Kunsten å klikke med hælene

Hva har Cary Grant til felles med en sort katt? Eller hva har Chaplin til felles med en dans der veien slutter? Og hvor slutter veien og hva slags dans dreier det seg om? Etter å ha lest novellesamlingen til Christer Mjåset, som også er hans debut, så jeg for meg en lang vei, og en fyr, kanskje forfatteren selv, med en tøypose festet til en kjepp hvilende over skulderen. I enden av veien klikker han med hælene, før fargen sort lekker inn fra kantene, som på et filmlerret, og ringer ham inn i en sort sirkel i det han vrir hodet rundt og blunker smilende til meg. Hver novelle kan ligne en slags avstikker fra hovedveien, hver tittel som et nytt skilt. Noen skilt peker mot hendelser som ligger nærme i tid, andre forutsetter en reise i tid. Noen historier utspiller seg på selve veien, på bussen og i bilen, mens andre foregår inne i skauen, på jakt etter fugler eller et barndomshjem.

Hvordan føles det å komme hjem igjen etter et lengre opphold utenlands, rettere sagt i San Francisco (eller «Sanfansisko» som kusinen til hovedpersonen uttaler det)?

Det er nysnø. Den drysset ned etter at jeg landet med flyet i morges. Jeg fløy over landet og kikket ned på de små dukkehusene som lå i alt det hvite. Det lyste i de små vinduene der nede, og en kort stund fikk jeg tilbake følelsen av at det var her jeg hørte hjemme. At jeg var på vei hjem.

Hva slags hjem er det så han kommer hjem til? Jo, et hus fullt av foreldre, tanter og onkler og nieser i feststemning. Sheriffen som han kalles, holder en tale for bursdagsbarnet, og bursdagsbarnet, «storbonden som er blitt 60 år!!!», er hovedpersonens far.

Jeg kjenner at hodet mitt blir tungt og lar blikket hvile på sølvstjernen som ligger på duken rett foran hånden min. Den er på avveie, langt unna de andre i melkeveien midt på bordet.

Sånn kan det uten tvil føles å komme hjem – som om man var, ikke bare på en egen planet, men på en egen planet i en annen galakse.

Møtene er viktige i disse novellene, møtet og gjensynet med sin far, gamle venner og steder, og minner. Og til slutt møtet med seg selv, møtet med seg selv gjennom andre. Hvordan man formes av omgivelsene. En dans der veien slutter er en samling varme fortellinger. Allikevel opererer det en større eller mindre grad av uro i relasjonene mellom de ulike karakterene. I novellen «Å føre seg som Cary Grant» venter det middelaldrende paret Thorvald og Helene besøk av et gammelt vennepar. Thorvald er urolig. Mens de andre sitter ute på terrassen og nipper til drinken går han inn på soverommet og setter seg ned på sengen der katten til venneparet, Potifar, ligger og hviler. Så dytter han en isklump inn i øret på katten. Katten ligger fortsatt helt stille og kikker på ham. Deretter tar han en nål og stikker den inn i øret på katta.

Han kunne kjenne at hodet til katten sviktet mot sengetøyet, men ellers gjorde den ingen bevegelser. Han dyttet til nålen igjen til han trodde han kjente at spissen traff bein.

Hvorfor gjør han dette? Hva er det som driver ham? Han hadde drømt noe om en stor svart katt som løp etter ham, men allikevel… Det er her fortellerens blikk blir så viktig. Man får ingen konkret forklaring, kun antydninger. Mannen i venneparet har en fortid som drømmetyder. Thorvald er lett rystet av en drøm og er ikke helt seg selv. Konversasjonen på terrassen går sin vante gang, men Thorvalds tanker er et annet sted. Drømmen tar så stor plass at den gjør ham svimmel. Og drømmen handler om ham selv, om frykt og fremmedgjøring og om hvordan han stenger disse følelsene inne i seg. Det oppstår i novellen et slags parallellunivers – drømmene vokser seg ut av sinnet og blir hengende og dirre i løse lufta. Fortelleren har et oppmerksomt blikk. Teksten er nyansert og dramaturgisk godt snekret. Bevegelser og dialog får med ett en ekstra dimensjon.

