Norges bakgård

Jeg var spent på og kanskje litt skeptisk til hvordan Ole Giæver ville løse oppgaven med å lage fiksjonsfilm om en av de mest dramatiske konfliktene i nyere norsk historie, Alta-aksjonen. For etter tjue år med kammerspill, der de to siste filmene hans, Mot naturen og Fra balkongen, er rapporter fra den norske kjernefamilien og filmskaperens eget hode: Hvordan ville steget ut i moderne norsk politisk historie bli? Urfolks situasjon, miljøvern, beslutninger i storting og regjering, rasisme, demonstrasjoner, sivil ulydighet, toppet av en politiaksjon med et mannskap på størrelse med en bataljon? Og alt på et tidspunkt da Giæver så vidt var født.

Konklusjonen er at jeg er imponert over manuskriptet Giæver i Ellos eatnu – La elva leve har fått ut av dette stoffet. Han fortolker ikke Alta-konflikten først og fremst som en kamp for naturvern, for å bevare den unike canyon det lakserike Alta-Kautokeino-vassdraget rant gjennom, hvilket ville vært helt i pakt med tidsånden. I stedet tar filmen for seg en indre canyon, den som skjærer gjennom og splitter menneskers sinn. Eller sagt på en annen måte: Elva blir en metafor, for samenes levemåte og kultur, og når elva ikke får strømme fritt, men skal demmes og temmes, så blir denne beslutningen et bilde på storsamfunnets fornorskningspolitikk, en gang til, og kanskje akkurat en gang for mye. Det går på helsa løs for samene. Siden samenes levemåte dessuten er definisjonen av å leve i pakt med naturen, på naturens premisser, blir raseringen av unik natur og tråkkingen på samenes selvfølelse to sider av samme sak; samenes forsvar for egen kultur er naturvern.

Man kunne sett for seg en mer «total» film, som også tok inn perspektivene til det norske demokratiet (stortingssalen), den delen av lokalbefolkningen som var for utbyggingen, politifolkene som måtte gjennomføre aksjonen, og så videre, men jeg savner ikke storpolitikk, fordi Giæver får fram det store i det lille. Giæver har hatt manuslesere underveis, og jeg vil tippe at han har hatt god nytte av innspill. Innsiktene denne filmen formidler, nås ikke i løpet av en weekend med brainstorming på manusworkshop. Det tar tid å forstå.

Giævers grep er å skrive fram en hovedperson, den nyutdannede barneskolelæreren Ester (Ella Marie Hætta Isaksen), som vi i filmens åpningsscener møter på vei hjem til Finnmark og sin første jobb i Alta. Ester er (sjø)same, men skjuler sitt samiske jeg. La elva leve handler om Esters identitetskonflikt og smertefulle reise mot å bli klar over hvem hun egentlig er. Esters indre blir en slagmark som speiler den ytre slagmarken Alta-aksjonen var. La elva leve er en film om å komme ut, med stor overføringsverdi til andre måter å komme ut på (Ole Giæver har for øvrig selv kommet ut som same underveis).

Hva skal Ester gjøre? Hun tilhører en samisk familie, der mora har pakket det samiske bort i et kott. Mora snakker ikke lenger sitt samiske morsmål, har giftet seg på nytt med en norsk mann, og sønnen hun har med ham oppdras til nordmann. Familien blir et bilde på fornorskningspolitikkens seier, og dens konsekvenser, ikke minst når vi får vite hva som hendte med Esters far. Å leve ut og flagge sin samiskhet førte til mobbing, baksnakking, utfrysning, vold, depresjon, alkoholisme, selvmord. Hvem skal jeg være? Og ikke minst: Hva skal være mitt språk? Språket er jo en side ved det menneskelige som har vært ansett helt grunnleggende for menneskers selvfølelse og identitet, og samtidig for all nasjonsbygging. Nettopp nasjonsbyggingen blir problemet her. Det språket som skal gi den norske nasjonen selvfølelse, samhold og identitet, er et annet enn det som gir den samiske befolkningen selvfølelse og identitet. Alas, fornorskning.

Giæver er god på detaljer, og på å gestalte sin tematikk i talende scener, for eksempel da Ester et stykke ut i filmen gir den fornorskede halvbroren ei samisk lue i julegave, trolig var den også farens. Men Esters forsøk på å bygge en samisk identitet for broren føles for moren og stefaren som et forsøk på å rive ned den nye norske tilværelsen de forsøker å forme for ham. Denne utviskingen av alle tegn på samiskhet viser filmen mange eksempler på. Slik er historien på Nordkalotten, og det er jo derfor folk nordpå fremdeles helt jevnlig, år etter år, finner ut at en oldefar eller oldemor var same. Jeg kjenner folk langt opp i 70-årene som plutselig finner ut dette, når de først begynner å grave. Du må nøste deg bakover, og det er så mye som ligger i mørke, helt bevisst er forsøkt lagt i mørke. En annen talende detalj i filmen er bilnøkkelen til Esters fetter Mihkkal (Gard Emil), som drar henne med på demonstrasjonene: kameraet fanger nøkkelen da han henter henne, nøkkelhanken er en flott rein, og da Mihkkal senere i filmen gir Ester bilnøkkelen, gir henne reinen, vet vi hva som skal skje.

