På stier som ikke har grodd igjen

Jeg liker å tenke at jeg er et menneske uten fordommer, men dette viser seg dessverre ofte å være ren ønsketenkning. Jeg har fordommer mot bøker og forfattere. Jeg hadde fordommer mot Kerstin Ekmans romaner, akkurat som jeg hadde fordommer mot hennes kollega Sara Lidmans romaner, jeg vet ikke hva det var, at det var noe treaktig over dem, seigt, veldig mye tekst, og dette jernbaneeposet til Lidman, hvor mange bind består det egentlig av? Det hjalp heller ikke at Ekman hadde et nært og intenst forhold til Eyvind Johnsons romaner, en dikter fra nord jeg har lest med utbytte, og som hun til og med har gått i roman-dialog med (Gör mig levande igen, 1996). I den 90-årige Kerstin Ekmans nye essaysamling om litteratur, faktisk den første hun i sin karriere utgir, er Eyvind Johnson den eneste dikteren som får æren av å være emne for to essay. Eller: Jeg trekker tilbake det med essaysamling. Dette er et boklangt essay i 24 kapitler, og i motsetning til oss andre latsabber, som hvert tiende år rasker sammen vårt løsøre og får forlagene til å utgi det i bokform, om enn de gjør det mer og mer motvillig, tyder det aller meste på at Ekmans bokverden på drøye 400 sider er nyskrevet. Lesesituasjonen i boka tilhører vår samtid, for ikke å si sanntid, og mens hun leser, assosierer hun til hendelser rundt henne, krigen i Ukraina, ikke minst. Det er ofte krig i bøkene hun leser.

Nei, med tanke på litteratur fra det nordlige Sverige, og kanskje Västerbotten spesielt, så ble det P.O. Enquist og Torgny Lindgren på meg, ikke Ekman og Lidman (Ekman bodde i mange år bare noen kilometer fra norskegrensen, i Valsjöbyn i Jämtland, ei lita grend som forøvrig har fostret en annen berømthet, skuespilleren Ann-Margret). Men jeg hadde lest Ekmans naturessays, som begynte så sent som med Herrarna i skogen (2007), da var forfatteren over 70 år, som essayist er hun en late bloomer. Denne boka skrev jeg begeistret om da den kom, et langt livs erfaring fra turer i skog og mark var fortettet på boksidene.

Men det er aldri for sent. I vår leste jeg omsider en roman som har ligget i en av lesestablene mine i flere tiår, det vaklende tårnet raste sammen da jeg dro ut Händelser vid vatten (1993). Jeg hadde begynt på den mange ganger, lagt den bort, men nå var tiden tydeligvis inne: Jeg ble oppslukt. Hva var det jeg leste? Jeg leste det jeg vil kalle en roman i den realistiske tradisjonen, som parallellfører universene til en håndfull svært ulike karakterer og familier, men uten at romanen sier hva den vil, i en vidt forgrenet fortelling som kan være kriminalroman, naturroman, slektskrønike, kollektivroman, samtidsroman. Ikke minst har romanen mye på hjertet, mellom linjene, som går inn i vår tids nyvakte interesse for det etniske opphavet til befolkningen i Norden. Dette er heller ikke en roman som ville finne på å kalle seg selv «klimaroman». Ekmans forteller tar oss uanstrengt gjennom den ene hendelsen etter den andre, hendelser som fletter både karakterene og romanen sammen til et stort tenkt samfunnsbilde, der mennesker mot slutten av forrige århundre strever med å takle kreftene i andre mennesker, og leve i samfunn med dem, omgitt av vidstrakt natur, en voldsom kraft den også. Skuespilleren Rolf Lassgård, som spilte i tv-serieversjonen fra 2023, kalte romanen «et nasjonalepos». Kanskje det.

