«Jeg liker meg her»

Romanen Sauermugg er personen Sauermuggs erindringer. Akkurat hvor gammel han er, eller hvor han befinner seg, eller når han forteller, vet vi ikke. Men vi vet at han begynner å dra på åra, at han er isolert og at hans indre monolog framføres i et mørke. Det framgår av bokens første setning: "Der jeg tenker er det alltid mørkt … ." Andre steder antyder han en likhet mellom fortellingssituasjonen og det å falle ned et sort hull. Her for eksempel:

Det sorte hullet er en pøl, en pøl skapt av alt man har følt trang til å glemme, og i samme øyeblikk som man faller kjenner man det igjen, husker man det, i et glimt – alt sammen – og i samme sekund begynner man å rope høyt om sin elendige skjebne (som om det skulle hjelpe noen) … men man klarer ikke å la være, det går av seg selv, all ropingen og kjeftingen, det er som man ser sin egen person fremfor seg som i en drøm og prøver å advare ham. (s. 122)

Og slik bærer Sauermugg seg at. Han klager og smeller og grubler mens alt det han har villet glemme trenger seg på, og livet passerer revy. Men det er ikke noen realistisk forestilling leseren blir vitne til, for hendelsene er forandret på minst to grunnleggende måter. For det første har mange scener fått et drømmeaktig skjær. Ansikter blir én meter brede, kvinner blir store som hus, og dagligdagse gjenstander vokser så de truer med å fylle hele rom.

For det andre blir opplevelsene ganske kraftig poetisert gjennom sammenligninger og metaforer. I en av bokens mest sentrale scener besøker Sauermugg faren på det nedlagte kloakkrenseanlegget. I hans erindringer forvandles anlegget til et "tempel" med "høye tårn, trapper og lønnganger, store haller, og små avlukker, lik sakristier …" (s. 78).

Scenen er en av de mest vellykkede i boken. Kloakkslammets fargerike og blomstrende forråtnelsesprosess blir et bilde på Sauermuggs egen poetisering av fortiden. "En trillebår står inne i skyggene i enden av hallen og bærer på et mørkt lass med en hvit dunete hinne over: jeg vet ikke hva som allerede var i den og hva som er kommet til siden …" (s. 79). På samme måte understreker Sauermugg flere steder at det er umulig for ham å skille det han har opplevd fra det han senere har diktet omkring opplevelsene.

Et annet sted sier Sauermugg:

Muggen vokser fra uke til uke nede i pumpestasjonen, der kloakkvannet kom styrtende (250 liter i sekundet i glansdagene), det er som noen grønne hårete never har klort seg fast i det tørre dokket og forsøker å dra seg opp etter fingrene. (s. 78)

Sauermugg er jo selv på mange måter som dette nedlagte renseanlegget. Uten kontakt med verden og uten tilførsel av ny informasjon utenfra sitter han der og ruger på restene av et liv. Han forsøker å glemme, men minnene trekker ham ned i fortellingens sorte hull, slik disse grønne kloakkfingrene truer med å dra ham ned i gørra.

Enhver som har lest Sæterbakken, vil kjenne igjen hans interesse for ekle, makabre og groteske fenomener. I denne romanen får det først og fremst utslag i en ganske sterk fokusering på ekskrementer i forskjellige former. Men disse får her en annen funksjon enn tidligere. Det har vært vanlig å forstå beskrivelsen av ubehagelige fenomener som et forsøk på å ta tak i leseren, riste ham og åpne hans sanser for den fysiske virkeligheten utenfor tekstene.

Men det er ikke slik kloakken, ekskrementene og prompingen fungerer i denne romanen. Avføring i forskjellige former blir pakket inn, poetisert og overrakt leseren som små søte buketter med språkblomster. Luft fra magen, for eksempel, forvandles til lukten av kremost, og råtnende ekskrementer antar formen av grønne hender som streber oppover. Beskrivelsene av avføring peker derfor ikke ut mot en fysisk verden, slik man kanskje skulle tro, men blir bilder på poetiseringen eller metaforer på metaforen.

