Imperiet slås tilbake

Runa Skjeldals debutroman Eleonora visste verken hvordan den skulle begynne eller slutte, men den stilte modige, relevante spørsmål underveis og var trolig den mest litterært interessante førsteboka jeg leste i 2021. Romanen følger et ungt par, franskstudenten Ella og sykepleieren Audun, fra nær og fjærlett tosomhet inn i en krise utløst av en voldtekt Ella blir utsatt for på en fest, en hendelse som kommer mellom dem og uunngåelig driver dem fra hverandre. Etter overgrepet er ikke lenger den trygge sexen paret har hatt nok for Ella, som forteller Audun at hun fantaserer om at han skal ta henne slik overgriperen, Maja, gjorde – «Du tar deg til rette, uten å spørre, fordi du må ha meg» – noe som sender ham ut i en brottsjø av lyst og bekymring. Når de prøver å sette prosjektet ut i livet, kjenner hun straks at han ikke er til stede, «begjæret hans er som et innlært sitat», mens hun på sin side kjenner at «dette alltid har ligget latent i meg, som et imperium»:

Jeg fører hånda hans mot halsen min, og ber ham kvele. Han gjør det og jeg får pustevansker før lyskildens kraft svekkes. Han mister intensitet og driv, har bare glimtvise lysgnister, løsner grepet om halsen. Jeg ønsker meg en ubehersket, vellystig handling. Rommets fire vegger av pust skal fylles med skrik og stønn, langvarige pinsler. Men han er nybarbert, glatt barnehud, jobber som sykepleier. Han vet hvordan det er å lappe menneskehud sammen, han vil ikke rive meg opp, ikke plukke meg fra hverandre, lem for lem, mage, skalle, svelg.

På sitt beste oppholdt Eleonora seg i dette farlige, umulige landskapet med en enestående vilje til å konfrontere tabuer, forventninger og paradokser i et presist og sanselig språk. Men romanen klarte aldri helt å svare på spørsmålene den stilte. For selvsagt har Ella gitt Audun en oppgave han ikke kan løse – «Det var ikke det at jeg ikke likte det, men jeg har ikke lyst til å like dette», betror han henne etterpå. Men hva Ella skulle gjøre med seg selv og sitt imperium når denne innsikten ikke lenger bare lå latent i henne, hadde ikke Skjeldal noe språk for i 2021.

Er hun nærmere nå, i roman nummer to? Vel, både ja og nei. Kalk og fuktig jord kan si mer om det den vil si noe om enn det debuten kunne, og si det bedre, men noe av konfrontasjonsviljen og det eksistensielle trøkket fra Eleonora mangler, og mer er henvist til det uutsigeliges svalende skygger.

Kalk og fuktig sol åpner geografisk der forgjengeren sluttet, i Avignon i Frankrike, dit Ella dro for å oppsøke ungdomsforelskelsen Leon. I årets roman møter vi Anja, midt i tjueåra, som etter et års opphold i Perugia i Italia nå arbeider som kjøkkensjef på en restaurant i Avignon, der hun har blitt kjæreste med dessertkokken Gösta, som drømmer om å bli forfatter.

Også her er Skjeldal mer opptatt av hvordan noe tar slutt enn av hvordan det begynner: Idet romanen åpner, er den «ettermiddagsbrennende» solen på vei ned, og før romanen er over, er det slutt mellom Gösta og Anja. Også her har noe skjedd med den kvinnelige hovedpersonen, nærmere bestemt i Perugia, der hun bodde hos en voksen kvinne, Bianca, og sønnen hennes, Enzo, en tilværelse vi får korte glimt fra i form av gamle e-poster fra Anja til bestekompisen Martin. Man aner også at det som skjedde var av uønsket og seksuell natur, og at det involverer en kvinne, den vakre og mystiske Cosima. Men da Gösta spør Anja om hva hun opplevde i Italia som hun ikke forteller, svarer hun «enklest mulig, at det var godt å dra derfra», og heller ikke fortelleren kommer den sensasjonslystne leseren til unnsetning.

Heller ikke Eleonora var altfor opptatt av selve hendelsen som sendte hovedpersonen ut i krise. Men der Ella kjente et imperium vokse frem i henne, et rop i seg som hun ikke fant svar på i verden, sliter Anja aller mest med å være til stede, og forstå hvem og hva hun vil være. Romanen etablerer Avignon som stedet der den store renessansedikteren Petrarca for første gang så sin Laura, den unge kvinnen han skrev de berømte kjærlighetssonettene sine til, og det gjentas ofte at også Anja er en muse, for Gösta, en tvilsom ære. Moren til Gösta klager over at hennes tidligere ektemann reduserte henne til nettopp det, «en muse, en kloakk». For leseren (og kanskje til og med for Gösta) er det mer enn åpenbart at Anja, kjøkkensjefen, er langt mer talentfull enn ham, dessertkokken, også litterært sett. Så hvorfor lar hun ham spille hovedrollen? Hvorfor tar hun ikke plass?

Svaret antydes gjennom flere allusjoner. Tidlig introduseres en av de mest berømte fortellingene fra Ovids Metamorfoser, om Ekko og Narkissos, som motiv og intertekst – hvem av dem som er narsissisten, får man knapt nok poeng for å gjette seg frem til. Men Skjeldal passer på å få med også en annen versjon av myten, som ikke er med hos Ovid, der Ekko rives i filler etter at hun har flyktet fra guden Pan, som vil voldta henne: «Slitt i småbiter blei Ekko spredd over hele jorda. Stemmen skulle for alltid gjenta andres siste ord.» Et annet gjennomgående motiv, nattergalen, peker i samme retning: Hos Ovid er det Filomela som blir forvandlet til nattergal etter at hun har avslørt kong Terevs’ voldtekt av henne. Han skjærer ut tungen hennes så hun ikke skal sladre, men hun vever et bilde av udåden.

