Jeg består av litteratur

En kort skisse av Franz Kafkas (1883–1924) biografi kunne se slik ut:

Livet til den jødiske forsikringsmannen og forfatteren Franz Kafka fra Praha varte i 40 år og 11 måneder. Av disse utgjorde skole og universitetsutdannelse 16 år og 6 1/2 måned, den yrkesaktive delen 14 år og 8 1/2 måned. 39 år gammel ble Kafka førtidspensjonert. Han døde av strupehodetuberkulose på et sanatorium ved Wien.

Bortsett fra reiser til det tyske riket – sjelden lenger enn en helg – tilbrakte Kafka rundt 45 dager i utlandet. Han var i Berlin, München, Zürich, Paris, Milano, Venezia, Verona, Wien og Budapest. Han var til sammen tre ganger ved havet: Nordsjøen, Østersjøen og Adriaterhavet. Dessuten opplevde han en verdenskrig.
Franz Kafka ble aldri gift. Han var forlovet tre ganger: To ganger med kontoristen Felice Bauer fra Berlin, en gang med sekretæren Julie Wohryzek fra Praha. Han hadde antagelig et forhold til ytterligere fire kvinner, dessuten seksuelle kontakter til prostituerte. Han bodde sammen med en kvinne (Dora Diamant) i nesten seks måneder. Han fikk ingen barn.

Som forfatter etterlot Franz Kafka seg rundt førti ferdige prosatekster, ni av dem kan man – hvis man ikke definerer genren altfor snevert – kalle fortellinger: «Dommen», «Fyrbøteren», «Forvandlingen», «I straffekolonien», «En beretning for et akademi», «Første bekymring», «En liten kvinne», «En sultekunstner og Josefine, sangerinnen eller musefolket». I den kritiske utgaven av Kafkas verk utgjør de ferdige tekstene rundt 350 sider.

Utover det etterlot Franz Kafka seg rundt 3 400 sider dagbokopptegnelser og litterære fragmenter, derunder tre ufullendte romaner. Ifølge hans testamente, som var adressert til vennen Max Brod, skulle alle disse manuskriptene tilintetgjøres; et uvisst, men betydelig antall manuskripthefter ødela han selv. Brod fulgte imidlertid ikke Kafkas instruks, men offentliggjorde de etterlatte papirene han hadde tilgang til. Også de rundt 1 500 brevene som er igjen etter Kafka, ble publisert så å si i sin helhet.

Med denne «lille biografien» innleder Reiner Stach (f. 1951) sin nye Kafkabiografi: Die Jahre der Entscheidungen (Avgjørelsenes år).¹ I en atten siders innledning diskuterer Stach hvordan han vil ta steget fra den lille biografiske skissen over i den foreliggende, nærmere 700 siders biografien. Stach ser det som sin oppgave å forklare hvordan det ut fra Kafkas bevissthet om at «alt gir ham noe å tenke på», kunne oppstå et litterært verk som «gav alle noe å tenke på». For å besvare dette spørsmålet vil Stach undersøke omfanget av Kafkas sosiale livsverden, eller det han kaller «den horisontale dimensjonen». Samtidig understreker han at «rikdommen i Kafkas eksistens i det alt vesentlige (utfoldet seg) i det psykiske, i det usynlige, i en vertikal dimensjon som tilsynelatende ikke har noe med det sosiale landskapet å gjøre og likevel gjennomtrenger det overalt». Men, skriver Stach: «Sannheten kommer ikke ovenfra, som inspirasjon eller nåde; og den kommer heller ikke fra verdens rikdommer, fra sanselig erfaring, arbeid eller menneskelig deltagelse; sann litteratur kommer ene og alene fra dypet, og det som ikke har sine røtter i dypet, er uttenkt, er 'konstruksjon'.» Stach vil ned i dette dypet, ned i Kafkas avgrunner, og samtidig vil han «gi avkall på å utbrodere de tomme omrissene: Det er belegg for alle enkeltheter,» skriver han, «også de umiddelbart anskuelige prosesser; ingenting er funnet opp».

