Litteranoid

Dersom ei bok helt bevisst er skrevet dårlig, blir den dermed automatisk ei god bok? Eller er det mulig å skrive dårlige bøker på en god og en dårlig måte? Slik at du med andre ord kan dele inn litteraturen i fire hovedkategorier: litteratur som er skrevet dårlig på en dårlig måte, litteratur som er skrevet dårlig på en god måte, litteratur som er skrevet godt på en dårlig måte og litteratur som er skrevet godt på en god måte? Der man kunne le seg i hjel av den første, nikke konseptuelt anerkjennende til den andre (som et forsøk på å utfordre hele det litterære miljøets smak og forventning til litteraturen), irritere seg over den generelle slappheten og usikkerheten i smak blant norske redaktører idet man leste den tredje, mens man i møtet med den fjerde kategorien kunne slappe av, tenke at det står faen meg ikke så verst til med norsk samtidslitteratur og rolig sette seg ned å lese med en sanselig og intellektuell oppmerksomhet som er total. Jo da. Det ville være herlig.

Før man plutselig innser at man har glemt en kategori. Den middelmådige litteraturen. Som man blåser i fordi den rett og slett ikke passer så godt inn i skjemaet.

Romanen Koranoid, skrevet av den pseudonyme debutanten Erik Bakken Olafsen, er vanskelig å kategorisere. Det virker som om den bevisst er skrevet dårlig. Det vil si; jeg håper den er det. Uansett tar den utgangspunkt i politiets åstedsrapport etter en brann i Alkor bofellesskap for psykisk utviklingshemmede hvor fem mennesker er omkommet. Av rapporten går det fram at politiet fatter mistanke til den eneste overlevende etter brannen, autisten Hank-Olav Hansen. Autismen hans er knyttet til Koranen. Ettersom han bare leser arabisk, men utelukkende forstår sitt eget språk, er pleierne nødt til å lese høyt for ham fra norske bøker om islam. Utfordringen for politiet er ifølge rapporten denne: «Vanlige avhørsteknikker fungerer ikke på disse menneskene.»

Koranoid gjør mot slutten av boka et tappert forsøk på å vende tilbake til dette utgangspunktet ved å rapportere om at saken blir overført til «Avdeling for helsepersonellsaker» for at de skal yte «taktisk etterforskningsbistand» til politiet.

Mellom disse to rapportene har vi fått lese rapportene fra vaktene på Alkor bofellesskap. Vi har fått lese ei lita bok om en norsk skipslege som blir holdt som slave i Alger på 1700-tallet og som de ansatte omskriver for å tilfredsstille autistens krav om mer stoff om Koranen, en samling religiøse tekster kalt Den klanderverdiges bok, med omfattende forord av oversetteren Jan Bo Galte, samt et minst like omfattende kommentarapparat av den eksentriske orientalisten Axel Mårdpäls. Det som holder de ulike delene sammen, er overskriftene som antyder at tekstene er protokollført som bevis eller gjenstander i en rettssak.

Dette høres kanskje spennende ut (for noen). Problemet er at de fleste avdelingene er merkelig platte. Kriminalrapportens lange drøfting av politiavhørets utfordring i forhold til autister er i beste fall et forsøk på å demonstrere det vestlige kapitalismepolitiets instrumentalistiske menneskesyn og dermed grunnleggende antihumanisme, men man trenger ikke å ha vært i politiet for å fastslå at kriminalrapporten bare er en dårlig pastisj på en kriminalrapport. Man trenger heller ikke å ha vært nattevakt ved et bofellesskap for psykisk utviklingshemmede for å se at de e-postliknende rapportene fra personalet også er svake etterlikninger. Man trenger ikke engang å være 1700-tallsforsker for å se at den 1700-tallsboka nattevaktene omskriver aldri har vært innom noe annet språk enn moderne norsk. Slik lyder for eksempel jeg-fortellerens selvanklage helt i begynnelsen av den omskrevne 1700-tallsboka «I Barbariet»:

Hadde jeg bare fullført studiene i Leiden, tenkte jeg. Egen praksis i København, blant dannede mennesker, det hadde vært noe annet enn dette helvetet av en sjøreise. Forbannede drukkenbolt, forbannede drukkenbolt, repeterte jeg for meg selv. At jeg skulle være så svak! At jeg skulle la meg styre av brennevinet! Ditt udugelige krek!

