Plikt og ekstase

Om Søsterkranser i siste instans virker uforløst, er «oppfølgeren» Min vrengte kimono, fra 2023, en vill sorgsang det er lett å elske. Den er vrang – og forrykende episk. Jeget er langt mer aktivt enn sist, mindre tiltrukket av en form for meditativ selvutslettelse. Hun går på bar og klipper håret til Jesus. Mer står på spill enn et potensielt besøk fra haren.

«Handlingen» er hovedsakelig plassert i fortiden, i en tid før jeget overtar bruket, og de tre bøkene kan dermed leses som et forsøk på å forsone seg med den nye identiteten en overtakelse av et slikt sted kan føre med seg. I Fredrik Hagens Krabben-anmeldelse heter det at «[d]et er fristende å lese Min vrengte kimono som en fortelling om det unge mennesket som vil frigjøre seg fra sine foreldre, men som likevel aldri kan unnslippe barndommen og fortiden», men det er mer enn det som står på spill. Delvis handler det om hvordan og hvorfor jeget ble den hun ble, en poet, eller som det heter i den innledende suiten: «et himmelskip». Men det sentrale spørsmålet i Min vrengte kimono er innledningsvis det samme som i Søsterkranser, bare mer akutt formulert: Hvordan ta plass, når målet er å sette seg selv til side? Her er, aller først, åpningsdiktet:

jeg fant meg selv på bunnen av elva
jeg speilet meg i himmelen
jeg hørte et kor under vann
det sang i ørene mine   sang i brystet
jeg hørte forfedrene mine
snakke fra jorda   jeg hørte dem i trærne
de hvisket frem et barn
de stavet frem en mor   så snudde vinden
mellom trærne   vendte ordet
viste meg et blått rom

Sammenlignet med Søsterkransers fromme åpningsbønn til sola «bak øynene» er dette nærmest som en åpningsscene fra Mission Impossible: Fra første stund er det full krise og sanselig overload. Jeget er på bunnen av elva, men speiler seg i himmelen. Hun hører «et kor under vann», men hvem synger? Er det kanskje søstrene fra forrige bok som synger «i ørene» og «i brystet»? Så kommer flere stemmer – ikke fra vannet, men fra jorda og i trærne. Er de hverandres motstandere, disse stemmene? Forfedrene hvisker frem «et barn» og staver frem «en mor», men det antydes at denne relasjonen er et fengsel. Da vinden snur, vender «ordet» og viser henne «et blått rom», er det som en utvei. Det blå rommet er himmelen, men også et mentalt rom, og assosieres med den kontemplative, men også kreative delen av bevisstheten i flere av diktene. I Søsterkranser heter det at blåfargen «må være noens hjem // som blikket til ham // jeg elsker», men i åpningen av Min vrengte kimono er et slikt «hjem» utenfor rekkevidde. I neste dikt er jeget i helspenn. Hun «binder to verdener» på bekostning av egen frihet:

jeg binder to verdener
elva renner
ansiktet mitt finnes i elva
elva renner i ansiktet mitt
jeg går opp i bru
spenner himmelen ut av brystet

Brua i Min vrengte kimono er en mer spisset variant av vertinne-metaforikken i Søsterkranser: Jeget eksisterer for å tilrettelegge for andre. Hun er midt mellom alt, men ingenting i seg selv. l Min vrengte kimono går hun «opp i bru / spenner himmelen ut av brystet» før hun blir «ei bru», og hun finner det dypt ubehagelig: «tankene bruser det dunker i hodet / hvem har bundet håret mitt til himmelen». Hun drømmer om flukt. I et tidlig dikt kommer konflikten til uttrykk som et eksistensielt valg mellom forfedrene og jeget, jord og luft, plikt og ekstase:

jeg dras opp   jorda snakker i munnen på meg
men jeg forstår ikke hva den sier

forfedrene mine kjente jorda   de var jordas barn
de var gode mot jorda   de sådde og høstet
de tjente jorda på en god måte
jeg hadde ikke samme evnen   jeg ble tatt av vind og luft

jeg ble båret langt over fjellet

himmelen trakk i meg   ingen visste hvordan
de skulle hale dette barnet ned på jorda

de sa   himmelen har røvet henne
de sa   elva har tatt henne

slik ble jeg et himmelskip
slik trodde jeg at jeg var en fugl
at luften i skjelettet mitt var et stoff vevet av døde

