Professorens florilegium

I det femte bindet av Laurence Sternes roman The Life and Opinions of Tristram Shandy. Gentleman (1759–67) er det en vakker scene som på sin komiske måte vitner om litteraturens makt. Faren til Tristram, Walter Shandy, har akkurat mottatt brevet om at hans eldste sønn Bobby er død. Etter et øyeblikks forvirring overvinner han imidlertid sorgen. Walter Shandy er en uforbederlig hobbyfilosof med en rekke absurde teser og en overdreven tro på egen veltalenhet. Idet han innser hva som har skjedd, vender han seg vekk fra hendelsen og retter all sin oppmerksomhet mot en rekke passasjer hvor tidligere filosofer og retorikere kommenterer døden. Her, i ansamlingen av skjønne steder fra filosofien og litteraturen, finner Walter Shandy sin skjøre trøst mot tapet av en sønn, «proceeding from period to period, by metaphor and allusion, and striking the fancy as he went along, (as men of wit and fancy do) with the entertainment and pleasantry of his pictures and images» (V.6).

Av en eller annen grunn minner Karin Gundersen, professor i litteratur på Klassisk og romansk institutt ved Universitetet i Oslo, meg om Walter Shandy. I sin bok Allegorier. Innganger til litteraturens rom begir Gundersen seg inn i en liknende tilfeldig vandring gjennom ulike passasjer fra den vestlige litteraturen. Ved hjelp av metaforer og allusjoner gleder og underholder hun både seg selv og leseren med de anførte utdragenes sjarme. Hennes innganger til litteraturens rom består i å sette disse passasjene ved siden av hverandre i det man kanskje kunne kalle litteraturens florilegium – en bukett av tekststeder fra forfattere som Dante, Guillaume de Lorris, Gabriel Téllez, Racine, Stendhal, Proust, Duras etc. og ’litteraturfilosofer’ som Dumarsais, Fontaniers, Boileau, Benjamin, Curtius, Auerbach, Barthes, Derrida etc. etc. Foruten forordet er Gundersens bukett organisert i 26 korte artikler om litteratur, ordnet alfabetisk etter ulike oppslagsord av forskjellig karakter og fra forskjellige områder: retoriske begreper, forfattere, litterære karakterer, steder og sitater.

Av en eller annen grunn får jeg følelsen av at også Karin Gundersen søker trøst i sitt litterære florilegium. Men hva er det egentlig hun søker trøst for? Jeg skal la dette spørsmålet ligge til senere. Først skal jeg se nærmere på hva slags bok Allegorier er. Hva er det egentlig franskprofessoren forteller oss om litteraturen?

Litteraturens je-ne-sa-quoi

La oss begynne med å gli tilfeldig inn i Gundersens tekst og lese hva hun skriver helt på slutten i ett av de alfabetisk ordnede oppslagsordene boken:

… og mot litteraturen selv. Og «det er den mest mysteriøse, for på grunn av den kan vi ikke redusere litteraturen til et fullstendig dechiffrerbart system: lesning og kritikk er ikke rene hermeneutikker». Litteraturen er et mystisk, tautologisk språk, hvor gult er gult. Hva tjener det til, spør Barthes, «å si gul katt istedenfor bortkommen katt? Og å kalle alderdommen en reisende i natten? […] kanskje til dette: å lide mindre.»

Gult er gult. Usynlig, overalt tilstedeværende og ugripbar som Marivaux’ allegoriske Je-ne-sa-quoi, slik fornemmer vi en ubestemmelighet, noe ved ordene «på hitsiden av meningen», som Barthes formulerer det i sin tids semiotiske diskurs. ‘Noe’, jeg vet ikke hva, dukker opp og forsvinner. Det er der, og så er det borte. Men som Marivaux sier: Man kan godt bruke resten av livet til å lete (1999: 95).

Jeg ber om unnskyldning for å sitere på denne vilkårlige måten. Men Allegorier er, på grunn av den tilfeldige alfabetiske komposisjonen, en bok som inviterer til nettopp det. Den anførte passasjen er hentet fra artikkelen «Je-ne-sais-quoi» («Jeg-vet-ikke-hva»), og krever både kontekstualisering og utlegning for å gjøres forståelig.

