Kristenmanns blod

«Gledens herre, vær vår gjest ved vårt bord i dag …» For den som kjenner Flu Hartberg (f. 1979) fra Fagprat, hans mangeårige humorstripe i Dagbladet, kan de første ordene i tegnerens nye serieroman komme som en overraskelse. Jammerdalen, som den 159 sider tykke utgivelsen heter, har nemlig en slående tungsindig begynnelse: I et eldre trehus i den norske provinsen bor en prestefamilie som i fellesskap – og med foldede hender – roper «Aaaaameeen!» rundt middagstaffelet. Einar Åbru, patriarken med bister mine, og øyne som i boka skjuler seg bak blanke briller, slår fast at hverken gjetting, pengespill eller barnlig nysgjerrighet har noe ved hans bord å gjøre. Han og svovelprekenene hans leder tankene til ganske andre miljøer enn Dongery, tegnefellesskapet som takket være den produktive Hartberg og kolleger som absurdisten og stjerneillustratøren Bendik Kaltenborn og Sindre Goksøyr, kjent for sine uforglemmelige trykk av særlig hårete personligheter, har fått en fremtredende rolle i norsk visuell kultur rundt årtusenskiftet. I en tidligere utgivelse har Hartberg introdusert seg på denne måten: «Han har hatt stor betydning nasjonalt og internasjonalt og antas å være den festligste og kjekkeste tegneren i verden. Hartberg blir ofte omtalt som den moderne vitsetegningens far.» Tidene forandrer seg.

Det store øyet som fra det høye – og på en hel bokside – overvåker den religiøse familiens hjem, viser seg å være vel så truende som beskyttende. En dag har nemlig en av Åbru-ekteparets to sønner blitt borte. Et åpent vindu antyder at Petter kan ha beveget seg ut gjennom dét, plasseringen i annen etasje til tross. Men ingen finner ut av den mystiske forsvinningen, heller ikke Ingolf, den smugrøykende teologistudenten som er på besøk hos familien. Deretter er Petters bror, Jørgen, med ett – fra den ene boksiden til den neste – blitt stor. Han har fått kone og barn og jobb i den lite glamorøse, men for øyeblikket tidsriktige lås- og sikkerhetsbransjen. Ikke minst er han blitt alkoholiker, et faktum som antydes straks den voksne Jørgen blir introdusert. Rommene han oppholder seg i, skråner på boksiden i takt med inntaket. Den etter alt å dømme velmenende, men noe tafatte Jørgen føyer seg inn i en rekke herrer med hverdagstrøbbel i Hartbergs produksjon: På tross av forskjeller kan han betraktes i forlengelsen av skikkelser som Horgan i utgivelsen med samme navn (2009), en ungkar med dårlig hygiene og et komplisert fohold til arbeidslivet, og Jarle i Moderator (2016), en høyrevridd nettdebattant. For alkoholikere kan jobbseminar innebære tøffe tak, og Jørgen Åbru er intet unntak: På bransjens årlige treff, hvor han skal markedsføre sitt firmas nye patent, reise-safen, ender det ganske riktig fuktig. Ved bardisken til Myrland hotell blir det, etter en oppstartsrunde i minibaren, først én «duggfrisk en» og deretter mange flere. Når det neste dag er tid for produktpresentasjon, blir det Jørgens tur etter introduksjonen av seminarets sensasjon, den såkalte tele-safen, presentert av den glatte 39-åringen Didrik fra Geilo («Norges navle!»). Didrik markedsfører en teknologi som viser seg å teleportere skattene som skal beskyttes, til en annen tidsvirkelighet.

Hva som skjer med mennesker som forsøker seg på den oppsiktsvekkende prosessen, er derimot uvisst. Den bakfulle Jørgen kommer i skade for å bevege seg for nær skjermen, og brått er han forsvunnet fra seminaret og på plass i en annen dimensjon. Det første han møter der, er en vinkjeller. Deretter kryper han ut i en grønn og tilsynelatende utopisk dal som viser seg å være stedet boka har hentet tittelen sin fra, og hvor man kan oppleve samme formiddag to ganger. Jammerdalen er bebodd av en brysk, diger kvinne som leier ut campingvogn-lignende boenheter til stedets marginaliserte eksistenser, og av de såkalte graverne – mystiske, grønnøyde småskapninger som graver seg ned i bakken og parallelt forflytter seg i tid. Kvinnen, som skal vise seg å være av den slagkraftige typen, er en av flere skikkelser i dalen som leder tankene til persongalleriet Hartbergs gamle helt Christopher Nielsen har skapt. Jammerdalen gjør det dessuten vanskelig ikke å minnes den kanoniserte Donald Duck-tegneren Carl Barks. I sin Store norske leksikon-artikkel om Hartberg påpeker da også seriekritikeren Øyvind Holen at de to eldre kollegene påvirket ham fra tidlig av. Til sitt nye hjemsted har Jørgen med seg det han mener er et spor fra da broren forsvant, og han blir snart av den oppfatning at det er graverne som står bak det uforklarlige som skjedde den gang. I Jammerdalen legger den prøvede sikkerhetseksperten ut på jakt etter de grønnøyde vesenene og fanger et av dem. Ikke lenge etter har Jørgen, takket være sin evne til å forflytte seg fra en tid til en annen, forvandlet seg til mannen med tilnavnet Jømen, en Indiana Jones-lignende slavedriver med pisk i den ene hånden og en graver i bånd i den andre. Hans tilgang til alkoholen også andre tørster etter, har gjort ham til kremmer og lyssky storkar.

