Kvinneguiden

To av de siste romanene jeg leste før jeg begynte på Lina Wolffs De polyglotte elskerne, var Conversations With Friends av irske Sally Rooney og Den andre kvinnen av svenske Therese Boman. De to sistnevnte har påfallende mange likheter, utover det å være kritikerroste bestselgere. Begge romanene har en tydelig intellektuell nerve. De kvinnelige hovedpersonene har bakgrunn fra arbeiderklassen, men graviterer mot akademia. De tenker på, og snakker om, alt fra klassemotsetninger, identitet og litteratur til konflikter i Midtøsten. Samtidig er handlingen i begge romanene drevet fram av konvensjonelle motsetninger. Den kvinnelige hovedpersonen er ung, vakker og smart. I begge romanene innleder hun også et «forbudt» forhold til en eldre, gift, kjekk og litt mystisk mann.

En «interessant» kvinneskikkelse er så mangt, både i litteratur, på film og i virkeligheten. Men av og til, som i lesningen av Conversations With Friends og Den andre kvinnen, kan jeg irritere meg over hvor ofte jeg treffer på den samme kvinneskikkelsen om og om igjen: Den ufeilbarlige, uimotståelige og litt skjøre kvinnen – som i en tenkt fortsettelse av handlingen klarer seg utrolig bra videre i livet. Det er som om man kunne mistenke forfatterne av de to bøkene for å tro at de, for å få leseren til å ta parti med den kvinnelige helten, må gi henne en slank kropp, et vakkert ansikt, lysende framtidsutsikter og en nesten mytisk tiltrekningskraft. Er det kiosklitteratur og Hollywood-filmer som har påvirket utformingen av slike kvinnelige karakterer?

En trøstesløs skikkelse

De polyglotte elskerne avløser uansett den svakt påfallende tendensen med uovertrufne kvinneskikkelser. Ellinor, den kvinnelige hovedpersonen til Lina Wolff, er rett og slett litt dorsk. Hun mangler ambisjoner, er ikke særlig begavet og virker på ingen måte særlig yndig. Utgangspunktet oppleves altså befriende. Det gjør også, langt på vei, verket i sin helhet. 

Wolff, som er tidligere vinner av den svenske litteraturprisen Augustprisen, har skrevet en tredelt roman. Sentrum for handlingen er et bokmanus som allerede tidlig i fortellingen går opp i flammer. Gjennom en flerstemt fortelling vokser historien om manuset gradvis fram etter som handlingen beveger seg videre fra Ellinor og over til manusets forfatter og siden til en kvinne i en italiensk landsby.

De polyglotte elskerne har flere likheter med allerede nevnte Conversations With Friends og Den andre kvinnen. Også hos Wolff møter vi en kvinne med bakgrunn fra arbeiderklassen på den svenske landsbygda. Også her er det elskere, spenninger og mystikk – men Wolff utforsker en fortelling der den kvinnelige helten ikke er noen uovertruffen fristerinne, men i stedet en litt trøstesløs skikkelse. Ellinor blir ikke drevet av begjær, men av en slags likegyldig innstilling til livets tilfeldigheter. Resultatet føles nytt, friskt og tillitvekkende.

Etter eget ønske lærer Ellinor av sin ungdomskjæreste Johnny å «slåss som en faen», på en hemmelig fighterklubb i kjelleren under en skole. Ellinor og Johnny slåss og puler, og så blir Ellinor litt tykk, og Johnny forlater henne for en annen dame. I en alder av 36, med flere mislykkede forhold bak seg, bestemmer slåsskjempen Ellinor seg for å teste ut nettdating. Hennes nokså likegyldige personlighet kommer for eksempel fram i måten hun etterlyser den rette på – en mann som skal være «øm, men ikke altfor øm»: «På interesser skrev jeg ingen. På yndlingsforfattere skrev jeg også ingen. Det samme på yndlingsmat og yndlingssteder i verden. Bare på motto i livet skrev jeg: Å treffe overnevnte mann.»

