Oversettelsens problem

Betegnelsen "Barbar" ble opprinnelig brukt av grekere og romere om en person man ikke forsto språket til, en som brummet frem nonsens av typen "blabla", "barbar". For en moderne leser gir ordet assosiasjoner til folkevandringer, kriger og plyndringer. Ordet antyder hvordan språk, fremmedhet, identitet, politikk og vold betinger hverandre og hvordan fenomenet oversettelse er av fundamental betydning for kulturell identitet og utvikling. I dag har ordet "barbar" mistet sin spesifikke betydning. Det er nøytralisert og er glidd inn i rekken av andre nedsettende betegnelser. Men spørsmål knyttet til forståelsen av den andres tale forblir konstant. I dag spør man seg i Vesten: Hvordan skal vi oversette et ord som Fatwa?

Oversettelser er avgjørende for utbredelsen av litteraturen og tenkningen innen en nasjon. Oversetterproblematikk markerer grensene for vår identitet og våre fundamentale kategorier, ikke bare av grammatisk og leksikalsk art, men også på et ideologisk og allmennkulturelt nivå. Men hvis oversettervirksomhet er så avgjørende for hvordan vi skriver og tenker, hvorfor er da fenomenet viet så liten oppmerksomhet i kritikken og litteraturvitenskapen?

Det kan se ut til at den kritiske oppmerksomheten om oversettelsesspørsmål har vært stigende fra og med den tyske romantikken og opp gjennom vårt eget århundre. Da tenker jeg både på oversettelsesteori i snever forstand, om den språklige transponeringen av en bestemt tekst fra et språk til et annet, men også på oversettelse i en videre betydning. Den nå avdøde franske oversetterteoretikeren Antoine Berman har f.eks. kommentert forholdet mellom oversettelse og filosofi på følgende måte:

Det er tilstrekkelig å tenke på de store gjenlesningene av gresk filosofi forsøkt utført av Heidegger for å innse at også her er oppgaven å tenke blitt til oppgaven å oversette.

Ved å spore filosofiske grunnbegreper tilbake til greske forelegg kunne Heidegger iverksette det kanskje mest radikale filosofiske prosjektet i det 20. århundre. Heidegger kunne lokalisere det avgjørende punktet i den vestlige tenkningens "værensglemsel" til romernes oversettelse av disse begrepene til latin. Her siterer jeg fra den svenske oversettelsen av Konstverkets ursprung:

Det romerska tänkandet övertog de grekiska vokablarna [Hypokeímenon blev till subiectum, hypóstasis till substantia, symbebekós till accidens.] utan att överta den motsvarande och lika ursprungliga erfarenheten av vad de utsäger, utan det grekiska ordet. I och med denna översättning tog det västerländska tänkandets grundlöshet sin början.

Men Heideggers kritiske grep, det å se filosofihistorien som en oversettelsesprosess, var allerede forberedt av blant andre Nietzsche, som hudflettet romernes etnosentriske språklige imperialisme. I en berømt tekst om oversettelse skriver Nietzsche at for romerske poeter som Horats og Catullus var oversettelse ensbetydende med å erobre. Ikke bare fortrengte de den historiske dimensjonen ved de greske tekstene, men de visket i tillegg ut navnet til forfatteren og satte inn oversetterens i steden. "Og alt dette ble gjort med den beste samvittighet som medlem av det romerske imperiet, uten å innse at slik virksomhet er tyveri.", konkluderte Nietzsche.

Enkelte oversetterteoretikere har pekt på at det 20. århundret er et århundre for revurderinger av tidligere oversettelser, for gjenoversettelser. Dette gjelder ikke bare for litterære klassikere og for filosofien. Også litteraturen selv synes å aktivisere og problematisere relasjonene mellom språkene. Det mest ambisiøse forsøket er kanskje James Joyces Finnegans Wake , en bok som blander en rekke språk, også norsk: "And those meisies! Sulken taarts! Man sicker at I ere bluffet konservative? Shucks!".

