Eld og vatn av Kjartan Fløgstad

Moderne språkfilosofi, narratologiske avsløringsanalyser, samt enkelte skjønnlitterære forfattere, har de siste tiårene dekonstruert både den biografiske genre og den historiske fremstillingen. For noen innebærer denne dekonstruksjonen samtidig en dementering av de to genrene. Kjartan Fløgstad er en av dem som i sitt skjønnlitterære forfatterskap har harselert over den totaliserende og lineære historiske fortelling såvel som forestillingen om det sammenhengende individuelle livsløpet. Likefullt skriver han både biografi og historie, og han gjør det bedre enn de fleste. Men hvordan skriver man egentlig historie når man samtidig har som sitt hovedprosjekt å fremvise fortellingen og språkets illuderende virkelighetseffekt?

Fløgstads Eld og Vatn. Nordmenn i Sør-Amerika (1999) er en bok om nordmenns utvandring til Sør-Amerika fra 1600-tallet og frem til i dag. I denne perioden har en relativt liten og ujevn strøm av nordmenn utvandret til det sørlige Amerika. Det nøyaktige antallet er av flere grunner vanskelig å bestemme, men Fløgstad anslår det til å være et sted mellom tre og syv tusen. Fløgstads prosjekt er å fortelle om et utvalg av disse utvandrerne, hvorfor de dro, hvordan de møtte en fremmed kultur og hvorfor de eventuelt dro hjem igjen. For mange dro faktisk hjem igjen: «Dei kom heim att, med hovudet høgt løfta, og med halen mellom beina samstundes.» Utvandrere betyr dermed i denne sammenhengen også de som mestret den nye kulturen så dårlig at de gjorde helomvending og dro tilbake til Norge.

I følge Fløgstad var den første nordmannen som utvandret til Sør-Amerika kirkekunstneren Juan Bautista Daniel. Det spanske navnet, som på norsk betyr Johannes Døperen Daniel, er sannsynligvis et resultat av at den norske Johannes har omdøpt seg selv. Fløgstads hypotese er som følger: Juan Bautista Daniels første stoppested da han dro fra Norge var de spanske Nederlandene. Her skal han først ha gått i lære hos de flamske mesterne før han etter hvert etablerte seg som malermester med eget verksted. Juan Bautista Daniel hadde katolske sympatier og var sannsynligvis innblandet i motreformatorisk virksomhet. Da motreformasjonen i Danmark-Norge slo feil i 1604 ble den opprinnelig norske Johannes derfor værende i eksil i Antwerpen. Hans status som malermester med læretid i en av Europas kunstmetropoler danner bakgrunn for at Juan Bautista Daniel fikk tilbud om å være med på å smykke ut de nye kirkene som ble reist utover det søramerikanske kontinentet på 1600-tallet. Juan Bautista Daniel ankom Buenos Aires i 1605, og han dro derfra videre til kolonibyen Còrdoba hvor han slo seg ned og levde et langt liv. Hans kunstneriske produksjon var svært omfattende. Han sto for utsmykningen av de fleste kirkene i og rundt Còrdoba og det skal i dag fortsatt være mulig å se noe av hans kirkekunst i dette området.

Mens denne innledende fortellingen kan berike norgeshistorien med en anerkjent og særdeles produktiv kirkekunstner, er den fortellingen Fløgstad avslutter sin fremstilling med mindre flatterende. Historien Fløgstad beskriver her omhandler Kjell Laugerud Garcia som er annengenerasjons norsk innvandrer i Guatemala. Laugerud Garcia ble, etter en fremadstormende militærkarriere, samt ved god hjelp av valgfusk, valgt til Guatemalas president i 1974. Han var dermed president i en periode da statsterroren i Guatemala nådde sitt høydepunkt, en periode med systematiske bortføringer, dødsskvadroner og titusenvis som ble brutalt drept. Som president var han en av de hovedansvarlige for disse overgrepene. I et Norge hvor man anser innvandrere i Norge, og ikke utvandrere fra Norge, som særdeles utsatt for kriminelle tilbøyeligheter, må Laugerud Garcia sies å være en utfordring til den fredsskapende nasjonens offisielle historieskrivning om seg selv.

