Mest for de skolepikeflinke

Genitaliene er kanskje det minst viktige ved maskulinitet og feminitet, selv når vi ser og kjenner dem. Overgangene er interessante og erotiske, og vanskelige å definere. En kvinne med en dildo, en mann med lebestift – hva vi liker og tenner på er individuelt – og av og til kan noen og enhver bli overrasket over sine egne reaksjoner.

90-tallet er opptatt av grensestrøkene. Det som verken er det ene eller det andre, og som ikke lar seg kategorisere. Mann eller kvinne? Tabuet oppstår i diskrepansen, for eksempel i møtet mellom tekstil og hud. "Ikke for mye sminke, jeg vil ikke se ut som en klovn," sa en jeg elsket. Og etterpå: "Du har jo nesten ikke tatt på noe." Skuffet. Ønsket han overdrivelsen?

Transvestitten bekrefter at kroppen er et prosjekt, og at anatomi ikke er skjebne. At kroppen kan overskrides, forvandles gjennom menneskelige prosjekter, er gammel kunnskap. Ikke bare nåtidens transseksuelle får piller som inneholder urin fra drektige hopper, også Ovid skriver om dette som et middel menn kan benytte seg av for å bli mer som kvinner.

Arkeologen Timothy Taylor peker på at i tidligere tider har transvestittisme vært vanligere enn det er nå. Han viser blant annet til en egyptisk mumie som man lenge trodde var kvinne (gravlagt med smykker og speil), inntil røntgenundersøkelser viste at den gravlagte biologisk sett hadde vært mann.

Andre mer nåtidige eksempler på menn som lever som kvinner er berdechene i nord-Amerika, hijras i India, og shamanene i Sibir. What you see is not always what you get, som forfatteren Carsten Jensen fikk erfare etter flere stevnemøter med en vakker polynesisk skjønnhet.

Det å kunne skille mellom det biologiske kjønnet og det sosiale kjønnet en person har, er en ferdighet – som mange overrasket oppdager at de ikke behersker.

Og likevel: kjønnet er kanskje den tydeligste sosiale indikatoren vi har. Vi gjenkjenner stort sett en mann når vi ser ham, men blir usikre i møtet med babyen i gult. Hvordan snakker jeg til deg? Vi kan le av japanske damer som bruker forskjellige språk overfor menn og kvinner, over og underordnede, men vi gjør det selv.

Det finnes ikke en entydig biologisk sannhet om kroppen – alt vi sier om den er gjennomsyret av kulturelle og sosiale fordommer. Som Thomas Laqueur har påvist ble kvinnens kropp frem til 1700-tallet sett på som en mindre fullendt versjon av mannens, skjeden ble tolket som en inadvendt og speilvendt penis. Under opplysningstiden ser vi en endring og rundt overgangen til 1800-tallet blir kvinnekroppen fremstilt som fullstendig forskjellig fra mannens – noe som resulterer i den biologiske determinismen hvor kvinnen blir en slave under sin anatomi. Kvinnen som hustru og mor blir idealet.

Det var dette kvinnebildet Simone de Beauvoir gjorde opprør mot da hun skrev Det annet kjønn, en bok som forlengst har oppnådd klassikerstatus.

Beauvoir påviser at de biologiske kjennsgjerningene ikke er skjebne, men avhengig av samfunnets fortolkninger og fordommer. Hun avslører ikke bare mennenes, men også kvinnenes skjulte motiver til å foretrekke å forbli ufrie og avhengige. Nesten 50 år senere tenker Toril Moi, professor ved det prestisjefylte Duke University i USA, videre på Simone de Beauvoirs tanker. I boken Hva er en kvinne? Kjønn og kropp i feministisk teori, redegjør hun for forskjellige feministiske posisjoner fra sekstitallet og frem til i dag, for så å ta et oppgjør med dem. I første rekke ønsker Moi å vise hvorfor det ikke lenger er gavnlig å bruke skillet mellom biologisk og sosialt kjønn som et slagkraftig forsvar mot reaksjonær kjønnspolitikk basert på biologisk determinisme. Dermed posisjonerer hun seg også i forhold til den rådende feministiske tenkningen – representert ved blant annet forskjellsfeministene og post-strukturalistene.

I likhet med Simone de Beauvoir mener Moi at vi alle er mer enn summen av biologisk og sosiale kjønn. Hun griper tilbake til essensialistenes (bl.a. Sartre og Merleau-Ponty) begrep om levd erfaring, som hun forklarer som totaliteten av en persons subjektivitet. Å hevde at kroppen er en situasjon er å erkjenne at betydningen av en kvinnes kropp er forbundet med måten hun bruker sin frihet på. Vi står med andre ord selv fritt til å skape våre liv innenfor den situasjonen vi er i. Denne prosessen er åpen og pågår så lenge vi lever.