Tenke sjæl aleine …

Sauermugg er en trett og gretten mann der han sitter og blir konfrontert med livet sitt. Ja, i hvert fall mesteparten av tiden, for av og til er han faktisk ganske godt til mote og føler seg "som plommen i egget" eller liljen på marken, eller fri som fuglen, eller hvilke romantiske og høytidelige begreper han enn måtte bruke om det. For han er en gammelmodig romantiker, en ustabil og fullstendig usosial, gammelmodig romantiker.

Og mens han faller ned sitt sorte hull, blir han og leseren konfrontert med fragmentariske bilder fra et liv. Sammenhengen er usikker og kronologien er ikke alltid så lett å holde orden på. Men man blir i hvert fall presentert for foreldrene, noen få kollegaer, kona og Sauermugg i ulike aldre.

Selv liker han å tro at han har vært et ondt menneske, viser det seg, til tross for at denne ondskapen er temmelig banal, og det aller ondeste han har greid å gjøre, er å bestille en menge upassende postordreprodukter til naboene. Han har ingen venner, virker det som, og at han har greid å gifte seg er nærmest uforklarlig. Ekteskapet har imidlertid vært en kamp, til tider helt bokstavelig. Tidligere hadde ekteparet for vane å slå til hverandre så fort de fikk sjansen. Nå kaller han kona vekselsvis for et utyske og sitt livs lyspunkt (s. 69).

Sauermugg er, som forholdet til kona antyder, ustabil og skifter mening om det meste. Det er imidlertid én ting som synes å kjennetegne hele hans liv - han mangler både evnen og viljen til å kommunisere med andre mennesker. Han ønsker å være alene og isolert: "En av de fineste drømmene jeg hadde som barn besto i å forestille meg at verden var utslettet av krig og at jeg var den eneste som var i live," sier han et sted (s. 139). "Aller helst vil jeg bli låst inne i en stållunge," sier han et annet sted (s. 35). Han forteller også at han blir kvalm bare av tanken på at kona en "dag skulle åpne sitt utilnærmelige skall og komme meg i møte". Hvis hun skulle "vise vilje til å lytte og forstå" ville det bli så "pinlig at det vrir seg nede i magen på meg når jeg tenker på det," sier han (s. 15).

Så langt skulle alt være forholdsvis greit. Men når man leser en bok som denne, må man jo etter hvert spørre seg hva det hele egentlig skal bety. Hva er sammenhengen i denne gubbens tanker, og hva handler egentlig romanen om? Det er åpenbart ikke en realistisk beskrivelse av et liv, men er det et forsøk på å gi en realistisk beskrivelse av en gammel manns erindring av et liv? Er det et portrett av en bestemt type situasjon eller personlighet? Og i så fall, hva slags person er dette, og hvorfor er han blitt som han er? Eller, for å si det på en annen måte, hva er egentlig Sauermuggs story?

Jeg vil fremme to lesninger. Den ene har et erotisk tilsnitt, den andre tangerer det religiøse. Jeg begynner med erotikken.

Blikket

Som ung hadde Sauermugg for vane å skyndte seg hjem fra skolen, kle av seg, legge seg skrevs over sofaen og onanere. Men en dag skjedde det noe spesielt:

[D]a jeg reiste meg ør og lemster fra sofaen stirret jeg rett inn i øynene på en gammel gubbe, han drev med noe oppussing og sto på stillas med det skrukkete fjeset klemt flatt mot det ene stuevinduet, ansiktet hans så ut som det var minst en meter bredt. Etter dette ble ingenting som før. (s. 65)

Dette ble litt mye for stakkars Sauermugg, og hans lille kosestund ble aldri den samme. "Jeg endret rutiner, valgte meg mørke kroker, skjermet for innsyn" (s. 65). Men selv i de mørke krokene følte han at han ble observert: Det var "som om det var en hypotetisk annen i leiligheten som jeg for sikkerhets skyld gjemte meg for. Det var som jeg lekte gjemsel med Gud" (s. 66).