Jeg pleier å sitere noe Kerstin Ekman skal ha sagt, som hun selv sikkert har fra andre: Å se er gaven, å virkelig kunne se. Privatpersonen Kerstin Ekman går gjerne i skogen, det vet vi, og på disse turene øver forfatteren seg opp. Dikteren Ekmans beskrivelser av naturen fører igjen til at leseren ser mer, nesten som en kjedereaksjon, og ikke minst forstår hva som ses. For ikke bare har Ekman språk til å frammane de hjerteskjærende innholdsrike svensk-norske skogene og fjellene, hun har også gjennom et langt liv opparbeidet seg kunnskapen som setter henne i stand til å tolke og forstå hvorfor hvorfor planter og trær i akkurat denne værtypen ser sånn og sånn ut, hvorfor fugler og dyr i disse ettermiddagstimene gjør som de gjør. Hun får fram hva menneskelige inngrep i naturen endrer, som de store snauhogde flatene, svenskene bruker det uhyggelige ordet kalhygge om dem – en viktig landskapsform i romanen. Dessuten tenkte jeg, etter endt lesning: Hun er et råskinn, denne fornemme grand old lady i nordisk litteratur. Hun er virkelig ikke en prippen forfatter. Hva er for eksempel denne understrømmen i Händelser vid vatten der voksne kvinner forfører unge menn og gutter, eller er det i et av tilfellene omvendt? Naturen er like mye inne i menneskene som den er utenfor dem. Er menneskets trang til å underlegge seg naturen også et forsøk på å beherske vår egen menneskenatur, som ingen av oss, virkelig ingen av oss, helt vet hva er? For glem ikke, i vår mer og mer revolusjonære tid, med klima-, kjønns- og urfolksaktivister på barrikadene, at selv om mennesker har og kjemper for en «god sak», så er de av den grunn aldri «bedre» mennesker. Ikke i kraft av standpunktet. Mennesker er mennesker. Med sine ulike naturer. Som for eksempel denne klæpphæslige (som vi ville sagt i Salten) Petrus i Händelser vid vatten, den (såkalt, jeg hadde ikke bitt på) karismatiske lederen for et hippiekollektiv som flytter inn på et nedlagt småbruk i skogen for å leve i pakt med naturen.

Nei, Ekman er ikke prippen, det burde man ha skjønt allerede med hennes tydelige og klarsynte forsvar for Salman Rushdie, som førte til at hun i 1989 forlot sin stol i Svenska Akademien (som hun på dette tidspunktet i Akademiens 200 år lange historie var det tredje kvinnelige medlemmet av), fordi hun ikke fikk Akademien med på å fordømme fatwaen offentlig. Ekman forsvarte forfatteres rett til å häda, krenke, tulle med, og at hendelser kan være så alvorlige at en prinsipiell og fornem nøytralitet bør forlates. Derfor er det også logisk at det er den rasende skaperkraften til Emily Brontë, død ved 29 års alder, og hennes eneste roman, Wuthering Heights, Ekman skriver med aller mest innlevelse om. Hvor tok Emily Brontë det fra? Hva hadde hun sett av verden? Haworth og nabolandsbyen, lynghedene rundt, og så en periode på noen rom i Brussel, med anstand ute i bygatene? Her får Ekman – som i likhet med en rekke forfattere jevnlig beskyldes for at hun har «tatt» noen fra byene og bygdene hun har bodd i; forfattere blir her nesten som tidligere tiders underjordiske, der de forhekser og lurer med seg folk for å bruke dem i romaner – mulighet til å ri en kjepphest, nemlig at det fortsatt finnes noe som heter fantasi, en gang forfatterens viktigste arbeidsredskap. Hun forsvarer seg med, eller jeg vil si hun går til motangrep med at «på sätt och vis diktar väl läsarna våra böcker». Ekman benytter for øvrig i årets bok sjansen til å gi noen gløtt fra sin tid i Svenska Akademien, et friskt og overraskende kapittel, der hun overraskende – for meg i alle fall – avslører at opptakten til at hun sluttet å gå på møtene handlet om mer enn at Akademien ikke ville forsvare Rushdie mot dødsdommen.

I Min bokvärld skriver Ekman om 25 enkeltverk. I hovedsak romaner, som er sjangeren hun selv har uttrykt seg gjennom, noen fortellinger og noveller er med, et lesedrama og et epos (Peer Gynt og Odysseen), og dessuten et par kulturhistoriske essays, av James G. Frazer og Mircea Eliade. Verkene hun skriver om, strekker seg fra litteraturhistoriens begynnelse til vår tid, eller, det er bare Odysseen som har et par tusen år på baken, ellers handler alle kapitlene om verker fra 1800-og 1900-tallet, der sistnevnte utgjør tyngdepunktet. Boka handler om bøker fra Kerstin Ekmans og hennes foreldres og hennes besteforeldres tid på jorden. Av de 25 verkene hun skriver om, er 19 skrevet av menn og 6 av kvinner. Hun skriver om engelske, amerikanske, russiske, franske (da regner jeg også Czesław Miłosz dit – hans Issadalen var den beste romanen hun leste i sin tid som medlem av Svenska Akademien), tyske, italienske, danske, norske og svenske forfattere. Helt naturlig har hun med flest fra den svenske nasjonallitteraturen, fem forfattere og seks bøker. Mellom broderlandene Danmark og Norge blir stillingen 1–2 i vår favør: Henrik Ibsen og Cora Sandel. Den beste romanåpningen som noensinne er skrevet, er ifølge Ekman norsk og begynner med at «Kirkeuret lyser som en måne i natten». Stedet er Tromsø.

