På tur i bilder

Cecilie Løveids diktsamling Spilt kom i fjor, og i januar 2002 mottok hun ytterst velfortjent Gyldendalprisen for sitt forfatterskap. Strengt tatt har Løveid tidligere bare gitt ut én diktsamling, men det føles nesten litt flaut å nevne det, siden hun i hele sitt forfattervirke har omfattet sjangerforskjeller med synderlig lite høytid. Hennes bending og strekking av sjangere har vært med på å utvide samtidslitteraturens repertoar, og hennes skrivende praksis har pekt på en frihet som befinner seg ganske skjevt i forhold til sentrallyrikken, den realistiske romanen og det naturalistiske teater. I et dikt fra fjorårets samling skriver hun: «Leke. Leke med høytid.» Løveid er alltid dødsens og livsens alvorlig, i leken, men aldri støvete tørr av flinkhet. Hun er strengt tatt ikke alltid like fremragende i detalj, men det spiller ingen vesentlig rolle, all den tid tekstene hennes ikke nødvendigvis er ute etter en avrundet, lukket skjønnhet eller sannhet. Dessuten er det oftest de bare rimelig gode som alltid er like gode. Løveids list og lest er høy og prøvende, av og til som hos sirkusets trapesartister. Nedslag fra stor høyde, spenning og stil.

Fugl på sten

Nicolai Astrup 1913

Jeg reiste for å finne en gravsten til en grav
Jeg lette i elveløp og fossestryk
oppe på mosete fjell
der stener kommer i opptog om natten

Og om formiddagen når
fjellene ligner for store og for fulle kvinner
med rennende safter og sprekker etter Guds fest
Den vakreste verdensorden
er en dynge av tilfeldig henkastede ting

Diktet har ytterligere to avdelinger, hver på tre trelinjers strofer. Den aller siste strofen ser slik ut: «Men hvis jeg finner den riktige sten / med den riktige linerle / vil den ta imot all min sorg.» I strofen før er det fastslått at «stener har ingen retning», slik diktet uttrykker seg tenkende, mens det følende, lengtende i diktet altså tror på den «riktige sten». I sin helhet inkluderer «Fugl på sten» mange tilsynelatende motsetninger. Det er kanskje Cecilie Løveids mot, eller ville hun ha protestert, skal vi heller bruke det mer nøytrale ordet dristighet, at hun kombinerer attityder slik de faktisk forefinnes i naturen og i menneskelig erfaring, uten at hun på noen måte taper kunstskapelsen av syne. For eksempel er tro og rasjonalitet ganske enkelt forskjellige modus hos Løveid, ikke fiendtlige egenskaper eller ståsteder. «Den vakreste verdensorden / er en dynge av tilfeldig henkastede ting.»

Underveis i lesningen av Spilt, kjennes det som at nå er jeg innenfor, som at jeg uten å ha merket det, smatt gjennom en glipe i borgmuren og nå sitter ved poetens føtter og lytter. Diktene i Spilt kan ofte virke banale på overflaten, som om de bare har utside. Men man kommer inn i bildene, slik man opplever det når man leser Inger Christensens vakre fortelling Det malte værelset (til norsk ved Svein Jarvoll). I den romanen, eller fortellingen, settes mange av de samme litterære spørsmålene i spill som i Spilt: Hva er en allegori? Når etterligner livet kunsten og motsatt? Hvordan kan en fortelling se ut? Hva er bildets status? Hva innebærer arkitektur i et litterært verk i forhold til det musikalske? Etc …

I diskusjoner omkring Tor Ulvens forfatterskap påpekes det ofte hvordan prosaforfatterskapet trakk veksler på den poesien han skrev tidligere. For å sette noe på spissen, så mener nok enkelte at det finnes noe rent poetisk – og det dreier seg vel om det sentrallyriske – og at dette er «finere» enn prosa. I forhold til forfattere som Cecilie Løveid blir et slikt utgangspunkt aldeles ubrukelig. Om hun har vært primært det ene fremfor det andre som forfatter, så må man vel peke på dramatikken. Men dramatiker har hun også vært i et vekselbruk med andre sjangere, og dessuten gjør hun i dramatikken bruk av mange såkalte poetiske virkemidler.

Spilt: I (prosa)diktet «Spilt vin» kjøper jeget et bilde som heter nettopp det. «Kunsthandlersken» viser frem et annet bilde, et helt sort bilde:

[…]

Vi sto på bakrommet og formet en mosaikk sammen
foran et enormt sort bilde. Jeg hadde mer lyst på det.
Kanskje fordi det sto på bakrommet lent mot en vask.
Dette har jeg reservert til meg selv, sa hun. Men jeg
kommer aldri til å ta det hjem.