Allusjonene til Bibelen er tydelige nok, og hendelsen blir Sauermuggs eget lille syndefall. Han spiser ikke noe eple fra noe kunnskapens tre, men i øynene til den gamle gubben får han kunnskap om seg selv og sin egen nakenhet. For Adam og Eva førte kunnskapen til at de dekket seg til og gjemte seg når Herren senere kom vandrende gjennom haven. For Sauermugg fører det til at han oppsøker mørke kroker og føler at han leker gjemsel med Gud.

I den romantiske tradisjonen romanen Sauermugg hviler i (jeg tenker da på hovedpersonenes språk, allusjonene til Bibelen og synet på kjønnene og naturen), leser man gjerne Bibelen som en allegorisk utlegging av menneskelivet. Barndommen er Edens hage, hvor man hviler trygt i hjemmets favn. Oppdagelsen av seg selv i seksualiteten er syndefallet. Etterpå fordrives man fra haven og tvinges til å søke hvileløst rundt i en kaotisk verden som en liten Odyssevs, før man som modent menneske vender tilbake til sitt barndoms land med et livs erfaringer. Sirkelen er da sluttet, og endestasjonen er et enda bedre sted enn Edens Hage, fordi man ved reisens slutt har lært å kjenne seg selv. Så syndefallet, som jo virket ganske kjipt i utgangspunktet, viser seg å være mulighetsbetingelsen for Paradiset som er et uendelig mye mer meningsfullt mål enn den barnslige gleden man fikk av å løpe barbent rundt i Edens Hage.

Det er det samme skjemaet som ligger til grunn for dannelsesromanen, selv om jo Sauermugg naturligvis ikke er noen dannelsesroman. Og her kommer litt Hegel hendig inn. Som så mange andre store tenkere ved overgangen fra 1700-tallet til 1800-tallet, studerte han først teologi og baserte senere sin filosofi på en sekularisering av Bibelen. I Hegels vakre terminologi er Sauermuggs problem at han ikke makter å ta steget fra "det oversanselig hinsidiges tomme natt, og inn i det nærværendes åndelige dag" (G.W.F. Hegel Åndens fenomenologi. Utvalg ved Jon Elster, Pax, 1994. s.143). Eller for å formulere denne kryptiske innsikten på en mer direkte måte: Sauermugg greier ikke å bli voksen. Det krever (for igjen å støtte meg til Hegel, noe man trygt kan gjøre i denne saken) nemlig at man blir bevisst hvem man er, noe som igjen krever at man utvikler seg i kontakt med andre mennesker. Eller som han selv sier: "Selvbevisstheten er i og for seg, idet og ved at den i og for seg er for en annen, det vil si at den bare er i egenskap av anerkjent" (Hegel s. 143).

Man kan altså, ifølge Hegel, bare forstå seg selv ved å bli anerkjent av en annen som man selv anerkjenner (ellers ville anerkjennelsen miste sin kraft og legitimitet.) Og: bare ved å speile seg selv i sine medmenneskers blikk kan man se seg selv, som jo for Hegel er menneskets mål. Men allerede her, i målsetningen, vender Sauermugg filosofene ryggen. Han er nemlig ikke interessert i å erkjenne seg selv, han ønsker bare å glemme at han i det hele tatt er til. "Glemselen er mitt hemmelige idol" (s. 5), sier han og drømmer om en knapp han kan bruke til å slå av refleksjonen og jaget og for "et øyeblikk å få oppleve stillheten fra det som ikke er. La pisken hvile, den som alltid driver oss videre. Helvete." (s. 5).

Denne stillheten forsøker Sauermugg å finne i trange, mørke rom og ved å begrave hodet i hull av forskjellige slag.

