Masse basiller og uhumskheter

Med Forsnakkelser har Kristin Ribe skrevet en både tematisk og formalt utfordrende debutroman. En mosaikk av repeterte handlingsfragmenter og bildemotiver oppfordrer leseren til å konstruere hvordan en 26 år gammel navnløs kvinne bearbeider et overgrep hun ble utsatt for som barn. Ribe fortjener ros fordi hun gjør oppmerksom på hvordan det å fortelle, og konsekvensen av det fortalte, nødvendigvis er knyttet til hverandre. Samtidig er hennes egen språkføring gjennomreflektert og overbevisende.

Tittelen Forsnakkelser henspiller på at den kvinnelige jeg-fortelleren snakker om noe hun egentlig ikke vil eller skal snakke om. Leserens oppgave består i å finne ut hva som ikke skal fortelles, hvorfor det ikke skal fortelles og hva som egentlig fortelles. Romanen retter dermed også fokus på hvem som forteller, hvordan det fortelles og hvilke konsekvenser fortellingen har. Boken kretser med andre ord rundt en språkteoretisk problemstilling som retter seg mot forholdet mellom det som skal uttrykkes og det som faktisk blir uttrykt. Samtidig er denne problemstillingen knyttet til et konkret tilfelle som det er vanskelig å fortelle om i det hele tatt. Den kvinnelige hovedfiguren er kjennetegnet av vegring mot å uttrykke sannheten.

Med dette er det allerede sagt at romanens plot ikke lar seg oppsummere uten å ta hensyn til hvordan plotet blir formidlet. Formidlingsprosessen selv er hovedplotet. Både det formidlede og dets sannhetsstatus, og likeledes den formidlendes identitet, blir til først gjennom formidlingen. Formidlingsprosessen blir i romanen betraktet som analog med en fødselsprosess, hvor kvinnen blir til et fritt individ med en stemme hun kan bruke for å gripe virkeligheten.

Leseren forstår tidlig at romanen tar opp et meget vanskelig emne. Til tross for at kvinnen til å begynne med ikke kan fortelle – jeg-fortellerens fortelling er ikke rettet mot leseren, men på en narsissistisk måte mot hovedfiguren selv – får leseren et bilde av et overgrep innenfor familien, og av måten overgrepet blir møtt på. Fordelen med Ribes roman er dermed at ikke bare kvinnens reaksjon på overgrepet blir fremstilt, men også reaksjonen på hennes reaksjon. Overgriperen er i dette tilfellet broren, som har tvunget søsteren til samleie på barnerommet og ute i hagen da hun var «ni og ti og elleve år» (s. 34). Leseren må gå ut fra at overgrepene har skjedd over lang tid. Foreldrene ville ikke se det som skjedde mellom barna fordi de ville opprettholde troen på at familien er et trygt og godt sted å vokse opp. Det første overgrepet husker kvinnen særlig godt. Hun husker den røde genseren, tapetet på rommet og brorens ord:

Kan du ikke ta på den? sier broren min, og broren min reiser seg litt, ser på meg, stryker meg forsiktig over ansiktet, Bare sånn, sier broren min, og broren min tar hånda mi og hvisker navnet mitt til meg, bare navnet mitt i øret mens han berører magen min forsiktig med den ene fingeren og jeg ser ansiktet hans, tapeten med den ene riften i hjørnet […] (s. 123).

Overgrepet blir verken registrert av faren eller moren. I alle fall tillater de seg ikke å registrere det, ikke minst fordi de foretrekker broren. Særlig moren viser at hun elsker sønnen mer enn datteren. Slik har i alle fall datteren opplevd det. Hun har også noen ganger forsøkt å fortelle faren om overgrepet, men han har alltid avbrutt henne ved for eksempel å spørre om mer poteter. Senere har hun tatt initiativ til å snakke med presten, som hun heller ikke har maktet å si noe til. Morens forbud mot å fortelle om noe som skjer innenfor husets fire vegger (s. 30), må sies å være en del av forklaringen på kvinnens taushet. Denne tausheten har kommet til å ligge «i» kvinnen i alle år.