Tendensen til å utforske forbindelsene mellom ulike språk og kulturer er også et kjennetegn ved nyere postkolonial litteratur, f.eks. hos Ben Okri og Salman Rushdie. Mot et årtusenskifte preget av økt globalisering, med de utfordringene det fører med seg, reaktiveres også oversetterspørsmål. Stikkord i denne sammenhengen er folkevandring, internasjonalt politisk samarbeid i overnasjonale organisasjoner og World Wide Web, som forbinder verden via et gudelig førbabelsk digitalt språk (IBM). Og på overflaten av de digitale signalene sloss nasjonene om språklige markedsandeler for å begrense den angloamerikanske dominansen.

Selv om oversetterproblematikk er sentral i litteratur og filosofi i vårt århundre, er det ikke dermed gitt at den eksplisitte oversetterteorien reflekterer denne tilstanden. 1950-tallets oversetterteori var i stor grad formalistisk og styrt av ønsket om å definere identitet mellom ord og setninger i henholdsvis avsender- og mottakerspråket. Oversettermaskinen var denne forskningens produktive utopi. I dag finnes oversettermaskiner lagt ut på internett og alle kan konstatere at det er langt igjen før oversettelsesmaskinen kommer opp på et nivå som kan sammenlignes med det en menneskelig oversetter kan gjøre. Arbeidet med å forbedre maskinell oversettelse pågår fortsatt, men begrensningene ved slik oversettelse er påtagelige. Siden oversettervirksomhet nesten alltid innebærer en fortolkende, hermeneutisk dimensjon kan bare svært enkle budskap oversettes maskinelt. Ord endrer betydning og konnotasjonsfelt kontinuerlig. Og videre, dersom det virkelig var mulig å oversette ord for ord ut fra et strengt ekvivalensprinsipp, dersom det virkelig fantes uforanderlige og identiske språklige strukturer på de ulike språkene, og ordene korresponderte til ord med identisk første-betydning i andre språk, ville de samme ordene fortsatt vekke forskjellige assosiasjoner i ulike kulturer. Walter Benjamins berømte eksempel er ordet "brød". Den tyske dikteren Friedrich Hölderlins dikt "Brot und Wein" (brød og vin) har en åpenbar kirkelig betydning, mens det franske "pain et vin" kan kjøpes på en hvilken som helst snuskete restaurant.

Den hermeneutisk orienterte oversetterteorien med røtter tilbake til romantikken, får et oppsving fra og med 1960-tallet. Dersom man skal trekke frem et verk som markerer en vending i moderne oversettelsesteori, tror jeg det må bli George Steiners After Babel. Aspects of language & translation fra 1975. Med imponerende kunnskap om litteraturhistorie og lingvistisk teori beskriver Steiner tenkningen om oversettelse fra antikken til modernismen, og han plasserer denne tenkningen i sentrum for hermeneutiske grunnspørsmål om hvordan språklig mening blir til. Oversettelse mellom språk aktiviserer de samme problemstillingene som omformulering (rewording) innen ett enkelt språk, f.eks. i en ordbok eller i en metaforisk relasjon. Studiet av oversettelse er derfor, for Steiner, studiet av språk. Steiners bedrift er at han viser hvordan oversettelsesstudiet hører hjemme i en vid språkfilosofisk kontekst. Samtidig har han definert et felt for oversettelsesstudier som senere "Translation studies" står i gjeld til. Samlebetegnelsen "Translation studies" bærer bud om en kulturell vending i oversettelsesstudiet, vekk fra den formalistiske, lingvistiske oversetterteorien, og mot en oversetterteori som innreflekterer oversettelsesstudienes plass innenfor en vidtfavnende kulturell kontekst. Denne tradisjonen står i gjeld til Steiner, men tenderer også i enkelte tilfeller i større grad mot kulturkritikk enn mot litteraturteori og språkfilosofi. De siste 20 årene har oversetterteorien flommet utover det angloamerikanske teorimarkedet. Det eksisterer flere tidsskrifter på feltet, og det utkommer stadig bøker med titler som "Translation, History & Culture", "Rethinking Translation", "The Poetics of Translation" osv.

