Priskrig og krigspriser

Før var det ofte godt nytt for den jevne forbruker med såkalt «priskrig», for eksempel på øl, men etter hvert som strømprisen stiger raskere enn antallet kuldegrader om natta, og den faktiske krigen raser i Europa, er forbindelsen mellom de to ordene blitt  mindre lystig. Rupert Russells lærde og provoserende bok Price Wars kunne dermed ikke ha kommet på et viktigere tidspunkt. I et markedssystem, hvor priser på et eller annet vis bestemmes av forholdet mellom tilbud og etterspørsel, er priser en måte å formidle informasjon på. De forteller oss noe, og det er mange som sverger til en tro på at prisene er et utrykk for sannheten om virkeligheten, slik at de dermed må være riktige, samme hvor rare de virker.

Ta for eksempel vår statsminister Jonas Gahr Støre, som nylig ble spurt av Morgenbladet om ikke billigere gass fra Norge strengt tatt ville vært et bedre utrykk for vår solidaritet med resten av Europa enn at minstepensjonister og sosialhjelpsmottakere skal fryse seg gjennom vinteren? Nei, sa Støre. Prisen på gass slik den er nå kommer fra markedet og derfor må den være grunnleggende riktig og full av korrekt informasjon: «Grunnen til at prisene er så høye, er knapphet på gass. På den måten sender faktisk markedet viktige signaler: Man må skaffe nye energikilder og energiøkonomisere.»

Det siste er jo sant, men det hadde kanskje ikke skadet å gi noen rabatter til våre allierte, og rett og slett lempe litt på prisen i krigstid heller? Og er det nå så sikkert at informasjonen prisene gir oss alltid er riktig, og at samfunn som har markedspriser på alt fra brød og vann til arbeidskraft og strøm blir velfungerende? Nei, hevder den britiske filmskaperen Rupert Russell, som i sin første bok Price Wars tar oss med verden rundt for å vise at opprør, kriger og flyktningestrømmer de siste tiårene er blitt utløst av brå endringer i råvarepriser, som igjen er resultat av Støres elskede markedssignaler.

Rupert Russell på jobb. Foto: The Agency

Price Wars begynner med en anspent episode utenfor et telt i flyktningeleiren Moria på den greske øya Lesbos, og Russell er innom Mosul i irakisk Kurdistan, Donetsk og Caracas før vi er kommet halvveis. Boka er på mange måter lagt opp som en dokumentarfilm, men skildringene fra pansrede kolonner utenfor Mogadishu og sopprammede kaffegårder i Guatemala er blandet med tilgjengelige og lettfattelige forklaringer av pris – både i teori og praksis. Prisene styrer nemlig samfunnet, hevder Russell, idet de ansporer oss til å gjøre én ting framfor en annen. Russells viktigste argument er at prissvingninger i råvaremarkeder¹, altså på varer som gass og elektrisitet, men også mat og metaller, er en medvirkende årsak, ja, til og med den viktigste årsaken til blant annet den arabiske våren, den islamske statens vekst og fall, migrasjonsbølgene til både Europa og USA og – du gjettet det – Trump og Brexit.

For hva om prisenes fortelling om verden egentlig er helt feil? Hva om de gir et galt bilde av virkeligheten og fører til krig og kaos, samtidig som spekulanter og tradere ler hele veien til banken? I den nyliberalistiske teorien, som Russell bruker mye plass på å forklare og kritisere, er det hele ganske enkelt: Istedenfor en sentral komite, som bestemmer hvor mye som skal produseres av hva, er markedspriser et desentralisert system som koordinerer hele samfunnet uten at noen egentlig behøver å sitte på all kunnskap. Det holder at produsenter, ulike mellomledd som grossister og forhandlere, og til slutt forbrukere, alle responderer rasjonelt på sine situasjoner og så vil alt gå opp i en høyere enhet. De som er nærmest den lokale kunnskapen om alt fra avlinger og transportsystemer til etterspørsel og moter, tar sine egne beslutninger, uten at noen sentral planleggingsinstans behøver å vite alt. Milton Friedmans blyant-eksempel er en av de mest slående fortellingene om dette fenomenet, som Friedrich Hayek kalte markedets «spontane orden». Det er fristende å omtale et slikt system som «selvregulerende», men samtidig er det så mange reguleringer som må på plass for å sette opp et system som nærmer seg dette idealet, at det likevel blir misvisende å tenke at markeder kan være verken uregulerte eller «frie» på noe som helst vis.

Syndefallet i Russells fortelling om prisenes ødeleggende påvirkning på verdenssamfunnet er den amerikanske loven Commodity Futures Modernization Act, som ble signert av daværende president Bill Clinton i 2000. Her begir vi oss inn i den såkalte «finansialiseringens» verden, fordi det etter denne lovendringen ble tillatt med et langt større omfang av og flere nivåer av spekulasjon på amerikanske varebørser enn hva som tidligere hadde vært tilfellet. Russell viser riktignok til hvordan ulike mellommenn og forsikringsordninger har eksistert i lang tid og kan ha viktige funksjoner. For eksempel ga det mening for den amerikanske Midtvestens kornbønder på 1800-tallet å selge kontrakter på neste års avling til mellommenn på Chicago-børsen, slik at de fikk pengene de trengte for å investere i produksjonen av en avling som ikke ennå eksisterte, i stedet for at alle solgte alt kornet sitt samtidig. Her pirker Russell borti den største svakheten ved sitt eget resonnement, nemlig at det er vanskelig å vite hvor grensen går mellom god og dårlig spekulasjon. All kapitalisme handler om å ta en slags sjanse på en framtid som ikke kan spås med hundre prosent sikkerhet, og tross hva enkelte mener er det vanskelig å tegne opp et helt tydelig skille mellom produktiv og spekulativ virksomhet