Med Eld og Vatn skriver Fløgstad en historie som ikke har vært skrevet før, noe som blant annet innebærer en forskyvning av den historien vi allerede kjenner. Kjell Laugerud Garcia og Juan Bautista Daniel skyver så å si denne historien i hver sin retning. På hver sin måte representerer de et brudd med vår forestilling om det norske møte med det fremmede. Ifølge Fløgstad har imidlertid Juan Bautista Daniel en del typiske trekk til felles med de øvrige nordmennene som utvandret til kontinentet sør for Rio Grande.

Ved å identifisere disse typiske trekkene konstruerer Fløgstad i Eld og Vatn forestillingen om det som særpreger de norske utvandrerne til Sør-Amerika. I likhet med fortellingene om Juan Bautista Daniel og Kjell Laugerud Garcia representerer også resten av Fløgstads utvandrerhistorie en utfyllende versjon både av hvordan vi tradisjonelt har oppfattet den norske utvandrer og av vår tradisjonelle oppfatning av den norske utvandrers reisemål: «Den eigentlege utvandraren var altså fattig, eller vart handsama som fattig. Utvandraren har ikkje returbillett. Han har ikkje eigne midlar til opphaldet i den nye verda. Han har to tomme hender, lenkene sine å mista, og si eiga arbeidskraft å selja. Han og ho reisar saman, i flokk og følge.» Den «eigentlege» norske utvandrer er utvandreren til Nord-Amerika slik vi kjenner han både gjennom akademisk historieskrivning og gjennom en rekke populærversjoner. Men den typiske norske utvandringen til Sør-Amerika var annerledes. Som kunstner og som religiøs flyktning fra reformasjonen legemliggjør Juan Bautista Daniel flere av de felles motivene Fløgstad identifiserer blant disse utvandrerne. Ifølge Fløgstad var utvandrerens avgjørelse om å dra fra Norge ofte en konsekvens av et personlig, ideologisk eller religiøst tap, eller en blanding av disse tre motivene. Den typiske utvandreren til Sør-Amerika var dermed en som var på flukt enten fra noe uoppgjort eller fra et konkret nederlag i hjemlandet. Mange dro fra skam og skyld, noen dro også fra soning. NS-emigrasjonen etter andre verdenskrig er det klareste og mest omfattende eksemplet på dette motivet. Utvandringen hadde også ofte tilknytning til en eller annen form for kunstnerlig legning eller aktivitet. Juan Bautista Daniel er et eksempel, Claes Gill et annet. Den typiske norske utvandrer til Sør-Amerika var dessuten ikke spesielt fattig, men hadde derimot ofte god utdannelse og borgerlig bakgrunn. Summa sumarum: Fløgstads utvandrere er vesensforskjellige fra den «eigentlege» utvandrerens nybyggertilværelse lenger nord.