Dette med å skjule sitt samiske jeg er også bevegende framstilt i scenene fra sultestreiken utenfor Stortinget i Oslo. Mange samer har flyttet til hovedstaden i et forsøk å forsvinne i mengden, og så kommer dere trekkende med hele sirkuset, reiser en lavvo i Studenterlunden, og minner oss om det vi vil glemme. Kameraet fanger inn en eldre samisk kvinne i mengden, som står og følger med på begivenhetene, mens hun rister nesten umerkelig på hodet. Det er sterkt. Filmen har selvfølgelig overføringsverdi til den jødiske kulturen, til det kvenske, til muslimer, til minoriteter av mange slag i en mer og mer mangfoldig verden, som samtidig består av nasjoner: Skal man la seg innlemme i majoritetsbefolkningen, eller skal man holde på og videreføre jødiske og muslimske tradisjoner, stikke seg ut?

Den nasjonen mange samer måtte forholde seg til, Norge, har etter min mening et forskrudd selvbilde, ikke minst på grunn av hovedmotivene i La elva leve: Forholdet til nasjonens eget urfolk og miljøkampen. Norge må vel ha et tresifret antall menneskerettighetsorganisasjoner-, ytringsfrihets- og fredsforskningsinstitutter, hvis representanter flyr rundt i verden og belærer andre- og tredjerangs nasjoner om hva de skylder sine urfolk og minoriteter. Selv har denne fredselskende nasjonen rett og slett forsøkt å utrydde sitt eget urfolk. Er dette egentlig forstått? For ikke å snakke om den hæren av argumenter vi har stilt opp, for å forklare at vi egentlig gjør verdenssamfunnet en tjeneste ved å pumpe opp alt som pumpes kan av olje. Det er typisk norsk å være god.

La elva leve er her og der en dypt rørende film. Giæver vet selvfølgelig nøyaktig hvilke knapper han trykker på, men det føles ikke manipulerende, fordi det langt på vei er stoffet selv, erfaringene som formidles, som vipper deg av pinnen. Den etter hvert ganske skjebnetunge musikken til Ola Fløttum forsøker heller ikke å styre deg, men er dempede drønn fra en presset tilværelse, der det ikke er gitt hva utfallet vil bli. Ella Marie Hætta Isaksen gir liv til Ester ved å holde tilbake og holde tilbake og holde tilbake. Helt motsatt den engasjerte og velartikulerte artisten og aktivisten vi kjenner fra offentligheten. Men også Ester vokser i løpet av filmen og tar makt over ordene. Et rørende lite sidespor i fortellingen er den samiske gutten i klassen hennes som knapt snakker norsk. Her ligger det an til at lærer og elev skal finne hemmelig samforstand i kraft av det samiske språket og erfaringene de deler.  Men hun er nesten litt striks med ham.

Giævers to forrige filmer, Mot naturen og Fra balkongen, er filmatiske autofiksjoner, der Giæver spiller seg selv eller et slags alter ego, og der han selv er filmens forteller, i voiceover. Disse filmene er film som dagbok, film som essay, undrende og spørrende, jegets meddelelser til kinosalen om sitt indre. Men før disse to forsøkene, som etter Elva skal leve kanskje blir stående som en fase i det nøyaktig 20 år lange kunstnerskapet, det vet bare Giæver, hadde han skrevet helt utmerket dramatikk. Fra kortfilmer som The Pledge (2003) og Tommy (2007), via novellefilmen Sommerhuset (2008) og spillefilmdebuten Fjellet (2011), drives filmfortellingene hans av møter, relasjoner og konflikter mellom mennesker. Filmene har gjennomgående en slags stedets og tidens enhet, og som i mye dramatikk er det noe i fortiden som hjemsøker og plager forholdet mellom de levende. Alle disse filmene kan uten større vanskeligheter overføres til teaterscenen. Det samme gjelder La elva leve, som i måten den fortetter og dramatiserer Alta-konflikten på, blir et slags kammerspill, den også, der noen få karakterer får romme mye av sakskomplekset. De store oversiktsbildene og landskapspanoramaene i filmen er få, elva vises knapt. Når dette er sagt: Tromsøværingen Giæver er en filmskaper som har vist seg sterkt knyttet til det nordlige landskapet han har vokst opp i. Med unntak av Fra balkongen, som utspiller seg rundt Giævers leilighet i indre Oslo, foregår filmene hans nordpå. Det er det ingen grunn til å slutte med. Det er fremdeles så mye å kartlegge der oppe, så mange historier som ikke er fortalt, så mange byrom og landskap som ikke er vist. På film: nesten ingen ting! Ole Giæver har mulighet til å videreføre de betydelige innsatsene Nord-Norges store filmpoet Knut Erik Jensen har gjort for å dikte fram arktiske liv. Jeg gjenså Jensens spillefilmdebut Stella Polaris (1993) nå, og tenke seg til, halvannen times film fra Finnmarks historie uten en replikk, som et dikt, som en sang, fullstendig kompromissløst.

