Fryktelig forbundet

Hvordan endrer verden seg om vi studerer den via henholdsvis fotografiet, pupillene, berøringen? Om vi ser på den med utgangspunkt i biologien eller kunsten? Hvor går skillet mellom idé og materie, mellom menneske, plante og maskin – eller kanskje riktigere, hvordan er det hele forbundet? Alle disse spørsmålene er betegnende for danske Amalie Smiths forfatterskap og prosjekt. I årets utgivelse Terracotta er det i overgangen mellom liv og materie vi oppholder oss. Hvor går grensene for liv?

Der prosasamlingen Et hjerte i alt hadde sin tvilling i Smiths tidligere verk Marble, er Terracotta på mange vis en fortsettelse av Smiths forrige utgivelse, Thread Ripper. De to første verkene kretset i stor grad rundt statuen, og undersøkte forholdet mellom innhold og overflate: Hvordan kan vi forstå disse enhetene, både abstrakt og sanselig? I Thread Ripper var utgangspunktet veven, noe som resulterte i en bok om forbindelsene mellom tekstiler, planter, hullkort og algoritmer. I vekslingene mellom biologi, kunsthistorie og informatikk utforsket Smith hvorvidt ikke bare mennesker, men også dyr, planter og maskiner kan ha bevissthet.

Spørsmålet om hva som kjennetegner liv, er sentralt også i Terracotta, men her er det leiren som er det formale samlingspunktet. Leiren som tema åpner for å skrive seg inn i menneskets mangetusenårige tradisjon med å formgi leirklumper i eget bilde, for å stille spørsmål om hvorvidt livet oppsto i en slags leirsuppe tilsatt elektrisitet, og videre for å utforske hvilke forutsetninger for liv som finnes innleiret i jordens utforming. Ikke minst minnes vi på hvordan terra cotta, altså brent jord, etymologisk ikke bare viser til et produkt av menneskelig skaperkraft, men også til den totale destruksjonen av jordisk liv som kan bli resultatet av våre herjinger.

LIV OG LEIRE

Formen Smith skriver på er kjent for de som har lest henne tidligere – en vidunderlig blanding av ulike tekstsegmenter. I årets utgivelse er det snakk om «noter, tekster, samtaler»: Verket inneholder notater fra studie- og ferieturer, undersøkelser som skal brukes i kunstutstillinger eller filmintroduksjoner, brev til en nyfødt datter samt samtaler med en geobiolog, en kunsthistoriker og en romforsker. Alt sammen omhandler:

(...) forbindelserne mellem ler og liv. Om menneskers trang til selv at skabe liv, kunstigt og biologisk. Til at formgive og lade sig opløse. Til at genfortælle verden fra begyndelsen.

Smiths gjenfortelling spenner vidt. I boken presenteres de første menneskefigurene vi lagde i leire fra mellom 25 000 til 29 000 år siden, og figurene kobles sammen med ulike kulturers opprinnelsesmyter:

Alle steder, mennesker kom frem, stødte de på ler, som de kunne forme i deres eget billede. Og alle steder fortalte de skabelsesfortællinger om, at verden og mennesker er skabt af lerjord.

Vi skaper, vi blir skapt, vi har forestillinger om skapelsen, hvordan noe går fra å være materie til å være liv, eller hvordan også materien i seg selv kan ha liv. Eller som det står: «Det faktisk magiske. At materien ér levende. At vores forestillingsevne ér virkelig.»

Smith understreker gjennomgående forbindelser heller enn forskjeller. Som når hun spør kunsthistorikeren om det ikke alltid har vært slik at «dem der har skabt figurer, der imiterer kroppe, har haft den våde drøm, at de skulle være levende»? Og ligner ikke så dette på dagens arbeid med kunstig intelligens, våre stadig mer menneskelignende roboter? Også i Et hjerte i alt lurte Smith på om det at vi gir materialet menneskeform, kan:

(…) læses som en radikal solidaritet med materialet. Gennem den overflademæssige formlighed kan vi måske opnå en romlig forståelse af, at vi mennesker også er lavet af materialer. Statuen som et kunstig «missing link» mellem mennesket og mineralerne.

Forsøket på å forbinde liv og materie har nå gått fra marmor til leire, men like ofte som hun ser sammenkoblingene, stiller hun spørsmål ved hvorvidt tankesprangene faktisk går opp. I Terracotta undrer hun seg plutselig over at leirfigurene «vel stadig bygger på en adskillelse af liv og materie? Den døde materie, der gøres aktiv af guddommelig indgriben, suk».

Smith må gripe stadig videre. Dermed dykker hun ned i kunstig intelligens, biologi, kjemi og geologi for å vise hvor vidunderlig, merkverdig og usannsynlig liv og forestillingen om liv er. Smith skriver om kropper, fostre og celler, men også om hvor vanskelig det for eksempel vil være å lage en kunstig biosfære og ta den med til mars. For ikke bare er livet på jorden avhengig av vår plassering i solsystemet og jordens særegne kombinasjon av grunnstoffer og atmosfære, også platetektonikken er nødvendig for at karbonkretsløpet vårt skal fungere slik det gjør for å understøtte liv. Som geobiologen sier: «Jorden er virkelig et særligt sted.»