«[S]lik ble jeg et himmelskip». Den nye identiteten synes forbundet med butoh: en av Kazuo Ohnos bøker heter The Palace Soars through the Sky, og hva kan være mer himmelskip enn det? Men bevegelsen vekk fra jorda og forfedrene, mot luftens frihet og vannets foranderlighet beskrives som merkelig passiv og viljeløs og derfor ufri. Det er vinden som tar henne, himmelen som trekker i henne, luften som bærer henne med seg. Hadde dette vært en gresk myte, ville vi snakket om voldtekt.

Bronken Senderud er åpenbart klar over problemet. Er poeten en utvalgt? Bortført av lidderlige guder som en annen Ganymedes? Eller vil hun vekk, av nødvendighet? Litt lenger inn modifiseres myten:

jeg lot meg røve   jeg ville bli tatt av strømmen
i elva   av bølger   av vind   jeg bredte meg ut
på en stein   så het ble jeg under sola
at himmelen ikke så annen råd enn å ta meg til seg

Her er det jegets ønsker og begjær som er avgjørende: Hun lot seg røve. Himmelen så ikke annen råd enn å ta henne til seg, i en form for omsorg. Men hvor mye kontroll har jeget, og er det i så fall bra eller dårlig? Hvem eller hva styrer himmelskipet?

For leseren er svaret enkelt: Poeten styrer himmelskipet, og vi er aldri i tvil om at hun har full kontroll. Det er ikke alltid lett å henge med i svingene hos Bronken Senderud, men man stoler på piloten. Dette er en metaforisk selvbiografi i poetisk form, fortellingen om hvorfor diktene vi leser, i det hele tatt finnes.

For Bronken Senderud er spørsmålet om hvem som styrer himmelskipet, mer komplisert. Vilje og begjær er vanskelige størrelser i disse bøkene, på grensen til støy og forvrengning. Enhver form for selvhevdelse truer med å sabotere muligheten til å opprette kontakt med noe egentlig, som er poesiens mål, det som rettferdiggjør den. Også det jeget rømmer fra, er definert som støy. Jorda «snakker i munnen» på henne, hun «forstår ikke hva den sier». Uten behovet for å bli henført og røvet av himmelskipet, ingen poet, og dermed heller ingen poesi. I en serie dikt et stykke ut i boka skjønner vi at himmelskipet slett ikke er tomt, det er «lastet med» en hel oppvekst, men som inventar er det derfor også blitt tilgjengelig for jeget på en ny måte: Det er poetens stoff, det hun har å arbeide med. Flukten er nødvendig om jeget skal kunne komme i kontakt med seg selv og ikke bare være en bro for andre. Hun må bli noe, eller bli kvalt av jorda, døden og tradisjonen. Men jeget er splittet: en del av henne er igjen der nede, «begravd levende», mens den andre er i himmelskipet, der hun skriver «lange brev i hodet»:

både mor og far kom fra jorda
de sang jordkantene klare
de fikk åkerfurene til å skinne
så sort var jorda

den skremte meg   jeg så døden i den
jeg så hvordan jeg ble begravd levende
jeg hørte ropene mine langt langt der nede

jeg sluttet å snakke   jeg begynte å skrive
lange brev i hodet

jeg sendte dem til tranene og svanene
jeg sendte dem til søsteren jeg visste en dag ville komme

Brevene er henvendelser til andre tradisjoner og fellesskap, gestaltet som fugler og søstre, akkurat som i Søsterkranser. De er erstatninger for familien hun har flyktet fra. Brevene er også en slags dikt, åpne henvendelser til ukjente lesere. For at jeget skal kunne bli et himmelskip, må en annen identitet glemmes og fortrenges: «slik trodde jeg at jeg var en fugl». Som i Søsterkranser er glemselen nyttig – den åpner for at noe nytt kan ta plassen til en gammel identitet. Men prosessen er ikke uten farer.