Ellinors etterlysning leder henne til Calisto, en voldelig og overvektig litteraturkritiker som elsker Michel Houellebecq, og som, i tråd med mange av den franske forfatterens egne karakterer, er deprimert, og som helst betaler for sexen sin. Sjelden har et forhold vært mindre lidenskapelig enn det som oppstår mellom Ellinor og Calisto. Ellinor later til å bli værende hos ham kun av mangel på noe bedre å ta seg til. Hun fordriver tiden med å se på serier, gjøre rent, slappe av og vente på at Calisto skal komme hjem så de kan spise middag og pule.

En patetisk mann

Gode romaner har det med å skape en følelse av at ens eget jeg blander seg med bokas jeg. Denne sammensmeltingen finner sted også når man leser De polyglotte elskerne, til tross for at Ellinor er en person det er vanskelig å forstå seg på. Hun er for eksempel ikke helt fortrolig med leseren, slik en jeg-person vanligvis er, men tvert imot har hun et tydelig behov for å styre graden av utlevering. Når hun deler et minne fra en gang hun jobbet med telefonsex, forteller hun om da en kunde ba henne om å dominere ham, hvorpå hun med ustø stemme ba ham holde kjeft og gjøre som hun sa. Mannen blir «først helt stille, og så ble han den personifiserte underkastelse. Jeg vil helst ikke gå nærmere inn på hva jeg mener med det». Eller, som da Ellinor taper slåsskampen mot den hundre kilo tunge, opphissede Calisto og blir liggende naken på glasskårene fra et knust speil: «Jeg skal ikke si at han voldtok meg, for jeg er ikke et slikt menneske som blir voldtatt.» Selv om man som leser nesten kan bli litt skeptisk av et slikt grep, er det noe sårbart og nesten sjarmerende ved Ellinors behov for ikke å bli misforstått. Hun blottlegger seg selv i et forsøk på å styre sin egen fortelling.

Når en mystisk, blind kvinne dukker opp hjemme hos Calisto, forlater Wolff Ellinor og beveger seg videre til den mislykkede forfatteren Max Lamas. Han er en mann hvis liv går ut på å drømme om polyglotte, flerspråklige, kvinner: «Fantasikvinnen snakket åtte sprak som jeg ikke forsto, og dermed var ikke bare alle muligheter for, men også alle krav om kommunikasjon umulige. Det gav meg en følelse av den dypeste ro.»

I motsetning til Ellinor føles Max Lamas som en gjenkjennelig og dermed mindre interessant karakter. Også han forguder Michel Houellebecq og har selv mange likheter med flere av denne forfatterens karakterer: Han er en misogyn mann som betrakter kvinner kun som objekter, enten som tiltrekkende gudinner eller som patetiske og usikre fjols. Nøyaktig hva Wolff vil med den sterke betoningen av Houellebecq, er uklart. Det er selvfølgelig noe komisk over hvor opphengt de mannlige karakterene er i den franske forfatteren, men måten hun skriver karakterene sine opp mot Houellebecq på, oppleves parodisk og megetsigende – som om det eneste formålet er å vise fram en patetisk mann.

Siste del av De polyglotte elskerne finner sted i en italiensk landsby, der vi møter Lucrezia, som er datter av en markise. Her opererer Wolff med en annen stil. Hun skriver fram eldgamle slektsforhold, krystallkroner, kvinner som dør av hjertesorg, kåte bestemødre og unge jomfruer i puberteten. Stemningen i denne delen virker inspirert av søramerikansk litteratur, som hos for eksempel Roberto Bolaño eller Gabriel Garcia Márquez. Det er rike beskrivelser av slekters gang, med en aura av svunnet overklasse. Denne delen føles «overbeskrevet» – som om Wolff er mer opptatt av den litterære øvelsen enn av historien hun forsøker å fortelle. Måten hun knytter Ellinor sammen med de to andre fortellerstemmene på. er smart – men kanskje litt for smart, som en krimbok, der absolutt alle løse tråder samles.

De polyglotte elskerne kan verken sies å være en gripende, sterk eller mesterlig bok. Men det er fornøyelig lesning, og bokens hovedperson Ellinor er en fascinerende kvinneskikkelse som etterlater et savn etter mer. Kanskje ligger noe av kunsten nettopp her.