Kvinnen lever et tilsynelatende vanlig liv, idet hun går på jobb, lager mat til seg selv og leser bøker. Hun har flyttet fra bygda, hvor familien bodde, til Oslo for å jobbe på REMA, noe som tyder på at hennes hovedmotivasjon for å flytte, var å komme seg vekk fra familien. 24 år gammel besøker hun for første gang foreldrene, et besøk som ikke ender godt. Hun setter inn en falsk dødsannonse i avisen for seg selv og moren, og skriver dagen etter en nekrolog, hvorpå familien reagerer og familievernet blir kontaktet. Til «psykologdama» i familievernet har kvinnen ingenting å si. Det viser seg at hun allerede er i behandling hos psykolog, fordi hun en stund har vært sterkt suicidal. Av ham får kvinnen flere ganger høre at hun er sint på moren, fordi hun ikke forstod hva som skjedde. Samtidig tillater kvinnen seg åpenbart ikke å bli sint, fordi hun er oppdratt til å elske sine foreldre. Til kjæresten Fredrik sier hun heller ingenting før det har gått lang tid. Det kan hende at hun ringer ham, men så ikke får sagt noe: «Er det noe jeg kan gjøre? sier Fredrik, og jeg sier ingenting, blir bare sittende med telefonen i hånda selv etter at jeg har lagt på.» (s. 10)

Leseren identifiserer seg interessant nok delvis med kvinnen og delvis med hennes nærmeste. Lik menneskene rundt henne ønsker leseren å forstå kvinnen, samtidig med at leseren rykker nærmere henne gjennom å få direkte tilgang til hennes tanker. Ved at perspektivet hele tiden ligger hos kvinnen, så leseren bare får høre hennes ord om hendelsene, har leseren ingen annen autoritet å støtte seg til i fortolkningen av det fortalte. Til å begynne med lurer leseren på hvor mye som virkelig har skjedd av det kvinnen «husker», og hvor mye som er hennes drøm eller fantasibilde. Forsnakkelser problematiserer skillet mellom virkelighet og fiksjon når den oppfordrer leseren til å bestemme seg for om kvinnen virkelig har drept moren, om hun virkelig er blitt arrestert av politiet, om hun virkelig ser en manns selvmordsforsøk mens hun sitter i sin godstol i stuen og så videre.

Kvinnens språk er tydelig et nokså kaotisk indre språk, ikke et organisert språk som ønsker å vise frem noe. Ved at retorikken snarere er avslørende enn overtalende, viser Ribes bok eksemplarisk hvordan språket alltid kan unnvike intensjon, aldri helt er under kontroll. Samtidig er det nettopp det ukontrollerte ved språket som lar kvinnen til slutt bli frisk, idet hun, nokså umotivert, forteller Fredrik om overgrepet, etter at hun tidligere under påvirkning av alkohol har fortalt om det til en hun tilfeldigvis er blitt kjent med på en fest. Det er nettopp en hun ikke kjenner som først får innblikk i henne: Situasjonen som tilsynelatende er minst egnet til å skape intim betroelse, gjør denne betroelsen mulig.

Språkets funksjon er med andre ord det egentlige tema i romanen, noe som også tas eksplisitt opp i samtalene med psykologen Holthe. Holthe ønsker at kvinnen skal åpne seg, snakke ut, hvorpå hun tenker: «Som om det kunne ha vært bare det, tenker jeg, overalt, alle steder, bare setninger, som om det bare er det og ikke mer?» (s. 12) Ribes bok hevder at ord er mer enn bare ord, de er handlinger, fra hvilke man ikke kan løsrive seg. Et viktig moment er refleksjonen over muligheten til å skape en annen virkelighet med språket, samtidig med at språkets evne til å skape fiksjon også framstår som betingelsen for at språket kan slå fast det som er sant. Kvinnen ønsker eksempelvis at hun en gang skulle få oppleve sine ord som sanne, at de blir bekreftet av andre. Hun ønsker at «broren min kunne komme […] bare komme og si at han husket, bare det, bare vissheten sagt» (s. 152).

Innenfor handlingen pendler kvinnen fra å være klar over og redd for hvilken virkning hennes ord har på andre, til å være fullstendig prisgitt språket. På den ene siden nekter hun seg å fortelle om overgrepet fordi hun da blir utstøtt av familien, på den andre siden har hun ingen hemninger og en stor fortelletrang. Språkets kraft er sterkere enn hun selv, språket lar seg ikke demme opp for. Samtidig vet kvinnen at hun ikke kan kontrollere hvordan ordene blir forstått av andre. Å fortelle om noe innebærer alltid en risiko for at den andre misforstår, eller forstår for godt.

