Mikroanmeldelser (november 2021)

Peach Blossom Paradise
Ge Fei
Roman, 377 sider
NYRB Classics, 2020

Mot slutten av Ge Feis pseudo-episke roman beskriver en av karakterene hvordan tid avhenger av persepsjon: en time eksisterer knapt for den som sover, men føles endeløs for en kvinne i fødsel. Tid var et problem da jeg leste denne boka. Jeg brukte en pinlig – og, med tanke på denne spalten, uhensiktsmessig – stor del av november på å fullføre romanens helt overkommelige 377 sider. Dette av grunner som hadde mer med livet mitt enn med Canaan Morses ukompliserte, drivende oversettelse av Ge Feis prosa å gjøre.

Peach Blossom Paradise utspiller seg under Hundredagersreformen i 1898, en reformistisk bevegelse for å modernisere Qing-dynastiet, som endte i et blodig militærkupp, men også banet vei for etableringen av Republikken Kina. (Jeg googlet mens jeg leste.) Vi følger Xiumi, datteren til en rik landeier hvis brå og sporløse forsvinning sammenfaller med at hun får mensen for første gang. Da en mystisk fremmed dukker opp på døren like etter, igangsettes et tettpakket hendelsesforløp som inkluderer barbariske banditter, svinske kåtskalker og korrumperte rebeller på en forvirret søken etter Utopia. Men om fortellingen drives frem av menns megalomane visjoner, er det likevel kvinners opplevelser, og volden de lider, som står i sentrum. Xiumi trer frem som en slags radikalisert Mulan, en traumatisert antihelt hvis kamp for endring og kroppslig autonomi fører henne stadig nærmere avgrunnen.

Ge Fei er en av Kinas fremste samtidsforfattere, men foruten to langnoveller er dette den første av bøkene hans som er oversatt til engelsk. Etter endt lesning ble jeg klar over at historien om Xiumi innleder en trilogi, noe jeg er glad jeg ikke visste på forhånd, da det ville avskrekket meg fra å ta fatt på den. Jeg deler likevel kunnskapen her, i troen på at dere er mer tålmodige lesere, og med forsikringen om at boka avslutter uten cliffhangere (i den grad man kan påstå at å forlate kinesisk historie i første halvdel av det 20. århundre ikke er en cliffhanger) og fint kan leses alene.

Tuktens lykkelige år
Fleur Jaeggy
Oversatt av Tommy Watz
Roman, 135 sider
Solum forlag, 1998

«Fjorten år gammel var jeg elev ved en kostskole i Appenzell.» Slik begynner Fleur Jaeggys mest kjente roman og det er fristende å bare sitere videre, ettersom jeg umulig kan skrive noe som gjør mer nytte som anbefaling enn de harde, elegante setningene hennes. Jeg har lest boka flere ganger tidligere, men plukket den opp igjen som en kjølig – iskald! – ganerenser etter det mangslungne narrativet ovenfor.

Jaeggy ble født i 1940 i Sveits, men har bodd i Milano siden tjueårene og skriver utelukkende på italiensk. Tuktens lykkelige år kom ut i 1989 med originaltittelen I beati anni del castigo og vant flere litterære priser. Hovedpersonen er voksen da hun ser tilbake på tiden ved kostskolen og den ugjengjeldte kjærligheten til medeleven Frédérique, som hun lengter etter å elskes av, men også å eie og dominere: «Av utseende lignet hun en fremmed gud, full av forakt. Kanskje var det derfor jeg straks ville vinne henne. Hun var ikke menneskelig.»

Jaeggys knappe roman mimer kostskolenes asketiske estetikk og deres sobre, fortettede atmosfære. For jentene tar hverdagen form som en botsøvelse: de våkner grytidlig om morgenen for å spasere i det omkringliggende landskapet, vasker seg hurtig, kneler under gudstjenestene. De forestiller seg storslagne ting om verden utenfor, den de skal dele med menn, og undrer: «Mon tro om den noen sinne kommer til å ha samme intensitet?»

Dette er ikke en fortelling om tapt uskyld, men om lydighet og disiplin som bedøvelse og nytelse, som formgivende ritualer i et liv man ikke selv har valgt. Fortelleren har ved romanens begynnelse allerede tilbrakt syv av sine barneår ved kostskoler, med en herdet, smått pervertert personlighet som resultat. De er ikke lekekamerater og venninner: «Vi var fetisjister.»

Red Pill
Hari Kunzru
Roman, 304 sider
Knopf, 2020

Jeg har et anstrengt forhold til romaner med sinnsforvirrede fortellere. Problemet er at de fort kan ligne gjengivelsen av en drøm: alt står på spill for den som drømmer, men ingenting gjør det for tilhøreren, som bare venter på at historien skal ta slutt. Når hovedpersonen til Hari Kunzru i Red Pill likevel griper meg fra start til slutt, skyldes det at han lider av en utbredt, moderne paranoia, der angsten er like gjenkjennelig som konspirasjonsteoriene den avføder.

Fortelleren – en brite med indisk opphav, bosatt i New York – befinner seg i Berlin for å gjennomføre et tre måneders skriveopphold. Hjemme venter hans kone og unge datter. Planen er å fullføre en bok om «det lyriske selvet», et prosjekt han lenge har utsatt for å prokrastinere uforstyrret, blant annet ved å binge episoder av den nihilistiske politiserien Blue Lives (en komisk referanse til alt right-bevegelsens tamme svar på Black Lives Matter-protestene: Blue lives matter). Vanskelighetene starter allerede da han ankommer The Deuter Centre, der han skal bo og jobbe. Instituttet viser seg å være oppkalt etter en søkkrik industrimagnat, kjent som en fanatisk tilhenger av åpne markeder. Som et ledd i grunnleggerens ideologiske arv tvinges stipendiatene til å arbeide i åpne fellesrom, der tiden de bruker på å jobbe overvåkes og loggføres. Etter hvert blir fortelleren overbevist om at overvåkningen strekker seg utover fellesarealene, og da han støter på den enigmatiske skaperen av Blue Lives på en fest, anstiftes en besettelse som får hele verdensbildet hans til å rakne. 

Som en av mange norske lønnsmottakere som til vanlig jobber i åpent clean desk-kontorfellesskap, foran enorme skjermer som lar alle iaktta nøyaktig hva man driver med, er det lett forstå hvordan dette kan drive noen til paranoid vanvidd. (I forkant av overgangen til clean desk-løsning, deltok jeg og mine kollegaer i en obligatorisk Teams-workshop i regi av Deloitte, der ord som dynamisk, åpen, fleksibel og tilpasningsdyktig ble anvendt så hyppig at seansen kunne mistolkes som indoktrinering). Der jeg sitter, lutet over laptopen i et fånyttes forsøk på å etablere en form for privatliv på jobb, skvetter jeg når jeg ser min egen eksentriske figur speilet på glassveggene. Poenget er: Noen av gærningene er faktisk sannsigersker.