Flu Hartberg. Foto: André Løyning

I tråd med fiksjonsideen om å bevege seg frem og tilbake i tid gjør serieskaperen det samme. Jammerdalen har en uvanlig komplisert struktur, som tidvis bidrar til at man må bla tilbake og dobbeltsjekke detaljer: Hartberg klipper stadig fra en tidsperiode til en annen, fra ett sted til et annet, og tegner en serie mindre historier inn i den overgripende fortellingen om presteparet og barna deres. I den skumle dalen befinner nemlig i tillegg Petter seg, viser det seg etter at leseren først er blitt oppdatert på guttens bortføring fra presteboligen og påfølgende dramatiske huleliv i villmarka: Jørgen hadde rett i at de underjordiske graverne hadde tatt med seg broren hans fra barndomshjemmet. Men den unge Petter kjenner ikke igjen den karen Jørgen er blitt i Jammerdalen. Begge kommer de dessuten i konflikt med de autoritære prestekreftene som har makten også på dette stedet. I bokas dramatiske finale står prestene klar til å henge Jørgen, men Petter løper forbi vaktene og viser Jammerdalens beboere at stedets storslåtte katedral er uten innhold. Innbyggerne gjør opprør mot patriarkene, og i kaoset slipper brødrene unna. I tråd med bokas stadige og til tider forvirrende tidsskifter ender Petter, godt hjulpet av broren, på barnerommet graverne røvet ham bort fra, mens Jørgen returnerer til voksenlivet sitt i konas og sønnens selskap.

Jammerdalen er med andre ord en utpreget fantasirik utgivelse. En historie om apekatter i en hage i Afrika får fart på lille Jørgens tanker, og muligens foregår deler av handlingen utelukkende i hans hode: Grensen mellom «virkelighet» og drøm er flytende – på samme måte som grensen mellom radikalt ulike verdener er det. Tidsreise-motivet og Flubergs teknologifascinasjon generelt gir den todelte serieromanen preg av science fiction og plasserer den i en lang popkulturell tradisjon, mens bokas konservative geistlige antyder at Hartberg er ute i religionskritisk ærend. De godmodig satiriske scenene fra lås- og sikkerhetsbransjens seminar minner derimot om den humoristen Hartberg er til vanlig, og også utgivelsens stiliserte visuelle preg er gjenkjennelig. For øvrig kaller Jammerdalen overraskende sjelden på latteren. Snarere er det tyngende kristendom og makten den utøver, og de kompliserte forholdene mellom foreldre og barn, som setter tonen tematisk. Mellommenneskelige relasjoner – mellom søsken, men først og fremst mellom generasjonene – befinner seg i hjertet av Jammerdalen. I scener fra farens dødsleie lar Hartberg det forbli uklart om Jørgen kommer til en slags forsoning med det strenge opphavet han i sin tid satte seg opp mot.

Som antydet er serieromanen på den annen side slett ikke uten fart og spenning. Dynamikken poengteres av at tegneren ynder å skifte fra nær- til oversiktsbilder og varianter mellom kategoriene. Hartberg er dessuten en dreven kolorist. Ikke bare fargene, men også lyset i rutene varierer han med god effekt. I hovedsak består hver side av seks av dem, men nå og da bryter han opp sin tegnede fortelling med helside-motiver. Hartberg er en serieskaper som er glad i tekst, men i Jammerdalen skifter han innimellom de lettflytende dialogene sine ut med tause oppslag. Så får det heller være at historien om teologistudenten Ingolf, som av uvisse årsaker blir arrestert, blir hengende i luften, i likhet med skyldmotivet Hartberg lanserer flere steder i boka, og at fortellingens mørkemenn er blottet for nyanser. Den ambisiøse Jammerdalen krever mer av leseren enn norske tegneserieromaner flest, men er samtidig blitt en frodig fortelling – som altså også har overraskende mye inderlig alvor og sårhet i seg. Visuelt kan sidenes mange kulerunde øyne og de tegnede figurene de tilhører, lede tankene mot barneboka, men denne gang har Hartberg etter det meste å dømme hatt voksne lesere i bakhodet.