Av
Jenny Moi Vindegg

Anmeldelse. Publisert 8. mars 2022.

Skydekke
Andrea Abreu
Oversatt av Øyunn Rishøi Hedemann
Roman, 153 sider
Aschehoug, 2022

Av
Jenny Moi Vindegg

Anmeldelse. Publisert 8. mars 2022.

Skydekke
Andrea Abreu
Oversatt av Øyunn Rishøi Hedemann
Roman, 153 sider
Aschehoug, 2022

Jenny Moi Vindegg

Født 1989. Kritiker, forlagskonsulent og redaksjonssekretær i Vinduet.

1. *

Den spanske tittelen på romanen, Panza del burro, betyr direkte oversatt «eselmage», og er et kanarisk uttrykk for et helt spesifikt værfenomen hvor et tett, lavt skybelte dannes på nord- og østsiden av fjellene, og blokker ut sola slik en eselmage kunne by på lavthengende skygge for en bonde i åkeren. Noe går tapt i oversettelsen: Den barnlige øyehøyden, det sårbare i en blottet mage. I stedet blir den norske tittelen en enkel og utvetydig utpeking av den gjennomgående værmetaforen som, lik en tjekhovsk pistol, lover væromslag.

2. *

Det staves på fint vis løpende med liten bokstav: Isoras stadige 'shit' er dels tiltale og dels utbrudd, man vet ikke alltid om det er det ene eller andre eller begge.

3. *

Nå rir vi på dollaren, sier pappaen til shit, og jobber søndager også, men ingenting i jentenes omgivelser tyder på at det monner.

4. *

Hos Ferrante er riktignok «mi briljante venninne» ord den framfusne Lila bruker om den mer stillfarne fortelleren, Linù, om sistnevntes evner på skolen – tittelen viser allikevel selvsagt vel så mye til Lila, om ikke mer.

5. *

Den totusenogfemske noteringen av visdomsord fra sangtekstene til bandet Aventura, i stilen «1 kjÆrlightsslave får <3 sitt knust», kan jeg derimot styre min begeistring for.

6. *

Et av de fineste eksemplene på sistnevnte er når shit brått ser for seg framtida til kompisen Juanita Banana, som leker barbie med dem i skjul, egentlig heter Juanito og blir slått av bestefaren:

«Vi gikk hjemover i veikanten og kjente små dråper falle fra himmelen. Det er duskregn som dette man blir sjuk av, gjentok Juanita i ett sett, det er duskregn som dette man blir sjuk av, som om han var en åtti år gammal dame. Plutselig så jeg han for meg som voksen inni huet, på jobb i et tomatkooperativ på Sørsida, nesten flintskalla og med en svart tann, at han sto trist midt i en gjeng med menn som lo av han, og at han sa kle dere godt, veslegutter, kle dere godt, det er duskregn som dette man blir sjuk av, som en åtti år gammal dame, som en gammal kone.»