2

Per Qvales Fra Hieronymus til hypertekst. Oversettelse i teori og praksis (Aschehoug 1998) er den første brede presentasjonen av dette feltet på norsk. Som tittelen antyder, presenterer Qvale tenkningen omkring oversettelsesspørsmål opp gjennom hele historien, fra ulike systematiske innfallsvinkler, og med et vell av eksempler. Hovedvekten er likevel lagt på skjønnlitterær oversettelse og teori i vårt århundre.

Boken er best når den reflekterer over spesielle oversettelsesproblemer, over hvordan særegne syntaktiske konstruksjoner, kulturelle idiomer eller metaforer byr på utfordringer for oversetteren, f.eks. i kap. 5 med den megetsigende tittelen "Løvebakken i Tigerstaden og andre kulturelle biotoper", eller når Qvale i kapitlene før reflekterer over begrensninger og muligheter i oversettelsen av ordspill og fremmed syntaks. Qvale har et pragmatisk og fornuftig syn på oversettelighet. Jeg tror han vil være enig i at skjønnlitterær oversettelse alltid både er mulig og umulig. Alt kan oversettes, men den oversatte teksten er skrevet av oversetteren, mer eller mindre bra, mer eller mindre i overensstemmelse med originalens intensjoner. Qvale gir fornuftige vurderinger av ulike løsninger på utfordrende oversetterproblemer, og han oppsummerer kjøreregler for god oversettelse. I tillegg drøfter han sentrale dilemmaer som f.eks. hvorvidt man bør oversette "etter ånden eller bokstaven", og i hvilken grad ulike typer "ekvivalens" er fruktbare begreper i oversettersammenheng. Betydningen av dette sentrale begrepet i oversetterteorien, som noen insisterer på relevansen av og andre vil forkaste, illustrerer på en ironisk måte noen av de problemene både oversettere og oversetterteoretikere tumler med. Det engelske begrepet "equivalence" er et matematisk og formallogisk begrep som indikerer fullstendig symmetri. I oversettersammenheng skulle det altså betegne et presist sammenfall av mening i henholdsvis avsender- og mottagerteksten. Det franske ordet "équivalence" har derimot en noe mer omtrentlig klang, mens det tyske begrepet "Äquivalenz" delvis betyr verdilikhet, erstatning og en type likeverdighet som minner om den engelske betegnelsen, men som i motsetning til denne innebærer en større grad av kvalitativ vurdering. At teoretikere bruker det samme ordet, betyr ikke nødvendigvis at de snakker om det samme fenomenet. Dersom man kunne enes om at ekvivalens ikke betegner identitet, men en form for samsvar, kunne man igjen skille ut ulike typer ekvivalens, f.eks. leksikalsk, grammatisk, stilistisk. Oversetteren kan bestrebe seg på å maksimere ekvivalensrelasjonene, men dersom vedkommende ikke har noe begrep om i hvilken grad de ulike relasjonene er vesentlige for originalens spesielle misjon som tekst, er arbeidet fånyttes.

3

Styrken ved Fra Hieronymus til hypertekst ligger i den innsikten Qvale demonstrerer i forhold til praktisk oversettelse. Boken skjemmes dessverre av en del misvisende forenklinger i den skjematiske behandlingen av generell oversetterteori (som til gjengjeld er rik på både perspektiver og referanser.)

En distinksjon som drøftes på ulike måter og med ulike betegnelser gjennom hele Qvales bok og som behandles i svært mye moderne oversetterteori, er distinksjonen mellom det vi kan kalle spesiell og generell oversettelse. Spesiell oversettelse dekker den dagligdagse betydningen av ordet "oversettelse": overføringen av en gitt tekst fra et språk til et annet. Med generell oversettelse tenker man på ulike typer kommunikasjon og meningsdannelse som aktiviserer lignende strukturer som oversettelse fra et språk til et annet. George Steiner skriver f.eks. at "Enhver kommunikasjonsmodell er på samme tid en modell over over-settelse, over en vertikalt eller horisontal overføring av mening." (s. 47) Med et slikt vidt begrep om oversettelse kan innsikter knyttet til studiet av oversettelser overføres til andre språklige problemstillinger og i neste omgang til andre kulturelle prosesser. Det er mot en slik bakgrunn man skal forstå Paul Valérys ord om at "Å skrive, en hvilken som helst tekst [...] er et oversettelsesarbeid eksakt sammenlignbart med det som styrer transmutasjonen fra en tekst i et språk til et annet". Eller Giordano Brunos tese om at "Enhver vitenskap oppstår av oversettelse."