Hullene

Jeg hadde et lite skogholt oppe i parken her hvor jeg pleide å søke tilflukt, skjønt det ville være riktigere å kalle det et kratt, jeg så det jo siden, og det som hadde foresvevet meg å være en mørk liten skog var vel knapt tilstrekkelig med kvister og buskas til å dekke en voksen mannsperson fra topp til tå. Men det var mer enn nok den gangen, jeg gravde bare et hull i den løse leirete jorden og stakk hodet nedi … og omsluttet av mørket trodde jeg straks, som strutsen, at jeg var usynlig for den ganske verden. Jeg kunne ikke se noe som helst, og det frydet meg. Jeg bare kjente den kjølige lukten av fuktig jord, og hørte pusten min, som inne i en glassklokke. Jeg var levende begravet. Jeg hørte stillheten fra den underjordiske nattens evige mørke. Tiden sto stille, og jeg ønsket at den aldri skulle begynne å gå igjen, at jeg ikke skulle vokse mer, at alt skulle forbli slik det var, at jeg kunne stå slik til jeg døde, med jordkloden trædd som en pose over hodet … […] Hullet var det eneste stedet hvor jeg kunne være helt meg selv … […]. (s. 42–43)

Denne vanen er ikke tidfestet, og det er ikke så lett å si om Sauermugg praktiserte akkurat dette ritualet før eller etter han møtte gubbens blikk. Men det er heller ikke så viktig, for denne dragningen mot hull har han hele livet. I akkurat dette eksemplet blir imidlertid årsaken til Sauermuggs hullfiksering ganske tydelig. Det er vel ikke engang nødvendig å peke på den tydelige seksuelle metaforikken. Tendensen til å la faktiske beskrivelser anta symbolske dimensjoner er framtredende i hele romanen og henger sammen med dens surrealistiske preg. Her stikker han hodet ned i jorden, for å kjenne naturens ro, gjemme seg selv og glemme hvem han er, på samme måte som han senere søker tilflukt i kvinners skjød.

De symbolske, seksuelle føringene i dette sitatet blir ekstra viktig på grunn av det konsekvente, romantiske synet på kjønnene i romanen. Kvinnen blir identifisert med den ubevisste natur, mens det mannlige identifiseres med selvbevisst åndelighet. I beskrivelsene av moren, kona og elskerinnene legger Sauermugg vekt på deres kropper; de er feite som beist, har all verdens sykdommer, mangler tenner, har luft i magen og skriker i begge ender når de går på do. Mennenes fysikk, derimot, nevnes knapt, og de blir karakterisert ved hva de sier og tenker. Tenking er noe kvinnene overhodet ikke forstår seg på. I hvert fall ikke kona til Sauermugg som mener ubetenksomhet er et gode og at tenksomhet er "helt overflødig og dermed desto mer uforsvarlig […]" (s. 15).

Fordi kvinnene identifiseres så konsekvent med naturen og mennene med selvbevisstheten, mener Sauermugg å oppnå akkurat det samme enten han stikker hodet i et hull i jorden, eller forfører en kvinne. Målet hans er i begge tilfeller å glemme seg selv, for som han sier: "Den beste måten å være seg selv på er antagelig å være uvitende om det." (s. 90) I scenen med hullet i krattet, sitert ovenfor, er selvglemselen representert ved ellipser. Hele tre ganger bruker fortelleren ellipser om en situasjon som man ikke kan eller behøver beskrive, og som derfor kommer best til uttrykk gjennom de tre små prikkene.

I en spesielt merkelig scene har Sauermugg stilt seg opp i en mørk krok, tatt på seg en maske og venter på at nabokona skal komme gående, eller som han beskriver henne – "store, deilige dissende fru Monsen, med sine metertykke flanker …". Hendelsen er så surrealistisk og forvrengt at det er vanskelig å få tak i hva som skjer. Men han forteller i hvert fall at da hun rundet hjørnet, kastet han seg "over henne med et byks. Et øyeblikk var det som jeg forsvant i alt det myke, som jeg ble mast inn i en enorm pute. Det svømte for øynene, og det var bare såvidt jeg fikk puste […]" (s. 128).

Slik rir han på denne fru Monsen, mens han synker dypere og dypere inn i et mørke.

Omsider kommer han til seg selv igjen, noe han beskriver som en fødsel. Men det varer ikke lenge før Sauermugg igjen ønsker å drukne sin selvbevissthet i kjødet.

