Imot impotensen

Amerikanske Becca Rothfeld er doktorgradsstipendiat i filosofi ved Harvard, redaktør for litteraturmagasinet The Point, fast kritiker i Washington Post, og har store, runde briller. Grunnen til at jeg nevner det, er en barnslig sammenligning som kommer i neste avsnitt. Denne måneden utga hun sin første bok, essaysamlingen All Things Are Too Small, men hun har fått vel så mye oppmerksomhet for det Reddit kaller en «brutal takedown» av landskvinnen Lauren Oylers essaysamling No Judgment, utgitt et par uker tidligere. Rothfeld nedsabler den fryktede og mer kjente kritikeren Oyler med setninger av typen «All of the fruit that Oyler picks is so low-hanging that she would do better to leave it rotting on the ground.» Sammen med en tilsvarende kritisk anmeldelse i Bookforum, skrevet av Ann Manov, har hun utløst Twitter-storm: folk delvis fryder seg over at nådeløse Oyler får smake sin egen medisin, delvis anklager Manov og Rothfeld for å ha suspekte motiver for kritikken sin. Som misunnelse.

Becca Rothfeld. Foto: Macmillan Publishers

I sitt eget nyhetsbrev, sendt ut 11. april, påpeker Rothfeld at det må være lov for kvinner å kritisere hverandre uten å bli anklaget for misunnelse. Menn har gjort det samme til alle tider! At to kvinner lanserer essaysamling samtidig, dessuten på samme forlag, har lokket for eksempel den britiske avisen The Telegraph til å anmelde utgivelsene samlet (etter en innledning som halvveis unnskylder at anmelderen har latt seg friste til nettopp det). Dessverre er det å sette Rothfeld og Oyler opp mot hverandre en ganske festlig syssel. Ikke fordi de er to kvinner, men fordi det så tydelig lukter av Nerdenes Hevn når bebrillede Rothfeld triumferer over cool girl-Oyler, som bor i Berlin og er snappy på Twitter. For er ikke Rothfelds analyser både presise og velskrevne, mens Oylers tøffhet lett kan plukkes fra hverandre til ingenting? Det synes i alle fall The Telegraph. 

Rothfeld og Oyler er forøvrig enige om mange ting, som at fragmentariske romaner er blodfattige og at Sally Rooney skriver dårlige bøker. All Things Are Too Small vil i det hele tatt det blodfattige til livs, i livet som i litteraturen. I mangel på politisk likhet har vi tredd et likhetsideal over kulturen, påstår Rothfeld. Boka har undertittelen Essays in Praise of Excess og peker på ulike ting som er for små: måten vi skriver bøker, måten vi har sex på («Under patriarchy […] we cannot access our true sexual preferences»), måten vi forholder oss til gjenstandene rundt oss. For små til hva? Til å romme våre menneskelige lengsler. Å forsøke å demokratisere kunsten, eller kjærligheten, er ikke en rasjonell løsning på at vi ikke har klart å skape et egalitært samfunn.

I essayet «More is more» sammenligner hun en viss type fragmentarisk samtidsroman – eksemplifisert av blant annet My Year of Rest and Relaxation av Otessa Moshfegh, The New Me av Halle Butler og Dept. of Speculation av Jenny Offill – med ryddeguruen Marie Kondo og hennes epigoner, som forsøker å gjøre livet lettere ved å minske vekten av tingene vi eier. Ryddemanien som har preget de siste to tiårene, bygger på en tanke om å skille mellom hva vi trenger og hva vi ønsker, og at svært få ting kan regnes til den første kategorien. Men Rothfeld er ikke interessert i et liv eller litteratur som begrenser seg til det aller mest nødvendige. Hun foreslår at det er alt rotet vi akkumulerer i løpet av livet – venner, frykter, nips – som gir oss sjel. Det samme gjelder kunsten: «The aesthetic resides in excess and aimlessness, in wants that spill far beyond the narrow bounds of need.» Den fragmentariske romanen, derimot, er «divested of all extravagance» og dermed «an artwork from which the art has been removed, a body drained of all its blood and carnality». Akkurat det kan man stille seg skeptisk til.