Jeget tenker snart så mye «på svanene» at hun glemmer seg selv: «derfor bestemte jeg meg / for å føde et barn», heter det. I Søsterkranser var glemsel en form for selv-overskridelse. I oppfølgeren er glemselen forbundet med fortrengning og fører til selv-hevdelse. Det leder jeget inn i kontrollbehov og allmaktsfantasier:

hun skal få like deler jord og himmel
like deler vind og vann skal hun få
det beste rommet i huset
jeg skal vokte det rommet dag og natt
ingen skal trenge seg inn
ingen skal rive i klærne eller håret hennes
be om øynene

I et senere dikt skriver datteren brev til jeget og forteller at hun vil flytte hjemmefra: «hun vil studere i Osaka // hvordan kan du flytte / før du er født / vil jeg spørre». Morens kontrollbehov matches av det ufødte barnets frihetstrang.

Spoiler-alert: Dette er ikke et kjødelig barn. Men hvordan skal man da forstå dette «barnet», som skriver brev og vil studere før det er født? Og hvordan skal man forstå dette jeget som kan skrive «huff nå glemmer jeg / at datteren min / ikke er født», før hun legger skylden for glemselen på «en lang reise»? Lite er bare det det utgir seg for å være i Bronken Senderuds diktunivers, og en barsk, desillusjonert humor preger Min vrengte kimono. Jegets voldsomme løsrivelsesbehov er reelt, men kontrolltrangen hennes blir likevel stadig parodiert.

Konflikten mellom å bli mor og å satse på en karriere som kunstner er velkjent – og reell – nok, men her mistenker jeg at også noe annet står på spill. Kan man kanskje lese barnet som metafor for jegets stormannsgalskap, hennes mest hårete ambisjoner, den delen av henne som vil «studere i Osaka» for å bli som Bashō og Kazuo Ohno? Datteren forblir ufødt og uforløst, men utkonkurreres snart av arbeidet, som jo alltid er noe annet enn ideen om resultatet av det: «plutselig kom jeg på barnet / jeg hadde vært så langt inne i arbeidet / at navnet hennes hadde forsvunnet mellom ordene // går det an // nei det gjør det ikke / jo det gjør det kanskje».

Jo, det gjør det kanskje åpner for at det kanskje ikke er så ille å «glemme barnet» til fordel for «arbeidet», forstått som skrivepraksisen, men løsrevet fra de største ambisjonene. «[M]en når jeg ikke skriver blir jeg ulykkelig», heter det i et annet dikt, og jeg ser ingen grunn til å tvile på at det er sant. Drømmen om å være noen har blitt erstattet av lengselen etter å være i det, altså i arbeidet. Der er det godt å være. Ikke fordi man blir noe, men fordi man er i kontakt med noe i seg selv.

Innsikten er i slekt med glemselsøyeblikket i Søsterkranser, der selvbevisstheten falt bort og med den skillet mellom menneske og natur. Samtidig er Min vrengte kimono akutt klar over at arbeidet og glemselen også rykker jeget ut av meningsfulle relasjoner med andre mennesker og på et grunnleggende nivå kan være usunne i kraft av å være avhengighetsskapende, avsondrende og kroppsfornektende:

det var på baren
jeg ga datteren min et navn
jeg døpte henne
og så glemte jeg henne
jeg gikk til skriverommet
jeg ble sittende og skrive   i dager
og netter   i uker og måneder
håret mitt ble så langt
at jeg kunne dekke meg bak det
kroppen så lett at jeg svevde

