Hvordan si noe om seg selv?

Noen sa navnet mitt og jeg var en slags gutt
så varm at jeg måtte kle av meg på overkroppen
på et offentlig sted: Jeg husker det, for jeg hadde
på meg en grønn skjorte
Den var blå, med cumulusskyer
drivende i horisonten.
(…)

Disse verselinjene kan man lese på første side i Espen Stuelands tredje og nyeste diktsamling. Å si om seg selv starter i en fortidsform der brokker av minner blir forsøkt formulert i fragmenterte og ufullstendige setninger. Dette første diktet, «Gjenskinnet begir seg ut på en reise», sirkler famlende inn motiver og toner som på ulike måter og i ulike sammenhenger går igjen utover i samlingen. Jeg tenker på forholdet mellom jeget og verden, mellom jeget og hendelser fra fortiden, mellom jeget og «hun», mellom den reflekterende rekonstruksjonen og den umiddelbare sansningen. Etter å ha tilbrakt mye tid med denne diktsamlingen, sitter jeg igjen med en underlig følelse av at den ikke slipper taket i meg. Diktene er ikke så lette å bli klok på – de lar seg ikke alltid forstå, men det skjer noe der forståelsen stanser; et tankesprang, en assosiasjon, en forbindelse, en følelse, et bilde, et gløtt.

Hvordan si noe om seg selv

Å si om seg selv – tittelen på samlingen varsler et selvbiografisk og nærmest bekjennende snitt; en eksplisitt åpning mot livet bak pennen; en bestemt utsigelsesmodus. Men – i sin ufullstendige form skulle man tro at tittelen også problematiserer vilkårene for å kunne si noe om seg selv, både i poesien som sjanger og i et samfunn som vårt, der personfokuseringen som kjent er blitt et ganske alminnelig fenomen. Nå skal man riktignok være forsiktig med å trekke de helt store forbindelsene mellom diktsjangeren og de mer tabloide formatene, men man kan lure på hvilke dører en slik tittel åpner – en infinitivsetning uten slutt – og hvilke grep som benyttes for å møte og utfordre de føringene som ligger i tittelordene.

I flere henseende følges forventningen om det personlige opp: Med utgangspunkt i tittelen kan samlingen forstås som nettopp en selvbiografi i diktform. Gjennomgående fungerer jeget som et slags filter mot verden. Betraktninger, opplevelser, erfaringer, følelser – alt siles gjennom en dels reflekterende og dels sansende jeg-instans. Slik lever den øyeblikksbaserte følelsen side om side med filosofiske og intellektuelle resonnementer. Språklig og tematisk skaper dette et stort register å spille på. Denne spennvidden reflekteres også i det formelle og kompositoriske: Diktenes oppsett pendler fra det helt tradisjonelle og «venstremargsorienterte» («På måfå», «Hva er det som beskrives») til den formelle oppløsning («Kjærlighet er også») og videre til lengre taleflommer som strekker seg over flere sider og likevel bare utgjør en eller to strofer («I utakt», «Eksistensminimum»).

Kontrapunkt: gjenskinn og samklang

Komposisjonen i samlingen minner meg om kontrapunkt-prinsippet i musikken: Jeget og den subjektive refleksjonen rundt ulike fasetter av virkeligheten fremstår som en slags hovedmelodi, og til denne settes ulike «undermelodier» i form av avstikkere og assosiative digresjoner. Slik skapes et rom der flere melodier klinger samtidig. Særlig er assosiasjonsrikdommen iøynefallende; til tider på grensen til det kryptiske, av og til ubegripelig og hinsides gjenkjennelse, men sjelden fullstendig umotivert. Det vil si: Ved første øyekast kan den springende assosiasjonsflommen synes ubegrunnet og tilfeldig, men ved nærmere gjennomlesning vil man se at flere av assosiasjonene inngår i et større mønster der de ulike bildene danner intrikate forbindelser med hverandre, og slik bidrar til å utvide bildenes betydningsbunn og opprinnelige konnotasjonsfelt. Det settes aldri punktum for en tanke eller et bilde; snarere blir de hengende, og som leser vet man aldri når og i hvilke sammenhenger de kan dukke opp igjen. De er i stadig bevegelse gjennom samlingen. Slik går de fire første strofene i diktet «Uholdbart i lengden å ikke bli hørt»:

hun sier at det ikke er dette hun vil og stikker
og det er uforståelig sett fra alle tenkelige perspektiver

men jeg kan ikke svare, siden du spør og heller vil vite
om det er like uforståelig som for 8-åringen

når han får høre
om egyptiske sarkofager

og mumier som gikk i oppløsning først i det øyeblikket
gravrøvere brøt seg inn i de lufttette kamrene