Der er ikke Giæver. Som film er La elva leve dramaturgisk og filmatisk konvensjonell. La elva leve peker aldri på seg selv som film. Den er ikke visuelt oppfinnsom. Filmen er et kostymedrama som mimer den norske virkeligheten slik den så ut for 45 år siden. Stoffet, innholdet, er hovedsaken. Å formidle klart, medrivende og bevegende.

Da jeg så Mot naturen og Fra balkongen, tenkte jeg, som jeg nesten alltid tenker når jeg ser norske filmer, at det er som om norske filmskapere så å si har internalisert det norske sosialdemokratiet, det trygge sikkerhetsnettet de har vokst opp med er blitt en så selvfølgelig del av dem, at det i norske filmer sjelden blir riktig farlig. De klarer ikke å skrive fram karakterer som virkelig kan falle, fordi de så og si har sikkerhetsnettet i kroppen. Filmene hviler i en grunnleggende stemning av trygghet, uansett hvor grusomt eller opprørende det som vises er. La elva leve er imidlertid tettere på noe skummelt, fordi den berører aspekter ved norsk historie der sikkerhetsnettet i mindre grad har eksistert. Pluss at her handler det ikke om filmskaperen selv. Når norske forfattere og filmskapere lar det handle om dem selv, som i Fra balkongen, er sikkerhetsnettet der. Referansen til holocaust i denne filmen er et feiltrinn.

I Mot naturen og Fra balkongen iscenesetter Giæver seg selv som en ganske utilpass person, introvert, i sosiale sammenhenger nesten awkward. Han betrakter, observerer og grubler, er stort sett på utsiden, også i sin egen familie, men på filmduken blir hans alter ego nesten ekshibisjonistisk. Alt han holder tilbake i det virkelige livet, griper han muligheten til å stille ut i filmene sine. Giæver er født 19. juli, fant jeg ut, og er kreps, som meg selv, og til tross for at jeg egentlig er null interessert i astrologi, har jeg kommet til å kjenne et underlig fellesskap med mange mennesker som er født der på høysommeren. Dette er ofte følsomme og sensitive sjeler, og blir de såret eller fornærmet, trekker de seg straks inn i skallet sitt. Giævers alter ego på film framstår med et slags sosialt skall, og når han ikke lager film om seg selv, velger han seg kvinnelige hovedpersoner. Det gjør han i Sommerhuset, Fjellet og La elva leve.

Jeg vet ikke hva dette er et uttrykk for, men det røper i alle fall en vilje til å dikte seg inn i erfaringer som ikke umiddelbart er hans: kvinne, sågar lesbisk kvinne, samisk kvinne. I vår samtid, der de ulike identitetene du som menneske kan velge mellom, er i eksplosiv vekst, enten det handler om etnisitet, kjønn, seksualitet eller diagnoser, finnes det strømninger som hevder at bare urfolk kan lage film om urfolk, og bare LGBTQ+-personer (jeg må fortsatt slå det opp) kan spille LGBTQ+-personer, og så videre. Dette er i mine øyne et blindspor. Da vil Giæver i ytterste konsekvens være henvist til å lage filmer som Mot naturen og Fra balkongen. Mye av poenget med kunst, så å si fra tidenes morgen, har jo vært kunstnerens mulighet til å sette seg i andres sted, leve seg inn i erfaringer og liv som ikke umiddelbart er hans eller hennes, innta rollen som den som fortolker oss, som en skald. Det finnes mange måter å komme dit på. Jeg tenker at La elva leve viser at Giæver trengte dette stoffet, dette objektive stoffet, noe utenfor ham selv. Og hvis samene aksepterer filmens framstilling, noe det virker som de langt på vei gjør, er denne gjenkjennelsen det beste komplimentet Giæver kan få.