Artikkelen «Je-ne-sais-quoi» gir et godt bilde på Gundersens fremgangsmåte i Allegorier. Over fire korte sider, beveger hun seg ubesværet gjennom den franske 1700-tallsforfatteren Marivaux’ allegoriske svar til den eldre forfatteren og jesuittpresten Dominique Bouhours’ drøfting av det udefinerbare, enten ved en inntagende person eller arkitektur, malerkunst etc., og kombinerer denne allegorien med Roland Barthes’ kommentar til pastor Séguins gule katt i Chateaubriands Vie de Rancé.

Marivaux’ allegori forteller om en mann som under en spasertur, plutselig befinner seg mellom to hager. I den ene holder Skjønnheten til, i den andre befinner Je-ne-sa-quoi seg. Mens beundrerne av Skjønnheten raskt begynner å kjede seg, fortrylles de som leter etter Je-ne-sa-quoi av noe de vet er der, men som ikke lar seg fange. «Je-ne-sa-quoi er synlig-usynlig, nærværende og flyktig,» kommenterer Gundersen, før hun usjenert forlater allegorien til fordel for Roland Barthes’ forord til Chateaubriands Vie de Raciné. I dette forordet stopper Barthes opp ved det uviktige adjektivet ‘gul’ som Chateaubriand bruker for å beskrive Séguins katt. Denne gulheten utlegger Barthes som selve litteraturen. Ifølge Barthes peker Chateaubriands valg av adjektivet i to retninger – både mot en betydning som underbygger Séguins hellighet (det at han tar vare på en bortkommen katt) og mot litteraturen selv (ved å insistere på at katten rett og slett er gul). Gundersen godtar uten videre Barthes’ påstand om at dette adjektivet viser til litteraturen selv. Det er denne henvisningen til litteraturen selv (som Gundersen godtar uten videre) som er den retningen Barthes kaller den mest ’mysteriøse’, og som ifølge ham fremviser lesning og kritikk som ’ikke rene hermeneutikker’.

Gundersens eget bidrag i dette oppslaget, ved siden av at hun minner leseren om de to spennende tekstene, er hennes tilsynelatende tilfeldige assosiasjon mellom Marivaux og Barthes. Uten annet argument enn en sans for de to tekststedenes egen uforklarlige skjønnhet, stiller Gundersen Marivaux’ allegori om Je-ne-sa-quoi og Barthes’ utlegning av Chateaubriands litterært selvrefererende gulhet inntil hverandre. Dermed nærmer hun seg spørsmålet om hva litteratur er. Hva er det som er litteraturens je-ne-sa-quoi, denne mystiske, men smakfulle kvaliteten ved litteraturen som det er vanskelig å gripe og begripe, spør Gundersen indirekte. Selv gir hun ikke noe svar, men gjentar bare at det er et ’noe’, et jeg vet ikke hva.

Skulle jeg forsøke å karakterisere ’argumentet’ i oppslaget «Je-ne-sais-quoi», ville jeg kalle det et metonymisk ikke-argument. Ikke-argument fordi hun ikke forsøker å argumentere for at de to tekststedene dreier seg om det samme. Metonymisk ettersom metonymien er betegnelsen på et retorisk grep som består i å erstatte navnet på noe med et annet navn som ligger nær (’hun har en god gane’ for ’hun har god smak’). Det er den blotte sammenstillingen, det at hun bringer Marivaux og Barthes i berøring med hverandre, som utgjør grepet. Ikke bare makter hun å belyse en topos som litteraturens uutsigelighet fra to vidt forskjellige århundrer og tenkemåter, hun lar også Marivaux’ og Barthes’ egne tekster fremstå som to ’litteraturteoretiske’ flores, med en egen je-ne-sa-quoi og med evnen til å utdype og kommentere hverandre i kraft av sin tilfeldige nærhet. Det er nonchalant, slett ikke akademisk i en streng forstand, men fremviser likevel en særegen lærd ynde.

Gundersens metonymiske metode

Jeg har valgt å kalle Gundersens metode for en metonymisk, ikke-argumentativ metode. Det kan virke unødvendig tungt, men jeg skal forsøke å utdype hva jeg mener. I forordet til Allegorier bekjenner Gundersen at det er Roland Barthes’ Fragments d’un discours amoureux fra 1977, som er hennes fremste genremessige inspirasjonskilde. I motsetning til Roland Barthes’ bok, hvor den alfabetiske ordningen ble valgt for å stå imot fristelsen til å fortelle en kjærlighetshistorie med en målrettet, strukturert helhet, har Karin Gundersen valgt alfabetet som styringsprinsipp for å «kombinere det lovmessige med friheten» (ibid.: 7). Hun har ønsket å la sammenhengen ta form «på tross av den alfabetiske ordens nøytrale og anti-hierarkiske natur» (ibid.). Lykkes hun i å skape en sammenheng i alfabetets tilfeldighet? Og i så fall hva består denne sammenhengen i?

