Reiseskildringen som avantgarde

For hundre år siden, høsten 1924, reiser Alfred Döblin fra Berlin til Polen. Han er 46 år. Han har ennå ikke skrevet storbyromanen som skal gjøre ham berømt, Berlin Alexanderplatz, den utgis fem år senere, i 1929. På norsk har Berlin Alexanderplatz kommet i to ulike oversettelser, med bare tjue års mellomrom, i 1983 og 2004. Men det er også omtrent det eneste av Döblin som har kommet på norsk. Da hundre forfattere fra 54 land på oppdrag fra De norske Bokklubbene i 2002 kåret de hundre beste bøkene gjennom tidene, og døpte utvalget Verdensbiblioteket, fikk Berlin Alexanderplatz æren av å være med, og i akkurat den serien vil jeg kalle det en ære. Den samme æren ble Günter Grass og romanen Blikktrommen til del.

Mens han levde snakket Grass ofte om Alfred Döblin som sin store læremester. Han mente dessuten at Döblin var grovt undervurdert. Det er ingen tvil om at Grass er påvirket av Döblin, helt fra starten av forfatterskapet. Les for eksempel Danzig-trilogien (Blikktrommen (1959, på norsk 1960), Katt og mus (1961, på norsk 1962) og Hundeår (1963, på norsk 1965)). Prosaen, kanskje særlig i Hundeår, er visuell, sanselig og taktil, kompakt og massiv, det er som om skriveren bruker pennen som pensel, møysommelig bygger malerier med ord, det ene etter det andre, det ene oppå det andre – Grass var jo også billedkunstner, profesjonell billedkunstner, like mye som han var forfatter. Prosaen er krevende å lese, tung å lese, du må innstille deg på at når forfatteren begynner byggingen av et ordmaleri, vil det ta mange sider før han er ferdig, og da må du liksom ha alle ordene og setningene og elementene han har stablet underveis, med deg videre, alt må være til stede i hodet samtidig for at du til slutt skal makte å se det ferdige bildet. Noe sånt. I tunge stunder underveis i lesningen husker jeg at jeg i sin tid tenkte på Hundeår som nesten «uleselig». For både Döblin og Grass gjelder det dessuten at de på ingen måte fatter seg i korthet. De tar heller en runde til. Og enda en. Men sånn er det kanskje å male når ord og ikke farger ligger i verktøykassa. Et bilde sier ikke nødvendigvis mer enn tusen ord, men det kan kreve mer enn tusen ord å bygge et bilde. Både Döblin og Grass vokste opp på østersjøkysten, i Stettin og Danzig, to byer som i dag ligger i Polen og bærer navnene Szczecin og Gdansk. Denne felles geografiske erfaringen kan også ha bidratt til at Grass koblet seg på Döblin.

Grass ble også læregutten som overgikk læremesteren, om ikke nødvendigvis i graden av viktighet og kvalitet, så definitivt i gjennomslag. Grass og Heinrich Böll ble de store tyske forfatterne i den norske oversettelseslitteraturen etter krigen, sammen med noen landsmenn og færre -kvinner – Döblin ble aldri plukket opp. Ikke før i 1983, med Gyldendals oversettelse av Berlin Alexanderplatz, og heller ikke da var tilskyndelsen Döblins roman i seg selv, men at Rainer Werner Fassbinder tre år før, i 1980, hadde festet den til film i en nesten 900 minutter lang tv-serie. Nok et sammenfall mellom Grass og Döblin er hvor heldige begge var med filmatiseringen. Volker Schlöndorffs filmatisering av Blikktrommen fra 1979 er en av de filmene som virkelig har etset seg fast fra oppveksten min, og da jeg skammelig sent, for bare få år siden, omsider så Fassbinders tv-serie, hadde jeg etter at de 14 episodene var over bare lyst å begynne forfra igjen. Et stort kunstverk! Jean-Luc Godard skal jo så berømt ha sagt at det bare er dårlige bøker som kan bli til gode filmer, og det har han for så vidt rett i om man går til filmhistorien og studerer resultatene. Men det er jo ikke de gode bøkenes problem eller skyld at regissørene endte med å lage steindøde illustrerte klassikere – et trekk ved den franske filmindustrien Den nye bølgen opponerte mot, og som kanskje gjorde at Godard ville bevise at filmmediet kunne utrette mer med romaner kjøpt i kiosken. Verken Schlöndorff eller Fassbinder kan ha latt seg skremme av de mange doktoravhandlingene om Blikktrommen og Berlin Alexanderplatz, men brukte de omfangsrike romanene som uærbødig råstoff for helt egne og nye visuelle versjoner og visjoner. I mine øyne er filmene her på høyde med bøkene – to ruvende tyske filmverk premierevist med bare få måneders mellomrom i sesongen 1979–80.