Fremfor alt legger Fløgstad vekt på at utvandringen til Sør-Amerika hadde en individuell mer enn en kollektiv karakter, og det er nettopp dette særtrekket ved utvandringen som danner bakgrunn for Fløgstads prosjekt: «Sidan historia om den norsk utvandringa til denne delen av verda ikkje er kollektiv, men individuell, får også historia om dei norske utvandrarane til Sør-Amerika eit individuelt preg.» Dette er like mye en strukturell parallell som en rasjonell begrunnelse. Likefullt omhandler Fløgstads historiske fremstilling dermed en rekke enkeltskjebner, og slik blir Eld og Vatn en samling av mange små fortellinger. Fløgstad er til tider insisterende på at disse enkeltstående fortellingene er representative, og hans fokus på utvandrernes fellestrekk gjør at disse små fortellingene ikke bare står i stedet for en stor fortelling, men i tillegg også som eksemplifiseringer av en større fortelling om den samlede norske utvandringen til Sør-Amerika. Likevel oppstår det en spenning i Fløgstads historiske fremstilling som helhet, en spenning som oppstår mellom den store fortellingen og de små. For fortellingene i seg selv flyter så å si utover det de skal representere. Det veksles dermed mellom Fløgstads insisterende stemme på at dette handler om eksil, imperialisme, industrialisme og modernisme, og fortellinger som tar sin egen retning til de slettes ikke passer innenfor disse samlebetegnelsene. Fortellingene motsier så å si motivene for å forteller dem og Fløgstad bryter dermed selv opp det enhetlige ved sin fremstilling. En annen måte å si dette på er at Fløgstad fremsetter en hypotese som han forfølger, men som han likevel ikke tvinger sin forståelse av fortiden inn i.

De individuelle historiene trenger heller ikke å plasseres i forhold til de fellesmotivene Fløgstad identifiserer. Som godt fortalte historier om enkeltskjebner er de interessante nok i seg selv. I tillegg til Juan Bautista Daniel og Kjell Laugerud Garcia får vi for eksempel kjennskap til den relativt ukjente norske bohemen Nils Johan Schjander som dro til det Patagonia Hans Jæger kun var i stand til å fantasere om. Vi får også vite hvordan det går med Oda Kroghs første ektemann Jørgen Engelhart. Engelhart, som er forklaringen på at kunstverk av både Oda og Kristian Krogh fortsatt befinner seg i Sør-Amerika, har tidligere kun vært en del av norsk kulturhistorie frem til sitt økonomiske, sosiale og ekteskapelige nederlag, altså inntil hans direkte tilknytning til Kristianiabohemen opphører. Fløgstad skriver også om en rekke forfattere som har hatt kortere og lengre opphold i Sør-Amerika, opphold som har satt spor i litteraturen som oftest i form av nedlatende omtaler av latinamerikanere. Dette gjelder blant annet Max Manus, Per Imerslund og Øvre Richter Frich. Ikke helt uventet er imidlertid Fløgstad mest opptatt av den utvandringen som er knyttet til industri og sjøfart. Det er sjømannen, og via sjømannen også industriarbeideren, som er den virkelige bohem: «I nordisk samanheng er sjøguten den proletære bohemen. Med Sydens hamnebyar som ramme og sosial arena levde sjøguten ut den proletære utgåva av bohemdraumen. Ein sjømann går i land: Den norske industriarbeidaren har tradisjonelt vore sjømann og kosmopolitt.» Fløgstad skriver utfyllende om denne maritime utvandringen som han mener er den viktigste og mest varige emigrasjonen til Sør-Amerika. Denne utvandringen danner også bakgrunn for en rekke litterære myter. Fløgstad veksler på en interessant måte mellom å presentere mytene om den norske sjømannen slik de har manifestert seg i både den norske og den latinamerikanske litteraturen og å anvende disse mytene selv i sin egen fremstilling.