Jeg tror sammenhengen i Allegorier skapes på flere måter. Den mest åpenbare er hvordan Gundersens bok utgjør en slags historisk lærebok i retorikk, en tropologi. Allerede fra det første oppslagsordet «Allegorier» forsøker Gundersen å forklare og eksemplifisere figurer og troper fra den tradisjonelle retorikken, ved å gå tilbake til de første retoriske leserne av litteraturen – lesere som forsøkte å lese filosofiske, vitenskapelige og teologiske innsikter ut av litteraturen. Hos bibeleksegetene og den hedenske romeren Macrobius finner Gundersen røttene til en tradisjon hvor lesningen av litteraturen består i en systematisk jakt etter en skjult eller annen betydning enn den bokstavelige.

Når Karin Gundersen velger å åpne boken sin med en grundig belagt og historisk redelig artikkel om allegorier (dvs. det samme ordet hun har satt som tittel på sin egen bok), tror jeg ikke det bunner i et ønske om å fremstå som en dekonstruktiv leser i kjølvannet av Paul de Mans Allegories of Reading (1979). Hun referer riktignok til Benjamin og de Mans mer moderne utlegninger av dette begrepet og deres distinksjon mellom allegori og symbol, men viser tydelig at hun befinner seg et annet sted. Gundersens artikkel er en lærd og lærerik gjennomgang av allegoriens typologi og tradisjon, som aldri faller for fristelsen å fremstille en moderne forståelse av allegorien som hippere og kulere enn eldre forståelser – og som alltid er ledsaget av enkle, konkrete og svært anskueliggjørende eksempler fra retorikken og litteraturen.

Til slutt i artikkelen avslører hun at hennes interesse for allegorien primært ligger i allegorien som fenomen. Dette at allegorien etymologisk kommer av de greske ordene allos og agoreuein og dermed betyr ’annen tale’. Det fenomenet Gundersen er opptatt av er allegorien som en diskurs eller figur som krever ‘oversettelse’ i form av en fortolkende overgang fra ett betydningsnivå til et annet.

Dermed skaper hun stikkordet til neste oppslag, og samtidig en sammenheng mellom det første og det andre oppslaget i boken, «Babel», hvor hun utlegger den bibelske fortellingen fra første Mosebok om da Gud steg ned fra himmelen og forvirret språket til de overmodige tårnbyggerne i landet Sinear. Gundersen fastholder det retoriske perspektivet og leser denne historien ’allegorisk’ – i tråd med Derridas Babel-essay «Des tours de Babel» fra Psyché (1987) – som oversettelsen, utlegningen og lesningens problematiske nødvendighet.

Senere i Allegorier vender Gundersen tilbake til en rekke andre begreper fra den klassiske retorikkens tropologi og figurlære: metaforen, metonymien, ironien, synekdoken, hypotyposen etc., samtidig som hun utbygger fremstillingen ved å gjennomgå retorikkens to andre deler, inventio og dispositio, samt gjennom en plassering av retorikken i det gamle lærdomssystemet av artes liberales (’de frie kunster’) med oppdelingen i den språklige Trivium (bestående av grammatikken, retorikken og logikken) og Quadrium (bestående av geometrien, aritmetikken, astronomien og musikken). Gundersens edruelige gjennomgang, supplert med eksemplene fra litteraturen, vitner om at ett av siktemålene med hennes leksjon er å heve leserens retoriske og stilistiske bevissthet på en måte som forenkler inngangene til litteraturen.

En annen måte Gundersen skaper sammenheng i Allegorier på, er gjennom de litterære eksemplene hun plukker ut fra sin egen og primært franske kanon. Etter å ha illustrert de litteraturvitenskapelige begrepene og temaene hun tar for seg med eksemplariske passasjer fra litteraturhistorien, kan hun godt forlate dem for en stund. Men ofte bare for å hente dem opp igjen og vikle dem videre ut i senere oppslag. På liknende vis som hun satte Marivaux’ og Barthes’ tekster ved siden av hverandre i oppslagsordet «Je-ne-sa-quoi», skaper dermed passasjene uventede sammenhenger mellom ulike temaer i kraft av sin gjenkomst i de ulike artiklene. Det samme nærhetsprinsippet anvender hun også ved å følge opp ett og samme tema i ulike artikler og la verk fra ulike nasjonallitteraturer og epoker utgjøre forskjellen mellom artiklene.