Allerede i første novelle får vi vite noe om forholdet hovedpersonen har til sin far, eller på hvilken måte han ser sin far: «Faren min er stille som alltid. […] Han satt der bare like stille som før. Han er veldig stille. Han sitter alltid like stille.» I de novellene hvor faren opptrer (uansett om det er samme far eller en annen far) er det den samme tause faren som er vanskelig å snakke med, komme inn på. Dette forholdet mellom far og sønn er noe av det som fanget interessen min mest, eller som jeg ble mest nysgjerrig på, under lesningen. Om faren i den første novellen får vi vite at «det er gått litt trått for ham i det siste» og at han sannsynligvis «har vært deprimert lenge». Men verken leseren eller sønnen hans vet hvorfor. Da begynner man å lete i bevegelsene, man ser bevegelsene tydeligere, samt hva de forteller, det kroppen forteller blir en erstatning for det muntlige språket. Nettopp slik opplever jeg også tekstens karakter i Mjåsets novellesamling, språket er bevegelser, blikk og hendelser.

Etter at Sheriffen har gjort seg ferdig med talen i den første novellen, leker den hjemvendte sønnen gjemsel med barna. Han gjemmer seg tilfeldigvis bak gardinene inne på soverommet til faren og moren. Plutselig dukker faren opp i rommet. Faren er trist og gråter. Sønnen er tilskuer, skjult bak gardinene:

Jeg lister meg sakte ut. Jeg er ikke lenger redd for å bli oppdaget. Jeg kommer aldri til å bli oppdaget, tenker jeg. Aldri mer.

Situasjonen er gjennomsyret av en dramatisk intimitet, synet av faren som gråter uten å vite at hans egen sønn kan se ham. Forholdet far/sønn problematiseres ikke ytterligere. Hovedpersonen i den første novellen slår seg rett og slett til ro med at forholdet til faren er sånn som det er. Eller gjør han egentlig det?

Det uuttalte mellom far og sønn, eller menneskene som omgir hovedpersonene og hovedpersonen, skaper et visst trykk i historiene. Men det uuttalte er kun et generelt problem, så lenge det ikke dreier seg om et spesifikt tema som det ikke kan snakkes om. Faren sier omtrent ingenting, og sønnen forteller heller ikke faren så mye om hva som foregår i hans liv. Antydningene finnes i tekstene, men dypdykket uteblir. Det får meg allikevel til å bli nysgjerrig på motivene, bakgrunnen for hvorfor disse situasjonene oppstår og hvorfor de er viktige. Personene i novellene snakker egentlig aldri ordentlig sammen, bevegelsene og observasjonen av bevegelsene blir avgjørende holdepunkter for å forstå hverandre.

For hva er det egentlig han ønsker å snakke om i novellen «Firfislen», for eksempel? Jeg-personen er på besøk hos faren sin som bor i San Francisco. Om natten kjører han av gårde i bilen til (det jeg antar må være) stebroren sin uten å ha spurt ham om lov og oppsøker kjæresten hans, Janet, som han møtte for første gang samme dag i selskap med stebroren. Janet blir forskrekket når hun oppdager ham utenfor huset i bilen. Han har kastet småstein på ruta hennes. Janet opplever at han trenger noen og snakke med, og sier at hun ikke kan hjelpe ham fordi hun tross alt er kjæresten til stebroren hans.

Du finner nok noen å snakke med, sier hun. – Hvorfor kan du ikke snakke med faren din? – Faren min? gjentar jeg. – Ja, faren din, sier hun.

Hva det egentlig dreier seg, hva han ønsker å snakke om, får vi ikke vite. Det eneste vi vet er at hovedpersonen er urolig, for ett eller annet. Hvorfor svarer han ikke på spørsmålet hennes, for eksempel?