Scenen er gjenkjennelig nok: Å skrive er, i hvert fall i min erfaring, å glemme alt annet, og ikke minst seg selv og kroppen sin. I Min vrengte kimono har den lykkelige glemselen reelle omkostninger. Barnet er ikke «bare» jegets ambisjoner, men alt som forbinder henne med (om)verden, enten som forfengelighet eller som jording. Å glemme et barn er dessuten et langt sterkere og ikke minst mer samlende bilde enn sorgen over ikke å få besøk av en hare. Problemstillingen spisses: sette seg selv til side for en annen, eller risikere å miste det som på alle måter burde være viktigst. «[D]et gikk ikke en dag / uten at jeg glemte datteren min / en slik mor er det ingen som vil ha», heter det i et dikt. En slik mor er det også mange som kan kjenne seg igjen i, uansett om barnet er kjødelig eller metaforisk.

Også jeget har en mor. Og selv om det kan være lett å glemme henne i virvaret av uforløste, men svært mobile og aktive krabater, for ikke å nevne hester, hunder, engler og jesuser som etter hvert dukker opp i teksten, ligger det emosjonelle trykket i teksten hos henne. Et av de såreste diktene i boka kommer tidlig og handler om hvordan denne moren leter etter en datter i jeget, uten å finne henne:

moren min sa hun kunne se himmelen
i øynene mine   i de brungrønne øynene så hun
himmelen   klar og blå   mørk og regntung

vill og stormende

jeg ser datteren min inn i øynene
men ser bare himmel   sa hun

hvor er barnet jeg fødte   hvor er datteren min

Sorgen i dette diktet er ikke morens, men datterens. Det er sorgen over å ha gjort seg selv utilgjengelig, over ikke å ha maktet å leve opp til morens forventninger, ikke klare å komme behovene hennes i møte. Datteren – som er i ferd med å bli et himmelskip – ser bare jord og død hos moren og vemmes. Tradisjonen er brutt. Som i Søsterkranser er idealet i Min vrengte kimono forsoningen, en gjenopprettelse av et tapt fellesskap, som der kommer til uttrykk som samhørighet med en slags allnatur. Men hvordan kan du forsone deg med haren eller hoggormen om du ikke kan forsone deg med din egen mor?

Som i Søsterkranser finnes det også to festscener i Min vrengte kimono. I motsetning til i den forrige boken er begge positivt betont. Den første kommer i forlengelsen av flukten via himmelskipet. I «det blå rommet» møter hun «hesten» og «hunden» mens hun «leter etter søsteren» sin. Søsteren som dukker opp, «er jord og hav» og åpner slik for en form for forsoning med jorda jeget har flyktet fra, som hun ikke makter å få til på egen hånd. Sammen forsøker de å skape et nytt hjem:

jeg spør søsteren min
om mødre og fedre   om familie

vi legger et teppe på gulvet
her   sier vi   her
er hjemmet vårt

Dette er opptakten til den første festscenen i boka, en slags nattverd for denne nye familien som ikke er definert av blodsbånd:

vi setter frem brød ost og vin
alle vi kjenner kan bryte av brødet
her kan de døde og de levende sitte side om side
de tørste og de sultne   vi brer duken så langt den rekker
utover jordene   over et strekk i himmelen
søsteren skjenker vin   skål   sier vi   løfter glassene
vi har invitert Jesus og Maria Magdalena
de drikker begjærlig av vinen   bryter brødet
ingen snakker om blod   ingen nevner ordet legeme

Avslutningslinja er tvetydig. Fellesskapet er ikke definert som slekt, men åpent for alle, levende som døde og tørste som sultne. Jesus er i så måte en selvskreven gjest, i og med at kristendommen bryter med forestillingen om en arvelig religion. På den andre siden dunster det doble «ingen» av fortrengning – ikke helt ulikt hvordan legemet senere fornektes når jeget «glemmer» datteren og helsa idet hun begynner å skrive. Felleskapet forutsetter eksklusjonen av foreldrene.