For Beauvoir behøver ikke mennesker med kvinnekropper oppfylle noen krav for å bli regnet som kvinner. De trenger hverken tilpasse seg kjønnstereotyper eller feministiske kvinneidealer. Uansett hvor atypisk en kvinne oppfører seg, vil hun alltid bli betraktet som en kvinne.

Ved å gripe tilbake til Simone de Beauvoir kommer Moi dermed også med en adekvat kritikk av forskjellsfeminismen. Selv om hun ikke vil underkjenne at det kan finnes viktige erfaringer knyttet til kjønn, ser hun ingen grunn til å dyrke det naturlige. Hos Moi som Simone de Beauvoir er det det menneskelige, ikke det særegne, som danner utgangspunkt for teori og praksis. Kvinner skal ikke ha spesielle rettigheter fordi de føder barn, slik livmorfeminister som Svarstad Haugland mener. For Moi blir kontantstøtten nok et forsøk på å fastholde kvinnen i en tradisjonell morsrolle, selv om hovedpoenget hennes i samsvar med moderne etikk-tenkning er at kjønn ikke er relevant for forskjellsbehandling. Heller ikke når den kommer kvinnen til gode. Poenget er at man er like mye kvinne om man velger å leve uten barn, som om man lever med dem, og man skal ha samme plikter og rettigheter som menn.

Nettopp ved å vektlegge levd erfaring fremfor biologisk og sosialt kjønn, går Moi også til angrep på post-strukturalisten Judith Butlers teori om hvordan kjønn skapes ved at handlinger går forut for det handlende subjektet. Butler mener vi blir kvinner ved å oppføre oss, bevege oss, snakke og kle oss på den måten det forventes at kvinner skal gjøre. Det betyr på den annen side faktisk at dragartisten, og den mannen som lar seg penetrere, blir kvinner fordi de handler ikke-mannlig. Hos Moi vil en mann være en mann uansett hvordan han oppfører seg. Og det samme gjelder selvsagt kvinner.

Det Moi og post-strukturalistene har til felles, er at de protesterer mot at det finnes egenskaper som er forbeholdt det ene kjønnet, samtidig som de etterlyser nye måter å være kvinner og menn på. Og det å utvikle nye måter å være menn og kvinner på er kanskje noe av det viktigste vi gjør i dag. Det merkelige er jo at til tross for at vi sitter med så mye viten om hvordan kjønnene er konstruert, henger vi alle sammen fast i reduktive bilder: "Jeg gleder meg til å se henne gå hånd i hånd med pappan sin på stranden iført en liten strandkjole," var det første min venninne feministen sa da hun ringte for å fortelle at hun hadde født en datter.

Disse bildene er sterke, og det ironiske er at vi finner dem i alt fra dameblader og filmer til feministiske utlegninger. Der Elisabeth 1 kunne veksle mellom å være krigerfyrste eller jomfrudronning, spille på sin seksualitet eller herskermakt når hun ønsket å inngå politiske allianser eller kjærlighetsforhold, så blir de fleste av oss 400 år senere engstelige når vi bryter med det konvensjonelle kvinnebildet, selv om det er yngre enn vi tror. Derfor er det faktisk nødvendig at forskere som Toril Moi gang på gang insisterer på at vi er like mye kvinner om vi velger karriere fremfor barn, eller forelsker oss i kvinner heller enn i menn. Vi må hele tiden minnes om at muligheten til å velge atypisk foreligger.

Det er besynderlig at selv om det moderne samfunnet i stor grad er preget av endringer i hvordan vi skaper og erfarer menneskelig identitet, så er det kun to steder hvor kjønnsoverskridelsene blir ekstremt tydelige. Det ene er i cyberspace, hvor man regner med at opptil 25% av mennene som snakker på chatlinks utgir seg for å være kvinner, og det andre er i transemiljøene. Linken er ikke tilfeldig: Sandy Stone spøker med at det var de transseksuelle som oppfant Virtual Reality. Begge steder finner vi menn – og noen få kvinner – som utprøver kjønnets grenser. Det er ofte fra disse miljøene at post-strukturalister som Judith Butler, Donna Haraway, Sherry Turkle og Sandy Stone henter sine eksempler, når de konstruerer og dekonstruerer kjønnet i sin søken etter nye måter å tenke utvikling, forhold, seksualitet, politikk og identitet på.

Egentlig er jeg overrasket over at Moi ikke griper fatt i cybertenkningens refleksjoner rundt kropp, kjønn og identitet. For på mange måter kan man lese Hva er en kvinne? som en reaksjon mot denne formen for lesbisk, ekstremistisk kvinneforskning. Der Butler, Haraway, Turkle og Stone står for en radikal anti-essensialisme, leser jeg Mois nye bok som en reaksjon mot post-modernismen – og en litt nostalgisk tilbakevending til essensialismen. Det er som om hun nekter å diskutere hvorvidt jeg-identiteten er flytende og tilfeldig, men henger fast i et eller annet fastlåst dannelsesprosjekt hvor målet er å bli mer og mer seg selv. Spørsmålet er i hvor stor grad post-strukturalistene har rett i at vi kan være mangfoldige og sammenhengende på en gang. Turkle advarer mot ulempene ved denne mangfoldigheten – hvis den fører til at man utvikler personligheter som ikke kan kommunisere med hverandre. Ja, selv transseksuelle Sandy Stone, som er himmelstormende begeistret for våre seksuelle læringsmuligheter på nettet, må innrømme at det finnes et Real You, som ikke lar seg gjemme bort enten det er i Virtual Reality eller Real Life.