At Gyldendal valgte å nyoversette Berlin Alexanderplatz etter bare 20 år, da forlaget fikk vite at romanen var blitt innlemmet i Verdensbiblioteket, er kanskje et tegn på at Döblins prosa er vrien og vanskelig, og at det tok to forsøk å lande den på norsk. Derfor er det en glede å konstatere at Reise i Polen har fått en oversetter som har maktet å komme på innsiden av forfatterens utagerende prosa og klart å gjenskape Döblins særegne språkføring på norsk. Prosaen er fortsatt særegen, men nå altså norsk. Oversetter Rune R. Moen skriver i det korte forordet at «Det er i den norske oversettelsen tilstrebet å føre et norsk språk som gir flyt i lesingen uten at det karakteristiske ved Döblins stil går tapt. Enkelte tilpasninger er likevel gjort». Til dette er å si at disse «tilpasningene» må være gjort med såpass nennsom hånd at jeg egentlig ikke trenger å vite om dem. Når man leser den norske utgaven av Reise i Polen leser man nemlig ei reisebok langt utenfor den opptråkkede sti, med en skrivemåte som ligner lite annet, og nettopp dette lar Moens overføring til norsk leseren forstå. Döblins reiseskildring har ingen verdens ting med vår tids «formidlende sakprosa» å gjøre. Absolutt null. Spørsmål: Hvis Döblin skrev på norsk, ville han ha fått utgitt denne boka på et norsk forlag i dag? Inntil for kort tid siden ville jeg ha svart ja, uten tvil. Men jeg har begynt å trekke mitt eget «uten tvil» i tvil. Kanskje ville vår tids «formidlende sakprosa»-blikk betraktet Döblins manus som skikkelig rotete og ufullkomment. Kanskje ville han ha blitt forsøkt redigert, til dels hardhendt, for å oppnå en reiseskildring som på en oversiktlig måte formidler kunnskap om land og folk og historie. Uten omveier (som om ikke en reise blir verdifull nettopp når den skjener ut på sidesporene – for øvrig bortimot definisjonen på essayet som sjanger, at det skal og kan tillate seg avstikkere). Vår tid har mistet tålmodigheten med prosa og reiser som Döblins. Vi har ikke tid til dem. Mye av vår tids formidlende sakprosa er ofte opplysende, kunnskapsrik, skrevet med journalistisk snert og glimt i øyet, men disse bøkene har ingen ting med litteratur å gjøre. De er en syntese av kvalitetssikrede Wikipedia-artikler og god feature-journalistikk. Döblins Reise i Polen har alt med litteratur å gjøre. Det er tekster som Döblins, tekster som stanger mot yttergrensene for det reisebokmessig akseptable, som forteller oss om det mulighetsrommet litteraturen befinner seg i, ikke bokbordenes stabler med instrumentell sakprosa. Ja, er Reise i Polen i det hele tatt sakprosa?

Den er sakprosa i den forstand at den ikke er fiksjon. En reisende og skrivende observatør, som leseren tar for gitt er Döblin selv, til tross for at jeg ikke tror han sier det rett ut noe sted, toger mellom og vandrer rundt i polske byer. Inntrykkene virvler forbi, han skriver dem ned, han skriver ned det han ser, føler, tenker – rett ned kan det her og der virke som, nesten som i sanntid – i alle fall lar han skriften skape illusjon av det. Jeg tenkte: Dette er nesten som en reporters bevissthetsstrøm, en reporters stream of consciousness. Döblins reiseskildring utgis bare tre år etter at James Joyce ga ut Ulysses, i de storartede 1920-årene, tiåret som ga oss Trolldomsfjellet av Thomas Mann, Til fyret av Virginia Woolf og Det golde landet av T.S. Eliot, for bare å nevne toppene i det modernistiske alpelandskapet. Så hvorfor skulle ikke også reiselitteraturen ha verk fra denne epoken som ruver?

