Skal man unne seg en Kornmo?

Høsten 2021 døde poeten, gjendikteren, sakprosaforfatteren og aktivisten (og norgesvennen) Robert Bly, 94 år gammel. Han begynte sitt litterære arbeide på slutten av 50-tallet, og debuterte som poet i 1962 med diktsamlinga Silence in the Snowy Fields. Gjennom hele sitt mangslungne og vidtfavnende virke, som varte til nesten det siste, tenker jeg at han hadde en urokkelig tro på ordets kraft, og poesiens, eller som han selv sier det i diktet «Tvil»:

Kvart eitt av desse versa seier noko, men kva?
Kvar linje seier noko vi ikkje vil høyre.
Men alle er dei ein stein som lar oss krysse elva.

(Fra Odd Goksøyrs gjendiktning, Å snakke inn i eseløyret)

Selv sitter jeg hjemme i pappaperm, og tar meg i å lure på om jeg har mistet troen, om ikke på ordets kraft, så i hvert fall det meste av poesiens. Men nok om det, la meg heller dagdrømme litt: Jeg er i en bokhandel og et menneske kommer bort til meg, spørrende: Skal det være en liten bok med 20 pastorale dikt fra Minnesota og et essay om å oversette disse diktene, fra engelsk til nynorsk i dag? 

Altfor sjelden har bokhandelmedarbeidere nærmet seg meg, kunden, med dette spørsmålet, eller andre av samme slag. Dette sier da vitterlig også noe om dagens litterære MARKED, om poesien som stues lengst vekk, men samtidig kan jeg forstå det. Det lukter verken svidd flesk, hummer eller fest av et slikt innsalg. Minnesota på nynorsk, liksom. Hva blir det neste? Napoli? Det er lett å trekke på skuldrene, og tenke at nei, man har viktigere ting å lese. 

Men det er nettopp denne mangelen på hummer og fest som gjør at jeg tar meg i å bli så uforbeholdent begeistret av prosjektet til Odd Goksøyr og Ura forlag, som består i å gjendikte og utgi det meste av den sene produksjonen til Robert Bly. Fire små bøker har det blitt, beskjedent utseende, men vakkert og sammenhengende formgitt av Tor Martin Bøe. Bøker som aldri kommer til å nå bredt ut, selv om det er en finfin inngang til Blys forfatterskap, med solid håndverk både i gjendiktning og i åpnende for- og etterord. Jeg blir glad for at det er gjort, og for at det er gjort så skikkelig. Det finnes en slags stille insistering på viktighet i det, som jeg finner både prisverdig og sympatisk. Leve poesiens apostler!

Bøkene det er snakk om er fire av Blys senere diktsamlinger, skrevet fra han var 75 til 85 år gammel: The Night Abraham Called To The Stars (2001), My Sentence Was a Thousand Years of Joy (2005), The Urge to Travel Long Distances (2005) og Talking into the Ear of a Donkey (2011). Gjendiktningene har kommet i tur og orden og uorden, Den natta Abraham ropte til stjernene (2014), Dei dømde meg til tusen år i glede (2015), Å snakke inn i eseløyret (2021) og nå sist altså Denne trongen til å reise langt (2022). 

Når man ser bøkene samlet, virker det naturlig at de ikke har utkommet i samme kronologiske rekkefølge som originalene. Denne trongen til å reise langt stikker seg ut: der de andre bøkene er mer sprelske, viltre og innholdsrike, er denne siste boka i stedet naken, nedstrippet og på grensen til skrinn, enkel i både form og bildebruk. I den grad en bok kan minne om å få en hummer klasket på asjetten, er dette så langt unna man kommer. Snarere er det som å få en liten Kornmo-kjeks med brunost på, eller ikke bare én, men én hver dag, fra noen du er glad i, til pakken er tom. Hverdagslig og lite, men for det meste godt. 

Diktene i Denne trongen til å reise langt er for det meste korte, og nærmer seg både det sentrallyriske og naturlyriske. Det finnes nikk til andre poeter som James Wright, Sigbjørn Obstfelder og Lorca, men mest er de konkrete, forankret i ett landskap. Bly beveger seg tilbake mot begynnelsen, diktene er ferdigstillinger av halvferdige som ikke kom med i debutsamlinga Silence in the Snowy Fields, eller dikt som ble lagt til i åra som fulgte. Bevegelsen bakover gjør seg også gjeldende i det at diktene utspiller seg i det samme landskapet som Bly vokste opp i, i det rurale Minnesota og deromkring. Gjennom hele samlinga anger en slags mild nostalgi, fra åpningsdiktets «den eine eg elska er tapt mellom tjuvar!» til samlingens siste diktlinje «Greitt nok. Kroppane våre varar sikkert natta over.», som om dikteren allerede har begynt å se seg tilbake og gjøre opp status, før den siste, lange reisen man ikke unnslipper. Klarest kommer det til uttrykk i diktet «Ei gåve»:

Nok ein gong held eg av det eg alltid har halde av,
Lêr, tjukt og stivt, lukta av kløver,
Ei tunge av tre mellom to hestar,
Frosen gjørme på tuna.

