Kraftfull klimafiksjon

Fortellerstemmen i Svanhild Amdal Telnes’ andre diktsamling Å jage en hjort i døden – hun ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for sin første, Om nettene brukar mor dråpeteljar (2018) – tilhører en tretten år gammel jente som lever i et postapokalyptisk samfunn med sekteriske tendenser. I dette samfunnet er eiendom en felles fiende, «ingenting er noen sitt» og «alt er flytande og felles og delbart; som havet, lufta, blodet i årun.» Familiestrukturene er løst opp, alle voksne er tanter og onkler, barna er søstre og brødre. Diktsamlingen begynner med en reise (eller flukt). De ror over havet fra fastlandet til en øy, der de vil etablere seg på nytt. Da de kommer frem, brenner de båtene og samtidig broene som knytter dem til fortiden – den gamle tiden. Så trer de inn, som tittelen antyder, i hjortens rike. Og hjorten er et flyktig dyr. Som symbol er hjorten dyret som finnes i overgangene mellom her og ikke-her, som en bro mellom den jordlige og den åndelige verden.¹ 

I Å jage en hjort i døden glir jenta som forteller, og en hjortekalv hun møter i skogen, over i hverandre: «eg er både hjorten / og jenta som ligg i buskane.» Diktsamlingen er som hjorten – omskiftelig og flyktig i sin symbolikk, men i høyeste grad også substansiell.

Et tidlig dikt beskriver et vindu i hytta som en av «onklene» til jenta har laget ved å smelte om grønne flasker han har plukket i strandkanten. «[Han] støypte oss / eit grønt vindauge mot verda.» Når det regner, blir det grønne glassvinduet utydelig mot verden utenfor. Som en metaforisk kontrast dukker også sand opp i noen av diktene. Sand er glassets råmateriale – glassets urtilstand, så å si – en substans som symboliserer det ustadige og nedbrutte, inntil til den smeltes og stivner inn i en form som kan knuses. Men det er noe i jeg-et som yter motstand. Jenta går ut i natten og møter en hjort, og da hun kommer tilbake til hytta er dugget på vinduet borte. Hun oppnår en klarhet. Men det skjer flere vendepunkter her. Jenta får helbredende krefter, og hun får sin første menstruasjon. Blodet representerer et tap av kontroll – hun blir nå onklenes fulle eiendom. Fokuset på fruktbarhet underbygger overlappet mellom menneske og dyr: reproduksjon uten identitetsverdi. Individet har bare verdi som et ledd i slektens kjede. 

Å jage en hjort i døden er en dystopi på lokalt nivå. Her drar ikke menneskene ut til andre planeter i spektakulære romskip. De gjør bare som mennesker alltid har gjort: Ror over havet for å prøve å skape seg en bedre fremtid, drevet frem av det evige håpet om at alt skal bli bedre på den andre siden. Undergangen menneskene legger bak seg på fastlandet – «livet før øya» – beskrives ikke direkte som menneskeskapt, men kan peke på klimaendringene vi opplever i dag (og med en god dose bibelske referanser). Dette gjør at jeg blir fristet til å kategorisere boken som «klimafiksjon» eller cli-fi. Kathleen Rani Hagen, en av redaktørene for nettsiden til Forfatternes klimaaksjon, reflekterer i essayet «Intimitet under apokalypsen» i Bokvennen Litterær Avis rundt sjangeren: 

God cli-fi er i stand til å sette menneskene i en sammenheng med klimaendringene, uten at de menneskeskapte klimaendringene tar opp hovedrollen. […] Det er altså hvordan menneskene forholder seg til de menneskeskapte klimaendringene og hvordan de mellommenneskelige relasjonene blir påvirket av de dramatiske klimatiske forholdene vi befinner oss i, som gjør cli-fi interessant og relevant. Lykkes forfatteren, kan fiksjonen om dette emnet bli mer kraftfull enn sakprosaen.

Svanhild Amdal Telnes introduserer underliggjørende og fremmedartede elementer: endringer i språket og en overnaturlig helbredende kraft. Men de aspektene som skiller den fiktive diktverdenen fra vår realistiske samtid, er subtile. Som Kathleen Rani Hagen formulerer det: «I denne sjangeren er det ikke alltid så lett å skille mellom det spekulative og det realistiske.» Det som er sikkert, er at klimaendringene i Å jage en hjort i døden er underordnet de mellommenneskelige relasjonene som er resultatet av endringene, og dette er etter min mening en styrke ved boken.

Hjortedyrets symbolikk veves inn i fortellingen ved at diktene hele tiden vender tilbake til skillet mellom det som er og det som ikke er, mellom selvet og verden, mellom menneske og dyr, det fysiske og det åndelige. Noe av det jeg blir mest interessert i ved disse diktene, er hvordan de utforsker menneskets begjær etter guddommelighet. I Bibelens skapelsesberetning skiller Gud lys fra mørke, himmel fra jord, morgen fra kveld. Gud lar mennesket herske over fisk og fugl, kveg og jord. I Telnes’ dikt har menneskene stor tro på egne evner til å skape en fremtid, og med høystemte vendinger etablerer de sitt postapokalyptiske samfunn med blikket vendt fremover: «båtane bar oss høgtidleg over fjorden» og de lover hverandre «ei storslegen Framtid».

Mennesket har et iboende begjær etter makt, etter å påvirke verden og herske over andre. Men menneskene er mislykkede guder. I starten av boka heter det at «Her skal heltar / fødast og / dyr drepast.» Men «det vart ingen heltar, / berre massevis av ungar.» Straffen fra Gud har allerede skjedd – undergangen med sine flommer og landeplager er gjennomgått. Nå virker menneskenes strev smålig og ubetydelig, og deres storslåtte tanker om seg selv korrelerer ikke med virkeligheten. Men den tretten år gamle jenta, jeg-et, kommer i kontakt med guddommeligheten: «Du har ei lækjande kraft / me menneske ikkje forstår.» Og i møte med det uforståelige reagerer menneskene nesten alltid med frykt. Jenta må temmes ytterligere, og til sist ofres for å beskytte fellesskapet.

Mot slutten av boka heter det i et dikt på én linje: «Eg seier: Denne verda er av glas.» Men glasset skal atter slipes ned til sand og blandes ut i det som er større enn oss alle.