YTTERSIDE OG INNERSIDE

Som vanlig hos Smith bidrar bokas utforming til det tematiske. Der for eksempel Thread Ripper hadde to ulike teksttråder som ble vevet inn i hverandre, er Terracotta delt i to, hver del starter fra hver sin ytterperm og beveger seg mot bokas midte. Slik imiterer boka cellen, vår forutsetning for å finnes:

(…) det liv, vi kender, er nemlig kun opstået én eneste gang på denne planet, så vidt vi ved. I begyndelsen var livet encellet. En celle er en fold i verden, en yderside der lukker sig og danner en inderside. Ydersiden er det, der berører en omverden. Indersiden er det, der berører det levende selv.

På tross av at boka imiterer cellens lukning, er boka, som cellen, ikke introvert. Som vi har sett, bryter Smith hele tiden ned skillelinjer mellom ulike fagfelt for å lage nye forbindelser, og det samme arbeidet gjør hun innad i språket. Hun leker med etymologien, og vi får være med på hopp fra hvordan «materiale» stammer «fra latin ‘mater’, som betyder mor», til nedbrytningen av ordet «AUTOMATA» i «TAMATA / MATER», og vi kan lese at ordet «automat» beveger seg fra å handle om indre vilje til å handle om maskiner som beveger seg selv. Materiale, mor, automater: I løpet av få setninger drar Smith oss mellom det biologiske, det materielle og det digitale, slik hun også spør om leirfigurer i en tenkt framtid ikke vil være en del av kunsthistorisk, men heller av teknisk museum, som våre første små roboter, som ennå ikke har blitt levende.

De veldige hoppene og informasjonsmengden kunne vært overveldende, eller vært noe man opplevde som et klipp-og-lim fra ulike fagbøker: Kunne vi ikke like gjerne skaffet oss denne informasjonen i stykker og deler? Men det er nettopp her Smith skinner i sin åpenbare fascinasjon for de ulike elementene hun forsøker å se i sammenheng. Hele veien kombinerer hun på elegant og engasjerende vis spørsmål om etymologi, teoretisk-filosofiske observasjoner og hverdagslige tanker slik at alle elementene oppleves som nødvendige, og ikke minst åpnende. Selv om enkelte av bokas intervjuer kanskje er noe vel pedagogiske, løftes de plutselig av overraskende koblinger eller innskytelser. Hvis kunst handler om refortrylling eller underliggjøring for at vi igjen skal få øye på våre omgivelser, er det nettopp i det store materialtilfanget, og hvor godt de ulike trådene er tenkt sammen, at Smith lykkes. Terracotta gir rom for å se enkeltelementene som om det var for første gang, nettopp fordi de har fått en dybde fra sine nabotekster og -tanker.

KUNST OG KI I KLIMAKRISEN

I enda større grad enn Smiths tidligere verk er Terracotta skrevet i en angst over hvordan menneskets ufattelige vilje og evne til å skape liv, linjer og forbindelser kanskje er i ferd med å brenne det hele opp. Forbindelsene som Smith alltid har lagt frem med entusiasme er i dette verket til stadighet betegnet som «fryktelige». For samtidig som terra cotta betegner et materiale vi har brukt til å forme figurer og opprinnelsesmyter, kan begrepet, som nettopp tyder brent jord, jo også henvise til det ødeleggende arbeidet vi nå utfører på jordkloden:

Hvordan forklarer jeg, at den livsform, vi tilhører, handler og lever som guder – vores støvler tager syvmileskridt, vores marker giver usandsynlige udbytter, vores våben bringer død over store afstande, vores arme når til Månen og til Mars og tilbage igen – men at det er selvsamme gudeliv, der giver os kurs mod en global sintring, terra cotta, den brændte Jord, et sted, hvor ikke engang guder kan leve?

Smith er akutt bevisst på hvordan vår væren i verden nettopp kan være slutten ikke bare for vår art, men for livet som sådan. Som mange andre som har tatt dette innover seg, undrer Smith på hvordan vi kan unngå den totale katastrofen, og det er noe befriende i hvordan hun også her løfter blikket. Innenfor humaniora vil vi så gjerne at svaret skal være at kunst og litteratur kan åpne for andre måter å sanse og forstå på enn for eksempel hverdagsliv og tall, at det gir rom til andre skalaer og utsiktspunkt. Selv om dette aspektet også spiller inn hos Smith, vurderer hun om ikke også kunstig intelligens kan være til hjelp. Der det ofte er lett å sette KI og kunst opp som motsatser, som fiender, fortsetter Smith her arbeidet med å kombinere flest mulig innganger og forståelser for å finne svarene:

Kan ikke lade være med at tænke på, om kunstig intelligens og de kollektive elektroniske nervesystemer også kan være en mulighed, måske vores eneste, for klimahandling. Fordi så ekstremt mange mennesker skal omvendes og mobiliseres ekstremt hurtigt. Hele deres verdensbillede skal omskrives. Hvordan kan den online billedcirkulation, vi hver dag bruger tid på, bringe os mere i kontakt med den fysiske virkelighed?

Spørsmålet er hele tiden hvordan vi skal forstå sammenhengene i omgivelsene våre. Det imponerende med Smith er hvordan hun ikke bare leter bakover i historien, i gamle fortellinger eller biologiske forklaringer, men er åpen for å rekalibrere utgangspunktet sitt ved å ta innover seg nye metoder og ståsteder. Slikt blir det original tenkning av.