Bare én forfatter vies to essays: Eyvind Johnson. Ingen nålevende forfattere er inkludert, hvilket gjør at hun heller ikke skriver om Sataniske vers av Salman Rushdie, en lesning jeg ville vært nysgjerrig på. Én episode i Ekmans bok er som et frampek mot Rushdie-saken: Hun og samleveren har flyttet til et nytt sted der hun står og fyller bokhyllene med bøker, da en fremmed mann og to kvinner plutselig står i døra. Hun tror de vil ha penger til et godt formål. Hun slipper dem inn. Trioen tar imidlertid sikte på bokhyllene der verdenslitteraturen etter en kort inspeksjon dømmes ut som «snusk och pornografi». Særlig fester mannen seg ved Hans nådes tid av Eyvind Johnson. Hennes kjære Eyvind Johnson! Da har Ekman fått nok. Hun kaster dem på dør. Det var da hun som tenåring i hjembyen Katrineholm leste Eyvind Johnsons roman Minnas at den framtidige forfatteren Ekman fikk en av sitt livs mest revolusjonerende innsikter: Den grå og kjedelige småbyen hun bodde i, og drømte og lengtet seg bort fra, forvandles i Johnsons litterære prisme til et uendelig rikt univers av mennesker og hus og landskap og stemninger. Plutselig ser hun menneskene i byen sin, ser hun småbyen sin. Hva bor i mannen som sitter alene på benken der borte, hva pågår i kvinnen som nettopp haltet forbi? Igjen: å evne å se, virkelig se. Hun har oppdaget at litteratur kan være det motsatte av virkelighetsflukt. En dikter er født. Den bokverdenen hun siden har blitt værende i, var det stadsbiblioteket i Katrineholm som åpnet dørene til.

Slik Herrarna i skogen var oppsummeringen av et langt livs vandringer i naturen, vandrer hun i Min bokvärld rundt i rommene hun bor i, og plukker bok etter bok ut av bokhyllene, flere av dem istykkerleste, det er såvidt de henger sammen. I netter hun ikke får sove, står hun opp og henter en tilfeldig bok, leser noen sider. Slik dag etter dag med spaserturer gjør deg lommekjent i skogen, gjør et langt livs lesning deg lommekjent i verdenslitteraturen. Også den kan du vandre rundt i. Litteraturens verden. Kostnaden ved å ha hele verdenslitteraturen stående i bokhylla er virkelig overkommelig, verdenslitteraturen koster knapt mer enn en elsykkel, men verdien av kunstverkene som befinner seg innenfor permene er så stor at den ikke kan regnes i kroner og øre, selv om bøkene er masseproduserte. Følgende blir et mantra i Min bokvärld: Viktigheten av å lese bøker om igjen, noe som betyr at bøker må være tilgjengelige, så nå kan dere angre, dere som hørte på vår tids rydde-influensere, en yrkesgruppe biblioteksjefene dessverre også har sluppet løs i bibliotekene våre. Ekman latterliggjør bokbransjens omtale av bøker som en konsumvare og leseren som konsument. En konsument er jo nettopp en som forbruker noe til det ikke er mer igjen av det som forbrukes. Ei god bok er det derimot umulig å forbruke, bruke opp.

Hun leser gjerne i senga om morgenen, overraskende nok, mange forfattere vil ikke bli forstyrret av andre forfattere før de selv går til skrivebordet. For Ekman er det en selvfølge at forfattere også er lesere, forfatterskoler stiller hun seg mildt undrende til, «den bästa skrivarkurs som finns är att läsa riktigt bra böcker». Og ikke minst lese om igjen. En svært god bok må leses om igjen. Hvis du skal makte å gripe den. I tillegg dette: Hvis du leser en roman med ti års mellomrom, vil du alltid være et annet menneske enn sist du leste den, du oppfatter og fester deg ved nye aspekter i romanen. Dessuten: Rundt deg tas det beslutninger og inntreffer hendelser som forandrer samfunnene våre, av og til på dramatisk vis. Som romanleser befinner Ekman seg i et triangel der personen Kerstin Ekman, romanen hun holder i hendene, og så ytterverdenen, utgjør hvert sitt hjørne. Den eneste av disse tre innsatsfaktorene i prosjektet å lese en roman som fra gang til gang er den samme, er romanen. Leseren og verden, begge utenfor bokas permer, forandrer seg kontinuerlig. Og det magiske er at setningene på boksidene, som i leserens øyne er akkurat de samme som sist, i leserens indre endrer seg.

