Om overveldelsens problem

Jeg har lenge tenkt, i den grad det er mulig å si at jeg overhodet er i stand til å tenke, at vi lever i en tid som er både følsom og overhodet ikke følsom i det hele tatt. Noen tanke er det kanskje ikke, en fornemmelse mer. Nå og da har jeg forsøkt å navngi fornemmelsen på en slagordaktig måte. Det beste forsøket hittil, synes jeg selv i alle fall, er Vandalisme og sentimentalitet, et forsøk som ikke skylder Dag Solstad så mye som man skulle kunne tro selv om det klinger mistenkelig likt en av hans titler, Genanse og verdighet. Et annet forsøk, som lyder Følsomhet på avveie, har en helt annen valør, både lydlig og betydningsmessig. Selv om jeg liker den ene bedre enn den andre synes jeg begge til en viss grad lykkes i bestrebelsen på å karakterisere essensen av fornemmelsen: Verden, her Norge, og sjelene som befolker den, er blitt vakrere, mer innbydende og styggere, mer brutal, på én og samme tid. Om noen skulle forsøke seg på en historisk eller sosiologisk forklaring av hva som har ført frem til dette, ville de kanskje si at følsomheten, som før var forbeholdt den kondisjonerte nisjen, (som nærmest var ikke-eksisterende i vårt fattigslige, tynt befolkede, nærmest polare land) nå har blitt demokratisert. Fra å være et elitefenomen har følsomheten blitt et massefenomen. Skjønnåndene som i tidligere tider, slik jeg har forstått det i alle fall, dannet en forsvinnende liten minoritet, danner i vår tid en stadig større minoritet, om da ikke, om man inntar et liberalt syn med hensyn til hvem og hva som kan regnes innunder begrepet skjønnånder, en majoritet.

Den moderne skjønnånden er karakterisert av sin følsomhet. I prinsippet viser hans følsomhet seg i evnen til å oppfatte skjønnheten i tingene, i vakre objekter, som for eksempel kunst, men også i naturlige gjenstander som trær, steiner, vann i bevegelse eller tvert imot i ro. Eller i resepsjonen av det umiddelbart gjenstandsløse, som for eksempel lydene, musikken, eller de enkelte psykiske tilstandene. Slik forholder det seg, skjønnåndens virksomhet karakteriseres av sensibilitet i forhold til omverdenen, han ser, hører, lukter, føler, tenker og fornemmer mer av omverdenen enn den som tilfeldigvis, eller uheldigvis, alt ettersom, ikke er skjønnånd. Skjønnånden er derved karakterisert av en større og mer raffinert kontaktflate mellom seg selv og omverdenen enn de som ikke kan betegnes som skjønnånder. Han skulle derved, i prinsippet i alle fall, ha en langt dypere, og bredere, tilgang til verden og alle dens fenomener enn den som ikke er skjønnånd. Siden vi alle er på vei til å bli skjønnånder, i alle fall om vi måler forekomsten av det «skjønnåndaktige» via følsomhetens parametere, skulle man tro at vårt kjennskap til verden omkring, eller vår opptatthet av verden omkring skulle øke proporsjonalt med fremveksten av det «skjønnåndaktige». Tradisjonelt har skjønnånden hatt liten toleranse for det stygge, det heslige, jeg har selv, bare indirekte, det må medgis, opplevd mennesker, minst to, som har fått migreneaktige hodesmerter av det de oppfattet som manifestasjoner av det «uskjønne». Med andre ord skulle man tro at en økende forekomst av skjønnånder ville gjøre verden til et bedre sted å være, at den stadig tettere forekomsten av følsomme sjeler i stadig større grad ville vanskeliggjøre den fortsatte eksistensen av ufølsomhet. Og kanskje gjør den det. Eller ikke. Totalt sett, mener jeg.