Festen har altså sine skyggesider. Og moren forsvinner nesten ut av teksten etter dette festdiktet, men ikke helt. I stedet møter jeget en mormor i rosa kjole og får ideen om at hun selv kan få barn. Først da tropper en søster opp, «trøtt og streng» og med et brev. Ansvaret for moren har falt på henne, mens jeget har vært opptatt med å realisere seg selv: «jeg har båret lenge skriver hun / jeg har båret moren min og jorda / som har fylt henne solbærbuskene / rips rogn og kirsebær».

Brevet fungerer som en påminnelse, og avbryter den lykkelige glemselen, eller snarere fortrengningen jeget har levd i. Det setter i gang et skred av dårlig samvittighet i jeget, som nå forsøker å «helbrede / barnet helbrede meg» gjennom å tylle i seg en drikk laget av røde bær, en slags kompensasjon for tapet av moren. Leseren står fritt til å velge om hun vil tolke denne røde drikken som alkohol. Utfallet er uansett negativt: «men jeg ble ikke frisk og moren min / var fortsatt like tørst». Selv når jeget går over fjellet og friskner til, hører hun sin «mors gråt». Flere ganger dukker søsterfigurer opp for å få henne til å konfrontere sorgen over moren, men gang på gang fornekter jeget at det er dette det handler om. Et av bildene hun i stedet klamrer seg til, er en hvit skjorte som man kan skrive på. Senere dukker skjorten opp på Maria Magdalena, som frasier seg den, rekker opp sømmen og sjøsetter den, til jegets store forskrekkelse. Scenen sammenstiller eksplisitt skjorta og barnet: «hun bærer skjorten som om den er et barn jeg blir i tvil / kanskje er den et barn». En form for hybris knytter skjorta, skrivingen og barnet sammen: forestillingen om å være enestående, og utvalgt.

Maria Magdalena og Jesus spiller mye av den samme rollen i denne boka som Kazuo Ohno og Bashō gjorde i Søsterkranser, med tre viktige forskjeller: 1) Maria og Jesus utdyper i større grad problematikken rundt det å være utvalgt, 2) de behandles med langt mindre distansert, opphøyet respekt enn det japanerne ble gjenstand for. Ikke minst gjelder det Jesus, som jeget først observerer alene, på vei hjem etter en fest, i et lyskryss, før hun tar ham med hjem og kortklipper ham: «det blir litt hakkete / men han kler det». Han ender til slutt opp i en rosa kjole. Noe slikt ville vært utenkelig å gjøre med Bashō. 3) Det viktigste forbildet i denne boka er en kvinne, ikke en mann, noe som fører henne nærmere både jeget og søsterskikkelsen. Et gnostisk skrift er tilskrevet Maria Magdalena, og Bronken Senderud peker henne ut som en likeverdig kilde til visdom, ikke bare en tilhenger av Jesus: «for var ikke ordet / like gjerne ditt Magdalena», heter det. Hun er heller ikke primært en mor. Men det jeget først og fremst fascineres av, er den selvoverskridende kjærligheten hennes:

jeg spør
var det et kjærlighetsbrev du ga til Jesus
den siste gangen du så ham   Maria
elsker du Jesus høyere enn deg selv
høyere enn ditt eget barn
hvor høyt kan du elske en gud i et menneske
Magdalena   det er mange som heter
Jesus   det er så mange barn   Maria   hva betyr det
å elske noen høyere enn alle andre   Magdalena

Påpekningen av at det finnes mange jesuser demokratiserer spørsmålet om selvoverskridende kjærlighet, og mer enn antyder at problemet i Min vrengte kimono fortsatt ligger i det vertikale – i stoltheten. Maria er både enestående og i stand til å underkaste seg, til «å elske noen høyere enn alle andre». Hun kan ta plass og sette seg selv til side. Løsrivelsen er nødvendig, men ikke noe endepunkt. Den må nødvendigvis lede frem til et nytt forpliktende fellesskap, nye former for tilknytning. Men først må stoltheten overvinnes.

