Irr! Grønt! Bek! Mørkt!

Bak det, om ikke irrgrønne, så i hvert fall knallgrønne omslaget til Embrik i høyere oppløsning, skrevet av Olav Fangel (f. 1995) fra Asker, kommer den dårlige romanen først til orde: «Vi begynner med Embrik», heter første kapittel, før brødteksten straks vil stille spørsmål og diskutere: «Men hvorfor egentlig han? Hvorfor ikke begynne med Clara, Johanne eller Jens? Eller kanskje heller dette: begynne med Isac, en ung gutt med en fin I i starten?»

Som ingen ville sagt i denne romanen: mon det. Én ting er at en åpning som dette tydelig signaliserer at fortellerens krumspring kommer til å telle tyngre enn karakteren og handlingen i romanen vi skal lese. En kan elske slike distanserende grep – like selvundergravende som de er selvbevisste – eller la være. Litteraturens hus har nå engang mange rom. Verre er det at leseren kan få inntrykk av at nettopp Embrik er tilfeldig valgt. Romanen kunne handlet om hvem som helst, om Jens eller Clement eller Clara, noe som aktualiserer spørsmålet enhver leser som plukker opp en ny bok nødvendigvis må stille seg: Hvorfor skal jeg gidde å lese dette, og ikke noe annet? Hvorfor lese om akkurat Embrik, når selv ikke forfatteren virker overbevist om at han er en roman verdt?

Ja, hva er det med Embrik, egentlig? Han gjør sannelig ikke mye ut av seg, og fremstår mer som en representant for en generasjon i en roman som vil si noe om internett og hva det gjør med oss, hvilket igjen betyr ensomhet, isolasjon og nesten-radikalisering, i en verden der alle erfaringer og relasjoner er medierte, og nummenheten rår.

Syndefallet inntreffer tidlig. Det er sommerferie, bladene «henger tørre som cornflakes på trærne», Embrik er på dette tidspunktet nettopp ferdig med fjerde trinn på barneskolen og familien hans er av typen som foretrekker å slappe av hjemme i blokkleiligheten på Bjerke fremfor å dra på ferie til utlandet: «Vi skal nyte den norske sommeren, og ikke gjøre en dritt. Ingen er vel flinkere enn oss til det, å ikke gjøre en dritt, sier pappaen. Bare være inne og slappe av. Se på tv. Spise is.» Og sånn går nu dagan, helt til Embrik og hans to år eldre søster og forbilde, Isabell, begynner å kjede seg og åpner Google Chrome, der de først finner folk som kler seg ut som Angry Birds, før Isabell foreslår at de skal «søke på knull», noe som fører dem til Marvel-skurken Knull, hvorpå de reviderer søket til «knulle», deretter «knulle» og «retard», og gjerne også «pirat» eller «rompe» og så har vi det gående.

I Erlend Loes Naiv. Super (1996) var slike nettsøk et komisk-ironisk, generasjonsdefinerende element, en frigjørende gest som mer enn noe ristet av seg sekstiåtternes selvhøytidelige politiske visjoner i bytte mot tøys og tull, bankebrett og jenter som lignet på Alanis Morissette.

Men hos Fangel, født året før Naiv. Super kom ut, er det som om bildene som dukker opp på skjermen straks koloniserer den spinkle guttekroppen og sprer sitt isnende mørke i ham. Snart googler bror og søster seg frem til henrettelser, og lille Embrik lærer seg å se forskjell på ekte mord og filmmord. Det er den sommeren han går fra å være «en glad gutt som fniser mye og rødmer» til en «mindre glad gutt som rødmer og ser ned i bakken». Ingen forstår hvorfor.

Eller, rettere, leseren forstår det aller meste, for diagnosen er ikke akkurat subtil, men foreldre, lærere og omsorgspersoner gjør det ikke, og derfor forsvinner de også ut av soga etter de innledende romansidene og etterlater seg en fattigere, mer nærsynt roman. Igjen står den mindre glade gutten og rødmer og ser ned i bakken. Han er blitt et kasus, et traumatisert offer for sin gjennommedierte tid.

Omslagsteksten presenterer Embrik i høyere oppløsning som «en fortelling om barn som ser, men ikke selv blir sett», men en kan innvende at romanen selv ikke er spesielt opptatt av å se de mange ulike relasjonene – skole, foreldre, jevnaldrende og så videre – som en fyr som Embrik uunngåelig må forholde seg til. Når han et stykke ut i romanen begynner på «Drammen Folkehøgskole», møter han nøyaktig to personer, «Alv» og «gutten», og selv om jeg ikke har nært kjennskap til flere folkehøgskoler enn den jeg selv arbeider ved, virker det underlig at Fangel er så lite interessert i å utforske en mer kompleks sosial dynamikk, der lærere og unge voksne som skal forsøke å bo, spise og virke sammen for første gang, kontinuerlig får kjenne på egne og andres grenser, på godt og vondt. Sagt annerledes: Problemet i denne romanen er ikke graden av oppløsning, men snarere utsnittet Fangel presenterer oss for. For mange kompliserende og nyanserende faktorer er skåret vekk til at romanen gjør skikkelig inntrykk. Utsnittet gir romanen et skjær av påstand, men Internett-som-traume er en spinkel knagg å henge en roman på i 2024. Den løsner og faller til jorden, som tenner i en drøm.