I tyskspråklige medier har mottakelsen av Stachs biografi vært ambivalent. Men én ting har det stort sett vært enighet om: Stach har ikke klart å leve opp til sitt ideal om å holde seg unna fiksjonen. Imidlertid har nettopp dette i flere anmeldelser blitt fremholdt som biografiens store styrke. Den omtales som en biografisk roman, nettopp fordi den med stor innlevelse «fyller tomrommene mellom dokumentene fra Kafkas hånd, meddelelser fra venner, familie og samtidige».² Biografen roses for måten han utfyller «timer som ikke er fastholdt i noen journaler, uttalelser som ikke ble satt ned på papiret, tanker, reaksjoner og følelser som aldri ble uttalt».³

Andre anmeldere ser på det romanaktige ved biografien som dens avgjørende svakhet, fordi biografiens form brukes for å forvandle Kafka til en romanhelt, ved at det fiktive blikket innenfra tar over for blikket utenfra. «Reiner Stach drømmer om å oppvurdere biografien til kunstform. Koketteriet med den biografiske romanen kommer ikke til å bringe ham nærmere dette målet.»⁴ Stach skriver selv i innledningen at han som biograf har «en drøm, en utopi om å oppleve hvordan det som var ble opplevd av dem som var tilstede. Hvordan det var å være Franz Kafka. Han vet at det er umulig. (…) Men å kaste et forgjengelig blikk på det, et langt blikk, ja kanskje, det må være mulig».

Dette blikket har blitt over 600 tekstsider langt, og det blir ikke kastet på Franz Kafkas liv i sin helhet, men bare på «avgjørelsenes år», på perioden fra 1910 til 1915. Etter sigende skal Stachs biografi etterhvert kompletteres med ytterligere to bind, ett om Kafkas barndoms- og ungdomsår og ett om den siste tiårsperioden. For den «store» biografien om Franz Kafka eksisterer ifølge Stach ennå ikke. Det er den han har tatt mål av seg til å skrive. Merkelig da at han innledningsvis ser seg nødt til å avfeie det meste av Kafka-forskningen som «spekulasjon uten røtter i virkeligheten» eller som «akademiske pliktøvelser». Slike generaliseringer henger dårlig sammen med biografens uttalelse om at «empati er (hans) trylleformel». Eller: «Kafka lærer oss beskjedenhet. Den som forsøker seg på ham, må regne med å spille fallitt.» Men selv om Stach altså er seg bevisst at han ikke kan lykkes – i det minste ikke fullt ut – kunne han ha kommet adskillig bedre fra det hvis han ikke hadde hatt en utpreget hang til melodramatikk, spesielt mot slutten av mange kapitler. I det siste avsnittet i kapitlet Der Antrag (Frieriet), tar han for eksempel utgangspunkt i en muntlig meddelelse fra Felice Bauers søster til en tredjeperson: «En gang – vi vet ikke når det skjedde, men det kan meget godt ha vært høsten 1913 – slo Felice hodet mot kjøkkenbordet. 'Hva skal jeg gjøre med Franz?' ropte hun pinefullt. Man ville ikke hatt noe svar i dag heller.»

I forordet argumenterer Stach for hvorfor han har begrenset seg til de fem årene fra 1910 til 15: Ny dokumentasjon om tiden frem til 1910 vil først foreligge når Kafkas venn Max Brods dagbøker og brev vil bli frigitt i nær fremtid. I 1910 begynner Kafkas dagbøker. Høsten 1912 opplevde Kafka sitt indre litterære gjennombrudd med fortellingen «Dommen», han skrev også «Forvandlingen», arbeidet med romanen Mannen som forsvant (Amerika) og ferdigstilte det første kapittelet «Fyrbøteren» som selvstendig fortelling. Høsten 1914 hadde han en lignende produktiv fase hvor han skrev «I straffekolonien» i tillegg til at han arbeidet både med Prosessen og med Mannen som forsvant. Og sist, men ikke minst stammer hovedtyngden av Kafkas brev til Felice fra disse årene. Brevene fra Felice skal Kafka ha brent.

Kafka-forskeren Sander L. Gilman skriver i en panegyrisk anmeldelse av Stachs bok: «Hvis man bare legger frem nok materiale, vil verket begynne å lyse.»⁵ Etter min mening er Stachs biografi et eksempel på det motsatte. Det er dens hovedanliggende å vise sammenhengen mellom Kafkas forhold til Felice og tilblivelsen av Kafkas verk fra 1912 til 1915, men fortellingen om forholdet mellom Franz og Felice utgjør hele fem hundre sider, fordi Stach fortaper seg i den horisontale dimensjonen, i de politiske og samfunnsmessige hendelser i samtiden og Kafkas forhold til familie, venner, arbeidsplass etc. Et sosialt landskap som innbefatter beskrivelser av Felices familie i Berlin, Balkankrigen 1912–13, kongresser i Wien, første verdenskrig, flyktningestrømmen østfra til Praha osv. hører selvfølgelig hjemme i en Kafka-biografi, men det gjennomtrenges altfor sjelden av den vertikale dimensjonen – av dykkene ned i Kafkas psyke – som Stach legger så stor vekt på i forordet.