Diktet beveger seg fra en privat og personlig hendelse, trolig et kjærlighetsforhold på randen av oppløsning, til egypternes gravkamre – et sprang både i motiv og tid – men overgangen motiveres av det å ikke forstå. Slik jeg-personen i diktet ikke forstår hvorfor han blir forlatt, slik fremstår de egyptiske sarkofagene og mumiene som uforståelige for en 8-åring. Men dette assosiasjonsspranget reiser også videre utover i samlingen: I «Kjærlighet er også» opprettes det igjen en forbindelse mellom mumier i oppløsning og den ulykkelige kjærligheten. Her ser man i tillegg en formell dekomponering som forsterker den mentale følelsen av oppløsning. Samtidig gjøres kjærlighetssorgen eksplisitt med de tre siste versene: «Gjett hvem / som drakk alle under bordet / av kjærlighetssorg».

Lignende eksempler finnes det flere av. «Separate Dråper» fanger i fem strofer inn separate og enkeltstående bilder: det urovekkende ultralydbildet hos jordmoren, karussens overlevelsesevne i en bunnfrosset innsjø, gutten som ligger våken «i frykt for at [faren] sovner med røyken i hånden», guttene som sykler og leker med kamera, jeget som tar inn på et hotell med et eldgammelt overrislingsanlegg bestående av jernholdig vann som potensielt kunne gjøre større skade enn selve vannet: «Som om en foss tok inn for natten / som om den vasket ut jorden alt skulle vende tilbake til». Likevel utfyller bildene hverandre og inngår i en større sammenheng. De separate dråpene viser oss bilder og øyeblikk fra en virkelighet, fra et liv; diktet beveger seg fra ultralydbildet og det ufødte barnet via overlevelsesevnen og oppveksten til livets slutt og «jorden alt skulle vende tilbake til». Disse dråpene og øyeblikkene utgjør på et vis livet; de er dråpene som fyller havet – er de ikke? Denne forestillingen antydes igjen, nærmest som et ekko, i «Tre Separate Foreteelser» – på det formelle så vel som det semantiske plan:

En regndråpe bar fram forslag om opprettelsen av nye verdenshav

En regndråpe bar fram forslag om opprettelsen av nye verdenshav

En regndråpe bar fram forslag om opprettelsen av nye verdenshav

Slik virker flere av diktene utfyllende og betydningsberikende i forhold til hverandre, selv om ingen av diktene i Å si om seg selv lar seg tolke i en entydig retning. Diktene henger ofte helt eller delvis sammen fordi jeg-stemmen fungerer som et slags felles referansepunkt som bildene, konstruksjonene og assosiasjonene kan føres tilbake til. Jeget skaper forbindelsene; jeget konstruerer verden – både gjennom sine mentale forestillinger og sitt språklige register.

Å se seg selv fra et punkt utenfor

I sitt møte med verden er Å si om seg selv søkende. Den er granskende og vurderende. Noen ganger famlende og usikker, andre ganger kritisk og uredd. Jeg opplever dette forholdet til samfunnet og omverden – jegets plass og rolle i omgivelsene – som et gjennomgangstema i samlingen. Stuelands poesi holder ikke dagliglivet på en armlengdes avstand; den skånes ikke fra offentligheten, politikken, hverdagen eller «trivielle detaljer». Snarere konfronteres poesien og språket med verden, og omvendt: Verden konfronteres med poesien og språket. For, som diktet med samme navn som førsteverset sier: «Ord er konfrontasjon / Jeg søker om adgang, men har bare sanser ad hoc // og for en kort stund av gangen, ingenting vedblir». Flere av diktene fremstår som forsøk på å møte og fange den samfunnsmessige utviklingen og individets plass i denne med det poetiske språket, med de redskapene dikteren har for hånden. I dette møtet fremprovoseres en rekke spørsmål knyttet til virkeligheten og den enkeltes anskueliggjøring av virkeligheten. Hvordan og med hvilke hjelpemidler konstruerer man en virkelighet? Samlingen skisserer flere virkeligheter, flere verdensoppfatninger. I «Neste Empiri» kan man lese om mannen som har fått en kasse med bøker fra et arveoppgjør, deriblant en Rettskrivningsordbok fra 1974:

Han drar til postkontoret
for å sjekke om postnumrene stadig er gyldige
Han trenger en ordbok som kan forklare hvilken verden

han befinner seg i og én som kan fortelle hvilken
som har gått til grunne, hvilken hastighet det skjer med

Om man taler et språk mens det skjer
eller hva det er som har tatt over

I «Framgangsmåten» får vi høre om Nikolaus fra Kues, Nikolaus Cusanus, som:

med ett fattet hvordan verden hang sammen:
coincidentia oppositorum
Alt eksisterende lever ved å være krysningspunkt
for to motsetninger
(…)
Han hevdet at jorden var rund og snudde seg om sin egen akse
Antakelser og observasjoner som andre ble berømmet for

Og i «Dra, ingensteds fra» om jeg-personen som må:

(…) svare for
om jeg setter sammen ord til et freakshow, projeksjoner
kannibalisme, symbolske frastøtninger, fordommer
om ikke beskrivelsene forsøker å utmale
virkeligheten bak bildet snarere
enn bildet, som om beskrivelsen
(maleriet, og beskrivelsen av maleriet)
var enda en form for utnyttelse. (…)

I sin bredde og i sitt mangfold, innholdsmessig så vel som formelt, reflekterer diktene i Å si om seg selv en sammensatt og uensartet virkelighet. På sett og vis problematiseres også de ulike oppfatningene av virkeligheten – for hva er mest virkelig: bildet eller virkeligheten bak bildet, diktet eller virkeligheten bak diktet? Slik bærer de forskjellige fremgangsmåtene ofte i seg et metaelement, som i ulik grad gjøres eksplisitt. Hvilken rolle spiller språket, diktningen og poesien i konstruksjonen av virkeligheten? Hvor mye styres av hvordan vi setter sammen ordene – hvilke ord vi konfronterer verden med? Lar virkeligheten seg i det hele tatt fange med poesiens språk?

Jeg opplever at denne pendlingen mellom private og personlige erfaringer og de mer offentlige og samfunnsmessige perspektivene skaper flytende grenser mellom det dikteriske jeget og omgivelsene. Det er ikke så enkelt å sette vanntette skott og klare grenser mellom individet og samfunnet – snarere understrekes det til gagns at mennesket er et sosialt og samfunnsmessig vesen. Derfor vil forsøket på å si noe om seg selv alltid åpne andre dører. I boka står det: «mennesket, en del av verdensaltet / som selv rommer altet / et mikrokosmos (parvus mundus)». Mennesket – et mikrokosmos, en verden for seg selv, men likevel en avspeiling av universet, av verdensaltet, av makrokosmos.

Mentalitetens geografi

I forlengelsen av dette vil man derfor ofte se at flere av diktene er konstruert slik at geografiske forhold og mentale sinnstilstander stadig gjenspeiler hverandre, at det mentale landskapet finner sin klangbunn i omgivelsene. Klarest ser man kanskje dette i diktene som handler om kjærlighet. Noen av disse diktene virker rastløse og drivende, andre forsiktige og speidende, letende. Ofte virker de «humørsyke», ja til tider endog værsyke. I de første versene i «All erfaring tilsier», diktet som avslutter samlingen, erklæres det: «Jeg skriver ekstatisk om kjærligheten på formiddagen / og nærmest uten håp / om samme tema om kvelden». Kjærligheten og erotikken knyttes til alt fra døgnets kretsløp til sprutende geysirer, kalde kahytter, poesi («Jeg trenger poesi slik jeg trenger deg den jeg elsker»), mumier i oppløsning, tørrfisk og handlevogner («En Virkedag»):

Bor jeg her?
Kjenner fortsatt sjøgang
som det ene hjulet på en handlevogn som alltid skjener
Slik leter jeg etter deg

Så sprikende og sammensatt er Å si om seg selv – og så god er den at den klarer å samle trådene, ikke bare under en tittel, men i et eget lite univers – et mikrokosmos (parvus mundus). Enkelte vil kanskje påpeke at assosiasjonene og bildene ofte tar for store sprang, at spenningen mellom de ulike leddene blir så stor at forbindelsen mister sin bærekraft. Det spørs imidlertid om ikke det er akkurat dette som er en del av samlingens store styrke: I en ellers så bevisst, refleksjonstung og sindig samling, lar de ekspanderende tankesprangene seg kanskje forstå som et forsøk på å vise fram og demonstrere refleksjonen, spekulasjonen og den tankevirksomheten som poesien faktisk krever av oss. Kanskje dreier mye seg om omtanken: å tenke om igjen – en gang til.