Og mot slutten av romanen, etter at hun har forstått at Gösta har vært på vei bort fra henne en stund, setter Anja selv ord på tilstanden sin: «Jeg blir jo sint, men jeg har jo lyst til å bli sint i situasjonen, ikke bare som ekko.» Kalk og fuktig sol er full av ekko, repetisjoner og Britney Spears-imitatorer, men søker stadig etter noe autentisk og fritt.  Anja befinner seg i en slags skinntilværelse der hun ikke helt er til stede som subjekt, men tar til takke med å speile nykkene og behovene til en kjæreste som aldri egentlig ser eller elsker henne. I en sår passasje går det opp for henne at hun er «en parentes i Göstas liv. En dag ville jeg bare være kjæresten i Frankrike, barna hans ville ikke spørre om meg, for dem ville det være ubetydelig at han hadde elska ei annen enn hun som ville være deres mor».

Romanmessig er det største problemet med Kalk og fuktig sol at den, i likhet med sin hovedperson, aldri helt tør å slippe løs imperiet som man aner at vokser frem i dypet. Runa Skjeldal har et presist og billedrikt språk, men litt for ofte lar hun det her ta overhånd, slik at en bataljon av sanseinntrykk og ytre registreringer kommer i veien for det jeg egentlig er interessert i, nemlig Anja selv og hennes kamp for å finne ut hvem og hva hun vil være.

Når Gösta og Anja går på kafé, får vi vite hva det lukter (bakverk og nybrygga kaffe), hva som ligger på disken (croissanter, pain au chocolat, muffins og cookies), hva som befinner seg i avkjølingsskapet (brus og små hvitvins- og rosévinsflasker), at baristaens vinterkåpe ligger slengt over en høy krakk ved siden av skapet, at lampene i taket er henta fra et teater, og at espressomaskinen er sølvblank og nypussa – alt før scenen er i gang. Et annet sted i teksten er Anja på badet, og vi får høre om formen på speilet, materialene tannbørsten er laget av, linsevæsken ved siden av håndsåpa, konkylien på hylla i dusjen, den fulle skittentøyskurven, røret fra vaskemaskina, svartmuggen i hjørnet ved doen og dorullene med hjertemønster i bideet.

Er kanskje dette Skjeldals måte å vise oss en Anja som er «slitt i småbiter» og «spredd over hele jorda» på? En Anja som er dømt til å speile og gjenta alt rundt seg, men som ikke har noen egen stemme? Stadig får en inntrykk av at det er noe i Anja som er falt bort, et slags sentrum som kan holde subjektet og sanseinntrykkene samlet. Men for den desorienterte leseren blir det – særlig i første halvdel av romanen – vanskelig å hekte seg på, å skjønne hva slags fortelling Skjeldal har villet skrive, hva det er vi leser, hvorfor akkurat dette er med, og ikke noe annet. At unge Gösta heller ikke slår en som noen utpreget interessant ung mann, selv om han åpenbart gjerne vil være det, gjør det heller ikke lett å engasjere seg i hva som vil skje med dette unge kjæresteparet. Det er Anja jeg er nysgjerrig på, men det er som om hun ikke helt har rukket å bli nysgjerrig nok på seg selv ennå. Det er et prinsipielt og absolutt skille mellom en ufokusert hovedperson og en ufokusert roman, men i den grad de spredte, ytre registreringene speiler Anjas bevissthet, smitter det retningsløse ved henne over på leseropplevelsen. Skjeldal står i fare for å miste flere lesere enn hun vinner.

Og det er synd, for på de fleste måter er Kalk og fuktig sol et tydelig skritt fremover i det jeg spår at på sikt kan bli stående igjen som et av norsk samtidslitteraturs viktigste unge forfatterskap. Anjas skinntilværelse åpner også for en rik utforskning av flyktige erfaringer, innsikter og gleder,  og Skjeldal skriver fortsatt bedre sexscener – både ubeherskede og vellystige – enn de fleste norske forfattere jeg vet om.

Aller best er Kalk og fuktig sol i de øyeblikkene der Anja liksom selv tar vareopptelling i sjela si, som når hun og Gösta er i operaen for å se Rigoletto, der moren hans, Esther, synger rollen som Maddalena, og Anja betrakter henne og reflekterer over hva hun har som kvinnen på scenen, i sentrum for publikums oppmerksomhet, aldri kan få:

Bare jeg i denne salen visste hvordan Göstas kropp kjentes mot huden når han rykka til rett før han sovna, bare jeg visste at han alltid holdt pusten når han knytta skoa, og ofte kremta før han tok telefonen, jeg visste at han brukte lilla munnskyllevann, og jeg visste hvordan stemmen hørtes ut når han nærma seg orgasmen, jag kommer, både som spørsmål og konstatering, STAR WARS-T-­skjorta han sov i, hadde vært mi, og pusten hans i nakken var varm om morgenen, bare jeg visste at han alltid lot den siste slurken stå igjen og bli kald i kaffekoppen. Men jeg visste ikke hva han blei sint av, eller hvordan han så ut når han gråt.

Hvis Runa Skjeldal tar med seg mer av denne steile og stridige selvbevisstheten inn i sin neste roman, kan hun fort risikere å bli allemannseie.