Faren ved studier som i hovedsak beskjeftiger seg med generell oversettelse, er at kritikeren lett kan miste de spesifikke forutsetningene for mellomspråklig oversettelse av syne, for slik å kunne utvikle resonnementer knyttet til for eksempel metaforteori, litterær analyse, internasjonal politikk, eller hva det måtte være, uten at oversetterperspektivet tilføyer resonnementet vesentlige momenter. Men samtidig er det nettopp fordi interlingvistisk oversettelse gir seg som modell for andre meningsdannende relasjoner at fenomenet "oversettelse" er interessant for andre enn oversettere og spesialiserte lingvister. Ett av de spørsmålene nær sagt alle oversetterteoretikere må ta stilling til er i hvilken grad spesifikke problemstillinger knyttet til en type oversettelse er overførbare (oversettbare) til andre oversettelsesproblemer.

Qvale ser enkelte steder ut til å irritere seg over et for høyt abstraksjonsnivå i filosofisk oversetterteori. Noen ganger skyldes denne irritasjonen kanskje misforståelser som følge av at han blander et generelt og et spesielt perspektiv. Dette kan være en av årsakene til at han henfaller til gamle fordommer om dekonstruksjon i omtalen av kritikere som Paul de Man og Jacques Derrida, som begge har skrevet svært innsiktsfullt om generell oversettelse (uten at de av den grunn undervurderer utfordringene knyttet til spesiell oversettelse). Om Derrida skriver han blant annet at hans betoning av differens i språket fører til en "(...) oppløsning av originalens autoritet, en avautorisasjon av oversettelsen, og en oppløsning av identitets- og verdiforhold, som i sin ytterste konsekvens blir nihilistisk." (s. 43) Og senere i boken: "Derridas tese om oversettelsens vesen som forandring, at oversettelse er å ligne med en forbigående kognitiv akt, er relativiserende inntil det absurde. Originalteksten står der, og leses nå med kontaktlinser i stedet for med lorgnett." (s. 261)

I denne sammenhengen er det Qvale og ikke Derrida som er flåsete. Derridas tanker om oversettelse er blant annet utviklet via en nitidig lesning av Walter Benjamis klassiske essay "Oversetterens oppgave". I det aktuelle essayet "Des Tours de Babel" (som finnes oversatt til dansk i Walter Benjamin - oversat), er Derrida, i motsetning til det Qvale synes å mene, pinlig oppmerksom på hvorvidt han forholder seg til oversettelsen eller originalen. Derrida forsøker på ingen måte å avskaffe distinksjonen mellom oversettelse og original. Han forsøker snarere (svært lojalt i forhold til Benjamin) å kretse inn en betydningsdimensjon som blir til i konstellasjonen mellom originalen og dens ulike oversettelser. Benjamin/Derrida hevder at oversettelsen har en radikalt annen status enn originalen, i og med at den intensjonelt er rettet mot språket selv.

Ett av Derridas poenger er at originalen har et betydningspotensial som overskrider det den enkelte leser er i stand til å hente ut av den. I og med sine ulike oversettelser hentes det ut meningsdimensjoner av originalen som ikke kunne vært hentet ut på annen måte. Denne prosessen er en modningsprosess som gir verket "etterliv". Denne modningsprosessen innebærer på ingen måte en svekkelse av originalens status. Tvert imot fører den til et vedvarende behov for å vende tilbake til originalen. I modningen av originalen, i dens etterliv, står originalen tydeligere frem som original.