Møtet med gubbens blikk er en av urscenene i historien om Sauermugg. Den viser hvorfor han ønsker å utslette sin våknende selverkjennelse og søker isolasjon. Hendelsen har et seksuelt utgangspunkt, men får raskt religiøse implikasjoner. Etter å ha sett sin nakenhet i gubbens blikk, blir Sauermugg bevisst Guds blikk og gjemmer seg for Ham. I de neste to scenene jeg skal ta for meg, blir Sauermuggs avvisning av Gud enda tydeligere. De antyder hvorfor han ikke bare isolerer seg fra mennesker, men også vender seg fra Gud.

Den Forsmådde Sønn

Mennene i Sauermuggs liv framstår, som nevnt, som åndelige. Faren blir faktisk beskrevet på en så eterisk måte at det er nærliggende å lese ham som et symbol på Gud. I den sentrale scenen fra kloakkrenseanlegget (hvor dette gamle skitne anlegget forvandles til et "tempel" med "høye tårn, trapper og lønnganger, store haller, og små avlukker, lik sakristier …") sitter faren høyt oppe over kloakken og muggen "med en slags drømmeaktige arroganse". Faren ser på Sauermugg da han kommer inn, og sønnen tar mot til seg og går opp for å omfavne ham: " Jeg vet ikke hva som gikk av meg … men jeg strakte armene ut mot ham … jeg tok det vel for gitt at han ville gjøre det samme … men han satt der bare … liksom høyt hevet over denne verden …" (s. 81)

Intet kjærlig møte, altså, noe som ikke er så overraskende eller interessant i seg selv. Men i denne scenen legger Sæterbakken ut et hint ved å la Sauermugg referere til seg selv som Den Forsmådde Sønn. Det kastet ikke umiddelbart noe forklarelsens lys over teksten for meg, men sett i sammenheng med romanens avslutning, gir det kanskje et vink om hvorfor Sauermugg er så sær som han er.

Men først Lukas, for det er nemlig han som forteller historien om den forsømte sønn (Lukas 15:11–32). Og den går omtrent slik: En mann hadde to sønner. Den yngste skiftet med faren så fort han kunne, stakk av, drakk og horet og brukte opp alle pengene. Da denne Fortapte Sønnen ble blakk og det ble hungersnød, dro han tilbake til faren, la seg på sine knær og sa til faren at han ikke fortjente å bli vedkjent som hans sønn lenger. Men faren ble så glad over at sønnen hadde vendt tilbake, at han slaktet gjøkalven og holdt en fest for den tidligere så fortapte sønnen. Når dette kom den eldste sønn for øret, ble han sint og følte seg forsmådd. Han hadde jo alltid holdt ved sin far, uten at faren hadde slaktet noen gjøkalv eller holdt noen fest for ham av den grunn. Faren kom da til ham og sa følgende: "Barn! De er alltid hos mig, og alt mitt er ditt; men vi burde fryde og glede oss fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet."

Typisk nok avslutter Lukas fortellingen og fortsetter med å referere endeløse lignende parabler, noe som jo ikke hjelper den nysgjerrige leseren stort. For hva svarer den Forsmådde Sønnen til dette? Og hva gjorde han? Godtok han denne spesielle formen for rettferdighet? Eller gjorde han opprør og ble ond og slem?

Om dette tier Bibelen, men kanskje kan Sauermugg leses som et lite forsøk på å vise hvordan i hvert fall et menneske reagerer i denne situasjonen. Og slutten av romanen styrker indisiene på at Sauermugg ser på seg selv som en slags Forsømt Sønn.

På de siste sidene blir Sauermuggs fragmentariske og usikre fortelling sikrere og klarere, og det er som om han når fram til et mer stabilt selvbilde. Etter å ha rast gjennom dette sorte hullet av en fortelling, åpner alt seg opp for Sauermugg på de siste sidene, og han rutsjer ut i et strandlandskap. Der ser han noe som skremmer ham. Det er en gutt på omtrent 10 år som sitter sammen med sin far og sin yngre bror. Gutten er for det første uvanlig alvorlig, men "det var ikke bare dét: det var også det at han virket så … snill, jeg finner ikke noen bedre ord" (s. 174). Snillheten kom til uttrykk i måten han passet på sin yngre bror, mens faren "satt der med et åndsfraværende uttrykk". Det var som om "gutten hadde to barn å passe på nede på stranden der, både broren og faren". Og romanen slutter med en referanse til denne gutten: "[D]et er som om jeg aldri har gjort annet enn å stå slik og stirre på ham […]. Det er han, ikke jeg, som er Sauermugg".

