La oss snakke om Bruno

Romaner er bølger, bevegelser framover, opphopninger av kraft som vokser, bryter og velter utover, eller trekker seg tilbake med jafser av sandgrunnen du sto på. Og noveller, de må da være skyggefulle elver: også de bevegelser framover, men med sterkere understrømmer, så sterke at der elv møter sjø, syder vannet og virvles til malstrømmer.

Sånn ser vi dem for oss, gjør vi ikke? Nja. Vannbildene er lite presise, kanskje er de klisjeer. Samtidig sier de noe om hvordan vi i Vesten knytter ulike forventninger til korte og lange fortellinger, til fasongen overordnet andre former en roman- eller novelleforfatter gir verket sitt. Disse forventningene – formkravene, om du vil – gir oss inntrykk av at novellen og romanen besudles om de blandes sammen, slik ferskvann og saltvann blir brakkvann.

Likevel klarer enkelte forfattere å skrive begge deler samtidig. De hekter novelle på novelle på novelle og skaper slik en roman. Torborg Nedreaas’ Trylleglasset (Aschehoug, 1950), Alice Munros Tiggerpiken (orig. 1977; Gyldendal, 1982) og Judith Hermanns Alice (orig. 2010; Pelikanen, 2013) er eksempler på slike komplekse hybridverk, på det jeg vil kalle robuste litterære muldyr.

Det er ikke Bruno Schulz’ Kanelbutikkane og andre forteljingar. I novellesamlinga fra 1933, som Julia Wiedlocha nå har oversatt fra polsk til nynorsk for første gang, er personene de samme og fortelleren den samme, men langt ifra alle fortellingene fungerer som verk for seg selv.¹ Novellen «Mannekengar» begynner med jeg-fortellerens refleksjon over forrige fortellings hendelser, og avsluttes med en forklaring om at han i påfølgende noveller skal «(...) leggje ut den særdeles kjetterske doktrinen som heimsøkte far (...)» Slik flyter novellen formmessig ut. Eller, egentlig er den et kapittel som danner overgangen mellom to fortellinger, tenkte jeg da jeg leste.