå var tiden fullstendig karikert igjen». Det fortvilte opptrinnet formidles fra den tretten år gamle Roberts kynisk-følsomme perspektiv. Robert holder med faren, men scenen merker ham. Den er tydelig. To tider speiler hverandre, to tider som føles som karikaturer.

De to midterste romanene har tematisert en rekke vanskelige aspekter ved samtiden. Med Summer skapes en klammeform for de fire bøkene. Søskenparet og 1930- og 40-tallet. Sommerbror og søster høst. Hannah ble igjen på 1940-tallet. Det er de beste som dør. Daniel er med videre og blir en del av en avsluttende gjenforening og kanskje forsoning. Ikke med krigens og sjåvinismens krefter, men kanskje med tiden ved at han får gjenoppleve sin lillesøster gjennom en ny generasjon, trettenåringen Robert som personifiserer et håp, om enn komplekst, for fremtiden.

Det som skjer etter den nattlige scenen, er at Ashley, som har skrevet på en slags kritisk politisk-lingvistisk ordbok, blir fullstendig og varig stum, ute av stand til å bruke stemmen selv om Robert sjekker om det hjelper å tråkke henne hardt på foten. En annen som ikke snakker i Summer, er Zelig, den yngste av to jødiske brødre som er internert i Hutchinson-leiren etter å ha flyktet fra Dachau. Zelig pleide å synge med vakker stemme, forteller broren Cyril, men nå bruker han nesten ikke stemmen. Zelig ble arrestert fordi han hadde Klodenes Kamp av H.G. Wells og The Artificial Silk Girl av Irmgard Keun, en samfunnskritisk roman fra en ung kvinnes perspektiv i Weimar-Tyskland fra 1933, i sekken. Han var i Dachau i fjorten måneder. «Det han så der, kan han ikke skrelle bort fra fronten av sine øyne», forklarer Cyril på sitt usannsynlige tysk-engelsk. Brorens hukommelse var «det som blir igjen når en flamme har ødelagt deg og alt i deg har smeltet og endret form», hadde Cyril forklart.

Jeg føler det riktig å knytte dette til et utsagn av Primo Levi sitert i åpningen av Ekstremismens tidsalder, Eric Hobsbawms historieverk om det tjuende århundre:

«Vi som overlevde leirene er ikke virkelige vitner. Dette er en ubehagelig tanke som jeg gradvis har måttet godta når jeg har lest hva andre overlevende har skrevet, meg selv inkludert når jeg leser mine egne beretninger om igjen etter noen år. Vi, de overlevende, er ikke bare en ørliten, men også en avvikende minoritet. Vi er de som på grunn av utflukter, dyktighet eller hell aldri nådde bunnen. De som gjorde det og som har sett Medusas hode, kom ikke tilbake, eller kom tilbake uten ord.»

Primo Levi opplevde grusomheter, og beskrev dem, men mente altså at de som har nådd bunnen og overlevd, de tier. Paul Celan levde gjennom det uhyrlige, men ble en språklig og poetisk fornyer. Georges Perec tiet om det vesentlige i W, eller barndomsminnet, gjorde det om til et merkbart tomrom. Sebald gjorde sitt stoff vanskelig å trenge inn i. Smith velger en variant av Perec og Sebald; teksten i Summer er fragmentert og ukronologisk, som resten av kvartetten, og må delvis sys sammen av leseren selv. Hun tematiserer dessuten stumheten og den farlige glemselen. Hun går ikke rett på stoffet, føler kanskje at hun ikke har rett til det, hun som ikke har følt forfølgelse på kroppen. Forfattere og vi andre som har det bra og ikke engang er berørt, bør vi tie? Smith kan kanskje støtte seg til Isaiah Berlin og et annet sitat Eric Hobsbawm bruker i åpningen av sitt verk om ekstremismens tidsalder: «Jeg har levd gjennom det meste av det 20. århundre uten, og det må jeg legge til, å ha lidd personlig overlast. Jeg husker det bare som det mest forferdelige århundret i Vestens historie.» Smith har heller ikke lidd noen overlast og har ikke måttet gjennomleve forrige århundres verste tider. Hun bidrar like fullt, med litterære virkemidler, til nødvendig historiefortelling for å hjelpe oss med å huske det vi ikke bør glemme. Den tredje i boka som omtales som stum, er Greta Thunberg. Seksten år gamle Sacha forklarer: «Da [Greta] var et lite barn, gikk hun inn i en sjokktilstand da hun innså hva som ble gjort mot jorda, og hun sluttet faktisk å være i stand til å snakke. Og så innså hun at hele poenget var at hun måtte snakke. At hun måtte bruke stemmen sin.» (Sachas mor misforstår og tror «Greta» er Greta Garbo, som hennes mann mente aldri burde ha åpnet munnen.) Slik snur Smith argumentet om å tie. Det er viktig å ha en stemme, og bruke den, og vitne, bruke språket til å snakke sant om det vesentlige, til forskjell fra, eller heller i kamp mot, samtidens politiske lederes «autentiske løgner» og «emosjonelle sannheter», for å sitere fra farens kjærestes kritiske ordbok.