Leseren har ikke hørt noe konkret om denne boren tidligere, men han har hørt mye fra Sauermugg om hvor urettferdig og omvendt alt er. Det virker som om Sauermugg har sett på seg selv som pliktoppfyllende og snill, men uten at han har fått noen anerkjennelse for det av den åndsfraværende faren, som her også må forstås som Gud. Og det er kanskje denne mangelen på guddommelig tilstedeværelse og rettferdighet som har ført til at han har fornektet sin Gud og forsøkt å bli ond.

Å holde dommedag over seg selv

Litt forenklet kan man si at Hegel og Kierkegaard tegner opp to forskjellige veier til selverkjennelse. For Hegel går veien gjennom verden, for Kierkegaard går den gjennom Gud. Sauermugg, derimot, vender seg bort fra mennesker så vel som Gud og staker ut en kurs tilbake mot den barnlige uvitenheten og det symbiotiske forholdet til moren han aldri kommer over.

Men Sauermugg greier jo ikke å glemme seg selv slik han ønsker. Han faller jo ned dette sorte hullet og blir tvunget til å iaktta sitt liv. Og fordi han har isolert seg, blir han også delt i sitt indre:

Forvandlingen var fullbragt, og under det personlige mørkets beskyttende kappe oppdaget jeg at jeg hadde oppkastet meg til en slags røver og politi i ett, dommer og tiltalt, aktor og forsvarer, statsmakt og undersått, overfallsmann og offer, alt sammen, utøvende og unngjeldende part i en og samme instans, motsatt samfunnslivet forøvrig hvor slike motpoler ikke uten grunn er parvis adskilt, hver enkelt av dem pålagt etter loven ikke å opptre som mer enn denne ene. Jeg, derimot, måtte sørge for alt selv. Jeg satte klare grenser som jeg dernest gikk til ytterligheter for å krysse.
(s. 52)

Identitet fordrer motsetning, og den som isolerer seg blir kløyvd på midten. Dette forklarer Sauermuggs ustabile oppførsel, og det forklarer kanskje også hans trang til å fortelle om seg selv. Man kan også spørre seg om ikke Sauermugg her kommer nær romanens ursituasjon. Er ikke alle romaner, og kanskje spesielt selvbiografiske romaner (her tenker jeg på dette som Sauermuggs selvbiografi), resultat av en isolering og en splittelse i jeget i det man forteller om seg selv til seg selv. Eller for å sitere Ibsen, er ikke diktning å holde dommedag over seg selv?

Skal man dømme seg selv, må man vende seg bort fra Gud og mennesker, samtidig som man selv påtar seg begge rollene, slik Sauermugg gjør. Rousseaus Bekjennelser (utgitt 1781) for eksempel, springer ut av den ekstremt paranoide og til tider isolerte forfatterens forsøk på å forstå seg selv og sitt eget liv. Han presenterer boken som en slags bekjennelse til Gud på dommens dag, men denne rammen blir lite annet enn et vakkert retorisk grep, og den guden han legger sin fortelling fram for er vel ingen annen enn ham selv.

Hvis den da ikke rett og slett er rettet mot leseren for å rettferdiggjøre forfatteren overfor den verden han vender seg fra. I Rousseaus En ensom vandrers drømmerier (utgitt 1782) er det en rekke nesten absurde passasjer, hvor forfatteren skriver langt og bredt om hvor fullstendig han gir blaffen i samfunnet og hva folk måtte mene om ham. Men samtidig blir det tydelig at hele boken er skrevet for å presentere og forsvare seg selv overfor de menneskene han hevder å ikke bry seg om. Det gjelder enten boken faktisk er ment å bli lest av disse menneskene eller ikke. I begge tilfeller ser man tydelig at anklagernes stemmer har trengt seg så dypt inn i Jean-Jacques at hans ensomme vandringer ikke er så ensomme som han vil ha det til. De fortoner seg heller som en diskusjon med det samfunnet han sier han ikke lenger vil forholde seg til.

