Modernismens muligheter

Frederik Tygstrup er lektor i litteraturvitenskap ved universitetet i København. På sporet af virkeligheden er en samling essays skrevet etter og i forlengelsen av hans bok Erfaringens fiktion fra 1992. Også denne gangen handler det om menneskets møte med dets omverden og om litteraturens bidrag for å tilrettelegge dette møtet. I den forrige boka skrev Tygstrup om den europeiske romanen fra Cervantes og frem mot modernismen. Denne gangen handler det om de store romanene i det 20. århundret - av Joyce, Musil, Proust, Rushdie m.fl. - og om disse romanenes eksperimentering med språklige erkjennelsesformer. Tygstrup fokuserer på hvordan romanene gjør det 20. århundrets virkelighet lesbar og synlig, og han knytter an til filosofer og litteraturteoretikere som reflekterer over hvordan ulik form muliggjør ulike typer virkelighetsfremstilling. På sporet af virkeligheten er altså en teoretisk anlagt essaysamling som omhandler de store spørsmålene med hensyn til referensialitet, realisme, symbolske former, diskursenes status og funksjon.

Boka er skrevet i et elegant og pedagogisk språk der begreper og teoretiske poenger i liten grad forutsettes kjent. I hvert kapittel begynner forfatteren fra scratch og utvikler sin problemstilling skritt for skritt. Dersom essayene er vanskelige å lese (noe som egentlig bare er tilfellet med det refererende og vel omstendelige kapitlet om Lucáks «Konstruktion og åbenbaring»), skyldes det kompleksiteten i problemstillingene mer enn Tygstrup.

* * *

Tygstrups litteraturfilosofiske estetikk tar sikte på å beskrive den litterære erfaringens muligheter ved å utforske et grenseland mellom det reelle og det imaginære, litteratur og virkelighet, form og det formen synliggjør. Det gis som forutsetning at virkeligheten gjøres tilgjengelig for oss i og gjennom bestemte former. Kunsten og litteraturen forstås da som produktiv eksperimentering med de formene eller skjemaene som muliggjør erfaring. Litteraturen påkaller interesse ikke bare fordi den kan fortelle oss noe om virkeligheten, men fordi den aktivt kan endre betingelsene for hvordan vi oppfatter virkeligheten. Litteraturen får en «erfaringsskabende funktion». Bokas ti kapitler handler hovedsakelig om hvordan dette kan skje mer spesifikt. I det litt springende essayet om «Fornuftens kvarttoner» hevder Tygstrup for eksempel at hvis modernismens formalisme kan forstås som en «vaghedens poetikk», er det fordi den arbeider med «halv- og kvarttoneskridt» som fornuften foreløpig ikke kan formulere, for slik å kunne oppfinne et innhold som det ennå ikke finnes noe språk til. Ordet «opfindelse» dukker opp også andre steder i boka, noe som indikerer Tygstrups tanke om at litteraturens oppgave like mye er å finne opp som å finne, å presentere mer enn å representere. Ordet blir slik et stikkord til hva jeg vil kalle Tygstrups positive konstruktivisme.

I det siste essayet om «Stilens taktikk» tydeliggjør Tygstrup sin litteraturvitenskapelige posisjon. Han går inn for å overvinne skillet mellom retoriske og historiske lesemåter i litteraturvitenskapen ved hjelp av en «diskursanalytisk optikk» som oppfatter den litterære tekstens viten som en stilistisk formidlet erkjennelse.

Kroppen som symbolsk form

Tygstrup forholder seg særlig til den fenomenologiske og poststrukturalistiske franske tenkningen, og de navnene han trekker inn er relativt hyppig forekommende i moderne litteraturvitenskap: Blanchot, Derrida, Deleuze, Genette, Foucault, m.fl. I tillegg følger tyske gjengangere som Lucáks og Adorno. Den eneste overraskelsen i dette selskapet er Ernst Cassirer. Det er derfor på sin plass med noen litt mer utfyllende kommentarer om ham. Dessuten er bruken av Cassirer egnet til å belyse Tygstrups forsøk på å tenke litteraturens erfaringsskapende funksjon.