Den raske, stilistiske glidningen mellom indirekte («Hadde jeg bare ..., tenkte jeg»), fri indirekte («At jeg skulle ...») og fri direkte («Ditt udugelige ...») tankegjengivelse, ville i hvert fall overraske 1700-tallsforskeren. Det er vanlig å knytte de siste formene til framveksten av den psyko-realistiske moderne romanen fra midten av 1800-tallet og framover. I tillegg klinger setningen som tilkjennegir fortellerens drøm om en egen praksis i København fremmed, både i vokabular og syntaks.

Mot slutten av denne avdelingen avslører fortellingen at pleierne har tatt seg store friheter i omskrivningen, og skrevet den om for å introdusere den neste boka man har planer om å lese for autisten, «Den klanderverdiges bok». Uten at det gjør fortellingen mye bedre. Snarere gjør det sitt til at man enten er nødt til å betrakte avdelingen som slett håndverk (dersom den var ment å smake av 1700-tall) eller som en avsløring av pleiernes elendige språkbeherskelse og misforståtte forsøk på å behage autisten.

Så er vi kommet til «Den klanderverdiges bok». Det er en håndfull tekster om en gruppe religiøse utøvere som gjør alt for å ikke tjene Gud, ut fra en paradoksal logikk som sier at den som priser Gud forherliger seg selv. Denne delen er full av eksesser knyttet til blasfemisk fornedrelse av Qor' ānen i form av bæsj, tiss, sæd og oppkast:

Man skulle kanskje tro at den klanderverdige, som knapt har ankommet Alexandria Marginalia, skulle nøye seg med å runke i en av byens bokhandlere, la sæden dryppe på butikkens utstilte eksemplarer av Qor'ānen, rive ut enkelte sider og gå til angrep på en kvinnelig kunde, dra av den ærbare kvinnen sløret og stappe sædbesudlede sider i munnen hennes helt til hun spyr, så ta det Qor' ānsideblandede spyet hennes og kline det på sin erigerte pikk og runke videre, med pikken i klem mellom to permer. Slik er det ikke.

De få sidene i Den klanderverdiges bok er forfriskende lesning, om ikke annet så ved sin oppfinnsomhet når det gjelder puerile provokasjoner som ikke provoserer. Problemet på dette punktet er at man allerede har rukket å utvikle en skrikende mangel på interesse i forhold til hva Koranoid egentlig ønsker å gjøre. Ja, man står så til de grader under fraværets tegn at man til og med dobbeltsjekker intervjuene i Dagsavisen og Aftenposten hvor forlagsdirektøren og den pseudonyme forfatteren har uttalt seg om romanens kvaliteter som religionskritisk brannfakkel.

I Dagsavisen den 28. september sier forfatteren: «HVPU-boligen er et bilde på Norge i miniatyr, på hvordan man håndterer fundamentalister i Norge, og det behøver ikke være islamske fundamentalister.» Og jeg som trodde vi viste dem ut, uten å trenge å gjøre rede for hvorfor.

Forlagsdirektøren, Gyldendals Einar Ibenholt, er like tydelig en knapp uke tidligere: «Hovedtemaet i boka er liberale samfunns møte med fundamentalismen.» Før han senere kommenterer: «Dette er en bok av uomtvistelig høy kvalitet, både litterært og intellektuelt. Den er et konglomerat av flere, ganske motstridende stilarter, og skiller seg ut fra alle utgivelser jeg har vært med på.» Det dreier seg altså om det liberale samfunnets møte med fundamentalismen, en fiksjon som viser et liberalt Norge i miniatyr ...

