Og bakom synger skogene

Det er ingen tvil om at Bernhard Ellefsen er svært belest. Noe av det som gjør hans andre essaysamling, Det som går tapt, lesverdig, er nettopp det at det er en referanserik bok, hvor langt flere forfatterskap enn de som står i innholdsfortegnelsen vies oppmerksomhet. De han likevel fokuserer mest på er Theis Ørntoft, Fridtjof Nansen og Lars Monsen, Mikkjel Fønhus, Elin Wägner, Casper André Lugg og – sist, men absolutt ikke minst – Kerstin Ekman, som Ellefsen omtaler som «en ledestjerne for hvordan jeg tenker om natur og litteratur».

I boken løfter han frem forfatterskap som de fleste lesere nok vil møte med ulik grad av forhåndsbekjentskap. Jeg har for eksempel ikke lest svenske Elin Wägner, kvinnesaksaktivisten som kjempet for «Freden, kvinnen, jorden», men etter å ha lest Det som går tapt står hun høyt oppe på leselisten. «Wägners tenkning er totalangrep på forestillingen om at industrialismen skal ha monopol på fremskrittet», skriver Ellefsen, og jeg tenker: Ja, dette trengs faen meg nå.

Bernhard Ellefsen. Foto: Anna-Julia Granberg/Blunderbuss

Blant forfatterne Ellefsen skriver om, kjenner jeg for min egen del best til danske Theis Ørntoft – jeg skrev nemlig om hans Solar (2018) i min masteroppgave. Når Ellefsen diskuterer romanen, beskjeftiger han seg først og fremst med bokens første del, hvor jegfortelleren Theis har lagt ut på en vandring i det striglede danske landskapet. Ellefsen tar selv turen sørover, til en natur han er godt kjent med etter utallige ferier i nabolandet. Der romankarakteren Theis irriterer seg over landskapet, sitter Ellefsen igjen med en annen følelse: «Jeg må innrømme at jeg elsker disse landskapene, uansett hvor godt jeg vet at omtrent hvert eneste av de store, gamle trærne er plantet. Å gå omkring i skoger som den på Nordsjælland kaller alltid på mitt lykkeligste smil.»

At Ellefsen i utgangspunktet har et varmt forhold til naturen, kommer tydelig frem i boken. Kjernen i argumentasjonen hans er at naturlitteraturen kan få oss til å se naturen på andre og bedre måter: «Den kan finne språk for det som omgir oss, løfte frem noe fremmed, vise sammenhenger blant fenomener vi trodde vi kjente, peke på noe som skjer i oss selv når vi åpner oss for naturen.»

Idet jeg leser dette, samt flere andre steder i Det som går tapt, farer tankene mine til Thorkild Bjørnvig. Hos den danske etterkrigsdikteren finnes det nemlig en slik lengsel etter andre måter å forholde seg til naturen på, enn som et sted for økonomisk ressursutvinning. Men svaret er ikke en harmonisk «gjenforening» mellom menneske og natur, snarere vil Bjørnvig få oss til å erkjenne og verdsette naturens fremmedhet – en kvalitet Ellefsen finner i naturlitteraturen han trekker frem. I Bjørnvigs dikt «Dag og nat» (1959) møter jeget en natur som er «fremmed, ubekendt» og samtidig: «en Mulighed – o, ingen Ekkomur». I essayet «Natur og naturløshed», fra et år senere, utdyper essayisten Bjørnvig dikterens budskap: «Sindet lever og fyldes af det, som vi ikke udøver Magt over, men er grebet af». Erkjennelsen av dette er sentral om vi skal komme ut av den fatale naturkrisen, som bare har blitt mer prekær med årene.

Eller som Ellefsen skriver: «Å verdsette naturens mysterier blir en vesentlig del også av et rasjonelt perspektiv på den». Tidlig i lesningen av Det som går tapt tok jeg meg selv i å lure på om det er en form for «tilbake til naturen»-tankegang forfatteren abonnerer på. Det har nok en viss sammenheng med at Ellefsen medgir at han er mest opptatt av skildringer av naturen han «har tilgang til å oppleve». Men jeg innser at det blir for enkelt å konkludere med at Ellefsen lider av naturnostalgi. Ellefsen er på letingen etter balansen – eller det rette «blandingsforholdet». Det er ikke enkelt: «Når jeg tenker på dette som et blandingsforhold mellom menneske og natur, eller en balanse, er det sannsynligvis fordi nesten hvert eneste forslag, hver nye teori, treffer litt skjevt», skriver han.

Heller enn definitive svar, byr Det som går tapt først og fremst på en rekke spørsmål. Ellefsen er opptatt av at litteraturen skal inneha det han – med referanse til Jan Kjærstad – kaller «spørrekraft». Han argumenterer godt for at naturlitteraturen går «til kjernen av problemet», og at det er et fruktbart sted for å tenke over forholdet mellom mennesker og natur i den økologiske krisetiden vi befinner oss i. Men jeg tror også det finnes eksempler på andre veier litteraturen kan ta – utenom skogsstien, så å si – for å stille pregnante økologiske spørsmål. I økokritiske lesninger er jeg enig i at det kan være fruktbart å undersøke naturskildringer, men jeg mener også det er interessant hvordan litteratur navigerer andre økologiske utfordringer.

Ta for eksempel Theis Ørntofts Solar: Hovedpersonen legger ikke kun ut på en vandring i naturen, men også en destruktiv og voldsfylt biltur mot slutten av romanen. Det blir påfallende at Ellefsen i all hovedsak konsentrerer seg om Theis’ naturvandring, når romanens avsluttende reise ender som en heisatur inn i et brennende helvete. Eller en skogbrann i Portugal, da – av den typen portugisiske ungdommer i virkeligheten har saksøkt lands som Norge og Danmark for å fyre opp under, ved å ikke innføre tilstrekkelige klimatiltak. Klimasøksmål som dette vitner om erkjennelse av at naturtap i sør henger sammen med vårt natursyn her i nord. Til å være så opptatt av skogen, er det litt rart at skogbrannmotivet i Ørntofts roman ikke vies oppmerksomhet i Ellefsens lesning.

I møte med naturkrisen er det lett å miste håpet, for det er nettopp så mye som går tapt. Derfor synes jeg Ellefsen avslutter essayet på en god måte, idet han presenterer Terry Eagletons distinksjon mellom optimisme og håp:

For Eagleton er håpet den banale optimismens motsetning: I erkjennelsen av at vi står i en nesten umulig situasjon, i indignasjonen og raseriet over at det er slik, finnes kimen til virkelig handling. Til ekte håp. Fordi håpet også er overskridelse. Optimisme er å tro at det man allerede kjenner til og forventer, skal komme til å skje. Håpet, som Eagleton forstår i teologiens lys, er å anerkjenne «at det finnes muligheter hinsides det vi allerede kjenner til», altså at vår egen velkjente måte å organisere verden og tanken på har alternativer, at den ikke er selvsagt gitt.

Gjennom hele essayet viser Ellefsen at litteraturen kan være et sted for slike overskridelser, samt åpne opp for andre alternativer. Han løfter i hovedsak frem andres perspektiver, men i prepareringen av løypen sørger han for å sammenstille disse på interessante måter. Selv om jeg skulle ønske Ellefsen i større grad beveget seg bort fra den harmoniske naturstien, lykkes han likevel i å vise at det i åpningene litteraturen skaper, ligger kimer til håp.