Den verdenskrigen litteraturhistorikere siden skulle framheve som årsak til at litteraturen endret seg radikalt, men som ikke nødvendigvis omtales direkte og med navns nevnelse i de skjønnlitterære verkene, er høyst nærværende i boka til Döblin. Første verdenskrig er forutsetningen for nesten alt han kommer i berøring med. Hvorfor grensene går der de går, hvilke stater som finnes, innholdet i kulturen, innholdet i den politiske kulturen, hvordan folkeslagene forholder seg til hverandre, den synlige virkeligheten rundt ham. Han observerer verdenskrigens levninger. I et litterært språk rikt på bilder. Allerede i andre setning heter det at «Toget er skutt ut fra Berlin som en pil». Döblins forfatterskap består av en rekke historiske romaner, og han må ha brukt store deler av livet på å gjøre research, men Reise i Polen er ikke ei bok som først og fremst parafraserer historisk kunnskap. Han holder seg ofte til det han ser, menneskene han snakker med, hvordan han opplever landskapet, byene, ja, han holder seg så å si til overflaten. Han prøver å gjøre overflatene synlige for leseren, inntrykkene han mottar, gjennom å male dem med ord, i partier som også kan slekte på fotografiet, for ikke å glemme filmen, siden forfatteren er i konstant bevegelse, i tog, til fots, på trikk. På side 33 går han på kino og fryder seg over å ikke forstå tekstplakatene – de levende bildene til denne splitter nye uttrykksformen er nok for ham. Og når han skriver om historie, om det som har vært, leser han ofte historien ut av bygningene, han forankrer det han vet i det han ser. «Historie» i området han reiser gjennom er jo dessuten alt annet enn nøytral-leksikal kunnskap: «Jeg vet hvordan ‘historie’ blir lært bort: Stormannsgalskap blir koblet med uvitenhet. Jeg vet hvordan ‘frihet’ blir lært bort: med hat mot naboene.»

Øynene sluker det som flyter og strømmer forbi. Å gjenskape det i skrift blir en måte å holde det fast på, forsikre seg om at det finnes, eller fantes. Mot slutten av boka skriver han at «Temaet er ingenting, penselstrøket alt», og det lyder som en poetikk. På et naturhistorisk museum i Lwow tar følelseslivet fyr, beskrivelsestrangen av, innlevelsen er intens, dikteren overtar. Han føler i det hele tatt mye, har sterke synspunkter på det han ser, fester til papiret dommer om hva han synes er stygt og vakkert, også når det handler om menneskelige framtoninger. Han var lege og hadde kanskje blikk for det? Hva man kunne lese ut av en kropp og et ansikt, om helse, tilstand og sykdom? Oversetter Moen er bekymret over at Döblin er så opptatt av andre personers fysiske attributter, og at det han skriver «fremstår nesten fiendtlig eller hatefullt når vi leser det nå». Jeg vet ikke helt. Selv leser jeg det som levende, sant, som et uttrykk for hans sannhet, det han følte der og da, for eksempel når han ser «hengende kinn som er forferdelig frastøtende». Det menneskelige kommer i så mange skapninger, som alle er like sanne, selv om kinn henger, og selv om disse frastøter ham. Det er jo dette boka handler om: å beskrive det han ser. Hvordan det så ut for ham. Jeg tror vi kommer til å bli gale hvis vi ikke får lov til å være så tro som mulig mot det vi føler når vi ser noe. Han ville jo aldri ha sagt til mannen med de hengende kinnene: Jeg synes du er frastøtende. Han ser også mye han finner vakkert, mye han føler ømhet for. Han er selv i ferd med å eldes, og dras mot ungdommen, uten at han reflekterer over hvorfor. Dessuten: «Ingen byer, ingen landskaper gir samme glede som et utsøkt menneske.» Jeg finner ikke noe degraderende eller menneskefiendtlig i det Döblin skriver, tvert imot leser jeg det som opplevelser og følelser han prøver å være tro mot. Döblins litteratur blir jo i oversiktsverk knyttet til den tyske ekspresjonismen, og den gidder jeg ikke å gå inn i, men i Store norske leksikon heter det at «Ekspresjonismen ville uttrykke kunstnerens subjektive reaksjoner på virkeligheten». Voilà. Bortsett fra at dette er blitt utfordrende i en mer og mer engstelig og også kunstfiendtlig tid som har begynt å operere med standarder for hva man kan si og ikke si.