Det tilbakeskuende finnes også å ane i det jeg synes er samlingens kanskje vakreste dikt, «Eg ser på hjulspor eit stykke heimanfrå», hvor to hjulspor i gjørma lager vei i dikt-jegets indre og leder det til spørsmål om hvor det kommer fra, og et svar i form av foreldrene som «To gardsfolk, ein nedtyngd tilkortkommar,/ Den andre lys, ivrig og fjørlett,/ Gifte med kvarandre.» Jeg finner det i det hele tatt vanskelig å ikke lese disse diktene både som et gjensyn med gamle trakter og et lite farvel til alt som har vært. Gitt diktenes stedbundenhet leser jeg også tittelen inn i denne sammenheng. Trangen til å reise langt handler ikke om vilje til å skulle ut i verdens alle hjørner, ei heller om lengsel etter den siste og endelige reise, men snarere en trang til å reise tilbake i tid for å besøke alt som har vært i løpet av et liv, og som kanskje fortsatt vil være, også når en selv ikke lenger er. 

Det hviler en ensom ro over disse lavmælte og hverdagslige diktene. Ensomheten synes avklart og villet, som et gode, en måte å være i verden på som tvinger øynene åpne for alt det andre som befolker et øde landskap, det være seg trær, maisåkre, fugler, fortid, mygg eller hester. Dikt-jeget er tilstede i øyeblikket og i omgivelsene, observerende, stundom på grensen til entusiastisk. Og landskapet som tegnes opp er altså velkjent, hjemlig, trygt, selv om det også finnes tilløp til undring – «Kan det ikkje vere at månen er ein stein/ Utrygt vagla på ein gjerdestaur?» – og noe som grenser til ubehag: «Eg vert svimren, men veit ikkje kvifor» eller «Eg kjenner ei uro ved desse laga av skyer».

Den samme uroen kan jeg som leser av og til også kjenne, når diktene, som stort sett består av lag på lag av bilder som tilsynelatende henger greit i hop og utvider det forrige bildet, likevel ikke helt gjør det, men i stedet blir stående og dirre i noe som både passer sammen, og ikke gjør det, for eksempel i diktet «Kaldt regn i mai», hvor vannet sover stille i en brønn og venter og venter samtidig som det også er regnet som faller jevnt utenfor, og altså beveger seg og gjør alt annet enn å sove. Jeg liker å være i denne uroen. Her er det at diktene for meg virkelig åpner opp et større rom, og helst skulle jeg ønske at det fantes litt mer av denne uroen i boka, at Bly litt oftere gikk dit det begynner å dirre. Men denne lille reisen som Bly tar oss med på, har en annen misjon. Ettertenksomhet og langsomhet kan være veien til eventyr og spenning like mye som det halsbrekkende og grensesprengende. Og han synes å vite det selv, når han til sist reiser hjem:

Idet eg legg handa mot husdøra, snur eg meg og ser
Vasskaret på foringsplassen snudd opp ned for vinteren.
Greitt nok. Kroppane våre varer sikkert natta over.

Ja, de gjør vel det, kroppene, også i Odd Goksøyrs nennsomme gjendiktning. Stort sett flyter det fint av gårde, bare unntaksvis finner jeg steder hvor det har blitt mer krøkkete enn nødvendig. Som i diktet «To fuglar på vitjing», hvor det er snakk om en hegre, som på engelsk «[s]ettled near me on the shore», men i gjendiktninga «slo seg ned nær ved meg der på stranda». Men det er pirk, og der vil jeg ikke ende. I stedet vil jeg ende på følgende vis: Skal man først lese Robert Blys sene diktning i nynorsk språkdrakt, ville jeg ikke ha nøyd meg med Denne trongen til å reise langt, les alle de fire bøkene, og finn fornøyelse også i de mer sprelske ghazalene¹ og alle andre vanskelige ord:  

Det vanskelege ordet

Motvillig lar eika lauvet falle,
Og nølande lar ho greinene stå nakne fram,
Og bjørnen kviler heile vinteren i einsemd.

Det vakre ved ekteskapet er slik at det løyser
Opp alle tidlegare samband, og leier mann og
Kone saman inn på vegen mot einsemd.

Det er eit vanskeleg ord. Vi vert skræmde ved tanken
På at denne planeten med alle sine mørknande gjæser
Var skapt, ikkje for fellesskap, men einsemd.

Tenk om det låg ein drage som vakta gullet sitt
Samankrølla i kvar vassdrope. Det er muleg
At overflod har same verknad som einsemd.

Ingen av oss visste noko om dette då vi flaut
I den trygge livmora; men då leppene våre rørte
Ved morsbrystet, sa vi: «Dette er einsemd.»

Det er lengten min etter å stryke fjørene
Til brune fuglar, og å røre ved buken til hestar
Som fører meg inn i eit liv av einsemd.

(Fra Den natta Abraham ropte til stjernene)