Om På ditt aller vakreste av Rune Christiansen.
Fade in: Er det mulig å lage pornofilmer «uten all skiten i bånn»?
Jean-Luc Godard skal en gang ha ytret følgende bemerkning om filmkunst: «Alt du trenger for å lage film er en jente og en revolver.» I På ditt aller vakreste av Rune Christiansen gjentas denne spissformuleringen av Robert, kameraten til hovedpersonen Markus. Sitatet nevnes idet de minnes utgangspunktet for prosjektet deres, nemlig å produsere pornofilmer «uten all skiten i bånn». Men er dette mulig? Dette er en av de tematiske trådene som ifølge vaskeseddelen forfølges i boka. Og jeg kunne legge til: Er det mulig å forbli upåvirket rent følelsesmessig av å ha et slikt yrke? Og hva er det de i det hele tatt ønsker å bevise med dette prosjektet?
For å ta det grunnleggende: På ditt aller vakreste forteller historien om Markus, en 27 år gammel forvirret forfører. Markus spiller hovedrollen både i og utenfor pornofilmene som de to kameratene lager, og beretningen skildrer hans søken etter å finne et balansepunkt i tilværelsen. Dette involverer blant annet å finne kvinnen med stor K, den eneste rette. Og det involverer det å finne sinnsro, slå seg til tåls med at man har gjort sine valg, at man er «mannen i skoa sine» for å bruke Markus' egne ord. Og ikke minst: Det involverer for Markus et forsøk på å holde styr på en rekke forhold samtidig, forsøke å håndtere alle de kvinnelige relasjonene han har gående til enhver tid. Og dét er ikke så rent få. Endelig handler det også om å gjennomgå en modningsprosess. Markus har kommet til et punkt i livet hvor han må foreta en kursendring, hvor han må bestemme seg for om han vil fortsette med filminnspillingene, eller legge prosjektet på is.
Rune Christiansen har tidligere skrevet tre romaner, åtte diktsamlinger og én barnebok. Som romanforfatter utmerker han seg ved første øyekast med et muntlig, direkte språk, samtidig som historiene hans tar gjerne for seg mannlige hovedpersoner på kanten av et stup. Vi snakker om antihelter med tilhold i Storbritannia, og særlig Glasgow, slik også tittelen på hans første roman, Hvalene i Glasgow (1990), indikerer. Det samme gjelder for øvrig hans to neste romaner, Dypt mørke (1992) og Steve McQueen er død (1997), mens handlingen denne gangen utspilles i Göteborg.
«Jean-Paul's Gravity»
Et annet synlig trekk ved forfatterskapet er at Christiansen ofte henter inspirasjon fra film. De som fikk med seg hans oppvisning i spørreprogrammet «Tatt av filmen» for noen år siden, vil neppe så tvil om hans kunnskaper på området. Og han danderer fortellingene sine mer enn gjerne med referanser til diverse filmer, det er nok å vise til tittelen på hans forrige roman, Steve McQueen er død. Men det er de franske bølge-regissørene som synes å være de store forbildene. I en scene i På ditt aller vakreste, hvor Markus fortsatt er sammen med kjæresten Kajsa, leser han høyt for henne fra en artikkel av Francois Truffaut om Jean-Paul Belmondo: «For øyeblikket er jeg ikke i tvil om at Jean-Paul Belmondo er den beste unge skuespilleren i vår tid, den beste og den mest komplette. Belmondo kan spille en aristokrat eller mannen i gata, en intellektuell eller en gangster, en prest eller en klovn, alt med samme troverdighet.» (s. 55–56). Det sier litt om hvor høyt Markus (og Rune Christiansen?) setter en av frontfigurene i Den franske bølgen.
På samme tid tar Christiansen også selv i bruk filmatiske grep, både i romanene og diktene sine. Ikke minst maler han mange tablåer, stemningsbilder, ja, åpningsscenen i På ditt aller vakreste er nærmest som å følge et kamera som panorerer over Göteborg – og som dermed setter tonen. Men det hele begynner egentlig allerede før åpningsscenen:
Det som händer oss är alltid på något sätt en bild av oss själva, men man måste kanske se det oppochner eller utochin, inte bare rättvänt, utan också bakvänt.