Qvale synes å mene at spørsmålet om hvorvidt oversettelsen er god eller ikke kan avgjøres ved å sammenligne oversettelsen med originalen og at dette forholdet ikke bør problematiseres ytterligere. I svært mange sammenhenger vil dette også være helt uproblematisk, men på et mer fundamentalt nivå viser premissene for en slik sammenligning seg å være tvilsomme. Innen en hermeneutisk tradisjon er dette relativt elementært. Vi kan nemlig bare sammenligne oversettelsen med vår forståelse av originalen. I den grad det er mulig å snakke om originalen, er det etter at vi har konsipert den og dannet oss en mening om den. Vi utfører da, i og med lesningen, en lignende hermeneutisk operasjon som det oversetteren har gjort i og med sin oversettelse. I dette perspektivet er det derfor bare mulig å sammenligne oversettelsen med vår lesning, altså vår alternative oversettelse av originalen. Denne tanken er ikke egnet til å hjelpe oversettere direkte i deres daglige arbeid, og kanskje er det av slike årsaker Qvale irriterer seg over teoretikere som hever abstraksjonsnivået. Men det disse teoretikerne til gjengjeld gjør, er å reflektere over hvordan oversettelse gjør oss i stand til å skrive, snakke og tenke.

4

Som nevnt tidligere er Qvale best når han drøfter konkrete oversettelsesdilemmaer, mens han ofte blir for rask og overflatisk i behandlingen av sentrale teoretiske problemstillinger. Bokens spennvidde utfolder seg slik på bekostning av presisjonsnivået. Boken ville vært tjent med en strammere og tydeligere systematisk avgrensing. Nå presenteres leseren for svært mange navn og skoleretninger, hulter til bulter med eksempler og anekdoter. Man får følelsen av å bli ledet inn i et intellektuelt supermarked med reklameskilt for teoretikere, perspektiver og bøker hvor problemstillingene blir raskt lansert og raskt forlatt uten at de får utviklet seg innenfor et samlende resonnement. Disse begrensningene tatt i betraktning, fyller boken to funksjoner. 1. Den presenterer sentrale problemstillinger knyttet til skjønnlitterær oversettelse. De mange eksemplene og anekdotene som illustrerer oversetterproblemer og løsningsforsøk, pirrer nysjerrigheten og anskueliggjør rikdommen i problemstillingene. 2. Den kan brukes som veiviser til annen, mer spesialisert og drøftende oversetterteori.

Når det gjelder å samle litterære eksempler har Qvale utført en imponerende jobb. Jeg er mer skeptisk til oppramsingene av navn og referanser som i mange tilfeller virker unødvendige. Det ser ut til at Qvale har villet nevne de fleste som på en eller annen måte har ment noe om oversettelse, noe som selvfølgelig er umulig. Det hadde vært bedre å konsentrere oppmerksomheten om noen viktige teoretikere. Det virker litt underlig når Qvale henviser til mer eller mindre tilfeldige norske avisartikler der oversettelsesproblemer er nevnt en passant, mens han unnlater å nevne den kanskje viktigste franske oversetterteoretikeren, Antoine Berman, som har skevet to svært viktige bøker om emnet (L'Epreuve de l'étranger. Culture et traduction dans l'Allemagne romantique fra 1984, og Pour une critique des traductions: John Donne fra1995.)

I denne anmeldelsen har jeg konsekvent unngått de spørsmålene som det er maktpåliggende for enhver seriøs oversetter å finne svar på: Hva gjør at en oversettelse er god og en annen dårlig? Hva vil det si å være tro mot originalens ord, idé eller dens spesielle nære forbindelse mellom det den uttrykker og den måten dette er uttrykt på (klanglig, syntaktisk, billedlig etc)? Altså, hvordan oversetter man for eksempel "Løvebakken i Tigerstaden"? Eller hva med en tilfeldig valgt sonette av Shakespeare? Maurice Blanchot har gitt en original diagnose på hva det vil si å oversette: å oversette er i siste instans galskap! Men, kan vi legge til, en spesielt viktig type galskap som krever mye kunnskap, pragmatisme og stil.