Nei, dessverre er det ikke det som er hovedtemaet i boka. Det finnes ikke noe miniatyrbilde av Norge i boka. I Norge-som-HVPU-bolig ville man tvunget den muslimske autisten til å spise svin. Det finnes ikke noe klart hovedtema i boka, annet enn forfatterens glede over oppstyltede, åndrike påfunn. Bokas litterære kvaliteter er dessuten svært omtvistelige. Hvis kvaliteten hadde vært uomtvistelig, ville det vel vært mulig for en normalt oppegående leser å ane hva boka egentlig dreier seg om? Derfor kan man heller ikke snakke om ulike stilarter i denne romanen, men heller om ulike variasjoner av det samme flate fraværet av stil.

Ok, jeg skal innrømme at jeg virkelig har forsøkt å spille indignert i de foregående avsnittene. Og jeg har latt som om det ikke er mulig å begripe at den pseudonyme forfatteren og hans forlagsdirektør er ute i markedsføringsærend når de lanserer boka på denne måten. Jeg har unnlatt å lese den som bevisst dårlig litteratur, hva enten den er skrevet på en god eller dårlig måte. Det kunne jo være en god bok skrevet på en god måte (slik Nikanor Teratologens Äldreomsorgen i Övre Kågedalen er det til tross for at handlingene den beskriver er motbydelige). I så fall har jeg mistet grepet.

Eller sett nå at det virkelig dreier seg om en form for bevisst dårlig litteratur, som er skrevet på en god måte (en form for litterær konseptualisme og skandinavisk misantropi à la Matias Faldbakkens pseudonym Abo Rasuls The Cocka Hola Company eller Macht und Rebel)? Indikasjonene er mange: Romanen er uten enhetlig handling (bevisst). De ulike tekstene er stilløse pastisjer (bevisst). Autistens autisme lar seg lese som et vagt bilde på hva som helst (bevisst). Den metafiktive refleksjon à la Borges, eller snarere à la den lettere metamoten på 80-tallet, som man finner i de absurde utlegningene og kommentarene, er en form for romankritikk (bevisst). Det at den klanderverdiges ego ifølge Mårdpäls aldri slippes løs i tekstene, er ifølge samme kommentator synd, fordi den klanderverdiges personlighet er - med tydelig referanse til Abo Rasuls skandinaviske misantropi - en «spennende personlighet, velegnet for misantropiske, litterære fremstillinger ...» (bevisst). Og når romanen løfter seg noe mot slutten, i Axel Mårdpäls? kommentarer til Den klanderverdiges bok, finner man tilløp til intelligent humor. Jeg skylder leserne et eksempel på det også, en kort sekvens hvor Rådet for forutsigelse av uoppdagede sivilisasjoners teknologiske kapasitet endelig vedtar hvordan tegnet for byen Alexandria Opiane skulle se ut - et tegn myntet nettopp på uoppdagede sivilisasjoner:

Den tredje, og til slutt seirende, fraksjonens første forslag var å lage en eksakt replika av Alexandria Opiane i full størrelse, men endret forslaget til å bruke den allerede eksisterende byen som tegnet for Alexandria Opiane, ettersom en da slapp å forandre tegnets grafiske utseende etter hvert som byen forandret fremtoning. Det siste forslaget, i sin korrigerte form, ble vedtatt med knapt flertall.

Når alt kommer til alt hjelper det bare så sørgelig lite hvor velvillig man enn innstiller seg på å være. Uansett om Koranoid er ment som et bilde på religiøs fundamentalisme, politisk ensretting eller på litteraturinstitusjonens elitistiske fetisjering av kvalitet (som denne anmeldelsen er et eksempel på), så forblir boka i beste fall et uinteressant bilde på den litterære institusjonens glade selvundergravelse. Dersom den likevel skulle være et genuint forsøk på å bevisst skrive dårlig, så er den så bevisst sin egen dårlighet at den potensielt gode dårligheten slår over i det pretensiøse. Så pretensiøs blir den, at til tross for alle bestrebelser man måtte gjøre etter å smile av litteraturens pretensjoner, så er det umulig å unngå - i hvert eneste ord - å se en forfatter som speiler seg selv, i en form for tekstlig, men ikke litterær, narsissisme. Og hvor den bevisste skjødesløsheten i forhold til syntaks, setningsflyt og språkføring bare bærer desto sterkere vitne om skrivingens selvforførelse. Det motsatte ville ha ført til flid.