Gode tider for de onde

Tore Renbergs siste bok, En god tid, med undertittelen «erindringer fra fremtiden», er vanskelig å lese. Ikke fordi den innbyr til filosofiske spekulasjoner, og lar lesningen stoppe opp i ren refleksjon. Boken er riktignok full av utsagn som har form av dypsindigheter, blant annet om fenomenet tid. Vi leser f.eks. at «Et liv endres så brått, nettopp fordi menneskene ikke kjenner sin fremtid» og «Hva bringer tiden med seg? Tiden bringer alltid seg selv – og hva er dette «seg selv»? Det er oss». Men dette er påstander som ikke kaller på ettertanke, fordi de befinner seg på språkets overflate – som temmet forundring. Ordene er da heller ikke forfatterens, men fortelleren Tore Renbergs besvergende, ekstatiske tonefall.

Vanskeligheten ligger heller ikke i at teksten introduserer nye og tolkningstunge metaforer og språkbilder. Språket flyter lett og ubesværet, og har en rytme som trekker leseren med seg. Det er riktignok uvanlig gammelmodig, med ord som «Nordmarken», «aftentoalett», «fortryllet», «veninde», «forkjært», o.l. Men så er da også fortelleren født i 1898. Og det inderlige trykket i språket er det ingenting å si på: Teksten er spekket med utrop som «nåh», «åh», «aha» og «oha». Det kan jo sjarmere både gamle og unge lesere.

Hva er det da med teksten som likevel støter leseren vekk? Kan det være noe i konsepsjonen av selve sjangeren? En god tid gir seg ut for å være både en roman «fra den tid som skal komme» og en roman «til minne om den tid som har vært», som det står på tittelbladet. Den illuderer å være skrevet på midten av 1920-tallet, og forteller om hendelser så langt frem i tid som 2085. Fortelleren hengir seg begeistret til visjonen om en ny tid, i teknologiens utopiske språk: «Gass, elektrisitet, radiobølger og herlige dager. Verden har begynt, og aldri vil den stanse». I den nye verden foregår kommunikasjonen i luften og vi beveger oss på rullende gågater, mellom astrodrosjer, svevende hager og himmelkonserter. Vitenskapen har løst «bevegelsens problem» og gjort det mulig for tanken å overskride fysiske begrensninger i tid og rom. Ved hjelp av en liten plate innført i hjernen kan man bevege seg fra England til Australia på noen få minutter. Det har forkortet veien fra tanke til handling til det minimale. Politikken er målrettet, fornuftig og fredelig. De Nye Menneskene, som fortelleren ser konturene av allerede i 1926, vil «fjerne ondskapens beveggrunner» ved «sin kjærlige fremferd og nødvendige utvikling». Vi går en velsignet tid i møte: «Det stunder mot noe godt.»

Så langt fremtiden. Men hva med erindringen, som forfatteren også påberoper seg? I biografien, som følger som en epilog til romanteksten, står det at fortelleren arbeidet som sakfører i Berlin i 1934, meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1938 og flyttet til Berlin i 1944. Han ble altså nazist. Etter krigen ble han internert av russerne og døde av sult i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Tyskland – dette landet som mer enn noe annet land i Europa har vært hjemsøkt av «ondskap» – av kollektive traumer, masseutryddelser og politisk ensretting – er altså det landet fortelleren velger å bosette seg i 1944. Forfatteren har plassert drømmen om en ny tid og erfaringene fra dens sammenbrudd i en og samme fortellerinstans (med samme navn som forfatteren). Og fortelleren er sterkt til stede i teksten. Han henvender seg stadig direkte til leseren: «Så, Kjære Leser: Jeg vil be deg om igjen å betrakte deg selv, og oss», og kommenterer mer enn gjerne handlingen og personene underveis. Det er da også likhetspunkter mellom fortelleren og Johannes Dreyer, som er hovedpersonen i den historien han forteller. Som Dreyer gifter fortelleren seg tysk og besøker Berlin. Alt ligger dermed til rette for å skrive erindringen inn i utopien som ironi, bruddflater i språket eller lignende retoriske grep – noe som kunne gi drømmen om den gode tid en undertekst av et eller annet slag. Nå kan man selvsagt si at det oppstår en blodig ironi når biografiens forteller (som er nazist) holdes opp mot romanens forteller (som er utopist). Men denne ironien opprettholdes ikke i teksten selv. Den bærer heller ingen spor av fortrengninger, ufrivillige erindringer eller for den saks skyld: klarsyn. Selvkonstruksjonen har ingen undertone av selvdestruksjon. Vi forblir i utopiens besyngende språk, uten så mye som et anstrøk av den melankolien som gjerne følger med det euforiske. Derfor griper jeg meg selv i å spørre: Hva er det forfatteren Tore Renberg vil fortelle leseren? Det handler jo tross alt om en tid som er vår egen.

Fortelleren beretter historien om en enkelt mann, Johannes Dreyer, som blir født i Stavanger i mai 1968. Fortelleren presenterer den som en «eksempelhistorie» med hovedpersonen som et «ideelt» menneske. Johannes Dreyer er kjennetegnet av en altomfavnende kjærlighet; den omfatter hele menneskeheten. Men det er før han treffer berlinerinnen Erika Lindner på en benk i Oslo sentrum. Fra den dag av er hans hjerte viet til Den Ene. Og hans kjærlighet blir gjengjeldt. Erika, som tidligere var preget av mangelen på evnen til å feste seg ved én enkelt, får også kjærlighetens nådegave. En god tid handler først og fremst om Johannes og Erika. Det er en kjærlighetsroman.

Fortellingen som forbilledlig eksempel har lange tradisjoner i litteraturhistorien. I mange hundre år var Bibelens og antikkens fortellinger forbilder og rettesnor for det gode liv. Det kunne de være fordi leserne befant seg i en verden som konseptuelt sett var stabil. Det fantes ikke noe nytt, som ikke Gud allerede hadde lagt inn i verden som en mulighet. Derfor gav det mening å si at man kan lære av historien. I vår tid har eksempelsamlinger en mer usikker status. Når noe presenteres under dette navnet, så spør vi uvilkårlig: eksempel på hva? I romanen En god tid får vi ikke noe svar. Tore Renberg har åpenbart hatt stor glede av å skrive i et alderdommelig språk. Kanskje tror han også på Den Store Kjærligheten. Men denne leserens erfaringer av kjærlighet er helt andre enn historien om Johannes og Erika. Kjærligheten åpner sansene for nye erfaringer og dimensjoner ved livet enn de som lar seg fange inn av begeistringens språk. Derfor står vi skuffet tilbake, også her. Hvorfor gir Renberg oss så lite, når han tidligere har vist at han har en mye større register å spille på? Og når boken selv, med det varme, gule omslaget, er så forførende vakker?