Allerede i det andre av bokas ti kapitler, «Realisme som symbolsk form», introduseres Cassirer, nå for å belyse begrepet «realisme». Tygstrup skjærer, som i de øvrige essayene, raskt forbi tidligere tilnærminger til problemstillingen for å gå i gang med sitt eget løsningsforsøk. Det han vil til livs, er det han kaller for «representationstankens to-verdensteori», som han sporer helt fra Platon og fram til polemikken mellom Lucáks og Adorno om Balzacs realisme. Tygstrup påpeker at det er en lang og «uafristelig» tradisjon for å tenke representasjonsbegrepet «(…) hårdt, dvs. som repræsentation, gentagelse, kopi, simulakrum». Dermed forstås altså representasjonsproblemet ut fra et uoverstigelig skille mellom det representerte og det representerende. Det er for å tenke på tvers av denne distinksjonen at Tygstrup velger å henvende seg til Cassirer og hans nykantianske teori om symbolske former. Symbolsk form er et erkjennelsesteoretisk begrep som fokuserer på forbindelsene mellom sansingen av verden og visse forutsatte former eller skjemaer for sansing. Det dreier seg altså om en type anskuelsesformer som i motsetning til Kants er historisk situerte i forhold til sansbare fenomener. De er, som Tygstrup presist uttrykker det, «indbildningskraftens historiske udkrystalliseringer af et bestemt anskuende og erkendende forhold til omverden».

Med dette utgangspunktet forskyves realismeproblematikken i forhold til det Tygstrup kalte for «representationstankens to-verdensteori». Spørsmålet om realisme blir nå ikke om teksten griper, etterligner eller skildrer virkeligheten, men snarere om hvordan den fremstiller en bestemt versjon av virkeligheten, basert på bestemte forutsetninger. Med denne modifikasjonen går Tygstrup i gang med å undersøke hvordan en bestemt del av virkeligheten - den menneskelige kroppen - blir skildret av henholdsvis Balzac, Flaubert og Proust.

Hos Balzac finner Tygstrup en rekke fysiognomiske beskrivelser av kroppen, hvor det ytre ikke bare er et bilde på det indre, men der kroppen samtidig er en samfunnsmessig ladet del av virkeligheten:

… hans smalle læber var ikke uden ynde, men hans spidse næse og hans hvælvede pande afslørede en mangel på race. Og hans hår, der havde samme farve som hår, der er farvet sort, vidnede om en social bastard, der rummede træk fra den libertinske grandseigneurs ånd, den forførte bondepiges lavhed, den afbrudte uddannelses viden og den overgivnes laster…

Kroppen er, slik den fremstilles av Balzac, et bilde på karakteren slik denne er slipt og formet av samfunnet. Balzacs kropp er både samfunnsmessig og lesbar. Skildringene av kroppen, og dermed forståelsen av den, endrer seg i og med Flauberts roman om Emma Bovary, dersom vi skal tro Tygstrup (som igjen henviser til Peter Brooks). Delvis har dette med fortellerposisjonen å gjøre. Hos Balzac ser vi kroppen, men hos Flaubert ser vi noen se kroppen. Dette skjer særlig ved hjelp av «fri indirekte tale». Fortelleren lar leseren se Emma gjennom øynene til hennes beundrere, og gjennom disse personenes språk. Emmas kropp fremstår da i fragmenter, som ofte knyttes til et bestemt begjær. Charles fascineres av dunene på hennes hals, Leon av hennes sjels bevegelser og «kniplingerne på hendes nederdel». Emma blir så godt som aldri fremstilt som en hel kropp, bare som en serie med begjærte fragmenter. Så langt følger Tygstrup Peter Brooks´ analyse, men ikke lenger. Tygstrup vil nå - noe som er karakteristisk for hans retoriske etos - se denne dekonstruktive avskrivingen av helheten som sammenfallende med en positiv, konstruktiv impuls i verket. Når Flaubert dekonstruerer den realistiske kroppens helhet, er det for samtidig å tenke en ny kropp, for å oppfinne en ny symbolsk form, nemlig den fragmenterte kropp som et selvstendig begjærsobjekt i sin egen rett. Det fragmenterte bildet antyder eksistensen av en imaginær kropp «der udgør flugtpunktet for den fetichistiske fascination».