Den 104-årige Daniel tier også det meste av tiden. «Daniel ligger der så stille i senga, og hula som er munnen hans, alt dette usagte, er terskelen til hennes verdens undergang.» Hva ville Daniel kunne si som ville endre verden slik hans unge venn Elisabeth kjenner den? Fortelle om krig, internering, forfølgelse, «verdens fortvilelse»?

6.

I Høst består Daniels minnearbeid av en blanding av minner, refleksjoner og visjonsaktige drømmer. I Summer er drømmene realistiske minner, men han glir ustanselig frem og tilbake i tiden og mellom drøm og våken tilstand. Fortellingen vi får fortalt i bruddstykker, er om internering av «fiendtlige fremmede» i Storbritannia under annen verdenskrig. Daniel interneres sammen med sin tyskfødte far, som har bodd i England siden før første verdenskrig, men som aldri har somlet seg til å skaffe seg britisk pass selv om han ble internert under første verdenskrig også og samtidig skilt fra sin jødiske kone og deres nyfødte sønn, Daniel, som begge ble utvist etter fødselen i 1915. («Moren tenkte ikke på seg selv som jøde før de stemplet det i papirene hennes.») Siden har familien levd atskilt. Faren i London, der også Daniel bor sammen med ham fra han er seks, moren i Berlin med datteren Hannah, som blir født i 1920. Alle fire er sammen i Berlin hver sommer frem til 1933, og de feirer av og til jul sammen i London. Felles julefeiring blir det også for siste gang i 1933. Antisemittismen har vært der hele tiden, men nazistenes maktovertakelse i Berlin endrer alt.

Far og sønn hentes av høflig britisk politi en tidlig morgen i 1940 og tas til Bertram Mills Circus, Ascot, hvor de må bo i halm i skitne staller med nitti køyesenger, tre i høyden. (Noen av lokalene var en gang brukt til å huse elefanter. Nå skulle universitetsprofessorer bo der.) Mange er jøder, inklusive rabbinere, det er mange eldre. Etter noen uker fraktes de videre til Hutchinson-leiren i Douglas på Isle of Man, hvor oppholdet for Daniel og hans fars del viser seg å avsluttes sommeren 1941. Hutchinson-leiren er en interneringsleir for tyske jøder, akademikere, opposisjonelle til det tyske naziregimet og kunstnere. De internerte frykter bombingen av London og lever i angst for at nazistene skal komme etter dem. De britiske soldatene som følger dem til leiren, tror de internerte er nazister. «Fortalte oss ingenting, sa soldaten. Fiendtlige fremmede er det de sa. Er det ikke dere som er tyskerne?» De lokale barna som av og til kommer til piggtrådgjerdet og prater med fangene også. «Snakk litt nazi, da vel!» I Daniels drømmer fra Douglas får vi møte «Kurt» og «Uhlman. Fred». Beskrivelsene av Kurts dadaistiske performance-kunst og skulpturer lagd av matrester og skrot, avslører raskt at det dreier seg om Kurt Schwitters, utøver av «degenerert» kunst, eller Merz, som han kaller det, på flukt fra naziregimet, først til Norge og Lysaker i 1937 og deretter til England i 1940, bare for å bli internert sammen med andre «fiendtlige fremmede» på Isle of Man.