Kapitlet «Having a cake and eating it too» graver i impulsen til å gjøre noe med skjønnheten, når man kommer over den, enten det er i form av kunst eller mennesker. Impulsen er en form for impotens: Det er ingenting vi kan gjøre. Vi kan legge armene rundt et menneske, men vi kan ikke røre skjønnheten i seg selv, skriver hun. Vi vil fortære den, bli ett med den, og dermed blir spising et forsøk på å få utløp for impulsen. Men vi kan ikke spise skjønnhet. Hun siterer den franske filosofen Simone Weil (1909–43), som skrev at all umoralsk oppførsel er forsøk på å spise det vi burde nøye oss med å se på, litt som Eva med eplet. Hun leser Weils egen sult – som til slutt tok livet av henne – ikke bare som en protesthandling, men som et forsøk på å gi seg hen til skjønnheten ved å la den fortære en. En annen, nylig utgitt essaysamling av en ung amerikansk kvinne vier også plass til Weils sult, men med en langt mindre romantisk innfallsvinkel: I Dead Weight. Essays on Hunger and Harm lufter Emmeline Clein teorien at Weil ganske enkelt var spiseforstyrra. Rothfelds insistering på at det i stedet handler om skjønnhetstørst, er ikke nødvendigvis mer sannsynlig, men den er langt mindre deprimerende, og kan følgelig være verdt å holde fast i. 

En gjennomgående appetitt på å ville nå helt inn til det innerste i det og den hun elsker, antyder at noe står på spill i Rothfelds tekster. Hva som står på spill, blir tydelig i essayet om mindfulness, et konsept hun ble gjort kjent med etter at hun forsøkte å ta livet av seg i sitt første år på universitetet. «Wherever you go, you could leave» er blant bokas rikeste tekster, og følger mindfulness-bevegelsens oppblomstring i vestlig kultur, fra ideen om at kroppslige plager kan fikses med tankens kraft først oppsto, på 1800-tallet, til 1900-tallets appropriering og deretter strategiske differensiering fra tradisjonell meditasjonspraksis i buddhismen og hinduismen. Måten hun plukker fra hverandre mindfulness-litteraturens besatthet av å ikke tenke eller dømme, er underholdende. Hun setter dette opp mot å gå på kino, en aktivitet hun derimot fant oppløftende etter selvmordsforsøket: «Moviegoing revived me by removing me from the Here and Now and thrusting me into Then and Somewhere Else, but the chronically mindful must resign themselves to relinquishing reminders that escape is possible.» Det er også forfriskende når hun påpeker at negative følelser som sinne og hat ikke bare har verdi, men kan romme egen type glede. Og, som hun etter hvert konkluderer, å ha et standpunkt, et selv, det er ikke noe man oppnår fra mindfulnessens tanketomme, alpine utkikkspunkt. 

Det er som om Rothfeld vil vise at livet er verd å leve. Iblant vil hun det litt mye, og glir over i formanende vendinger: «[...] until we ascend to the celestial restaurant, I recommend bingeing to bursting», skriver hun, med det jeg antar er all konsumpsjon – åndelig, erotisk, fødevarebasert –  i tankene: «If it is never enough, try to love that about it. Try to savor the slivers of salvation hidden in all that hideous hunger.» Det klinger av selvhjelpsbøkene hun ellers har så lite til overs for.

I et like overfladisk innfall som fellesanmeldelsen til The Telegraph var det omslaget som fikk meg til å stoppe opp ved All Things Are Too Small. Bak illusjonen av opprevet papir gløtter Hieronymus Bosch’ The Garden of Earthly Delights frem. En reproduksjon av maleriet fra 1400-tallet hang tilfeldigvis på veggen i huset jeg vokste opp i, og jeg har tilbrakt timevis med å stirre som forhekset på alle pirrende detaljer. Rikdommen i både estetisk uttrykk og livsførselen maleriet fremstiller, har satt seg i meg, som en billedgjøring av det hemningsløse man uten kjemisk stimuli bare har tilgang til i to tilstander: i drømme og i erotikken. Det er denne tilstanden, opplever jeg, Rothfeld vil til bunns i. Hun nærmer seg den fra alle vinkler hun kan komme på, gjennom film, litteratur, mennesker, men ikke – i motsetning til Oyler, som gjerne skriver om ecstasy, og i tråd med nerde-narrativet mitt – gjennom kjemisk stimuli. Alt i alt formidler All Things Are Too Small et velskrevet, velargumentert håp for en verden der rot ikke må ryddes og negative tanker ikke må skyfles videre uten å få feste i hjernemassen. Der kunst og skjønnhet betyr noe, selv om hva det betyr, ikke er kvantifiserbart.