Noveller fra skammekroken

Nathan Englander, denne nye amerikansk-israelske medieyndlingen, er en usedvanlig skrivefør debutant. Han er født så sent som i 1970 og «bor i Jerusalem, men er oppvokst i New York, i et ortodokst, jødisk miljø, som han siden har tatt avstand fra», som det står på smussomslaget. Boken, som skildrer det moderne mennesket i det urbane, sekulariserte Europa og Amerika, er en lettbeint og elegant novellesamling, men med svært få sentimentale oppturer. De ni tekstene er til tider usedvanlig velskrevne og stringente, men boken fremstår sørgelig konvensjonell i all sin formbevissthet. Nathan Englander minner meg om klassens flinkeste elev, han som skrev for godt og langt og ble sendt i skammekroken for sin språklige rettroenhet.

Jeg er ikke en som har lest mange bøker skrevet av jødiske forfattere, og jeg har ikke lest nok norske novellesamlinger til å kunne plassere Til lindring av pinefulle lyster (Gyldendal 2001) i et norsk hierarki for at leseren umiddelbart skal kunne identifisere den unge skribenten med norske størrelser etter kvalitet, tematiske innganger eller formspråk. Men jeg har da pugget min Askildsen, Ambjørnsen og Herbjørnsrud, og jeg vet at en novelle er en relativt kort episk tekst med stigende spenningskurve og forbundet med flere underordnede, uskrevne regler. «Ikke ha med for mange personer,» sa frøken til meg på barneskolen, «og ikke la historiene trekke ut. Fem til åtte sider er bra.»

Det siste kravet er det eneste Englander forbryter seg mot. Tekstene hans er på alt fra 30 til 10 sider, satt med 10,5/12 p. Sabon, og tar alle for seg ritualer av ulike slag. De korteste novellene er etter min mening de beste, for her viser Englander at han har gjort hjemmeleksen sin: språket er presist observerende, og har en detaljrikdom og sober materialitet som henviser norske debutanter til pultene helt ute på vindusrekken (med utsikt til skolegårdens bleke kritt-tegninger og morkne, falleferdige lekestativer), og ikke minst: det lar ikke hverdagens nyanser unnslippe. Forfatteren har et modent forhold til språkets (manglende) evne til å tale enkeltmenneskets sak. Det paradoksalt nødvendige og tvetydige forholdet mellom individ, tradisjon og verden bekreftes i novellenes felles språk, som med all sin uvilje mot sentimentale estetiske responser setter opp en motstand til litteraturens langsomme lindring av eksistensens ensomhet. Men noen av novellene er uten klar retning, mens andre kompenserer klisjéaktige episke situasjoner med språklig stramhet og konsistens.

Historikk og komikk

Det er i det hele tatt noe meget skoleflinkt og selvstendig over verket, som med sine gjennomgangstemaer – karakterenes jødiske bakgrunn eller fremtid, søken til eller flukt ifra noe, utilstrekkelighet, pinsler, ønsker, lyster – prøver å risse opp et slags gjennomsnittsbilde av den jødiske religionens mange skikker, riter og trosforestillinger slik disse fortoner seg den dag i dag. Bare to av novellene er hentet fra erklært «tilbakelagte» epoker. Den første – og muligens mest pastisjaktige – novellen, «Den syvogtyvende mannen», handler om 27 jødiske forfattere som under Stalins tyranni står på listen over «brysomme elementer»; plakater av Kafka og Marquez henger på klasserommets vegger under lesningen av denne novellen. Novelle to, «Gjøglerne», handler om jødiske flyktninger som under den andre verdenskrig er på flukt fra nazismen. Den dypt alvorlige og kjente klangbunnen blir her mildnet i et handlingsforløp som overrasker med komikk, absurde strukturer og karakterenes aksept av skjebnens snodige spill med tilfeldigheter. De flyktende jødene blir forvekslet med en sirkustrupp, og blir satt til å opptre, med uventet resultat.