Slik innledes romanen, med et sitat av den svenske forfatteren Walter Ljungquist. Ser man litt nærmere på det, kan man trekke ut noen momenter som også utdypes i selve fortellingen: På den ene siden, sier sitatet, vil alle begivenheter på en eller annen måte speile menneskelige egenskaper. På den andre siden ligger det en oppfordring her til å se ting fra flere og uventede synsvinkler, kanskje en påminning om at dette bør være en ledetråd for vår lesning av historien som følger. En slik holdning legger mye av ansvaret for betydningsdannelse på den som registrerer og tolker, i dette tilfellet leseren.
Og Christiansen dyrker i denne romanen ganske riktig en «show, not tell»-estetikk. Begivenhetene skal kunne tale for seg selv, og det skal være opp til leseren å slutte seg til hva slags type Markus er ut fra selve hendelsene. Denne holdningen blir ytterligere understreket lenger ut i romanen, i en scene hvor Markus kommer i prat med legen og forfatteren Åke. Åke retter her hardt skyts mot Freud, han mener kort sagt at Freud er skyld i at «den vestlige litteraturen bare består av oppvekstromaner, jævla forklaringer, forbanna skjemaer … han ødela faenmeg hele det vestlige sjelslivet …» (s. 129).
Mulig dét. Men samtidig er også På ditt aller vakreste i høyeste grad en introspektiv roman, hvor Markus' mange refleksjoner rundt hendelsene legges fram. Uten at dette på noe vis blir til påtrengende «forklaringer» av hans beveggrunner, snarere små formidlinger av sinnsstemningene han befinner seg i. Her er ett av Christiansens virkemidler særlig synlig: bruken av tre prikker … et virkemiddel som i alle fall leder mine tanker til Céline. Effekten som dette avføder, er at stilen i disse passasjene minner om tankerekker, eller for å bruke et mer litteraturhistorisk belastet ord; tankestrømmer. Leseren kommer tettere inn på Markus. Hans sinnsstemninger og følelser blottstilles. Men det er også riktig å si at Markus forsøker å være rasjonell, han forsøker nettopp å finne forklaringer på hvorfor han havner opp i de situasjonene han gjør, forsøker å analysere seg fram til hva han vil bruke livet sitt til. Ikke alltid med like stort hell, dessverre. Fornuften er åpenbart ikke hans bord, og jeg synes det i det hele tatt er mye som forblir uklart ved ham. Jeg synes derfor det er betimelig å stille spørsmålet: Hvem er egentlig Markus?
«Det er temmelig tilfeldig sammensatt, alt samma.»
Det er nemlig vanskelig å bli klok på Markus. Han er en pornofilmskuespiller med forbausende høy kulturell dannelse, sitt yrke tatt i betraktning. Hans store idol er Jean-Paul Belmondo, og han benytter enhver anledning til å komme med referanser til titler på filmer, bøker og sanger. Det er ikke snakk om hvilke som helst titler, heller, men et kresent utvalg fra øverste hylle, noe som vitner om en høy kulturell bevissthet. Det jeg har litt problemer med å svelge ved dette, er at Markus ellers virker som et ganske tiltaksløst menneske. For å sette det hele litt på spissen, vil jeg nesten påstå at han verken har vyer eller evne til å sette ting i perspektiv. Det er åpenbart hans venn Robert som er drivkraften og hjernen bak prosjektet deres om å lage «pornofilmer uten all skiten i bånn». Markus er bare med, later det til, og oppviser få tanker rundt dette. Den ekstreme innsikten i filmer, bøker og musikk bryter med hans andre karaktertrekk.
Og hvordan framstår han så ellers? Markus er slik jeg oppfatter ham et følelsesmenneske, en flyktig type med store humørsvingninger. Han vakler rastløst fra kvinne til kvinne, klusser ting til, vet ikke om han ønsker faste, forpliktende forhold eller om han vil leve i nået. Han er høyt oppe i det ene øyeblikket – og langt nede i det neste. «Du går for langt, Markus,» (s. 58) er beskyldningen kjæresten Kajsa retter mot ham. Dette er en anklage som gnager ham, og han gjør vitterlig et helhjertet forsøk på å finne en likevekt i alt dette ustadige. Bokas andre del går da også under den megetsigende tittelen «1 g», som er benevnelsen på «akselerasjonen som tilsvarer tyngdekraften som holder oss på jorda». Kraften som gjør at vi kan stå rett opp og ned på jorda uten å ramle. Dette utgjør samtidig ett av hovedmotivene i boka. Markus forsøker hele tiden å finne det nevnte balansepunktet, være «mannen i skoa sine», men føler seg stadig nettopp som det motsatte: «Jeg var splitta i to, venstresida var til høyre og høyresida til venstre, jeg var faenmeg satt sammen helt gærent …» (s. 98). Men hvem er det som fikser nettopp dette – som mestrer alle roller, som er i balanse? Jo, det er selvsagt Jean-Paul Belmondo. Det er vel også derfor det refereres til «Jean-Paul's Gravity (gravity = verdighet/tyngde – av tyngdekraft)»?