En lignende situasjon har man i Sauermugg, selv om den ikke er så eksplisitt, og selv om Sauermugg jo er en romankarakter og ingen forfatter. Sauermugg er historien om en mann som vil isolere seg for å være seg selv nok. Men resultatet er at han i sin isolasjon ikke får den anerkjennelsen han trenger. Han blir invadert av de kreftene han ville stenge ute, og han blir dratt ned i et sort hull hvor han må redegjøre og forsvare seg overfor et samfunn og en Gud som har tatt bolig i Sauermuggs indre.

"Jeg liker meg her"

For den som har lest litt Sæterbakken, er det umulig å ikke legge merke til karakterenes psykiske og fysiske isolasjon. Alle hovedkarakterene er låst inne i seg selv, mange av dem har også en sterk, fysisk dragning mot trange rom. Tydeligst er det i Siamesisk (1997), hvor den mannlige hovedpersonen har låst seg inne på et lite toalett. Men det er også synlig i fjorårets bok Selvbeherskelse og naturligvis i årets roman. Fascinasjonen for denne typen isolasjon finnes til og med i Sæterbakkens artikler. I et essay om Per Inge Bjørlos installasjon Indre Rom V - Målet (gjengitt i Estetisk Salighet 1994) skriver han en liten hyllest til isolasjonen og innestengtheten.

Bjørlos installasjon består av en trang ståltrapp som kun er vid nok for en person. Øverst i trappen er det en smal korridor. Denne ender i et lite rom med gitter i gulvet. Under gitteret er det en lampe som lyser et intenst lys. Som tittelen på verket ironisk antyder har installasjonen ikke noe mål. I dette målløse rommet finner Sæterbakken "En hermetisk essens av alle barndommens drømmer om å bli stengt inne". Det er ikke noe jeg kjenner meg igjen i, men noe Sauermugg utvilsomt ville gjort. "Det iscenesatte ubehaget transformeres og går over i en annen tilstand, et sted eller et punkt mellom klaustrofobi og nytelse," fortsetter Sæterbakken. Og han avslutter essayet med å understreke sin egen dragning mot disse rommene: "Jeg liker meg her".

Det skulle derfor ikke være noen overraskelse at Sæterbakken skriver så innestengte romaner som han gjør. Kanskje vil han også fortsette å skrive om isolasjon, klaustrofobi, nytelse og barndommens selvdestruktive drømmer. Og det ville være fint, for jeg har etter hvert begynt å like Sæterbakkens ståsted. På sitt beste makter han å mane fram sterke poetiske bilder som brenner seg inn i hukommelsen. Mindre vellykket er en del av karakterenes teoretiske refleksjoner. Det gjelder spesielt Sauermugg som er en langt bedre dikter enn han er filosof.

Bjørlos installasjon har et intenst innestengt lys, og kan derfor sammenlignes med et sort hull, som jo verken er et hull eller sort. Det er en stjerne som på sine gamle dager har fått for stor masse i forhold til energi. Resultatet er at tyngdekraften velter innover mot stjernen. Det sorte hullet fanger absolutt alt, til og med lyset. Og det er jo noe lignende som gjelder for Sauermugg: "Det sorte hullet er en pøl, en pøl skapt av alt man har følt trang til å glemme," sier han (s. 122). Restene av livet hans veier så tungt at alt han tenker bøyes ned og inn i det. Og i dette hullet er det "som man ser sin egen person framfor seg som i en drøm og prøver å advare ham," sier han samme sted.

En fysikkprofessor fortalte meg en gang at hvis det skulle være mulig å stå på et sort hull og se rett fram, ville man se sitt eget bakhode. Lyset bøyes nemlig rundt og kommer tilbake. Kanskje dette er Sauermugg (og Sæterbakkens hele romanunivers for den saks skyld) i et bitte lite, innestengt nøtteskall?