[…]

Jeg kjøpte et bilde og gikk hjem og åpnet en flaske.
Og hver gang jeg ser på den Spilte vin tenker jeg på
mitt sorte bilde og hennes reservasjon. Hvor er det nå?

Her er det så mangt som er satt i spill, om kunst og samtid, om fordoblinger i kunsten, men også spillet mellom fordoblinger på begge sider av trollspeilet. Pluss at Løveid er god på å dra en spøk – her spøker hun med Den nye vin, uttrykkets relativt lange historie fra evangelietekster frem til nye litterære generasjoners proklameringer, og etablerer en underliggende falsk dikotomi: For «Spilt vin» og «Ny vin» står ikke i noe motsetningsforhold. Så heter da også den avdelingen som dette diktet innleder «OM SØL – Undersøkelse av kjærligheten og døden». Digresjoner og tankeleker med bakgrunn i fortelling og bilde er med på å danne et dikterunivers der det ikke er mulig å lokalisere en enkelt stemme. Vel å merke går visse tematikker igjen hos Løveid, som forholdet kvinne/mann, død/liv, men forfatteren Løveid kan ikke beskyldes for å ha gjennomsiktige standpunkter på vegne av bestemte feministiske eller eksistensielle agendaer. I Spilt settes fenomener og tankemønstre i spill, verden settes i spill uten at ett bestemt lyrisk jeg får overtak.

Sitte ved poetens føtter og lytte, ja, men også andre situeringer faller meg inn for å forklare opplevelsen(e) av å lese Løveids dikt: Noen ganger kjennes det som å befinne seg på et støvete loft fullt av både eldgamle ting og gjenstander fra i går. Plutselig sveiper en strime lys fra en loftsluke høyt oppe ned over noe bestemt. Jeg tar det nærmere i øyesyn, og det jeg innbilte meg var noe uanselig er forvandlet til en skatt. Eller det er som å leie en besteforelder «burtetter vega» mens de mest fantastiske fortellinger blandes med eller avløses av mer dagligdagse opplysninger om de som bor langsmed veien. Jeg kjenner ikke alltid betydninger av det jeg får se eller blir fortalt, men diktene i Spilt peker i alle fall på mye som jeg ellers sannsynligvis ville oversett.

Diktet «Arnolfinis brud» tar utgangspunkt i van Eycks maleri ved samme navn. Leseren oppfordres til å forestille seg «hun», kvinnen i diktet, som for eksempel et hus, eller kanskje like gjerne som «en katedral / bygget med stillferdig presisjon / som tilfluktssted for katastrofer» – I avdeling IV i samme dikt står det åp de siste fire linjene: «Omtal sider ved henne som du ikke forstår / Diskuter om ikke hun / snarere er mer i retning av kvinne / og aldri kan overskues som en helhet». Diktet veksler mellom det storslåtte, høytidelige, og alminnelige ord og vendinger; mellom kommentarer til kunst og arkitektur til «pub» og «skitstøvler»; mellom eleganse og skillingsvise. Alt er bundet sammen med stor autoritet, diktet er skrevet med lett hånd og stort alvor.

Språklig ligner ikke Cecilie Løveid på noen annen som skriver dikt i dagens Norge, men flere, særlig kvinnelige forfattere minner om henne: Karin Moe, Eva Jensen, Brit Bildøen, bare for å nevne noen. En ting skal utheves som uhyre spesielt for Løveid, nemlig forholdet mellom hennes utpregede letthet og stilistiske eleganse, og en underliggende vold som likevel i enkelte dikt er tydelig på utsagnsnivået. I «Ofeliaplan» er (den erotiske) billedbruken en orgie i vold, samtidig som det er noe behersket over diktet som forhindrer noe eventuelt uhysterisk å ta over:

Like krevende som eføy
klistrer seg til barken
vil jeg klebe meg til min elskede
når han ligger opphugget
med torso ben og kjever
stablet under nypebusken

Jeg vil feste meg
til ham som hvit sopp
Og som blad hviler på vannhinnen
halvt over halvt under
vil jeg hvile på ham
og la meg dryppe på

Jeg vil gro fast
i min elskedes hofteskål
og rolig la meg gjennomtrenges
av kastanjepigger
mens jeg sover
Besjel meg
Og så skal vi brenne
når slottet holder ball

Vold, erotikk, kvinnebilder, lek, men også mye sorg, bare aldri påtrengende eller klebrig. Løveid kan skrive om det klebrige, men legger seg ikke på leseren med tvang eller føleri.

Det tok meg litt tid å komme inn i Spilt, nå vet jeg at denne diktsamlingen er en bok fra den nære norske samtid jeg vil vende tilbake til mange ganger, helt frivillig.