Proust går ifølge Tygstrup enda lenger vekk fra en deskriptiv tilnærming til kroppen som en totalitet. Hos Proust er den begjærte kroppen i den grad assosiert med andre kropper at kroppen (og personen) synes å fordoble seg i en forvirrende heterogenitet. Proust oppfinner en kropp som i utgangspunktet ikke er fysisk, men knyttet til drømmen og fantasien, havkroppen, kunstkroppen etc. Og Tygstrup konkluderer med at de tre forfatterne praktiserer hver sin form for realisme ved at de konstruerer kroppen på tre ulike måter, alle med spesifikke historiske, sosiale og ideologiske implikasjoner.

Det er en sterk og perspektivrik lesning Tygstrup gjennomfører, men den etterlater også en rekke ubesvarte spørsmål. For det første blir realismebegrepet på ingen måte klarere av utleggingen, noe Tygstrup for så vidt har forberedt oss på i innledningen til essayet. Men spørsmålet blir i neste omgang om det i det hele tatt blir meningsfullt å skille mellom termer som realisme og for eksempel symbolisme når realismebegrepet gjøres så åpent som hos Tygstrup. Cassirers lære om symbolske former omtales på en måte som nesten kunne vært brukt for å karakterisere Foucaults diskursteori, og de to blir da også nevnt i samme åndedrag i et senere essay om «Den litterære by». Betyr det at vi like gjerne kunne forholdt oss til den ene som den andre? Og jeg er usikker på om ikke Tygstrup like gjerne kunne ha analysert endringene i beskrivelsene av kroppen uten et begrep om symbolsk form. Er ikke poenget ganske enkelt at de tre forfatterne på ulike måter beskriver kroppen i et språk som er litteratur- og mentalitetshistorisk situert og som hver på sin måte sier noe sant, selv om de ikke sier det samme? Det gjelder for hele boka at Tygstrup fremmer en rekke ansatser, en rekke koblinger mellom teori og litteratur og til dels mellom ulike teoretikere, som er antydende og utprøvende. Tidvis savner jeg en mer aktiv problematisering av egne grep og innsikter, men det ville kanskje sprengt essaysamlingens rammer?

Fra dekonstruksjon til konstruktivisme

På sporet av virkeligheden er hele veien preget av en gjennomført positiv tilnærming til modernismen. Tygstrup har ikke kvittet seg med de negative kategoriene som vanligvis brukes for å karakterisere modernismen, men han fokuserer på hvordan «fragmentering», «tapt totalitet» og «monstrøsitet» innebærer nye virkelighetsbilder og nye muligheter. I den modernistiske kunsten og teorien er «virkeligheten» blitt et problem, noe som ikke er gitt, men som må spores opp, samtidig som selve muligheten til å spore den opp settes under tvil. Denne erkjennelsen blir ofte fremstilt som noe smertefullt i den modernistiske kunsten, men for Tygstrup representerer den multiperspektivismen som muliggjøres i og med virkelighetens kollaps som enhetlig totalitet også noe positivt. Vendingen av modernismens negative kategorier er en sterk tendens i flere av de nylesningene av modernismen som nå begynner å gjøre seg gjeldende. Kanskje er dette et uttrykk for at modernismen nå ikke bare er over, men at den er gjenstand for restaurering på lik linje med en annen og tredje generasjons museumsgjenstand? Er vi nå, etter det 20. århundrets avvikling, endelig kommet i en situasjon der det er mulig å fokusere ikke på det kontroversielle, men på det innsiktsbringende ved modernismens klassikere? Er tiden nå kommet for å beskrive modernismen i positive og ikke negative termer?