Det kan høres forvirrende ut (og til tider er det det også), men for det meste lar denne metoden Gundersen veve seg frem til en egen personlig og stadig supplerende utlegning av hva litteratur er.

Litteraturens andre tale

Men tilbake til Karin Gundersens metode og argumentasjon i Allegorier. Grunnen til at jeg har valgt å kalle den en metonymisk ikke-argumentativ metode, er nettopp denne skjødesløse måten hun baserer sin egen tekst på et tilfeldig nærhetsprinsipp. Etter hvert spør man seg – og dette er noe av det mest fascinerende ved Gundersens bok – om det ikke er bevisst at det er metonymien som indirekte avslører seg som Karin Gundersens yndlingstrope.

I oppslaget «Marta og Maria» tar Gundersen for seg forskjellen mellom metaforen og metonymien. Mens det er en analogi eller likhet som ligger til grunn for en metaforisk omskrivning (Akillevs og løven har motet felles), ligger metonymiens navnebytte i ulike «nærhetsrelasjoner» (ibid.: 113). På grunn av den ofte konkrete nærheten mellom ordene i metonymiens navnebytte er metonymien blitt forstått som «praktisk, prosaisk og materialistisk,» skriver Gundersen, «mens metaforen er kontemplativ, poetisk og åndelig». (ibid.:111). I metonymien «benevner [man] noe med et annet navn enn det egne,» fortsetter hun (ibid.:118). I en forstand er det det Karin Gundersen konsekvent gjør i Allegorier. Boken hennes er et forsøk på å benevne litteraturen, litteraturens je-ne-sa-quoi, litteraturens litteraritet, dens kvalitet, men alltid bare gjennom å si noe annet. Og i stedet for å formulere en ’metaforisk’ teori om litteraturen, nøyer Karin Gundersen seg alltid med bare å stille litteraturens flores nær hverandre i nye konstellasjoner.

Ikke så lite kokett avslutter Gundersen oppslaget om metaforen og metonymien med et utsagn om metonymiens hemmelighet, som man kanskje kan lese som hennes program for dette verket – og som i en forstand rammer det inn på en presis og nøktern måte: «Metonymiens hemmelighet ligger kanskje i denne lettheten: en diskret, dannet stil» (ibid.).

Jeg har forsøkt å lese et program, en offentlig erklæring ut av professor Karin Gundersens Allegorier. Innganger til litteraturen. Det hun erklærer og forteller oss er at litteraturen er noe det er verdt å vente på. At vi alltid forblir ventende foran litteraturens je-ne-sa-quoi. Uten at det betyr at vi avstår fra å lete. Og det er i denne jakten på den ’andre talen’ at det kan skje – at våre lesninger gjør oss i stand til å oversette mellom språkene og forstå tekstene på en måte som gjør at vi tror det er litteraturen som vet noe om oss og ikke omvendt.

Så kan man spørre seg hvorfor Karin Gundersen ikke er mer tålmodig i denne boken, hvorfor hun ikke bruker mer tid og mer plass på de lesningene hun tar ansats til. I enkelte passasjer går det for fort i svingene, og selv om man tydelig ser hennes fascinasjon og dype respekt for verkene hun kommenterer, forlater hun dem innimellom som en litt for travel Don Juan på stadig jakt etter nye kvinner. Dermed blir det også mulig å stille spørsmålet om hvor godt tenkt Gundersens utlegninger egentlig er. Ett av flere eksempler på den noe magre utlegningen finner man i artikkelen «Parma», hvor Gundersen etter å ha utlagt et utdrag fra Prousts Veien til Swann relativt presist, siterer en lengre passasje fra det samme verket og nøyer seg med å kommentere den som en komisk scene. Utlegningen avslutter commonsensisk, og med et nesten underlig angrep på det Gundersen kaller «tankespinn og fabuleringer»:

Desillusjonen behøver ikke føre til melankoli, iallfall ikke hos Proust, den kan like mye utløse den hjertelige latter som blir også våre dumheter til del når vi gjenkaller dem i ettertid. Prousts mennesker kan være like morsomme som virkelighetens; og det er en styrke ved all stor litteratur at den får oss til å se virkeligheten og bære over med den. Dette i motsetning til tankespinn og fabuleringer som bare ender i kvalme (ibid.: 129).