Den moderne følsomhetens ypperste fremtredelsesform er overveldelsen. En norsk psykiater, blant annet kjent for sin eleverte virksomhet i grenseområdene mellom kunst og psyke har, tror jeg, belært oss om et vanvidd hvis opphav er å finne i uhørte grader av sensibilitet. Dette estetisk funderte vanviddet fant først og fremst sted i møtet mellom de første moderne skjønnåndene og kunsten i Firenze; de følsomme ble kort og godt psykotiske i møtet med denne kunsten, deliriske, i uker og måneder av gangen; overveldelse som psykiatri. Dessuten, møtet med kunsten utløste varige forandringer hos dem med hensyn til hvordan de senere kom til å orientere livene sine, ikke få av dem ble for eksempel religiøse. I Norge får overveldelsen (våre affekter synes å være for tett bundne til jorden) sjeldent slike dramatiske utslag. Den klassiske norske overveldelsen finner sted i naturen og har et svært udramatisk forløp, den bærer gjerne preg av en dryppaktig lutring, akkurat passe i bredde og dybde til å bli gjentatt med jevne mellomrom året rundt. Den norske naturoverveldelsens eventuelle religiøsitet er av det panteistiske slaget; om Gud finnes, skjuler hans lune omsorg seg i naturens sammenhenger, i tåkesløret over surklende myrer, i eimen av solvarm lyng, lyden av klukkende bekker. Denne særnorske (?) overveldelsen er vi så vant til at vi ikke legger merke til den selv, med jevne mellomrom gjenoppdages den av utenlandske antropologer og andre spesielt interesserte, vi andre kunne ikke gitt mer faen. Mer interessant i denne sammenhengen, som tross alle omveier skal være Dag Solstad og hans artikler, er den nye typen følsomhet, eller den nye overveldelsen om man vil. Den nye overveldelsen er en elevert type overveldelse, eller en overveldelse med innslag av kompetanse, både av estetisk og psykologisk art. Den nye overveldelsen kretser omkring, eller blir ernært av, forholdet mellom kunst (i en vid forstand hvori kjøkkeninnredninger, lamper, stoler, vindusposter, alle mulige sjelfulle interiørtriks, kulinariske opplevelser, alle mulige andre opplevelser også, antropologiske, psykologiske, somatiske for den slags skyld, kort og godt alt mulig og umulig inngår) og sjelen som betrakter, eventuelt bruker, den samme kunsten (som også er alt det andre). Den nye overveldelsen er en følge av demokratiseringen av den gode smaken og oppfattelsen av selvet som en størrelse som i mer eller mindre grad kan realiseres og det på 1001 måter. Der den arkaisk (?) norske (?) overveldelsen er en stum og treig affære er den nye overveldelsen ledsaget av, ja, nærmest motivert av, eller til og med utenkelig uten, en masse ledsagende plapper. Det er umulig å overse den overveldende forekomsten av den nye følsomheten, den nye overveldelsen. Med jevne mellomrom, mellomrommene er forresten etterhvert blitt så små at det ikke gir mening lenger å kalle dem mellomrom: i en jevn strøm produserer den nye overveldelsen tekster og illustrasjoner som tematiserer den nye følsomheten. En snurrig blanding av små og store kulturpersonligheter, interiørarkitekter og trendanalytikere (nå og da i en og samme person har jeg lagt merke til), psykologer og psykiatere, forfattere og annet, produserer enorme mengder infomusement hvis eneste fellesnevner er tilstedeværelsen av den nye følsomhetens gevanter, som igjen vil si tekster som reproduserer forfatterens evne til total og forbeholdsløs evne til estetisk (og etisk, de lar seg ikke lenger skille, gordisk forbundet som de har blitt) overveldelse. De overveldes av alt og ingenting, skjønne bilder, stygge bilder (som er skjønne nettopp på grunn av sin stygghet), barnets øyne, smertefullt vakre tablåer av likt og ulikt, eller ganske enkelt trær eller vannspeil: objektene de holder opp foran øynene sine, synes det meg, har som hovedfunksjon å speile det betraktende subjektets uhørte følsomhet, dets evne til uforbeholden overveldelse. Nå og da, i de mest kvalifiserte fora, de nasjonale museenes kataloger for eksempel, er evnen til overveldelse paret med (og til en viss grad holdt i sjakk av) ubestridelig kompetanse, gjerne formidlet av en viss type språklig eller analytisk kjølighet. Andre ganger er overveldelsen ikke holdt i ørene av noe som helst, fritt flyter overveldelsen (som jo er amatørmessig, den profesjonelle overveldelse vil alltid minne mer om forferdelse enn overveldelse) omkring i tekstene, de bikker over i noe jeg ikke helt klarer å gripe: hva er det som skjer, forskjønnes objektet av dette subjektets uforbeholdne overveldelse eller ødelegges det fullstendig og totalt? Stort sett heller jeg til det siste, det er uutholdelig å forholde seg til noenting etter at det har fått seg en omgang ledsagende moderne overveldelse. Ergo er det mye jeg ikke leser, eller bare leser etter at jeg har (for)herdet meg. Tingene, har det slått meg, er blitt til gjenstander hvis eneste funksjon er å bevise vår egen følsomhet, og det har gjort verden og mange av dens ting til en ørken.

