Hinsides skapet

Åsmund H. Eikenes har uttalt at han savnet «historier om homofile menn med andre utfordringer enn å komme ut av skapet», og med sin skjønnlitterære debut Håkon har han tatt saken i egne hender. Kjernen i fortellinger om å komme ut er gjerne hvordan det oppleves å bryte med normen i et samfunn som er organisert rundt heterofile livsløp og drømmer. Med en roman der alle karakterene er homofile menn i 30-årene, har Eikenes skrevet seg ut av historien om homofili som noe annerledes. Dette er en roman som setter skeive liv i sentrum i stedet for å konstruere dem som avvik, samtidig som den omhandler problemstillinger som er særegne for akkurat disse livene. Med Håkon viser Eikenes en verden der det er like lett, og like komplisert, å være homofil mann som det er å være hetero.

I omtalen fra Samlaget presenteres Håkon som en roman om en homofil mann som strever med å finne ut av voksenlivet, samtidig som han vakler mellom tre attraktive, men vidt forskjellige menn – Arve, Stig og Thomas. Spenningen knyttes til hvem av dem som er «den rette». Selv om dette er en korrekt beskrivelse av handlingsforløpet, underkommuniserer forlagsomtalen den sentrale konflikten i boka, nemlig prosessen med å komme seg vekk fra en voldelig og dominerende partner og kampen for å komme seg på beina etterpå.

Ondskapens banalitet

Når romanen begynner, er Håkon i et forhold med Arve, som er både sjalu og kontrollerende, og etter hvert også voldelig. Håkon lengter ut, men er likevel ikke helt klar for å forlate livet de to har sammen. I stedet oppsøker han andre menn gjennom sjekkeapper og på dansegulvet. Det er på denne måten han treffer de to andre mennene historien kretser rundt: Stig, som tilbyr en trygg og stabil havn etter det turbulente forholdet med Arve, og krølltoppen Thomas, som Håkon gjerne vil ha, men ikke helt våger å satse på.

Forholdet mellom Håkon og Arve veksler mellom nærhet og kulde, ømhet og brutalitet. Med veloverveid bruk av meningsladede detaljer viser Eikenes hvordan dagligdagse interaksjoner, slik som en samtale over frokostbordet, blir til en arena der den enes dominans og den andres underkuelse forhandles fram.

«– Hugs at vi har en avtale rett etter jobb i dag.

Eg tygg i same tempo sjølv om pulsen aukar. Det knasar mellom tennene. Eg spør kvar vi skal møtast.

Arve ser opp, så tilbake til avissidene. Eg sluttar å tygge, ventar. Han seier ingenting. Eg svelgjer, prøver om att med litt varme denne gongen.

– Kvar skal vi møtast?»

Skildringen av hvor nedbrytende det er å oppleve vold i nære relasjoner, er tidvis sterk og sår, samtidig er det i noen av disse passasjene at boka faller igjennom. I kontrast til nyansene som kommer fram i det ordløse spillet mellom dem, oppleves noen av replikkene fra Arve som litt banale i sin brutalitet. Det er mulig at dette er tilsiktet, for ondskap er jo ofte, som Hannah Arendt har slått fast, oppsiktsvekkende banalt. Å skildre denne banaliteten er derimot utfordrende, ettersom noe av det som gjør romankarakterer troverdige, nettopp er tegn på kompleksitet og indre konflikt. Arves slemhet er i enkelte passasjer så skamløs og gjennomsiktig at han blir vanskelig å tro på, ikke fordi mennesker som ham ikke finnes, men fordi vi gjerne ønsker å tro at de ikke gjør det.