I sin Pampa Uniona, som er en reisebeskrivelse fra Chile og tematisk beslektet med Eld og Vatn, spør Fløgstad: «Kan vi skildra livet på Bugøynes og i Sauda, i Lota og Chuquicamata, i Llallagua og Sewell med ein autensitet som ikkje er gjennomsyra av språkets mistru og tvil på seg sjølv?» Fløgstad skildrer Latin-Amerikas fortidige virkelighet både på tross av og ved hjelp av vår mistro til språket og språkets mistro til seg selv. Eld og Vatn har, i likhet med Pampa Uniona, en autentisk stemme. Denne stemmen forteller både en generell historie og en historie om egen og andres erfaringer av historien. I sin saklighet og vekt på dokumentasjon er dette solid og tradisjonell historieskrivning. Innimellom de individuelle livsskjebnene skriver Fløgstad informativt om både norsk og søramerikansk historie. I sin nærhet til stoffet er dette usedvanlig historieskrivning. Fløgstad skriver med innlevelse og varme om livet i Sør-Amerika og om livet til de som dro til dette kontinentet som de enten ikke ante noe om eller som de bare hadde en vag og mytisk forestilling om. Med sine kritiske kommentarer til den latinamerikanske varianten av nyliberalismen, Pengefondet og Verdensbanken er det en historie fortalt ut fra et åpent politisk ståsted. Det er imidlertid fremstillingens språklige bevissthet som gjør Eld og Vatn til enestående historieskrivning, og det er bevisstheten om språkets mistro til seg selv og dets fundamentale inautentisitet som gjør at fremstillingen blir autentisk. For i likhet med alt annet Fløgstad har skrevet er også Eld og Vatn en lek med språket. Han lager ordspill, han anvender overraskende metaforer, og han lar språket få bevege seg inn i sine egne paradokser. Noe av det mest interessante med Fløgstads historieprosjekt er derfor å se hvordan dette språklige overskuddet lar seg kombinerer med faktiske opplysninger og gjenfortelling av fortiden. Eld og Vatn er en historisk fremstilling som tydeliggjør hva det litterære språket kan gi en beskrivelse av virkelighetens mangfold og kompleksitet. Fløgstads sakprosa har mange av de samme ingrediensene som hans skjønnlitteratur, men blandingsforholdet er helt annerledes. Mens metaforen og det mytiske i skjønnlitteraturen peker inn mot fantasien, peker de her utover og åpner perspektivet på den materielle og konkrete fortiden og nåtiden. Når Fløgstad avslutter med myten om Jason og Medea og de mange ulike fortolkningene denne mytiske fortellingen gir rom for, sier han dermed samtidig noe om hvor vanskelig det er å si hva historien egentlig handler om. Dreier det seg om en større historie om kolonisten og den koloniserte eller handler det om forholdet mellom svik og død?

Både Fløgstads skjønnlitterære prosjekt og hans interesse for teori inviterer til å lese ham opp mot en teoretisk ramme. Hans problematisering av både språkets og de konvensjonelle fortellerstrukturenes forhold til det virkelige skaper unektelig forventninger om en ukonvensjonell historiefremstilling. Men hvor utradisjonell kan en historisk fremstilling være før den opphører med å være historieskrivning? Og kan en kritisk holdning til språkets referensialitet manifestere seg på samme måte i historieskrivningen som i skjønnlitteraturen? Ut fra samme motivasjon, men med noe ulike resultater, sirkler moderne historieteori rundt spørsmålet om hvordan en paradoksal, motsetningsfylt og fremmed fortid skal kunne formidles uten å forsvinne i allerede eksisterende og konvensjonelle narrative strukturer og altfor velkjente språklige koder. Historieteoretikerne veksler mellom analyser av hvordan historien fortsatt skrives innenfor konvensjonelle fortellerstrukturer, og en søken etter nye måter å skrive historien på. Historieteorien balanserer dermed mellom å identifisere likhetene mellom den faktiske og fiktive diskurs samtidig som den forsøker å bevare det som særpreger historieskrivningen.

Den nederlandske historieteoretikeren Franklin R. Ankersmit hevder at den eneste måten det er mulig at både historieteorien og historieteksten kan bevare sin distinkte karakter på, er ved å fokusere på den historiske erfaringen. Erfaringen er umiddelbar selv om re-presentasjonen av den ikke kan være det. Det man må formidle er derfor hvordan erfaringen av fortiden har formet forfatterens forståelse og erkjennelse. Som tidligere sjømann, industriarbeider og tidvis latinamerikansk eksilant formidler Fløgstad individuelle erfaringer av historien, både sine egne og andres. Fløgstad er særlig opptatt av den historiske forandringen som består av industrialismens vekst og fall. Industrialiseringen og avindustrialiseringen som i hans skjønnlitteratur tar plass i Lovra, Sauda eller Norge er her erstattet med beskrivelser av denne historiske forandringen i Latin-Amerika. Ankersmit er imidlertid også opptatt av at fortidens radikale annerledeshet må bevares og respekteres i fremstillingen. I likhet med den amerikanske historieteoretikeren Hayden White benytter han det sublime som metafor for virkeligheten og den estetiske erfaringen av det sublime som en metafor for vårt møte med fortiden. På samme måten som det sublime har virkeligheten, enten den er nåtidig eller fortidig, en overveldende effekt på oss samtidig som den verken kan fanges av eller dannes på bakgrunn av våre kategorier for forståelse.