Eller må den det? Forsoningen med moren kommer ikke, i hvert fall ikke på den måten en kunne forvente. Det vi i stedet får, er en slags forsoning med stedet jeget har flyktet fra –en variant av bruket eller huset der Søsterkranser og Nettenes hage finner sted. Jeget seg «ned på en stein utenfor huset / på familiegården den som har gått i arv / gjennom flere generasjoner». En oldemor dukker opp, men moren forblir utenfor rekkevidde. Det nærmeste vi kommer, er et dikt der en søster «gir meg navnet / sitt hun sier hun vil gi meg / det samme som hun fikk fra sin / mor», før hun fletter jegets hår. Det er kanskje en tilnærming, men noen forsoning er det ikke. I et dikt helt mot slutten av boka insisterer jeget på at «det er noe jeg må bekjenne», men «ordene krysser seg / jeg vet ikke hva som er familie slekt», og problemet løses – igjen – med å holde fest for en selvvalgt familie og inkludere alle som vil komme, i en park i byen, og ikke på familiegården. Igjen føles det som om noe viktig er fortrengt. Etter festen er det «avtalt et møte», og det er først der sorgen endelig får komme til uttrykk, når den konfronteres med omsorg:

bordet er dekket til samtale
men jeg har ingen ord i hodet

omsorg er lagt i fanget på de oppmøtte

jeg ser etter søsteren min   etter Magdalena
de sitter side om side ved det lange bordet

begge er kledd i hvit skjorte
jeg har helt mistet av syne hva skjorten
vil si meg   men den må gi en form for varme
konkluderer jeg   før jeg bestemmer meg for sort dress
jeg setter meg sammen med de andre fremmøtte
vi holder hverandre i hendene   jeg vet ikke hvorfor

men plutselig vil jeg bare gråte

Den personlige sorgen er omdefinert til omsorg for og fra fremmede mennesker, «de oppmøtte», som igjen lokker frem gråten. Ambisjonene (den hvite skjorten) er omplassert til søsteren og Magdalena. De er forbilder jeget kan projisere alt det hun ennå ikke helt klarer å vedkjenne seg, på. Selv kler hun seg i en «sort dress» som i bokas grandiose, nest siste dikt presenteres som farens dress. Han får til slutt også styre himmelskipet: «i dag er det faren min som styrer skipet / det er dressen hans jeg er kledd i / som til en begravelse / men nei / dette er ikke noe gravfølge // det er en himmelferd». Slik avvikles bokas hovedkonflikt. Motsetningene mellom jord og luft er tilsynelatende forsonet.

Men er det egentlig noen forsoning? Faren har aldri vært assosiert med himmelskipet før. Hvorfor får han styre det nå? Hva får ham til å komme datteren i møte? Det er åpenbart ikke snakk om noen underkastelse for patriarkatet. Snarere føles det mest som en slags annektering fra jegets side. Farsskikkelsen er enklere å forholde seg til og håndtere enn moren. Åpenbart er ikke jeget klar for å la moren styre himmelskipet ennå. Trolig skjer det aldri.

Så hva vil jeget gråte over i møtet etter festen? I neste dikt insisterer hun fortsatt på at gråten er uforklarlig: «omsorg har lagt seg over tungebåndene / men det er ikke klamt som jeg fryktet / hva som gjorde meg så trist / vet jeg ikke kanskje var det noe med / hvordan søsteren min flettet håret / til Magdalena eller kanskje var det bare lyset / hvordan det blendet meg». Methinks the lady doth protest too much, for å si det med Hamlets Gertrude.