De tar farvel og han kjører hjem. Men så finner han ikke garasjeportåpneren og innser at nå kommer de til å oppdage at han har vært ute med bilen, og så kommer de til å spørre hvorfor, osv. I tillegg begynner bilen å rulle baklengs nedover innkjørselen uten at han klarer å stoppe den. «Hvordan skal jeg forklare dette. Forklar meg dette.», sier han som de siste ordene i novellen. Det er noe som ikke stemmer helt hos ham, noe som han ikke helt klarer å sette fingeren på. Han går og bærer på noe som gnager. Og det er som om han tidvis får akutte behov for å dele noe av alt dette han går og bærer på. Selv om han ikke vet nøyaktig hva det er, hva han skal si, eller hvem han kan dele det med. Bare denne følelsen, denne trangen, at det er noe viktig som må deles, fortelles og lyttes til. Forløsningen uteblir. Konfrontasjonen uteblir. Hvert lille forsøk er tafatt, forgjeves og synes å låse situasjonen ytterligere. Forsøkene på kontakt er heller indirekte, som da han tjuvlåner bilen til stebroren sin midt på natten og oppsøker kjæresten hans – det er en sjanse å ta, og han tar sjansen, sjansen for at han kan bli oppdaget og avslørt.

Det finnes spesielt to noveller i denne samlingen som skiller seg ut hva angår formen og språket. Den ene er novellen «Bikkja til Åge» som nærmest ligner på en forviklingskomedie. Gutta er på tur, på fuglejakt, da Åge plutselig dør. Nei, det er ingen som har skutt ham. Han døde helt av seg selv. Åge er altså død, og det er for sent å gjøre noe med det nå. Men hva med bikkja hans, bikkja til Åge? Hva skal de gjøre med den? Herfra er det bikkja som styrer handlingen. Her finnes et driv i språket og en dramaturgi som er mye mer kontant enn i de andre novellene. Og det styrker kanskje mitt inntrykk av at forfatteren ønsker å underholde mer enn å utfordre leseren.

Den siste novellen i samlingen er annerledes fordi den lett kan oppfattes å ha et metanivå som lenker forfatteren av boka til fortelleren og i neste omgang til den mannlige karakteren i fortellingen. Det fortelles om den mannlige karakteren at «boka han skrev på skulle bli som et rockealbum. Et rockealbum med ti låter på til sammen hundre og femti sider, ti fortellinger på tre minutter hver.» Han hadde sagt om «albumet» sitt at den siste historien, den tiende, skulle bli hennes historie (kjæresten hans). Og den skulle hete «En dans der veien slutter» (!). «[…], kanskje blir det til og med tittelnovellen.» På et diskotek på et øde sted langt nord i landet sitter hun og venter på ham. «Jeg vil møtes et sted der alt som har vært, tar slutt, sa hun til ham. Et sted vi kan begynne på nytt.» De har en avtale. Det er noe de, i hvert fall hun, må finne ut av. Hvis det virkelig er meningen at de to skal være sammen, så skulle de begge møtes her ute. Et slags ultimatum. Dukker han opp?

Om disse to novellene oppleves som forstyrrende elementer i samlingen, eller om de krydrer den, får være opp til leserne å bedømme. De antyder allikevel at fortelleren her har en annen inngang til språket og formen enn ellers i samlingen.

Når Mjåset klikker med hælene i siste novelle, blunker med øyet og forsvinner ut av syne, slår det meg hvor rent språket hans er, eller hvor nøytral fortellerstemmen stort sett er, nærmest fritt for føringer i formen. Dermed åpner han i større grad for muligheten til å la leseren gjøre historiene til sine egne. Mjåsets blikk er åpent og oppmerksomt. Evnen til å beskrive reaksjoner gjennom kroppslige uttrykk opplever jeg som en av Mjåsets kvaliteter: «Ansiktet til tanten min stivner i et svakt smil. Øynene hennes tør ikke vike. Og så blunker hun alvorlig og lenge. Hun vipper hodet mot siden og puster tungt ut gjennom nesen.» Og dette er bare ett eksempel på en rekke lignende observasjoner i boka. Jeg tok meg selv i å etterligne bevegelsene, jeg leste disse beskrivelsene nærmest som instrukser til interaksjon. Dette gjorde leseropplevelsen til noe eget, det gjorde teksten levende på en spesiell måte.