Fred Uhlman er like interessant. Smith avslører bakerst i boka at hun har lest seg opp om Hutchinson-leiren ved hjelp av tekster av denne billedkunstneren og senere forfatteren . Dagboka hans fra Isle of Man og hele livshistorien hans er et tydelig forelegg for denne delen av Summer og for karakteren Daniel. En rekke detaljer fra interneringsdagboka til Uhlman er med. Beskrivelser og forløp likner. Fred Uhlmans tegninger av den lille jenta med ballongen, «datteren, det nyfødte barnet», som vandrer gjennom helvete – Uhlman fikk ikke se sin datter, født uka etter at han ble internert – er levende gjengitt av Smith. Syklusen av tegninger og linoleumstrykk (lagd med gulvlinoleum) er en mørk Goya-inspirert odyssé, utgitt som Captivity i 1946.

Arbeidet med tegningene og trykkene hadde en nødvendig terapeutisk funksjon for den sterkt deprimerte Uhlman («Internert i fem måneder. (Hvorfor? Hvorfor?)», skriver han i dagboka. «Var jeg ikke en ledende anti-nazi … Hadde jeg ikke varslet igjen og igjen mot Hitler? Hvorfor skulle jeg, av alle mennesker, bli internert?») De skulle også vise seg å bli høydepunktet i den kunstneriske karrieren for denne tysk-jødiske juristen, naziregimekritikeren og selvlærte kunstneren. Han nådde aldri høyere, på samme måte som regnskapsføreren, kunstelskeren og dilettanten Daniel, som plages i bøkene over at han aldri utrettet mer enn sin ene poplåt «Sommerbror og søster høst». Uhlman ville bli engelskmann, selvbiografien hans heter The Making Of An Englishman, uten noen gang å føle at han helt ble akseptert som det. Han ville legge tysk kultur bak seg etter krigen. Dette er en livsskjebne Daniel og Daniels far er variasjoner over, på samme måte som hovedpersonen i Uhlmans roman Forsoningen, skrevet sent i livet, i 1971, et lite mesterverk og plaster på såret etter manglende suksess som kunstner. Romanen ble utgitt på nytt på norsk i 2019 og er en bok om to seksten år gamle gutters umulige vennskap på 1930-tallet. Ali Smiths litterære gjengivelse av det akademiske og kunstneriske programmet i Hutchinson-leiren, med forelegg fra Uhlman, der professorer holdt forelesningsrekker fra hukommelsen, for eksempel «Dr. Zuntz’» forelesninger om Odysseen, var det som inspirerte meg til å lese Uhlmans dagbok. Den viste seg å være kortfattet og fascinerende. En voldsom debatt over temaet «Bør kunstneren portrettere sin tid?» gjengis av Smith. En annen debatt fra dagboka er: «Finnes det noe slikt som upolitisk maleri?» «Er du en elsker av kunst, Mr Gluck?» spør Mr. Uhlman den unge Daniel i Summer. «Jeg vet ingenting om det, Mr. Uhlman, sier Daniel. Min søster er av og til maler. Men jeg vet ingenting.» Dette vil endre seg. Er det kunsten som foredler ham?

Mistanken om at Hannah ikke overlever scenen ved fiskemarkedet i Nice i september 1943, bekreftes i Summer. Hun har skaffet falske identitetspapirer og hjulpet med fluktruter fra Nice til Sveits, som altså først er en del av det selvstyrte Frankrike (Vichy), deretter okkupert av Mussolinis Italia og til slutt overtatt av Nazi-Tyskland, en forverring etappe for etappe for jødiske fastboende og flyktninger. Da Hannah blir skutt, har hun en datter på tre. Sacha, en musikalsk liten jente som det franske ekteparet Madame og Monsieur Albert lover å ta seg av hvis Hannah ikke vender tilbake fra et av sine oppdrag. Ekteparet Albert er anstendige mennesker, slik heldigvis mange er på denne tiden. Anstendige mennesker i konfliktfylte tider er hos Ali Smith et uttrykk for håp. Hvilke andre håpefulle elementer finnes i bøkene? For det er et håp der, antydninger til håp for samtiden. Kunsten er allerede omtalt. Den er nødvendig, et forsvarsverk av kritikk, motstand, refleksjon, menneskekunnskap, skjønnhet. For Daniel er kunsten et språk, en referanseramme, en måte å forholde seg til livet på.