Min vrengte kimonos intense uvilje mot forsoning med morsskikkelsen blir bare sterkere i bokas avsluttende tekster. I himmelskipet faren til slutt får styre, finnes ikke moren. I hennes sted trer en ny skikkelse om bord: En engel jeget tidligere har sett bak en låve, «lent inntil veggen», med håret hengende «vilt nedover skuldrene» og temperament i blikket mens hun «holder tilbake et smil / ikke ironisk ikke avvisende / men heller ikke hjertelig». Det eneste denne engelen mangler, er en sigarett i munnviken. Hun er lett fryktinngytende, men grunnleggende kul. Hun lyser på ingen måte av omsorg, men virker fullstendig selvtilstrekkelig. I engelen gjenkjenner jeget seg selv, ikke som mor eller datter, men som grunnleggende annerledes, en fremmed på jorda: «hvem sa at jeg var et barn at jeg er en mor / datteren bror // jeg ble født engel jeg gikk omkring på jorda // ingen så meg ingen kjente meg / ingen visste navnet mitt // heller ikke jeg». Slik frasier jeget seg navnet hun fikk av søsteren som morsarv, til fordel for et hemmelig navn som «ingen» kjenner. Det er en oppvåkning til en ny identitet.

I likhet med broen i innledningen er engelen en midt-i-mellom-figur, et bindeledd mellom to virkeligheter og derfor også en evig outsider. Men engelen er også noe. Engleidentiteten setter jeget i forbindelse med en virkelighet bak virkeligheten, prinsippene som styrer alt som ligger hinsides en instrumentell fornuft. Sentralt i denne nye og utvidete visjonen finner vi natten: «men natten bærer på et minne / det er den som vil fortelle / dagen hva den har sanket i lyset // se sier natten / og peker // på solsikker akeleier på snøklokker på høye strå / se».

«[N]atten bærer på et minne», heter det i avslutningsdiktet. Bærer er et av de viktigste verbene i Bronken Senderuds poesi og har visse moderlige konnotasjoner. Engelen er åpenbart tom for omsorg. Natten er omsorg. Den sanker og tar vare på dagens frukter, den peker og vil ha oss til å se. Den manglende forsoningen med den kjødelige moren i Min vrengte kimono baner vei for en ny form for selvoverskridende kjærlighet, til en kjærlighet som helt bokstavelig overskrider selvet, en hengivelse til nattens bæreevne, en slags platonsk betont forestilling om allnaturen som ivaretar livet, og som forsøker å vise oss veien frem mot en radikal bevissthetsutvidelse.

Når Min vrengte kimonos toner ut i verselinjen «du er aldri alene», har Fredrik Hagen i Krabben helt rett i at denne linjen «fungerer som en fortetning av tenkningen i boken», men han er lettere på bærtur når han oversetter denne innsikten slik: «Himmelskipet som søker seg bort fra foreldrene sine, som foreldre opplever som så fremmed, kan ikke la være å fylles av stedet og folkene det kommer fra.» I de siste diktene i boka finner ikke jeget bare et nytt menneskelig fellesskap gjennom parken og festen som på ingen måte er forberedt i skildringer av jegets oppvekst, hun plasserer farsskikkelsen inn i himmelskipet uten at hun på noen måte lar seg «fylle» av hans tilstedeværelse, og hun gir slipp på forestillingen om en forsoning med den kjødelige moren. I stedet hengir hun seg til en moderlig naturreligion, med natten i sentrum. I den nye rollen som engel kan jeget ta plass, samtidig som hun anerkjenner en større autoritet og underkaster seg den.

Slik bereder Min vrengte kimono grunnen for en enda mer ambisiøs tredjebok, der jeget inntar rollen som nattens engel eller yppersteprestinne og oppfordrer leseren til å se. Den boka blir Nettenes hage.