Det viser seg da også at kjæresten Fredrik tydeligvis har problemer med framstillingen kvinnen gir av overgrepet. Hun beskriver det nærmest som om hun er medskyldig. Fordi Fredrik er involvert i henne, makter han ikke å se det typiske i situasjonen: Voldtektsofre gjør seg selv skyldige fordi de da klarer å få en følelse av at de i alle fall hadde en slags kontroll, og var handlende subjekter. Og til tross for at Fredrik vet at han burde støtte kjæresten videre, ser han seg nødt til å innrømme at han ikke kan leve med det han har hørt. Hans funksjon i hennes liv har bestått i å være den som tror henne, noe som har vært viktigere enn det seksuelle forholdet mellom dem. Å bli trodd på er et sentralt moment i kvinnens frigjøring fra fortiden, fordi en del av fortrengningsprosessen hos voldtektsofre nettopp kan bestå i å innbille seg at overgrepet aldri har skjedd.

Begjæret etter å finne ut hva som er sant og hva som er fantasibilder i kvinnens fortelling, er det som driver lesningen fremover. Som i en detektivroman skapes spenningen av hullene i handlingen leseren er nødt til å fylle ut. Ribe balanserer hele tiden på kanten, hun viser stor innsikt i hvor mange hull leseren tåler før det hele blir altfor uforståelig. Syntaksen er preget av en løs rekke av utsagn og utrop og tanker, av repetisjoner og av parallellismer. Åpningssekvensen i boken strekker seg over to sider, før den slutter med at broren avbryter kvinnen med sin bastante påstand «Du drepte henne» [moren, min anm.] (s. 8). Ordene trenger seg ut av kvinnen før de er organisert og strukturert, slik at det oppstår en sammenheng. Det gjelder bare om å «få sagt det», som om kvinnen ikke kan bære på ordene alene lenger, og derfor begynner sin fortelling:

Og vi sitter og spiser, hele familien sitter og spiser og det er søndag og vi har helstekt ørret med hollandaise og persille og plutselig bare mora mi, Å, sier mora mi, bare et kort lite Å før hun vrir seg bort fra bordet og hoster og hoster, stikker en finger ned i halsen, Bank meg i ryggen, hoster hun, peker på faren min, vrir seg, stikker en finger ned i halsen og faren min reiser seg fort opp fra stolen, helt hvit i fjeset og mora mi hoster og prøver å kremte, prøver å stikke fingeren enda litt lenger ned uten at det går og faren min dunker henne i ryggen, mora mi som krøker seg […] (s. 7).

Det er flere motiver som gjentas i romanen, og ett av dem er fiskemotivet. Det er knyttet til hjemmet og familien: Familien sitter rundt bordet og spiser fiskene som moren fikk om formiddagen, moren svelger et fiskebein og holder på å dø, datteren redder henne i siste liten ved å dra ut benet. Det er også episoder hvor kvinnen steker eller lukter fisk, og hvor hun husker moren som fisker. Den repetitive motivbruken viser helt åpenbart ikke bare til kvinnens psykiske tilstand, det vil si til hennes situasjon som er behersket av et traume som bearbeides gjennom repetisjon. Det repetitive viser også til at språktegn alltid må repeteres av både individet selv og av andre i mange nyanserende sammenhenger, for at de skal kunne bli meningsfulle og kunne fungere som kommunikasjonstegn. Freuds psykoanalyse gjør oppmerksom på denne dobbeltsidigheten: Det lidende individet må gjennomgå en periode hvor det setter tilsynelatende meningsløse tegn på en hendelse, før tegnene blir meningsfulle etter hvert som man forstår hvordan man skal fortolke dem.

Som tegnene i psykoanalysens drømmetydning kan også den kvinnelige jeg-fortellerens ord knyttes til et narsissistisk ønske om å bli forstått til tross for en skepsis til at det er mulig å gjøre seg forstått. I Forsnakkelser gir kvinnen uttrykk for en narsissistisk lengsel om å kunne ha ord som har en mer enn hverdagslig mening, en mening som ingen andre kan forstå konkret, men som er mer direkte tilknyttet det de skal betegne. Denne lengselen kan tolkes som en del av en ønskedrøm om absolutt forståelse, som oppstår som motsvar til en (implisitt) benektelse av å benytte seg av språktegn som kommunikasjonsmiddel: Det er ikke lett å bruke andres ord for å gi uttrykk for en individuell opplevelse, og kvinnen sier derfor at hun ønsker språket kunne uttrykke det umiddelbare. Ord skal heller ikke ha konsekvenser, men glemmes med en gang: «… en slags unøyaktig lengsel, ord som bare likner og forsvinner og som kommer igjen.» (s. 9)