Den gode romanen i Embrik i høyere oppløsning kommer til syne hver gang Fangel i stedet utforsker hvordan vennskap og kjærlighet formes og medieres av felles referanser innen film og andre medier, og hvor trøblete det kan bli når slike referanser ikke lenger strekker til og man mangler språk for det man føler.

Romanen følger Embrik gjennom fire viktige «faser», som fanger inn definerende relasjoner i hans unge liv, måter han blir til på i møte med andre mennesker. Først er det forholdet mellom Embrik og storesøster Isabell, mediert via spill og utforskninger av internett, som skildres, deretter vennskapet mellom atten år gamle Embrik og den fire år yngre Defne, som bonder over behind the scenes-materialet til Sopranos og begynner å lage film sammen. I den tredje fasen er vår mann på folkehøgskole og trekkes mellom nevnte Alv, en eldre, «alternativ» kvinne som tar rollen som Embriks mentor, og «gutten». De to representerer ulike, men like selvsentrerte estetikker: hun vil ha ham til å omfavne og leve ut sin egen, indre jente, «Emily», mens hun filmer ham. Han vil ha med Embrik på å lage maskuline, apokalypse-svermeriske actionfilmer med greenscreen. I den fjerde fasen, etter året på folkehøgskolen, står Embrik i fare for å trekkes inn i den stadig mer isolerte «guttens» YouTube-drevne, solipsistiske voldsideologi.

Særlig i de to første delene, som virker langt mer personlige og nysgjerrige enn de to siste, er boken i slekt med den sterkeste scenekunstforestillingen jeg har sett i nyere tid, Zachary Oberzans mesterverk Your Brother. Remember?, som dokumenterer hvordan et intenst forhold til Jean-Claude Van Dammes karateopus Kickboxer (1989) medierer relasjonen mellom to brødre, Zack og Gator, over tid. Da de var tenåringer, spilte de inn egne versjoner av favorittscenene sine fra filmen. 20 år senere har Gator vært på kjøret og i fengsel, og brødrene forsøker å gjenskape de samme scenene på nytt, kanskje fordi den felles kjærligheten til denne filmen og disse innspillingene er den eneste måten de fortsatt kan uttrykke gjensidig kjærlighet på, etter at det meste har falt fra hverandre, psykisk og fysisk. Det medierte og kunstige tilbyr brødrene et språk de ellers ikke har tilgang til, der de kan uttrykke følelser de ellers vanskelig kan vedkjenne seg, og til og med forsterke dem. Your Brother. Remember? er inderlig og rørende, mens Embrik i høyere oppløsning vil være konseptuell og distansert, men det er i partiene der de to verkene overlapper hverandre at Fangel skinner sterkest som forfatter. Det er også her et generasjonsperspektiv, som skiller seg like sterkt fra Solstad som fra Loe, kommer til syne.

Det finnes episoder i romanen som sitter som spikret, som når Isabell helt i starten løfter lillebroren sin over rekkverket i blokka på Bjerke, etter at han har slettet den beste bilen hennes i spillet Rider 4:

Om jeg slipper nå, så dør du, sier Isabell og rister litt i broren sin.
Om jeg dør, kan du få tingene mine, sier Embrik og kniper øynene sammen.

I partier som dette blir Embrik i høyere oppløsning levende. Replikkene er sitrende gode og Fangel får vist frem det sceniske talentet sitt. Følelsen av å lese kronikk i romanform, en tese som skal illustreres og analyseres gjennom et distansert og kontrollert litterært språk, fordunster helt: dette er sett og hørt, ikke tenkt og fordøyd.

Aller best er den andre «fasen» av romanen, der atten år gamle Embrik og fjortenåringen Defne finner hverandre gjennom en felles lidenskap for film og tv, og famlende forsøker å forløse hverandres talent som støttespillere for hverandres filmer. Her fanger Fangel presist inn den gjensidige begeistringen som oppstår når to mennesker med sære interesser endelig finner hverandre og kan nerde fritt. Det blir først vanskelig da Embrik blir selvbevisst og skjønner at det kanskje ikke passer seg for en atten år gammel gutt å ha et så nært forhold til en fjorten år gammel jente, og begynner å fantasere om å være en fjorten år gammel jente, han også – noe som jo ville gjort relasjonen enklere, sett utenfra. Men da han tabber seg ut ved å dele disse tankene, oppfatter hun ham som creepy, og det hele er over.

Men før katastrofen oppstår det ikke sjelden magi, og i samtalene og ikke minst samspillet mellom Defne og Embrik ligger kimen til den romanen jeg tror Fangel har ønsket å skrive, og dels også har skrevet. I et parti reflekterer den skremmende bråmodne Defne rundt lydmannen med mikrofonbom som er synlig i en av scenene i Apokalypse nå, selv om «ingen legger merke til ham, fordi filmen er så spennende i forgrunnen at alle ser på den». På sitt beste klarer Embrik i høyere oppløsning noe av det samme: Jeg blir så oppslukt av det som skjer mellom karakterene at jeg glemmer å se etter konstruksjonen i teksten. Det er først da romanen virker i meg.