Kombinasjonen av å ha erfaringen – en erfaring som nødvendigvis må bli subjektiv – som utgangspunkt, samtidig som man aksepterer virkelighetens annerledeshet, er ikke uproblematisk. Nettopp de fremstillinger som baseres på egne erfaringer, har lett for å fanges inn i allerede eksisterende rammer for forståelse og å ende opp i en klam identifikasjon. Resultatet kan altfor fort bli «privatiserte» mikrohistorier. Hos Fløgstad oppfattes imidlertid eksilet som modernitetens grunnvilkår og eksiltematikken danner et underliggende tema også i denne boken. Eksilanten kjennetegnes nettopp ved å være fremmed overfor denne verden og han er derfor i stand til å se den med nye øyne. Innenfor denne konteksten fremstår Fløgstad selv som en slags eksilant. Hans egne erfaringer, som i denne boken kommer indirekte til uttrykk og som han i Pampa Uniona eksplisitt benytter seg av, er interessante nettopp fordi han lar det fremmede fremstå som noe som ikke fullt ut kan forstås i sin helhet. Fra Fløgstads hånd kommer dermed aldri boken «Mitt Latin-Amerika».

Særlig White har vært opptatt av å finne en måte å formidle historisk kunnskap på som bryter med det han betegner som «domestiseringen» av fortiden. For White er den modernistiske romanen selve idealet for formidling både av den moderne virkelighet og vår moderne forståelse av fortidens virkelighet. Modernismens oppløsning av den lineære fortellerstrukturen og benektelse av dens iboende kausalforklaringer uttrykker en moderne bevissthet i forhold til hva den historiske virkelighet er og hvordan den kan representeres. Den modernistiske romanens flerstemmighet eller fravær av en autoritær oppfatning av hvordan den ytre virkeligheten ser ut, innebærer en refleksjon over de ulike fremstillingers subjektive og konstruktivistiske karakter. Ved å løse opp den allvitende forteller-funksjonen, den kronologiske tiden og den narrative strukturen, vil en epistemologisk relativisme dermed være implisitt i en modernistisk fremstilling.

Fløgstad er imidlertid en av dem som nettopp har påpekt at den ukonvensjonelle modernismen har blitt konvensjonell, og at den dermed har mistet sin kraft. I Pampa Uniona skriver han: «Modernismen har vunne, og sett seg gjennom på brei front i samfunnet. Men i kunsten er det å vinna det same som å lida nederlag.» Det samme kan man vel for så vidt også si om det postmoderne, som kanskje er en mer dekkende betegnelse på Fløgstads prosjekter, i hvert fall de skjønnlitterære. Et faktum som likefullt blir tydelig når man leser en særdeles selvbevisst fremstilling som Eld og Vatn, eller når man leser en historisk fremstilling som totalt mangler denne bevisstheten omkring språk og fremstillingsform, er at den form for selvrefleksjon som ligger nedfelt i modernismen så vel som i det postmoderne er nødvendig om man vil skrive historie til ettertanke. Det at den historiske fremstillingen uttrykker at det tilsynelatende autentiske kan være inautentisk gjør en fremstilling mer autentisk, såfremt dette ikke er det eneste den handler om – da blir den autentisk uinteressant.