Uskyld og kåtskap

I tillegg til å bidra til et større mangfold av historier om skeive liv utforsker Håkon også en annen mannsrolle enn den som vanligvis får plass i litteraturen. Ved å fortelle historien til en voksen mann som blir utsatt for vold og seksuelle overgrep fra partneren, fyller Håkon et tomrom i norsk samtidslitteratur. En av vanskelighetene med å skrive om mennesker som blir utsatt for mishandling og vold, er at det lett kan bli til en elendighetshistorie der offeret fremstår som handlingslammet og helgenaktig. Det er ofte morsommere å lese om mennesker som har makt til å gjøre valg og handle feil, som kanskje er noe av årsaken til at det er flere romaner om jævlige menn enn det er om ofrene deres. Begge disse fellene har Eikenes klart å unngå. I stedet for å vise Håkon som et passivt offer er denne karakteren hele tiden et handlende subjekt, og selv underkuelse presenteres som et strategisk, selvbevarende valg i respons til Arves maktbruk. I møte med denne maktbruken kan Håkon fremstå som svak, forsiktig og redd, men også som trassig, viljesterk og impulsiv. Et av hans forsøk på å gjenvinne kontrollen over eget liv leder til møtet med Thomas, som han har flørtet med over en sjekkeapp, en januardag etter jobb. Møtet skildres med en herlig blanding av uskyld og kåtskap.

«Han løftar hovudet mitt varsomt av seg, reiser seg og går ut i gangen. Eg dreg ei hand over ansiktet, reiser meg frå  sofaen. Følgjer etter han inn på badet, er med eitt litt usikker på kva som er intimsona mellom oss. Han ser på meg i spegelen og viser fram det altfor store smilet sitt ein gong til. Eg lurer på kor mykje av pikken min som får plass i munnen hans, håpar at eg får sjansen til å finne det ut seinare.»

Den gledefylte trysten med Thomas gjør inntrykk på Håkon, og flørtingen mellom dem fortsetter på sjarmerende vis gjennom sms-er, speilselfies og dickpicks. Det er ikke tvil om hvem Håkon vil ha, men selvforakt og frykt holder ham tilbake.

På godt og vondt

Romanen er skrevet i et driftig og effektivt nynorsk som veksler mellom dialog, handling og korte avsnitt med introspeksjon. Dette gir historien et fremoverrettet momentum som gjør det enkelt for leseren å la seg engasjere og rive med. Det er også lett å bry seg om Håkon, selv når han gjør valg som ikke gjør ham eller de rundt ham noe godt. Han er ikke alltid en sympatisk karakter, og mye av smerten han påfører seg selv og andre, skyldes at han sliter med å være ærlig, både med de han blir glad i, og med seg selv. Etter at han kommer seg vekk fra Arve, er det altfor lett for Håkon å bli sammen med Stig og la seg forføre av den trygge middelklassedrømmen han representerer, selv om det er åpenbart både for Håkon selv og for leseren at han vil noe annet.

Det ville være for lettvint å si at romanen egentlig handler om det universelle problemet det er å våge å bli seg selv: Selv om det for så vidt er sant, er det likevel betydningsfullt at denne fortellingen formidles gjennom øynene til en homofil mann. Noen av vanskene Håkon har med å være åpen og oppriktig, forsterkes av en kultur som legger til rette for upersonlig, om ikke friksjonsløs, sex, både på godt og vondt. Tilknytningen til skeiv kultur åpner også for andre forholdsstrukturer enn de som er normen i heterofile fortellinger: Det blir ikke tatt for gitt at ethvert forhold leder inn i et monogamt ekteskap, og forskjellige konstellasjoner av åpne, mer eller mindre forpliktende forhold er på menyen. Hvorvidt livene og karakterene er representative, må nesten urbane homofile menn i 30-årene svare på, men fortellingen fremstår som godt rotfestet i skeiv kultur, og det virker tydelig at Eikenes har god kjennskap til miljøet han beskriver.

Likevel hender det at livet til Håkon føles litt tynt, nettopp fordi all handlingen foregår i de romantiske relasjonene han vikler seg inn og ut av. Jobben hans som grafisk designer nevnes så vidt noen få ganger, og han ser ikke ut til å ha noen egne venner, noe som virker påfallende. Dette fraværet kunne godt forklares med isolasjonen som gjerne følger av å ha en kontrollerende partner, men i stedet forblir det ukommentert.

Til tross for øyeblikkene da den faller litt igjennom, er dette en frisk debut som tar for seg tunge og ambisiøse tema. Håkon skildrer den smertefulle veien ut av et nedbrytende forhold på en medrivende og respektfull måte. Dette er ikke historien om hvordan det er å være homofil mann i Norge anno 2019, det er en spesifikk historie om en konkret, skeiv mann. Vi behøver mange flere av dem.