Englander gjør klokt i ikke å henfalle til religiøse grublerier og utsvevende metafysiske utveier i sin prosa; istedenfor denne friksjonen fortelles det til gangs om lune, utadvendte og agerende mennesker som til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, uholdbare situasjoner, handler i strid med sin overbevisning, sin Gud, og søker dermed, bare mer eller mindre ufrivillig, å velte sin egen verdensanskuelse. Tittelnovellen er et godt eksempel på dette: Jøden Dov Benyamin går til sin rabbiner fordi han ikke får lov til å elske med sin «urene» kone, og får straks beskjed om å besøke en prostituert. Her sender Englander sin karakter i skammekroken uten å gå dit selv. Novellen er sober og elegant, den beveger seg lett – og med uanstrengt humor og nærvær til et uttalt stemningsmodus – mellom de ulike scenene og miljøene, uten å miste den konfliktfylte sjelelige situasjonen av syne. Benyamin får selvsagt sjelekvaler i forhold til sine kone, og har dermed snudd en tilsynelatende kortvarig ekteskapelig fase til en tilsynelatende uløselig – og klisjéaktig – konflikt.

Også novellen «Gilgulen i Park Avenue» er en slik lettbeint novelle: Charles Luger bestemmer seg, i en taxi, for å konvertere til jødedommen, noe som får konen Sue til å reagere med vantro og hysteri. Dette tar han med knusende ro. Da rabbineren Zalman og psykologen Birnbaum inviteres til middag for å ordne opp i troskonflikten, går det som det må gå. Den verbale feiden uttrykkes – igjen – med debutantens sikre håndlag, upretensiøst og med driv. Denne åpenbart ironiske og komiske novellen glemmer heller ikke alvoret, men underdriver det med vidd og spenst, og en merkelig forkjærlighet til troen på at språket faktisk er et modus som gestalter og fremmer kommunikasjon. Englander beveger seg kjapt, som kameleonen på forsiden av O-fagets lærebok, løst og ledig. Forbilder med jødisk bakgrunn, alle mer eller mindre store fortellere innenfor sine sjangre – som Isaak Bashevis Singer fra det litterære, Jerry Seinfeld (men ikke Mel Brooks, som blir for vulgær) fra talen, og, ikke minst, Woody Allen fra filmen – lurer i kulissene. Denne bevegelsen mot en populærkulturell kontekst er for så vidt befriende og løssluppen, samtidig som den på uforklarlig vis forblir kompakt og nøyaktig. Bare i noen få noveller er snippen vel løs, og ungene i klassen vil heller ut og hoppe paradis. Der Englander ikke makter å gjøre dialogene dynamiske – f.eks. novellene tre og syv, «Gjenforening» og «Den ene siste måten» – synker tekstene litt sammen, til tross for høyt tempo og en hip rytmen. Her makter ikke karakterene å oppfylle rollene – pøbler på bakerste benk eller mammadalter med stålinnfattede briller – de skal gestalte, og oppdragene forblir uforløste og tværende i et språk som kunne vært strammet inn.

Det kan nå høres ut som om anmelderen nå prøver å stigmatisere Nathan Englander som en vittig og skrivekåt ung mann med jødisk bakgrunn, og som hele tiden må ta sin arv alvorlig selv om han sikkert har vært gjennom et obsternasig farsoppgjør og «tatt avstand til det». Og det er vel ikke så langt unna sannheten. Alle novellene handler om jødiske mennesker som enten er på vei inn i en fase, eller på vei ut av den. Mening- og konfliktkonsentrasjonen foregår i ortodokse jødiske miljøer, og har dermed en rekke fordommer og vrangforestillinger heftet ved seg. Tekstene kretser om dødssynder som sjalusi og forfengelighet, Toraens viktige didaktiske funksjoner, jødisk sed og skikk, ritualer og kontekstualisering av budskapet i Det Gamle Testamentet. Men med list og driv klarer Englander – om ikke alltid, så i hvert fall ganske ofte – å skjerme miljøet og tradisjonen for sarkasme. Botemiddelet er et flinkt og observerende språk preget av kjølig kjærlighet og varhet, og, som jeg skal postulere ganske snart, etablerer forfatteren seg på trygg avstand fra sin biofaktiske stilling.