Svært mange sider av hvert kapittel går med til at Ekman gjenforteller hva hun leser, og disse gjenfortellingene er faktisk ikke kjedelige, tvert imot stimulerende, de blir som fortellinger i seg selv, man pleier jo å si at en bok ikke finnes før den blir lest, Ekman får bøkene til å eksistere ved å fortelle videre hva hun mener står i dem. Igjen slår det meg i hvilken grad det å skrive om litteratur holder litteraturen levende. Hun er opptatt av fortellermåte og fortellerteknikk, noe av det viktigste en forfatter sysler med før en roman er skrevet og noe av det viktigste en kritiker sysler med etter at den er skrevet: hvem forteller og måten det fortelles på. Og så, i gjenfortellingen av bøker hun har lest, som er bøker hun har lest mange ganger, assosierer hun til andre bøker, bøker hun også har lest mange ganger, og assosiasjonene blir som tanketråder som knytter bøkene i bokhyllene hennes sammen, slik stiene i skogen binder mennesker sammen. Bøker snakker med hverandre. Når man har verdenslitteraturen innabords, har man dessuten verdens mest stimulerende middagsselskap innabords. Og det beste: Det tar aldri slutt. Du trenger ikke engang en invitasjon. Ekman har flere ganger etablert seg på nye steder, og når hun blir invitert i kaffeslabberas, tar hun seg ofte i å lengte hjem til samtalene hun har gående med bøkene. Hun er i det hele tatt veldig tosom. Det er hun og mannen. Eller hun og hunden. Hun og boka. I løpet av 400 sider i jeg-form klarer jeg ikke å avgjøre om Ekman har barn. Alt hun skriver om kvinners erfaringer, i og utenfor bøkene, men akkurat dette, å være noens mor, unnslipper meg. Om livmoren skriver hun at «Kvinnor har et livsrum i sig. Ett möjligheternas rum. De oföddas varma susande boning.» Kanskje et bilde på skaperkraft i stort.

Ekman er feminist på vegne av sin stand, og hun opprøres av de begrensninger skrivende kvinner opp gjennom historien har stanget mot. Hun får skarpt fram så mye kjipt det kan være med såkalt store mannlige forfattere, som Knut Hamsun og Johannes V. Jensen, all den selvhevdende skiten de lirte av seg i avisspaltene, samtidig som de rakket ned på andre («en usel människa förblir usel om hon så fått Nobelpris»). Den eneste boka Ekman i løpet av 400 sider kaster i søppelbøtta, er Den lange rejsen av Johannes V. Jensen. Det gjør hun da hun finner ut hva nobelprisvinneren Jensen i sin tid skrev om sin kollega Herman Bang.

Jeg fikk så lyst til å lese. Om igjen. Tine av Herman Bang. Ekman skriver strålende om den i Norge i dag helt parkerte Herman Bang. Det er som om hun gjennom kapitlet om Bang gjenoppdager dette forfatterskapet for oss. Hvem har forresten lært Kerstin Ekman selv å se? For eksempel Moa Martinson, en forfatter Ekman også skriver øyeåpnenede om, i et kapittel der mange sider vies et gjennomgangsmotiv i Min bokvärld, nemlig hvordan forfattere skriver om naturen. I Moa Martinson har Ekman hatt en læremester hun kan kjenne seg igjen i. For en ting er å se. Noe annet er å kunne sette ord på det du ser. Til dette behøver vi forfattere. Boka gjennomstrømmes av naturen, både den naturen vi ferdes i og selv er en del av. Ekman vet at mye i naturen er i ferd med å forsvinne. Hun vet også at å gjenskape naturen i skrift, gjøre synlig hva vi faktisk har, indirekte viser hva vi står i fare for å miste. Aktivisme er ikke bare med utestemme å forenkle budskapet. Om egen skriving avslører hun at den alltid starter med at hun har hatt et syn hun ikke forstår.

Hjertet hennes er hos skjønnlitteraturen. Mot språket i akademia viser hun agg, de to sakprosabøkene hun slipper inn i varmen, er der fordi både James G. Fraser og Mircea Eliade har en fot i skjønnlitteraturen. Hun avlærer forfattere triks og avslører forfatteres triks. Hvordan er dette laget? Hun har helt personlige oppfatninger av store verk, av hva som fungerer og ikke gjør det, ingen forskningsfront kan rokke ved hennes syn. Hun blander forfatteres biografi og verkene de skriver med tankevekkende resultat, her og der ømt, for eksempel i kapitlet om Det første menneske av Albert Camus. I vår tid har jo uansett sjangrene roman og selvbiografi giftet seg med hverandre og ektefellene tatt fellesnavnet autofiksjon. Hun studerer seg selv i leseakten: Hva og hvordan tenker vi når vi leser? Til blivende forfattere har hun kun to råd: slipp aldri noen inn i manuskriptet ditt, og les en god bok. Minner du ikke visste at du hadde, kan dukke opp når du leser, hjelpe deg i skrivingen. Det er som om Ekman nå har lest om igjen sine favorittromaner fordi hun, tross alt, vet at hun begynner å få dårlig tid. Jeg antar hun både har lest for egen del, og for å få en bok ut av det. Der andre deltar i lesesirkler, virker den tosomme Ekman å ha det best alene med ei bok og et tastatur.