Noe liknende ser ut til å være tilfelle med bokas teoretiske orientering. Kanskje man kunne karakterisere denne som en passasje fra dekonstruksjon og inn i konstruktivismen? Dekonstruksjonen, slik den ble praktisert av Paul de Man og Jacques Derrida, innebar en særlig subtil problematisering av spørsmålet om referensialitet. Dekonstruksjonen hevdet at språket prinsipielt alltid er fanget i en ironisk struktur ettersom det både peker (tematisk) på en virkelighet og samtidig på den språklige (retoriske) konstruksjonen som gir språket tematisk henvisningsfunksjon. Språket blir dermed skueplass for en dekonstruerende impuls, noe som gir kritikeren mulighet til å peke på dette potensielt kritiske, selvrefleksive aspektet ved språket. Noe av det forlokkende ved dekonstruksjonen som tenkning, er derfor at den har et kritisk potensial. Dekonstruksjonen kan slik innlemmes i en ideologikritisk tradisjon som gjør det mulig å analysere hvordan tilsynelatende naturgitte ideologiske forestillinger i virkeligheten baserer seg på konstruksjoner som kan plukkes fra hverandre i en analyse.

Problemet med dekonstruksjonen ble etter hvert at denne kritikken ble forutsigbar. Tygstrup skriver sine essays i forlengelsen av dekonstruksjonen, men med en ny retorisk dreining. Boka inneholder svært lite polemikk, men en av de få som blir utfordret er Paul de Man. De Mans kritikk gikk gang på gang ut på å vise hvordan den retoriske analysen kunne fungere som et kritisk korrektiv til en tematisk og historisk tilnærming til litteraturen. Tygstrup vil videre i forhold til et slikt kritisk prosjekt og tenker både i forlengelsen av og i kontrast til de Man. Dermed ser det ut til at han vender dekonstruksjonen til en positiv konstruktivisme. For Tygstrup, som for andre konstruktivister, er det ukontroversielt at virkeligheten fremtrer for oss som konstruert. Denne innsikten er blitt tenkningens utgangspunkt og Tygstrup understreker denne innsiktens produktive, mer enn kritiske potensial. Selv om et fenomen forstås som konstruert eller språklig formidlet, er det ikke av den grunn mindre virkelig. Det dreier seg for Tygstrup ikke lenger så mye om å forstå at teksten og verden er konstruert, men snarere om å forstå virkningen av det konstruerte, den virkeligheten konstruksjonen åpenbarer.

* * *

Både boka som helhet og de enkelte essayene demonstrerer et svært vidtfavnende og samlende grep. Tygstrup har en fabelaktig evne til å sammenfatte en hel filosofisk tankebygning på noen få avsnitt. Det gir boka stor pedagogisk verdi. Hvis jeg skulle ønske meg noe annerledes, måtte det være at han tydeligere tematiserte den friksjonen som kan oppstå når kritikeren setter teorien og teksten i stevne. Slik essayene er skrevet, er det en klar tendens til at tekstutlegningene kommer i annen rekke. Det første essayet om «Den monstrøse roman» er først og fremst et forsøk på karakterisering eller klassifisering av noen hovedtendenser i det 20. århundrets romanlitteratur, ikke lesning. Andre essays, som det nevnte om Lucáks og «Grænsens poetikk», om Derrida og Blanchot, er overveiende teoretiske. De essayene som beskjeftiger seg med lesning har en tendens til å bli vel teoristyrte. Det betyr at Tygstrup henter inn sine litterære eksempler for å anskueliggjøre bestemte poenger eller for å illustrere generelle karakteristikker. Han utpensler sjelden rikdommen i de litterære tekstene i detalj. Det er i og for seg ikke noe galt i dette. Det markerer isteden begrensningene i det prosjektet Tygstrup har valgt å realisere. Han avbryter ikke resonnementet for å forfølge digresjoner eller overraskende sidespor som følge av tekstenes interne logikk.

Mange av Tygstrups viktigste inspirasjonskilder (Foucault, Deleuze og Derrida) praktiserer en idiosynkratisk skrift med overraskende nedslag i lokale og tilsynelatende perifere problemstillinger. Tygstrups skrift er helt annerledes. Han fremstår snarere som en mild kompilator som henter inn impulser fra ulike tenkere og presenterer leseren for en pedagogisk anrettet legering av rådende tanker fra den nære fenomenologiske og poststrukturalistiske idéhistorien. Det er gjort med teft og kunnskap - ofte riktig imponerende. Men iblant får jeg en mistanke om at det samlende grepet fortrenger en mer kritisk utforskende tilnærming, at poengene glir litt for lett. Boka er likevel varmt anbefalt til alle som er interessert i modernisme og i moderne teori.