I den dype tidens labyrint

Drøyt en tredjedel inn i Øyvind Vågnes’ dekonstruerte slektskrønike Ei verd utan hestar møter vi Torjus Knudson (1838–84), stamfaren som kjempet på nordstatenes side under den amerikanske borgerkrigen, for siste gang. Han befinner seg i Andersonville som krigsfange, kameratene hans dør en etter en, og han er sikker på at hans dager er talte. Men på dødsleiet forteller en av disse kameratene, Thomson, at han har bestukket en av sørstatssoldatene, en navnløs vossing¹, med ei klokke, mot at han skal hjelpe Torjus å rømme fra leiren med en bunke fotografier av falne soldaters kjærester og koner som Thomson har tatt ansvar for å returnere til de pårørende. Torjus legger seg inntil den døende mannen for å dele varme, og da han våkner, befinner han seg ute på en åpen plass ved siden av Thomsons lik, som om han selv var blant de døde. Det er der vossingen tar kontakt, og fører ham ut av leiren:

Vi kjem til ein bekk vi må vasse over, føtene mine isnar i det kalde vatnet, og så, på den andre sida, slakkar han endeleg på farten. Det tek nokre minutt før eg hentar meg inn, eg er heilt utmatta, og det er då, medan vi går der langs den vesle elva, at han seier, heilt lågt: Nesten som å gå langs Vosso.

Selv om Torjus stritter imot alt han kan, for dette er en fiende som bare hjelper ham mot betaling, klarer han ikke la være å kjenne på hvordan denne fortrolige henvendelsen – påkallelsen av minnet om en elv i deres felles hjemtrakter – liksom åpner noe i ham, gjør det virkelige uvirkelig og det uvirkelige virkelig:

Det er mitt mål han talar på, som om det skulle vere ein av mine eigne som går rett framom, som om det var nett Vosso vi gjekk langs, i ei verd som finst rett ved sida av denne, men som ikkje finst, likevel.

Når vossingen til slutt trygler ham om å snakke til ham på det språket og den dialekten de to har til felles, er det eneste Torjus klarer å svare «Måtte Gud halde si hand over oss», ord som kanskje ikke engang er hans egne, men som siterer den døde Thomson, i hvis sted Torjus nå befinner seg. Selv denne tilsynelatende oppriktige bønnen kan altså leses som en avvergende gest, et sitat Torjus gjemmer seg bak for å slippe å åpne seg for fiendens menneskelighet, for å slippe å ta innover seg hvor like de to motstanderne er, hvor tilfeldig det er at de har havnet på hver sin side av frontlinjene. Samtidig er Torjus’ bønn også en erkjennelse av å ha kommet til kort, av at forstanden ikke strekker til i møte med kompleksiteten virkeligheten stiller ham overfor, der «nothing is, but what is not», for å sitere Macbeth.

På sitt beste åpner Vågnes’ roman nettopp slike rom også i leseren, rom der det fremmede og det velkjente smelter sammen til nye perspektiver, øyeblikk der skillelinjene mellom det som finnes og ikke finnes, identiteter og verdener som er og ikke er, bryter sammen; der kategoriene vi bruker for å orientere oss i verden, kollapser, som for å gjøre plass til nye tanker, nye syn.  

Ei verd utan hestar åpner i Las Vegas under atomprøvesprengningene i 1957 og slutter på et eldresenter i Albuquerque i 2039. Innen den tid har den vært innom Njårdhallen, Vietnam og Paris, samt en fremtidig begravelse på Finse, foruten den allerede nevnte borgerkrigen og dens moderne rekonstruksjoner. Gjennom en mosaikk av mindre, ikke-kronologisk fortalte episoder, utforsker romanen det den omtaler som «djup tid», der tilfeldigheter og kortsiktige avgjørelser får uforutsigbare historiske konsekvenser.