Den mest interessante delen av boken kommer med eksempler på hvordan transseksuelle blir behandlet i retten og i medisinen. Både lovgivningen og medisinen er kjønnet. Begge preger vårt syn på biologien – men spesielt viktig er Mois påpeking av medisinens egeninteresse når den velger å forandre kroppen i steden for psyken – og at dette oppstår som en mulighet i forlengelsen av den kosmetiske kirurgien. Kvinnen skapes ved å fjerne penis – skal vi tro legevitenskapen – som mener kjønnsforskjellene sitter mellom bena, og dermed underbygger den biologiske essensialismen.

Det er tankevekkende at så ulike teoretikere som Sandy Stone og Toril Moi peker på det problematiske ved at transseksuelles selvfremstilling blir stereotyp: De transseksuelle innser fort at skal de overbevise legene om at de har fortjent kastrasjonen, så må de spille mest mulig opp til det konvensjonelle kvinnebildet, både i sin måte å agere på, men også i den skriftlige fremstillingen. Det er med de transseksuelle som med helgenene, det gjelder å imitere forbildets liv, enten det er Jesus eller Christine Jorgensens – den første i verden som gjennomgikk en kjønnsskifteoperasjon.

Den transseksuelles forhold til levd erfaring vil nødvendigvis være annerledes enn min eller Toril Mois. Kanskje er det årsaken til at det blir så viktig for ham/henne ikke å leke med kjønnets muligheter, men ta det på ramme alvor?

"You hang yourself reading this", sier man I USA. For meg blir noe av problemet med Mois siste bok at den så tydelig bærer preg av å være løftet frem av hennes egne intern-vitenskapelige ambisjoner. Feminismen er i likhet med andre modne forskningsdisipliner nå inne i en fase hvor aktørene er opptatt av å markere revirene sine. Det er derfor en selvfølge at boken lanseres på Oxford University Press i forbindelse med 50-års jubileet for Det annet kjønn i 1999. Det er vi i fan-klubben stolte av! Men denne boken, som jeg har gått og gledet meg til i flere år, er ikke skrevet til oss som følger med på feministisk teori fordi vi trenger den som inspirasjon i liv og arbeid. Den er skrevet for alle de andre skolepike-flinke kvinnene som sitter og sysler med sitt i akademia.

Det irriterer meg at jeg må sitte med tungen rett i munnen under lesningen, for å være sikker på å få med meg alle distinksjonene. At jeg må ta meg sammen for ikke å bla videre hver gang Moi blir for omstendelig, slik jeg vet mange av mine venninner – selv de som jobber på Blindern – har gjort. At jeg må bruke masse tid på en tekst jeg synes er tørt og kjærlighetsløst skrevet.

Jeg vil at Toril Moi skal skrive konkrete bøker som Sexual-Textual Politics. Inspirerende og motiverende bøker som Simone de Beauvoir-biografien som eksemplarisk solgte mange eksemplarer fordi den viste hvordan en intellektuell kvinne blir til. Jeg savner engasjementet, trøkket og radikaliteten fra Sexual-Textual Politics. De dristige slutningene fra forelesingene hennes om Ibsens melodramaer. Utlegningene om de omtalte personenes liv, diskrepansen mellom deres og hennes synsvinkel. Men mest av alt savner jeg den boken jeg ikke fikk: en bok som kan brukes som et verktøy til min egen tenkning og praksis. Jeg trenger bøker som kommer opp med alternative løsninger, bøker som får meg til å forandre synsmåte, og som gir meg en ny og mer kompleks virkelighetsforståelse. Jeg trenger Toril Moi.

Både med redigeringen av The Kristeva Reader og French Feminist thought har Moi vist at hun har inngående kjennskap til den franske feminismen representert ved tenkere som Luce Irigaray, Helene Cixous og Julia Kristeva. Det er derfor merkelig at hun er så lite bevisst sin egen skrift, at hun velger en stemme som ikke innbyr til kommunikasjon med leseren, men støter henne vekk. Jeg kan ikke unnlate å tenke at det at Moi skriver seg inn i forskningstradisjonen ved å insistere på det ikke-spesielle smitter av på teksten og bidrar til en høy kjedelighetsfaktor. At hun ved å plassere seg så trygt innenfor den akademiske skriften mislykkes i det hun aller helst vil: å skrive feministisk teori med stor politisk slagkraft.