Russells implisitte budskap om at alt var bedre før år 2000 er dermed tvilsomt, men det har i det minste ført til at det som egentlig er en veldig radikal kritikk av kapitalismen, er blitt omfavnet på bokas britiske omslag av mer sentrumsorienterte aktører som Labour-politikeren David Lammy og The Guardian-spaltist Polly Toynbee. Ifølge Russell fører nemlig finansialiseringen, hvor tradere i hedgefond spekulerer i derivater av forsikringer på framtidige priser på for eksempel kaffe, til at disse prisene blir langt mer ustabile enn de hadde behøvd å være, noe som igjen fører til sosial uro, kriger og migrasjon fra råvareproduserende land, som igjen etterfølges av mer sosial uro også i Vesten. Et av eksemplene er et brått fall i prisen på kaffe i 2018, som mest var utløst av overdrevne rykter om en dårlig avling, men som førte til stor sosial nød i Mellom-Amerika og påfølgende karavaner av migranter nordover, som Donald Trump så malte opp som en stor trussel overfor sine tilhengere.

Men hvordan skjer dette? Kjernen i Russells analyse er at når for eksempel kornbonden og bakeren ikke lenger er de viktigste aktørene i kornmarkedene, er det ikke informasjonen de bidrar inn med om avlinger på hvete og etterspørsel etter loff som blir viktigst for kornprisen, men heller hva alle ulike meglere tror at prisen kommer til å være i framtida og hva de tror at andre meglere tror at prisen kommer til å bli, og så videre. I en slik situasjon formidler ikke prisen lenger informasjon om virkeligheten, men informasjon om hva mennesker tror at andre mennesker tror at er virkeligheten.² Dermed kan både reelle endringer i tilbudet, men også ufunderte rykter føre til at prisene blir påvirket mye mer enn hva de egentlig burde ha blitt. Med såkalt «algoritmisk trading», altså at transaksjonene blir foretatt av dataprogrammer som bruker maskinlæring i sine forsøk på å gjette på hva de andre maskinene kommer til å gjette at de selv kommer til å gjette at den framtidige prisen vil bli, sier det seg nesten selv at resultatet kan bli ødeleggende.

Innimellom all nød og fordervelse i markedsprisenes kjølvann finner Russell også fram et morsomt eksempel: Det viser seg at hver gang skuespillerinnen Anne Hathaway omtales i mediene, går aksjekursen til det børsnoterte investeringsselskapet Berkshire Hathaway opp eller ned, basert på hvorvidt omtalen er positiv eller negativ. Dette har ikke noe med selskapet Berkshire Hathaways virke å gjøre, men datamaskinene plukker opp noe à la «Hathaway + positiv eller negativ» og dette omsettes i faktiske kjøp og salg av aksjer, som igjen påvirker prisene. Argumentet om at ustabile priser fører til sosial uro er på sin side eldre enn den franske revolusjonen, og Russells poeng er at det ikke nødvendigvis er mangel på for eksempel brød som fører til opptøyer og gateslag, men at prisene likevel gjør voldsomme byks opp og ned på grunn av finansialiserte varemarkeder.

Price Wars er skrevet før Russlands invasjon av Ukraina i februar i år, og selv om den altså har et helt kapittel fra Donbas, som handler om ustabile oljepriser som bakgrunn for russisk aggresjon i grenseområdene siden 2014, bærer den naturlig nok også preg av at den er skrevet rett før alt endret seg. Russells argument er at ustabile priser fører til krig, men det vi ser nå er at krig fører til ustabile priser. Dette er ikke helt det samme, men samtidig kan ingen kan være uenig i at prisendringer på gass er en helt sentral del av krigen slik den foregår akkurat nå og at spekulasjon i energimarkedene er en del av bildet. Boka kan også sies å være litt for enkel i måten den forsøker å forklare veldig mange ulike geopolitiske utviklinger med én årsak: prisspekulasjon. Likevel er den et usedvanlig nyttig korrektiv til den utbredte troen på at priser som oppstår i «frie» markeder forteller oss sannheten om verden.

At priser egentlig er irrasjonelle og ustabile, vil heller ikke være ukjent for innbyggere i landet Norge, hvor strømprisen i skrivende stund er 1583 prosent høyere enn i samme uke i perioden 2013-2019, selv om det koster omtrent det samme som før å produsere den. Nylig kom det også fram at offentlig eide norske kraftselskap har gått langt inn i finansverdenen og er i ferd med å tape stort på derivathandel på Nasdaq-børsen.

Rupert Russell kombinerer store kunnskaper om økonomi og finansmarkeder (han har doktorgrad i sosiologi fra Harvard) med imponerende skrive- og formidlingsevner og en grunnleggende kritikk av den nyliberale kapitalismen. Dette er sjelden vare, og i ei tid hvor det ikke lenger er åpenbart at vi bør organisere samfunnet vårt etter markedets prissignaler, er Price Wars uvurderlig lesning.