Form og distanse

Åtte av de ni novellene er som allerede nevnt svært så klassiske. Her skriver Englander enten i direkte eller indirekte diskurs. Fortelleren er en autoral størrelse, en fiktiv stemme som med innsikt og myndighet griper inn og ikke bare instruerer sine karakterer, men også kommenterer og utvikler plot, tablå og/eller karakter. Fortelleren er plassert i klar distanse, som en lærer bak sitt mektige kateter, til fortellingene.

Den jødiske dagen begynner i aftenroen, når den ikke vil komme som et sjokk på nervene. Det var da, med tre stjerner synlige på Manhattan-himmelen og en ny dag omme, at Charles Morton Luger forsto at han bar på en jødisk sjel. (...) Charles Luger visste, i den grad han visste noe som helst, at en jiddisch neshama [sjel], virket i ham. (Englander, s.104)

(Dette er velkjente takter, klassisk meddelende, avslørende og nøktern prosa, og jeg er ikke sikker på om det gavner karakterene og deres kriser. En novelle dveler i øyeblikket mellom maksimering og forløsning, den holder på individets undring, haler ut sekundene i overgangen mellom desillusjonisme og erkjennelse; og samtidig, kanhende paradoksalt nok, er det befriende å lese debutanter som løsriver seg fra det tyrannisk personlige jeget og skriver i tredje person entall! Fordom møter tradisjon, man rekker opp hånden og svarer instinktivt på lærerens spørsmål.)

Men endelig, i siste novelle, titter jeget opp fra pultlokket, som om det våknet etter en sedvanlig lang uke med matteformler og tresløyd før helgen endelig melder seg, og vil fortelle! Her er jeget en ung mann som venter på kjæresten sin da et terrorangrep, et attentat, inntreffer. Dette tematiske angrepet, denne formeksplosjonen, sprenger novellesamlingen og får verkets altfor klassiske struktur til å krakelere.

Innehaveren, serveringsdamen, de få andre gjestene, sitter. Jeg er oppe ved vinduene. Jeg ser folk strømme rundt hjørnet, ser dem løpe mot oss med munnen på vidt gap, rive seg i håret, klore seg i ansiktet. De kollapser og blåser seg opp, hopper retningsløst omkring. Som skremte, ville fugler. Som besatte sliter de i sine egne skikkelser, prøver å slippe unna. (Englander, s. 181)

Selv om novellen er intens og interessant, men ikke blant de mest vellykkede i boken, aner man her en spore til nytenkning. Selvsagt kan man diskutere om bruddet blir overtydelig og for fiktivt, men at Englander i alle foregående åtte noveller bevisst har oppgitt den fortelletekniske kompleksiteten for å vinne sitt strenge, presise språk – nettopp for å finne en stemme, sin stemme, slik at han kunne fortelle klarsynt og strukturert – ser jeg ikke bort fra. Novelle 9, «På denne måten er vi kloke», markerer at skolegutten Englander tar helg, og avslutter et prosjekt som hele tiden har tviholdt på sin klassiske oppbyggelighet. Til tross for kamuflerte retoriske- og fortelletekniske lån her og der, bl.a. fra Rushdie, Kundera, deLillo m.fl. og den etter mitt syn manglende evnen til å leke med litterære konvensjoner, befester den unge forfatteren Englander at gleden ved og den mulige betydningen i fortellingen fortsatt eksisterer blant skoleflinke debutanter.