Ord blir også beskrevet som påtrengende, som om kvinnen ikke evner å stenge dem ute, å beskytte seg mot dem. Særlig fragmentene av actionfilmene med de mange voldelige scenene («He's gonna kill you», s. 12) viser at kvinnen opplevde overgrepet som svært voldelig, ikke minst fordi broren konkret truer med å drepe henne dersom hun sier fra til andre. Da hun forteller Fredrik om overgrepet, lar Ribe henne ty til sitater fra filmer, med hvilket hun gjør oppmerksom på at det alltid er andres språk – et språk man deler med andre, med ord som andre har brukt – man må benytte seg av for å sette ord på ens mest intime opplevelser og følelser:

[…] bare broren min, sier jeg til Fredrik, bare øynene og broren min You know I'm gonna kill you, don't you? Look at me! Look at me! I'm gonna fuck you six ways from Sunday. You know I'm gonna kill you, don't you? (s. 151).

Eller vil Ribe her antyde at actionfilmene inviterte broren til å være voldelig mot søsteren? Det forblir uklart om det er søsteren som hører de engelske ordene inne i seg for å fortolke hva broren gjør, eller om det er ord som broren benytter seg av mens han forgriper seg. Denne uklarheten er imidlertid positiv, i den forstand at den inviterer leseren til å bli seg bevisst språkets mange funksjoner.

Volden kjennetegner ikke bare broren, men også kvinnen selv. Ribe eksemplifiserer her en overførings- og identifikasjonsmekanisme som består i at offeret setter seg i den kontrollerende overgriperens sted. Broren truet kvinnen med en kniv og tok kvelertak på henne, han truet henne med drap. Senere bruker kvinnen selv en barberkniv for å skjære seg i kroppen. For å straffe seg selv fordi hun «forsnakker» seg, gjør hun det mot seg som broren truet med. Drapet på moren blir også et voldelig uttrykk for at kvinnen ønsker å frigjøre seg fra moren. Kvinnen må drepe bildet av den elskende og elskede moren, som har vært innestengt i henne, og som har holdt henne innestengt. Moren har flere ganger sagt at hun «ønsker seg snille barn, […] bare det, bare snille barn» (s. 13). Med denne type egoistisk kjærlighet, som forventer av barn at de er slik som foreldrene ønsker seg dem, holder moren datteren fengslet. Kvinnen kan ikke fortelle om overgrepet fordi det ville såre moren («Tenåringer er ofte så vanskelige […] Jeg håper ikke du blir sånn», s. 21).

Et av de helsides «diktene» i romanen – som må sies å gjengi umiddelbare tanker hos hovedfiguren, og som med sitt særegne korte språk bryter opp de ellers endeløse og sidefyllende tankerekkene – gir uttrykk for kvinnens følelse av fortsatt å befinne seg i en fengslende symbiose med moren: «I et bur/nederst i skapet/sitter mora mi/og lytter.» (s. 127) Deretter gir kvinnen tydelig uttrykk for opplevelsen av ikke å være atskilt, av ikke å få lov til å ha følelser moren ikke kan godkjenne: «Jeg er glad jeg ikke er født.» (s. 127) Andre steder omtaler kvinnen det å fortelle som det å begynne på nytt, det å bli «født». Hun klarer det mot slutten, da hun tydeligvis har fortalt om overgrepet til familievernet, noe som får moren til å gråte. Moren ønsker til det siste å benekte sin andel av skyld for det som skjedde: «Men jeg ville ha skjønt det! sier mora mi igjen, hva er det hun har forsøkt å innbille deg, hva er det du har sagt? sier mora mi til meg.» (s. 157) For at kvinnen skal være fri fra overgrepet, må hun også være fri fra dem som benekter det, noe Fredrik ikke forstår når han til slutt forlater kvinnen. At hun har fortalt om det som skjedde, frigjør kvinnen, men det koster henne kjæresten, som – muligens – ikke lenger kan se i henne den gåtefulle kvinnen, men møter en kvinne som har en stemme, som vet hva hun vil. Det fortalte teller mer enn at det er blitt fortalt til ham, og han innrømmer at han ikke «takler det» (s. 161).