Flere steder i Solstads romaner, minst to (tenk om jeg tar feil), tematiseres overveldelsen. Uten nevneverdige resultater. De Solstadske helter blir stumme i møte med overveldelsen, de går i stå, de vet at det er noe der, at noe har skjedd, de har til og med kanskje mistanker om hva det kan være, vagt i alle fall, de kan bare ikke gjøre noe med det. I en viss forstand, av og til komisk, er møtet med overveldelsen for disse herrene, for det er alltid herrer, samtidig møtet med det uutsigelige, møtet med en definitiv grense, for forstanden, viljen, sjeldent somatikken. Slikt sett minner deres møter med overveldelsen om kunsthysteriet i Firenze, møtet med det overveldende, eller det uutsigelige innehar potensialet til å forandre dem på grunnleggende vis. At potensialet sjeldent blir utnyttet er en annen sak. Kanskje ligger overveldelsens eksplosivitet i det faktum at de er ute av stand til å tematisere den, kraften ligger i stumheten, forknyttheten. Det har alltid vært noe gåtefullt over den Solstadske overveldelsen, merkelig nok også fordi den alltid har noe tragikomisk over seg, den er både desperat og idiotisk på samme tid, og med denne blandingen av desperasjon og idoti minner den om livet selv, overveldelsen hos Solstad (som romanforfatter) er punktene hvor det tetter seg sammen, ikke til noe vakkert, snarere tvert imot, til noe uforløst, forpint, definitivt moderne, noe som overskrider seg selv og blir til noe annet. For meg i alle fall.

Men denne gangen har ikke Solstad skrevet roman. Han har skrevet en katalogtekst over bildene til Håvard Vikhagen: Om Håvard Vikhagens bilder. Og han er overveldet. Jeg tror jeg har lest teksten en gang før, i katalogen der den først ble publisert, uten at det betyr at jeg er bevandret i Vikhagens bilder, eller noen andres bilder for den sakens skyld (ut i forståelsen av de skjønne kunster er jeg ikke en gang en dilletant). Allerede da ble jeg sjokkert av at han (som jeg setter urimelig høyt som forfatter) kunne finne på å skrive en kunstkatalogtekst, jeg mener tro at han kunne komme levende fra det. For det gjør han faktisk ikke. Teksten ender, både innholds- og stilmessig, i en underlig forstadsfølsom formidling av overveldelsens forskjellige former, eller i en overveldelsens banale konvensjonalitet om man vil. Annet er ikke mulig annet enn ved de aller mest paradoksale anstrengelser. Den gjør ikke annet enn å stille ut en tidstypisk følsomhet, i beskrivelsen av kunstverkene tyr han til ord som med den beste vilje ikke kan leses som annet enn dårlige erstatninger for ulike umælende lyder, det er gripende alt sammen, vakkert, ubegripelig vakkert, overveldende vakkert, forfatterens sensibilitet er så stor at ordene kommer til kort, det er ingenting å si, likevel fortsetter han å si det, gang på gang, sentimentalt kvernende som i en livsstilsartikkel i Bonytt. Men ingen kunne gjort det bedre. Ikke med det utgangspunktet i alle fall. Ethvert forsøk på å beskrive ens egen følsomhet i møte med de skjønne objektene er dømt til å ende i tekster som mer eller utelukkende feirer subjektets følsomhet og lar tingene i stikken, de er dømte til å ende i en type sentimental bekreftende borgerlighet som i ett og alt står i fullstendig motsetning til overveldelsens natur i Solstads fiksjonsunivers, som jo har en annen og mer usikker status. En kan ikke en gang kalle teksten for føleri, det er verre enn som så, teksten ender opp som en feiring av føleriet, en feiring av alt det Solstads tekster ellers oppviser motstand mot. Men annet kunne en ikke forvente. Å skrive om kunst, om vakre ting, om møtet mellom mennesket og det vakre, er ikke lenger mulig uten å ende opp i noe grusomt. Og det har innbyggerne i Solstads romanunivers visst lenge, det er derfor de ikke har klart å ytre noe særlig av mening stilt overfor overveldelsen.

Hvor annerledes er ikke mange av de andre tekstene i denne samlingen, kanskje særlig dem om fotball og i særdeleshet den om Energie Cottbus, Ved veis ende. Her laes ingen i stikken, heller ikke tingene, ikke noenting laes i stikken, ikke av tekstens subjekt heller, som vandrer inn og ut av det han beskriver, tidvis, når han glemmer seg, selvglemselens plass, er han en del av det som skrives, håpløst alt sammen, Ved veis ende, likevel ikke håpløst i det hele tatt, fordi han skriver som han gjør, tross alt, alle og allting.

Det er nesten ingenting som fryder meg mer enn Solstads bøker. For ikke så lenge siden kom jeg til å se De fem benspænd av Lars von Trier og Jørgen Leth, filmen var en sann svir fra første til siste bilde. Fortvilet tenkte jeg, denne filmen kunne ikke vært laget i Norge, den slags mennesker finnes ikke her, blandingen av det lette og det tunge, den ondskapsfulle skarpheten paret med en for oss uforståelig (kontinental letthet ville de sagt, de som fortvilet leter etter åren av elegant (og derved kontinental) letthet i seg selv) letthet. Så kom jeg til å tenke på Solstad, vi hadde en, helt håpløst var det ikke likevel. Men skrive om kunst, den vakre kunsten. Nei. Selv ikke han klarer det uten å ende opp i feiringen av den nye følsomheten, den nye overveldelsen, den nye ørkenen.