«Dette er stemmen, den sier ingenting, men følg den … følg den»
I en av bokas mest interessante passasjer drar Markus fra Göteborg til familiehytta på det fiktive stedet Bunsö. Forholdet til kjæresten Kajsa har havarert, han er fortvilet og reiser til øya nærmest i affekt. Sekvenser som denne fungerer ofte som en øyeåpner i forhold til det å komme nærmere inn på rollefiguren. En parallell i antikken er scener hvor helten stiger ned i dødsriket, en bevegelse som ble kalt «katabasis», «å gå ned». Disse scenene hadde ikke så mye å si for handlingen på det ytre plan, men de var viktige fordi helten mottok avgjørende informasjon; han spurte gjerne avdøde familiemedlemmer til råds – og steg opp igjen til verdens overflate beriket av innsikt.
På liknende vis kan også Markus' reise til Bunsö forstås som et forsøk på å komme seg bort fra vante rammer, for å samle trådene, oppnå erkjennelse og oversikt over en kaotisk situasjon. Men Markus går i motsetning til de greske heltene ikke tilbake til sine familiemedlemmer, er øyensynlig ikke interessert i fortiden. Den eneste luken mot hans barndom lukkes nesten før den har blitt åpnet. Han minnes i et kort øyeblikk mora: «Jeg tenkte nesten aldri på henne, hadde aldri gjort det, huska henne bare som en eller annen fjern slektning.» (s. 94). Så blir det med dét. Kanskje har Freud skylden for mange dårlige oppvekstromaner, hva vet jeg, men jeg opplever uansett at Markus blir ganske uforløst som rollefigur. Jeg blir sittende og lure på hva denne mangelen på tyngdekraft i livet hans skyldes. Jeg er helt enig i holdningen om at budskapet ikke skal fôres inn med teskje, at bakgrunnen til Markus ikke skal forklares i hjel, men jeg savner like fullt flere antydninger, flere knagger å henge min nysgjerrighet om ham på. Dette tror jeg kunne gitt skikkelsen mer dybde.
«Jeg er ikke så interessert i han der Belmondo, sa hun.»
Hva så med kvinneportrettene? For å være helt ærlig er de ganske så grunne, de også. I all hovedsak er det fire jenter som Markus investerer interesse i. I innledningen er det kjæresten Kajsa som gjelder, det faste, trygge ankeret i tilværelsen. Det er henne han vil satse på. Han bestemmer seg for å slutte med pornofilmene, frir til henne – og får sitt ja. Bare for å oppdage at hun ombestemmer seg dagen etter. Så er det Anneli, en ekspeditrise i en klesbutikk, som han ikke kjenner, men som han nærmest ved et innfall ber med seg ut. Hun er en slags uoppnåelig drømmeskikkelse for ham, og ei som han, i likhet med leseren, aldri oppnår kontakt med. Karoline er den han setter høyest av sine motspillersker i pornofilmene, ei som han har sex med og som er enkel å forholde seg til. Og endelig er det Åkes søster, Fillipa, som han treffer på Bunsö. Hun er en legestudent på søken etter den rette, for ikke å si det rette i sitt liv, en kvinneskikkelse med potensiale til å bli interessant, men som også forblir en vag rollefigur i utkanten av fortellingen. Jeg skal ikke røpe hvordan det hele ender. Men jeg kan si såpass at alle kvinnene til Markus kommer på banen i et kavende klimaks, og at slutten havner farlig nær parodien.