Toget tar Döblin til Warszawa, Lublin, Krakow, Lodz og Zakopane, men også til det som den gang het Wilno, våre dagers Vilnius, hovedstaden i Litauen, og det som den gang het Lwow, dagens Lviv, storbyen langt vest i dagens Ukraina. Putins bomber har for lengst nådd dit. Bokas kapitler er delt inn etter navn på byene, og hele boka foregår innenfor mellomkrigstidens polske grenser, men utover denne geografiske oppdelingen og avgrensingen virker teksten ofte ikke å ha mer struktur enn at du vet forfatteren kommer til å ankomme en ny by, altså reiseruta hans. Det skal imidlertid vise seg at boka har et tydelig prosjekt, nemlig å gjøre seg kjent med det jødiske folket og den jødiske kulturen i Polen. Men at dette er prosjektet sier han ikke et steinsens ord om i starten av boka, motsatt vår tids målrettete sakprosa der forfatteren fra første setning tar leseren i hånda og redegjør for sine hensikter. Nei, hos Döblin får leseren selv finne ut av forfatterens intensjoner. Hva er det denne boka holder på med? Lesere kan tenke selv?

Döblin skriver:

Det bor trehundre og femti tusen jøder i Warszawa, halvparten så mange som i hele Tyskland. Et lite antall er spredt rundt i byen, mens den store massen huserer sammen i nordvest. Det er et folk. Den som bare kjenner til Vest-Europa, vet ikke dette. De har sin egen måte å kle seg på, sitt eget språk, religion, skikker, den utgamle nasjonalfølelsen og den nasjonale bevisstheten.
Fra Palestina, forfedrenes hjem, ble de kastet ut for to tusen år siden. Deretter drev de rundt i mange land, delvis på vandring, delvis jaget, handelsfolk, forretningsfolk, pengefolk, åndelig sett alltid i tett kontakt med vertsfolket, samtidig som de holdt godt fast i seg selv. Deler skallet stadig av, men samlet sett besto folket. Og nå er det samlede antallet større enn for to tusen år siden. Man presset dem fra sør mot nord, ut av Spania, der det bodde hundretusenvis, ut av Frankrike til Tyskland, inn i Polen og Russland. Alltid ble de rammet av økonomisk hat, aversjon mot det fremmede folket, motvilje, frykt for deres fremmede kultur. Polen tok imot dem på 1200-tallet.

Den assimilerte jøden Döblin reiste fra sitt nåværende hjemsted Berlin for å studere og få sitt eget folk, jødene, i tale. Nærme seg dem, prøve å forstå dem. Men han føler seg som en fremmed, nesten som en utsending fra «fiendeland». I mange av de polske byene bor de i egne bydeler, han føler seg ikke som en av dem. Folket hans snakker hebraisk, og han er stengt ute fra det. Han kan i det hele tatt ikke språkene som snakkes rundt ham: polsk, hebraisk, ukrainsk, russisk, hviterussisk, litauisk. Også navnene er fremmedartede for ham, selv når de er tyskklingende. Forfatteren av Berlin Alexanderplatz, som ennå ikke har blitt forfatteren av Berlin Alexanderplatz, trekkes mot storbyene, særlig markedene, det ene markedet etter det andre skildres i detalj, apropos ordmalerier; markedene framstår som stilleben frammanet av ord, skitne og ofte falleferdige – med sine frukter, kaftaner, bakverk, stoffer, pelser, skinn, møbler, isenkram og skrot. På landet kjeder han seg, for ikke å si mistrives. Han er og blir storbyens dikter. Da han fra toget skimter lysene på stasjonen i Lublin gjør «hjertet et muntert hopp». Endelig tilbake i urbaniteten: «Nok en gang går folk under skarpe gatelys, forretninger med sukkertøy og kaker dukker opp. Det gjør meg lykkelig, og jeg kjenner det dypt inni meg. Takknemligheten farer gjennom meg, beveger hendene mine.» Og det som gjør dette tidvis ekstremt detaljerte forsøket på å fastholde det han ser i et levende og sannferdig språk, så tankevekkende, er at svært mye av det han ser, faktisk det aller meste, faktisk nesten alt, i dag er borte. Både mennesker og hus. Warszawa er borte. Jødene er borte. Blandingen av folk er borte.