Den viktigste grunnen til at det er håp i romankvartetten, er allikevel de unge, barna, ungdommene, gjerne de på tretten. Hannah er fyr og flamme, intelligent, en kraft. Elisabeth har nysgjerrighet og vilje, og Sacha miljøengasjement. Sacha er helt «environ/mental», ifølge sin lillebror Robert, selv en spinnvill urokråke med meninger inspirert av de verste aspektene ved brexit-kampanjen, og som gjør ting som absolutt kan slå uheldig ut. Robert er kompleks og feilbarlig. «Det er en fantastisk tid å leve i», tenker han. «Verdensordenen endres.». Portrettet er godt når han faller ut av rollen sin og forsvarer sin ledestjerne Einstein, som han leser om i en biografi han har stjålet i bokhandelen, Einstein On The Run, historien om Einstein på flukt fra nazistene, «Einstein! Som nazistene sa de ville henge så fort de fikk sjansen fordi han var så jødisk.» Robert aksepterer å være «Hannah» for Daniel for å gi den gamle mannen mulighet til å forsone seg med sin tid. Robert gir Daniel den aller minste fiolinen de har arvet etter bestemoren, uten at noen av dem innser betydningen. Med Robert kan det gå dårlig – men det kan også gå bra. Og her er vi tilbake til de anstendige menneskene, for den bitte lille fiolinen ville ikke ha vært å finne hvis ikke Madame og Monsieur Albert hadde tatt på seg ansvaret for Hannahs datter, den lille fiolinisten som når alt kommer til alt sterkest representerer håp i romanen. Det er hun som er barnet i Barbara Hepworths todelte modernistiske skulptur «Mor og barn», som gjenforenes hos Daniel i slutten av Summer og slik står for gjenforenings- og forsoningstemaet i romanens siste del, tenker jeg. Jeg leser en rekke av de unge i bøkene som refleksjoner av Hannah. Hannah forblir ung for alltid. Ungdommene sliter. Med å finne sin plass, med fremtids- og klimafrykt, og generelt med de voksne, både med politikerne og med mødrene som drømmer seg tilbake til sin egen ungdom og misforstår det meste fordi de ikke hører ordentlig etter. Fedrene er ikke til stede.

I Summer får vi se mer av brevvekslingen mellom søsknene. Det siste brevet Daniel får, er fra 1939, da Hannah er atten. I 1940 bytter Daniel til seg to av Fred Uhlmans tegneark, omtalt i Uhlmans dagbok som en uvurderlig eiendel han fikk med seg av sin kone da han ble internert. Daniel bruker arkene som brevpapir, og vi får lese det han skriver. Men så river han det ferdige brevet i stykker og lar papirbitene fly med vinden, som de trofaste og langtreisende tårnsvalene, som også utgjør skrift på himmelen. Han og Hannah har en avtale om å skrive, men å destruere brevene istedenfor å postlegge dem. Postkassa, som ikke benyttes fordi nasjonalisme og krig har stengt grensene og gjort trygg korrespondanse umulig, finner vi igjen andre steder i teksten, som i forbindelse med den lille figuren, en pin formet som en svømmende jente, som Daniel får i interneringsleiren. Han har funnet figuren ved en postkasse, forklarer Cyril. «Jeg gir deg en måte å flykte fra denne øya på på ryggen av denne svømmerjenta.» Slik blir svømmerjenta Daniels lillesøster som skal redde ham. Det er på hennes rygg han redder seg gjennom livet og det tjuende århundre. Men som 104-åring finner han ikke den lille figuren og husker ikke hvor eller når han har mistet den. «Han er en veldig skjødesløs mann av og til», tenker Daniel. «Han kan ikke få uttrykt hvor mye han misliker seg selv for å glemme ting han ikke kan huske.» I Høst husker han ikke Hannahs navn. Daniel er et av de siste vitnene – før den historiske glemselen setter inn.

LITTERATURLISTE:

Hobsbawm, Eric: Ekstremismens tidsalder. Det 20. århundrets historie 1914–1991, Gyldendal 2003
Joffo, Joseph: En pose klinkekuler, Aschehoug, 1975
Brinson, Charmian, Anna Müller-Härlin, Julia Winckler: His Majesty’s Loyal Internee: Fred Uhlman in Captivity, Vallentine Mitchell, 2009
Smith, Ali: de fire romanene i årstidskvartetten på engelsk og norsk (Summer kun på engelsk), Hamish Hamilton / Forlaget Oktober, 2016–2020, oversatt av Merete Alfsen
Veil, Simone: Une vie, Stock 2009.