Imidlertid er nettopp systematiseringen av Kafkas brev til Felice og deres sammenheng med tilblivelsen av Kafkas tekster, også biografiens styrke. For det er når Felice entrer scenen på side 96, og Kafka intetanende møter henne hjemme i leiligheten til Max Brods foreldre, at Stachs entusiasme og empati – til tross for irriterende fiksjonsbruk – smitter over på meg som leser. Det er etter å ha lest beskrivelsen av dette møtet, sammenhengen mellom spenningen som bygget seg opp i Kafka i de fem ukene frem til han skrev det første brevet til Felice og «forløsningen» to dager senere, om natten fra 22. til 23. september 1912, da Kafka skrev fortellingen «Dommen» i ett fra 10 om kvelden til 6 om morgenen, «den gangen såret (gikk) opp for første gang i en lang natt …», at jeg tar frem «Dommen» og leser den på nytt, og likeledes griper til Kafkas dagbøker og brev i original.

Stach beskriver hvordan «Dommen», som «kom ut av meg som en regelrett fødsel dekket av skitt og slim», førte til at Kafka la listen for en vellykket tekst enda høyere enn før. «Bare slik kan det skrives, bare i en slik sammenheng, med en slik fullstendig åpning av kropp og sjel,» skriver Kafka i dagboken. Han forkastet de 200 sidene av romanfragmentet Mannen som forsvant og begynte på nytt. I løpet av noen få netter var første kapittel, «Fyrbøteren», ferdig. «Kafka i ekstase,» skrev Max Brod i sin dagbok. At «Dommen» hadde forbindelse med Felice, sto klart for Kafka. Han skrev til henne og kalte den «din fortelling». Men han skrev også i dagboken: «Konsekvenser av «Dommen» i mitt tilfelle. Ad omveier kan jeg takke henne for historien. Men Georg (hovedpersonen) går til grunne på grunn av bruden.»

Utover høsten fortsatte arbeidet med Mannen som forsvant, men i midten av november måtte han legge det bort. En ny fortelling var i emning: «Forvandlingen», som han skrev ferdig på knappe tre uker. Mannen som forsvant klarte han aldri å avslutte. Det samme skulle gjenta seg to år senere med Prosessen (hvis tilblivelse også har direkte sammenheng med forholdet til Felice)⁶ og ytterligere åtte år senere med Slottet. Stach spør hvorfor. Var det Kafkas estetiske ideal dette ufullendte, fragmentariske, var det nettopp det som kunne gi uttrykk for det kaotiske i tiden, for angstens tidsalder, som man gjerne forbinder med Kafka. Nei, snarere tvert imot. Stach beskriver at det Kafka beundret hos andre og etterstrebet i sin egen skriving var at verket måtte være fullkomment formalt avrundet, uansett tekstens lengde. En litterær tekst skulle utvikle seg organisk ut fra sin fiksjonale og billedlige kim, «slutten skulle allerede være innbefattet i begynnelsen». Kafkas tekster måtte, skriver Stach, være «uten vilkårlige ord og vendinger, implanterte tilfeldigheter, overflødige eller distraherende detaljer og lignende urenheter». Da han seks uker etter å ha avbrutt arbeidet med Mannen som forsvant, vurderte teksten på ny, fant han at bare «Fyrbøteren» «kommer fra en indre sannhet», resten av de 350 sidene var skrevet «i en erindring om en stor, men absolutt fraværende følelse og må derfor forkastes».

Det som manglet hos Kafka, skriver Stach, var ikke innfall, men fortsettelser. Det er det ikke vanskelig å skrive under på. Både dagbøkene og de etterlatte skriftene vrimler av begynnelser, av et utall tekster som aldri ble ferdige. «Jeg har ingen litterær interesse,» skrev Kafka til Felice, «jeg består av litteratur, jeg er ingenting annet og kan ikke være noe annet».