Det bodde rundt tre og en halv millioner jøder i Polen da Döblin reiste der, og de utgjorde ti prosent av befolkningen. Men i dag er det ett språk og ett folk i ett land som gjelder – igjen gjelder? Det Putin holder på med i Ukraina i dag er det samme som Hitler holdt på med. Heim ins Reich. Tyskere skulle samles innenfor rikets grenser – slik russere nå skal innenfor det russiske rikets grenser. Og hvis det bor russere utenfor rikets nåværende grenser, ja, da må grensene flyttes på, grensene må utvides slik at de kan omslutte også den russiske diasporaen. Der russere bor, skal det være russisk land. I Palestina, dit mange av jødene fra Polen og Øst-Europa utvandret og slo seg ned, i det som ble jødenes egen stat, er det krig mellom to folk om de samme landområdene. «Det er plass nok til alle på jorden», skriver Döblin allerede på side 23. Det er det faktisk. Også i Midtøsten. Det området Döblin reiser rundt i, som for en stakket stund er polsk, og også hjemsted for mange av Europas jøder, som er ukrainsk og litauisk, som er vrakrestene av Østerrike-Ungarn, som er landområder både Tyskland og Russland sikler etter – veldig mye av det som skjedde i dette området peker mot dagens kriger i Ukraina og i Gaza. Opposisjonens seier i høstens valg i Polen var et bitte lite lyspunkt i all den hatefulle lemlestelsen som nå foregår.

Jeg brukte ei uke på å lese denne boka, og det føltes som et fulltidsarbeid. Det går langsomt, innimellom er det kjedelig, det er krevende å rydde i og bearbeide inntrykkene, man tenker at man bør lese boka en gang til for å skaffe seg overblikk, men skjønner at det kommer man ikke til å gjøre. Men, som vi liker å si: Boka er kjedelig på den rette måten. Til slutt erverver teksten seg autoritet i kraft av sin stahet og insisterende egenrådighet, den minner oss om hva litteratur og ikke minst reiselitteratur kan være, og du ender med å stole på forfatteren fordi han ikke smisker og fjesker for deg. Dette er bakgater, ikke severdigheter. Og den er tross alt lærerik. Boka er bokstavelig talt levende historie.

Döblins egenrådighet har kanskje bidratt til et forfatterliv i skyggenes dal, eller som evig «undervurdert». Tenk for eksempel på Alfred Döblin i samme sveip som hans kongelige høyhet Thomas Mann. Mann og Döblin, født med tre års mellomrom, er som forfattere så ulike som mulig – den kontrollerte og glassklare og underholdende Thomas Mann mot den nesten grenseløst utflytende og kaotiske Döblin med en prosa som vokser til alle kanter og setter tålmodigheten på prøve. Mot slutten av Reise i Polen skriver Döblin: «Så rotete livet er. Jeg skulle gjerne ha møtt den som ser en orden her.» Den personen møter han ikke, og han makter heller ikke å skape orden selv, han forblir i en verden av til dels usorterte inntrykk, som i storbyen ustanselig trykker seg på. Thomas Mann mot Alfred Döblin er Apollon mot Dionysos. Det er selvbeherskelse kontra det å la det flyte fritt. Det er også bemidlet kulturell overklasse mot atskillig mer beskjedne kår. Mens Thomas Mann kunne leve på stor fot i eksil i California under 2. verdenskrig, måtte Döblin, i eksil samme sted, ta drittjobber i Hollywood for å overleve. For en ydmykelse det må ha vært for ham. Å prostituere seg yrkesmessig.

Jeg har skrevet litt om å være på reise selv, i de samme områdene som Döblin, uten sammenligning for øvrig, og jeg burde ha vært påvirket av Döblin. Jeg kjenner meg igjen i dette med å holde seg til overflatene, frammane hvordan ting ser ut for deg, stole på at leseren forstår, at leseren kan kjede sammen og tenke selv, og også dette med at «temaet er ingenting, men penselstrøket alt». Men jeg kan også se begrensninger med denne skrivemåten. De siste månedene har jeg for eksempel tenkt mye på hvordan Kerstin Ekman når hun skriver om naturen ikke bare holder seg til naturens ytre former, hvordan den ser ut, men også tar med hvorfor den ser ut sånn og sånn. Skildre overflaten og samtidig gå bakom den. Det er jo ofte grunner til at ting ser ut som de gjør.

Merkelig: Jeg burde ha vært påvirket av Döblin, men jeg hadde ikke lest ham – under lesningen av Reise i Polen fant jeg den engelske utgaven ulest i bokhylla.

Jo. Jeg er påvirket av Alfred Döblin. Retrospektivt.