Kvinnen blir født i det øyeblikket hun finner sin stemme, noe som innebærer at hun både har noe å si og kan uttrykke det hun vil si ved hjelp av språklige tegn. Ifølge psykoanalytikere som Julia Kristeva og Jacques Lacan er språkervervelse knyttet til en sorgprosess over et tap av et absolutt kjærlighetsobjekt, særlig av moren slik hun oppleves i den aller første spedbarnstiden. Fra en tilstand da barnet ikke kan skille gjenstander fra hverandre, kommer individet seg over i stadiet hvor det kan benytte seg av språklige tegn for å referere til gjenstander, hvor individet kan se andre og seg selv som atskilte, hvor det får et blikk for sin egen individualitet. Denne tilblivelsen av individualitet er også knyttet til en forståelse av språkets funksjon som underkastet farens lov. Å få en stemme å snakke med er knyttet til en psykoanalytisk forståelse av faren som en tredje person som splitter opp symbiosen mellom mor og barn. De ofte uklare og drømmelignende bildene som vever seg rundt en mystisk farsskikkelse i Forsnakkelser, kan derfor forklares som et bilde på en lengsel om å slippe ut av morens fengsel, om å være seg selv. Samtidig lengter hun tilbake til det stadiet hvor hun var ett med moren og ble forstått absolutt, hvor hun kunne være i «taushet og en underlig uendelig lengsel etter å bli gjettet, uten ord og skam, bare umiddelbart: bli gjettet» (s. 21). Å bli til i språket og ta ansvar for ordene betyr å utsette seg for andres forståelse og dermed også for skammen. Likevel er det en forutsetning for å kunne få en stemme som høres, og dermed en egen individualitet, at man begynner å snakke til tross for alle forsnakkelsene.

Å bli fri fra minnet om overgrepet betyr å frigjøre seg fra moren og fra lengselen etter å bli forstått absolutt. Det viser følgende fortelling:

[…] da jeg kom til henne men hun plutselig var forandret, Nå er du for stor, sa mora mi plutselig, nå er du for stor til å få trøst og til å sitte på fanget, nå går det ikke lenger, sa mora mi plutselig (s. 122)

Kvinnen begynner å ane at hun må bruke ord dersom hun skal bli forstått som menneske. Sitatet viser eksemplarisk på hvilken måte Ribe lar kvinnen finne frem til ordene hun skal bruke. Når hun først har brukt et uttrykk, blir det stadig utvidet, gjort klarere («nå er du for stor», og deretter: «nå er du for stor til å få trøst»). Eller hun bruker det samme ordet i to ulike kontekster for å gjøre oppmerksom på dets betydning (i dette tilfellet ordet «plutselig»). Ved å referere flere ganger til hvem som sier hva (her: «sa mora mi»), gjør hun dessuten oppmerksom på at ord får betydning når de blir sagt høyt, og hørt og forstått av andre.

Selv om romanen på denne måten viser hvor vanskelig det er å sette ord på et alvorlig problem, er den likevel ofte morsom å lese. Ribes humoristiske evne kommer særlig til uttrykk i assosiasjonene og bildene kvinnen bruker for å frigjøre seg fra skamfølelsen. Et eksempel kan være hennes sammenligning av sine forsnakkelser med å nyse. Hun anser sine ord som spytt som frigjør henne fra moren. Å vokse og modne, også seksuelt, sammenlignes med å nyse:

Når jeg nyser, kommer det ut igjen. Det er virkelig å elske seg selv. Det er illustratorisk forløsende. Det er å spre spytt. Jeg sier det rett ut. Det er til samme tid både en diabolsk bekreftelse og befrielse, en rituell uttrykksfylde uten kommunikasjonsinnhold. Masse basiller og uhumskheter. Å nyse er selve kardinalmarkeringen av en fragmentert virkelighet og det desinfiserte, kontraindikerte ordløse (s. 135–136).

Kvinnen knytter nysingen til en narsissistisk selvhevdelsesprosess, hvor hun unnslipper deltagelse i språkets fellesskap. I stedet for å benytte seg av meningsfulle ord, forblir kvinnen med sine nysinger utenfor språket, innenfor et utrykk som ikke kan bli forstått konkret. Men det har sin funksjon i å være en rent sanselig frigjørelse av trykk, av å la noe bli til «uttrykk».

Forsnakkelser fengsler til siste side fordi leseren nærmest som en detektiv konstruerer sannheten om et modermord. Den er underholdende i de komiske avsnittene, som domineres av den kvinnelige jeg-fortellerens subtile ironi og uhyggelige assosiasjonsevne. Og den er diskuterende og oppklarende der den viser frem hvordan språket fungerer med hensyn til bearbeidelsen av en vanskelig psykisk situasjon. For å få med seg alle detaljene og nyansene i denne rike romanen, er det imidlertid lurt å lese den ikke bare én gang, men (minst) to.