Her og der

Når det gjelder den underfundige tittelen Til lindring av pinefulle lyster, tror jeg dette spiller på to mulige betydninger, to typer lesemåter av litteratur. Ikke at det finnes bare to lesemåter i litteraturen, det finnes helt sikkert en rekke, men jeg vil risse opp to typer lesninger av Englanders bok, og i utgangspunktet er de vesensforskjellige. Den første typen er en veiledende måte; litteraturen skal bøte på leserens ensomhet ved at den snitter opp tilværelsen på en slik måte at den blir gjenkjennelig, og slik åpner for tvetydigheten ved det å være menneske, kanskje spesielt hva det vil si å være menneske i et gitt tidsrom. Litteraturen viser her hvordan livet/eksistensen kunne vært, ved at den problematiserer et eller flere eksistensielle nivåer eller soner av livet, og slik stiller opp en motstand mot subjektet, og viser det hvor umulig livet er. Den andre typen er at kunsten er en egen arena. Her er eksistensen, eller det språkagerende mennesket fremstilt i en vanskeliggjort, kompleks tekststruktur som unndrar seg mimesis, miming av virkeligheten slik vi kjenner den. De estetiske valgene er her uthevet og sydd sammen med en klar bevissthet om formens objektivitet – og, med en ekstra tyngde i vissheten om at kunstens prosjekt ikke er temaet, men formen. «Kunsten er et annet sted».

Hos Nathan Englander viser denne skisseringen seg slik: I en veiledende lesning vil de ni novellene fremvise krisene og deres konfliktbunner, og skildre personene som enten setter igang ritualer eller lar seg lede ut i ritualer; lesemåten som retter fokus på det formtekniske, på tekstenes fremmedgjørende modus, ser etter narrasjonens oppbygning, fokalitet, den retoriske kraften som teksten hele tiden prøver å sette opp som en motstand mot eksistensen og den forstående, innlevende horisonten til leseren. Leser man Englander i denne siste bolken, vil novellene fremtre som lite nyskapende og klassiske, endog pastisjaktige her og der, mens man i den første lesemåten lar seg sjarmere av dialogene, karakterenes eksistensielle dramaer, i det hele tatt: informasjonen, fortellingenes «livskloke» budskap, som det heter på det jålete smussomslaget.

Og kanskje finnes det en veksellesning her. En skal være forsiktig med å la seg rive med av litteraturens fortellende og mimende mønstre, dens evne til å vise frem mennesket som trass i utviklede kognitive evner ennå tyr til post-freudianske og -aristoteliske utveier i et teknisk samfunn som tar sjumilssteg, mens politikere, prester og forfattere henger etter helt bakerst i 17. mai-toget eller snakker i tabloide overskrifter i TV-debatter. På den andre siden skal man også vokte seg for å lese litteraturen formalt, å strukturanalysere romaner og dikt og noveller som om språket bare var et objekt. Språket er selvsagt også en følelse, en kjærlighet, en nerve – verktøy og ild, som Göran Sonnevi skrev i sin tid – midt i eksistensen. Kanskje faller Englander ned her et sted, som en utadvendt estetiker med troen på at språket – og litteraturen – virkelig kan lindre en slags pinefull eksistens i den teknokratiske, masete skolegården der ute.

Før det ringer ut

For bevares, språkarbeidet som er lagt ned i novellene imponerer, håndverksmessig jobber Englander til tider over evne. Mine kritiske bemerkninger blir kommentarer i margen, småplukk, uinteressante skjenneprekener, beundrende blikk fra en pult på første rad. Man skal visst, etter hva jeg har lest – i diverse kritikerdebatter de senere årene –, ikke behandle debutanter som noe annet enn debutanter. Ca. halvparten av novellene er meget gode, et par av disse er – tør jeg skrive det? – gnistrende. Rett og slett overbevisende skrivekunst, vital og elegant fortellekunst. Men jeg som har stått ved vinduet utenfor skoleannekset og sett inn i klasserommet, synes det er synd at Englander ikke har sett at eleven som sitter i skammekroken – med rødmende kinn og skamfulle hender, kanskje med nesen i en bok han ikke har forutsetninger for å lese – som oftest er den med best utsikt i hele klasserommet. For enhver tekst er en norsktime, og pustepausene imellom er små friminutt: i skolegården spilles det stikkball og hauk-og-due. Gresset skriver grønt på forårets kalendariske skisseblokk.