Romanen forsøker å sirkle inn hvordan en nordmanns spontane valg, å emigrere til USA og verve seg til hæren under den amerikanske borgerkrigen, får ringvirkninger i generasjonene som følger, på tvers av kontinentene. Den gjør dette gjennom et mangfold av perspektiver og stemmer som ikke kunne eksistert uten hverandre, men som bare unntaksvis oppnår en form for fortrolighet. I hovedsak følger vi tre hovedpersoner i tillegg til gamle Torjus. Det er oldebarnet Torjus Knudsen, religionshistorikeren som ender som begravelsesagent og som finner ut at han har en datter han ikke har visst om. Det er Susan, Torjus’ datter etter et kort forhold til en amerikansk kvinne. Og det er Susans datter, Chloe, som har en økoterrorist til far, og som er sint på moren sin for at hun aldri har fått treffe ham. Alle lengter de etter forsoning. Alle er de fanget i sine egne labyrinter, uten tilgang til noe overordnet fugleperspektiv. Symptomatisk nok er gamle Torjus Knudson den eneste som snakker om «Gud» i denne romanen.

Kartleggingen av Torjus Knudsons mangslungne virkningshistorie i et 200 års perspektiv peker også mot et større eksistensielt spørsmål, knyttet til de siste tiårenes forsøk på å lagre radioaktivt avfall med en nedbrytningstid på 10 000 år, på presumptivt trygge måter. Hvor sikre kan vi være på at noe uforutsett ikke vil skje innenfor en slik tidshorisont? Hvor mye kompleksitet må vi kunne håndtere om vi skal unngå en sivilisasjonsutslettende katastrofe? Leseren av Ei verd utan hestar kan ikke unngå å ta slike ubehagelige, svimlende spørsmål innover seg. 

De dristige komposisjonsmessige valgene Vågnes tar, får andre og mindre heldige konsekvenser for leseropplevelsen. Den fragmenterte strukturen, der leseren hele tiden slynges mellom tider, steder og stadig nye bevisstheter, som alle konsekvent formidles i første person presens, gjør at mye av fortellingen går med til etableringer av tid, sted, situasjon og person. Og selv om over 60 av de 300 romansidene er satt av til ulike former for kapitteloverskrifter og blanksider som åpenbart sikter mot å holde de ulike verdenene tydelig fra hverandre, tar det gjerne minst en side eller to før leseren kommer godt nok inn i fortellingen til å slutte å lure på hvem «jeg» viser til denne gang. Dermed blir det også vanskelig å leve seg inn i fortellingen. Leseren ser i stedet mot forfatteren, som har strukturert det hele, i håp om å skjønne hvorfor vi er akkurat her, akkurat nå.

Ikke for det. Vågnes’ prosa er presis, sanselig og fleksibel nok til å beskrive hver av de mange karakterenes virkelighet på hovedsakelig overbevisende måter, og leseren er aldri i tvil om at forfatteren er glad i dem, alle sammen. Alle kaver de rundt i en stri strøm av misforståelser og feiltolkninger, slik man gjerne gjør i moderne romaner eller, for den saks skyld, i livet. Men ingen av dem står igjen som fullt formede romankarakterer, slike som sitter i når man legger fra seg boka.

Hva er det som mangler? Tankene går til Syvert Løyning fra Karl Ove Knausgårds foreløpig siste roman Ulvene fra evighetens skog, også han en begravelsesagent som finner ut at han har en slektning han ikke har visst om i et annet land. Syvert er en stusselig figur i en roman som vil utforske overskridende perspektiver. Men nettopp fordi Knausgård velger å forplikte seg på hverdagen hans gjennom over 400 sider, med alt det innebærer av fotballtreninger, fiskeblokk-trekking og arbeidshverdag i dress med dårlig snitt på begravelsesbyrået, får leseren også tid til å kjenne på savnet i Syverts liv, slik at scenene der han prøver å gjenforenes med den russiske søsteren sin, mot slutten av romanen, blir minst like smertefulle for leseren som for Syvert selv.

Til sammenligning trekker Vågnes’ springende, mosaikkaktige struktur Ei verd utan hestar i retning av det cerebrale og didaktiske. Den blir en roman som kanskje mest av alt er ute etter å illustrere og diskutere en presserende problemstilling, noe den for så vidt også lykkes med. Men utover enkelte passasjer, som den der Torjus Knudson plutselig må ta inn over seg hvordan elven han går langs kanskje viser til «ei verd som finst rett ved sida av denne, men som ikkje finst, likevel», mangler den noe av den emosjonelle punchen som en mer tradisjonell roman, strukturert rundt de umiddelbare konsekvensene av mer eller mindre veloverveide ord og handlinger, utført av mennesker med begrenset selvinnsikt og like begrensede tidshorisonter, kan håpe å oppnå.