Med fare for å virke pedantisk – så vidt jeg kan forstå kan både tankespinn og fabulering være like spennende i litteraturen som virkeligheten.

Det er mulig denne typen kritikk rammer forlaget i større grad enn Karin Gundersen selv. Etter å ha lest Allegorier tenker man umiddelbart at det er flott at et forlag tør å utgi en lærd og til tider vanskelig tilgjengelig (i hvert fall når det gjelder det stoffet boken kommenterer) bok som denne. Etter å ha lest den igjen, tar man seg imidlertid i å lure på hvem dette verket egentlig henvender seg til. Allegorier er først og fremst en leken innføring i litteraturvitenskapen, dvs. innganger til litteraturen. Så vidt jeg kan forstå henvender den seg primært til lesere på terskelen til de akademiske studiene av litteratur.

Mens det mer allment dannete publikummet vil kunne ergre seg over den akademiske sjargongen i Allegorier, vil akademikerne kunne ergre seg over Gundersens travelhet. Fra det akademiske ståstedet skulle man også ønske at boken var lengre, at den var utstyrt med referanser til de mange flotte tekststedene Karin Gundersen får plass til i sitt florilegium, og selvfølgelig, selv om dette kanskje er umulig med tanke på den norske forlagssituasjonen i dag, at de lange passasjene hun siterer hadde stått i original ved siden av de oversatte versjonene. Til tross for disse innvendingene viser Karin Gundersen i Allegorier at den akademiske ’kritikken’ ikke trenger å være anemisk og ekskluderende.

Professor Gundersens sorg

Innledningsvis sammenliknet jeg Karin Gundersen med Walter Shandy i The Life and Opinions of Tristram Shandy. Gentleman. Jeg antydet at hun i likhet med Walter søker en slags trøst i litteraturhistoriens unike florilegium. Hva er i så fall professorens Gundersens sorg?

Karin Gundersen tilhører en generasjon akademikere i Norge som ’vokste opp’ i overgangen mellom en estetisk-filosofisk og en strukturalistisk litteraturforståelse innenfor litteraturvitenskapen. Den franskinspirerte strukturalismen gav løfte om en ny vitenskapelighet i litteraturfaget. Med forbilde i lingvistikkens studier av språksystemet (langue) fremfor den enkelte språklige ytring (parole), forsøkte strukturalismen å etablere litteraturens system, dens lov eller teori.

Da poststrukturalismen og dekonstruksjonens kritikk av det strukturalistiske prosjektet satte inn mot slutten av 60-tallet, gikk troen på litteraturens system tapt. Tenkere som Roland Barthes, Jacques Derrida og Paul de Man argumenterte (og fortsatt innenfor en teoretisk diskurs) for den allmenne teoriens umulighet. I lesningene sine viste de hvordan det litterære verkets egenart eller singularitet alltid-allerede forskjøv grensene for litteraturens system.

Jeg tror det er naturlig å lese Karin Gundersens Allegorier innenfor denne konteksten. Men til forskjell fra den teoretiske poststrukturalismen bringer den metonymiske ikke-argumentative metoden hennes henne ett skritt videre. Gundersens bok er ingen demansk allegory of reading, en lesning som gjentar fortolkningens nødvendighet og umulighet i en universell påstand om den litterære lesningen. Den representerer noe annet. Allegorier antyder at det er mulig å velge å forholde seg pragmatisk til den hendelsen som har rammet litteraturvitenskapen: teoriens død.

«How do I love thee? Let me count the ways,» åpner Karin Gundersen i forordet. Om Allegorier er en allegori så er den en kjærlighetens allegori – en annen tale om kjærligheten til litteraturen. Når troen på litteraturens teori, ja, til og med troen på den ’negative’ teorien om teoriens umulighet er gått tapt gjenstår det kanskje bare én ting å gjøre. Å vandre i Je-ne-sais-quois hage, å plukke blant litteraturhistoriens vakre passasjer og bunte dem sammen i en bukett – professorens florilegium – med håp om at de ulike blomstene slutter å være enkeltstående blomster, men at de ved å settes nær hverandre, danner nye konstellasjoner, et nytt bilde, nye innganger til litteraturen.