Det jeg prøver å si: Det slår få gnister av portrettene i På ditt aller vakreste, og dette utgjør etter mitt syn den store svakheten ved boka. Det er fristende å sammenlikne med Christiansens forrige roman, Steve McQueen er død, som var så god på nettopp dette. Handlingen kretser her rundt Bryan Mazzey, som mister broren i en racerbilulykke, og ikke minst rundt det merkelige vennskapet som oppstår mellom ham og den unge, prostituerte jenta Tip. Dette er Christiansen på sitt aller vakreste. Her kommer jeg nærmere rollefigurene. Her tennes min nysgjerrighet. Hvorfor? Det er naturligvis ofte rent intuitivt, dette, om man fatter interesse for et litterært portrett eller ikke. Alt jeg vet er at i På ditt aller vakreste synes jeg at karakteren Markus, og ikke minst hans relasjoner til de andre rollefigurene, blir for løst skissert. Ikke engang forholdet til hans bestevenn Robert vies særlig oppmerksomhet. Identifikasjon krever tilstedeværelse, nærhet, tid til å la ting utvikle seg. Mens Markus – og hans forhold til andre mennesker – tvert imot preges av noe flyktig og springende. Kanskje er det også dette som gjør at jeg mister litt interessen for ham?
Når romanen likevel ikke er en udelt negativ leseropplevelse, skyldes det at Rune Christiansen som nevnt er dyktig til å bygge stemninger og tablåer. Som i sine tidligere romaner byr han på et renskårent og befriende upretensiøst språk, selv om Markus av og til vikler seg inn i situasjoner hvor tonen vipper over og flosklene er uunngåelige. Men Christiansen er flink til å ramme fortellingene sine inn i kulisser. Denne gangen er det Göteborg som utgjør historiens mise-en-scéne. Og f.eks. skildringen av et Göteborg i morgenlys er flott, inntrykkene ved ankomsten til Bunsö likeså. Jeg har kort sagt et noe ambivalent forhold til denne romanen. Den har åpenbare – og i mine øyne til dels store – svakheter som jeg har pekt på. Samtidig har den også noe ved seg, en atmosfære som hever de beste passasjene – og boka som sådan. Men slutten … ja, trøste meg …
Fade out: Er det mulig å lage pornofilmer «uten all skiten i bånn»?
Dette spørsmålet får vel leseren aldri noe fullgodt svar på. Men det var kanskje ikke meningen, heller? På ditt aller vakreste er ikke så mye et debattinnlegg for eller imot erotikk/pornografi, i hvert fall ikke slik jeg oppfatter romanen. Jeg hadde nær sagt: Takk og lov! Den eneste sekvensen hvor kameratenes pornografiske prosjekt drøftes, finner sted etter at Markus ønsker å droppe hele greia til fordel for kjæresten Kajsa. Og igjen er det Robert, ikke Markus, som har vyene. Han mener det trengs en klarere definering av hva som er hva med det de holder på med, en avklaring av hvor grensene går: «Jeg veit ikke om det er det riktige ordet, men det [pornofilmprosjektet] krever en eller annen form for moral. Nei faen, ikke det … en eller annen form for definering, du definerer hele tida ståstedet, ikke sant.» (s. 40). Dette med å definere sitt ståsted er jo sentralt ellers i boka også. Markus prøver i alle fall så godt han kan å definere sitt ståsted, også i forhold til pornoinnspillingene, men hans innstilling til dette skifter fra dag til dag.
De to kameratene får så vidt jeg kan skjønne aldri bevist noe særlig med prosjektet sitt. Men påvirker det dem? Påvirker det Markus? Det er mulig innspillingene går mer inn på ham enn vi aner, gjør ham mer usikker og ustabil enn han ellers ville vært, men dette kommer ikke tydelig fram. Når det gjelder de få erotiske skildringene i boka, er de greie nok, de, og jeg ville bli svært overrasket om noen ble støtt av dem i år 2000. Men det er som sagt ikke dette boka hovedsakelig handler om. På ditt aller vakreste er kort og godt en fortelling om en følelsesmessig forvirret 27-åring, en som bare forsøker å være «mannen i skoa sine». Men i tilfellet Markus kunne man med en linje av Cornelis Vreesvijk være fristet til å spørre: «Somliga går med trasiga skor – sej vad beror det på?» Det er nettopp dette spørsmålet jeg mener romanen burde gi et bedre svar på.