Som en tupækk med jogurt

Husker du hvordan det var å være bestevenn i tiårsalderen? Ikke bare det fine og det vanskelige, men detaljene i det vanlige, alle de underlige og noen ganger skamfulle mellomvalørene. Å gjøre det som vi-et tør, som jeget ikke hadde turt alene. Det samtidig identitetsbyggende og identitetsutslettende i å være nesten, men bare nesten, en enhet. Det er en grenseoverskridende intimitet der, en maktbalanse som rokkes ved når den ene utvikler seg i utakt med den andre – det fører til en hjemløshet for de erfaringene man ikke delte med noen andre, etter det som for mange er livets første erfaring med å vokse fra noen eller bli fravokst, livets første (kjærlighets-)brudd.

Til å være en så formativ og relativt universell erfaring, er det rart at det ikke oftere gjøres romanstoff av den. Litterært sett er vennskap i utgangspunktet den forsmådde fetteren blant relasjoner, langt sjeldnere i fokus enn det romantiske eller familiære, og å skrive godt om barns relasjon til hverandre krever å skape en troverdighet som fortsatt vedkommer en voksen leser – barnlig, men ikke for barnlig. Når den spanske romandebutanten Andrea Abreu i stor grad lykkes, er det fordi hun tar hovedpersonene sine på humoristisk alvor, med autentisitet, og inviterer til både god og vond og rar gjenkjennelse, stadige jeg hadde glemt at det var sånn. Bare unntaksvis har man følelsen av å være en voksen som ikke helt kan relatere til tiåringens talestrøm.

Det titulære skydekket i Abreus roman ligger tett som en fluesoppkrans om vulkanen Teide på Tenerife, og avgrenser verdenen til to jenter som har levd hele livet i denne kransens nordlige tverrsnitt. Handlingen utspiller seg gjennom en sommer på tidlig totusentall, det er disig og bakende varmt, alt ladet med et indre trykk: været, jentekroppene (spyende, bæsjende, på tampen av orgasme), kaktusene med det deilig ekle navnet vortemelk, den alltid truende vulkanen. Romanens ni-ti-årige forteller og hennes jevnaldrende og uadskillelige venninne Isora – førstnevnte kjærlig og konsekvent bare omtalt som av sistnevnte – bor på en øy de knapt har sett kysten til, og tilbringer det som burde vært en av senbarndommens trygge somre streifende opp og ned de samme få fjellandsbygatene med loppebefengte hunder i hælene, sittende med føttene i ei renne mens de forestiller seg havet. De er, med Isoras ord, som med jogurt som alltid henger sammen.