Fotball og kjærleik i grisgrendte strøk

Kora Sandell, den vesle, forblåste byen si store fotballheltinne, brenn straffen som skulle ha gjort laget hennar til seriemeistrar, og heile byen vender seg mot henne. Til og med den vakre kjærasten hennar, Elie, sviktar, og det til fordel for Kora sin barndomsven, Pedro, som køyrer svinaktig fort i sin splitter nye, raude Porsche.

Som Magnus Martens sin siste film United handlar Ingeborg Arvola sin roman Straffe om det særeigne temaet fotball og kjærleik i grisgrendte strøk. Martens viser i tråd med ein slags borte-bra-men-heime-best filosofi kva som kan skje når dei store drømmane og visjonane blindar ein for lukka i armkroken. Den vesle vestlandstettstaden Martens viser oss er eit ufarleg, noko keisamt, men trygt og venlegsinna univers; heimstaden ein lengta bort frå som viste seg å vera det beste alternativet likevel.

Der Martens nærmast virkar som om han er sponsa av lokalavisa, kastar Arvola eit meir kritisk og problematiserande blikk på individet sitt forhold til det vesle, gjennomsiktige miljøet kor alle latar til å kjenna alle. Martens si trøtte og regntunge vestlandsbygd er reine idyllen samanlikna med dei knugande og til tider nærmast skremmande tettstadforholda Arvola teiknar.

Grupperingane i romanen er nærmast sjablongaktig enkle: I sentrum står Kora Sandell som har hovudfokuset gjennom heile romanen. Ved sida av henne står Elie og Pedro; saman utgjer dei trekandramaet i historia. Rundt desse tre igjen står resten av innbyggjarane i byen, som grunne karikaturar eller komiske typar, men med små glimt av djupn og kompleksitet. Denne massen-mot-individet-konstellasjonen fungerer utruleg godt. Han forsterkar inntrykket av eit fråflyttingstrua samfunn som krampaktig klamrar seg fast til dei livsnødvendige samlingspunkta som held felleskjensla og livsgneisten oppe. Arvola skildrar denne reelle øydeleggingstrusselen som heng over store deler av distrikts-Norge frå fugleperspektiv: «Klasene med hustak og piper som balanserer langs havflata, ser ut til å være på nippet til å falle uti, og ikke så rent få stryker seg over haka, tenker at noen burde gi hele byen en real dytt, tippe stedet ut av tilværelsen.» (Arvola, s. 37) Kora er eit slikt kollektivt samlingspunkt: «Byens stolthet, pleier redaktør Harald å skrive om henne. Vår alles fotballstjerne Kora Sandell, skriver han også.» (s. 13) Ho er eit sterkt pressa individ når heile byen si kollektive sjølvkjensle kvilar på hennar suksess på den grøne matta. Ho mislukkast, og limet truar med å gå i oppløysing: «En brent straffe har klistret seg til veikanter og vindussprosser, og prognosene som anslo at husene og gatene skulle ligge øde og fraflyttet nå, som snegleskall mellom tangvasene, virker ikke motbydelige denne søndagen. Byens kollektive selvtillit ligger druknet i første og beste sølepytt.» (s. 37) Men limet held når det vesle samfunnet opplever at felles fiende og hat styrkar samhaldet vel så godt som felles helt. Kora si nye tilvære som sviken kjærast og mislukka fotballspelar, samt trekantdramaet mellom henne, Pedro og Elie, vert dei nye samlande elementa i byen, og borgarane følgjer utviklinga med same innsikt som lesaren.

Absurd og løye

Arvola teiknar karakterane sine på til tider svert fornøyelege måtar, og det prototypiske småbymiljøet får ein ny og småabsurd vri i hennar penn. Det er eit artig grep når ho gjer den alltid nærværande vinden til ein slags introduserande instans for lesaren. Han fører oss frå det store overblikket og nedover gjennom «de eldre damers kvartal», forbi kjøpesenteret Homosaden mot det som rører seg i dei innerste krokane av byen. Han serverer oss damene i Fruenes Formiddagsaffærer som holder møter på Nellies Kakeri, avisredaktør homo-Harald og alle eksane hans, dei tre Mikkola-ungane og deira utslitne foreldre, dei bøllete «Benglene fra midtre boligfelt», den forfylla Adolf Jerijærvi, senile Gunnersen som leitar etter den avdøde kona si og Nellie på Kakeriet som aldri smiler og som bærer på ein løyndom.

Kakeriet er, som i Cora Sandels Kranes Konditori, byen sitt sentrum for utveksling av nyhende og sladder. I utgangspunktet synest eg allusjonen til Sandel er tydeleg nok i seg sjølv og at Arvola er unødvendig insisterande når ho i tillegg vel å kalla opp hovudpersonen sin etter henne. På den andre sida passar dette godt saman med alt det andre overtydelege og sjablongaktige ved karakterane som ellers irriterte meg ein del i starten: Gull Sivertsen, Margit Swenson og dei andre damene i Fruenes Formiddagsaffærer med Dame Edna i spissen, er så utruleg sladrete og usympatiske, Kora Sandell blir behandla så vanvittig grusomt etter straffebommen (banka opp og valdteken!), og Elie er så overflatisk og sjølvsentrert at det halve kunne vore nok. Men etterkvart vert fleire av pappfigurane meir levande, og kombinasjonen av dei karikerte typane med det til tider absurde, men i bunn og grunn svært realistiske, er når alt kjem til alt det som gir romanen karakter. Arvola gir dei stive og eindimensjonale figurane substans ved å fletta dei inn i små, nærmast parentetiske, fantastiske, såre og groteske historier som ho strør rundt i romanen: Gull Sivertsen, ei av dei småsladrete konene på Kakeriet, sit på gamleheimen og passar på den urolege enkemannen Gunnersen og småfniser fordi ho er ulukkeleg og einsam. Gunnersen sjølv er redd og lei seg fordi ingen vil fortella han kor kona hans er. Han får det for seg at ho sit inni veggen og ropar på han, og riv ned alt panelet i stova. Pedro kjøper seg ny, skrikande raud Porsche for å overdøyva vissa om at han har ein son som treng han. Sjølv den bleikhjarta Dame Edna er redd for å døy og saknar ein mann å koka poteter til.

Arvola syner ein sans for humor som gir sjølv dei meir statist-liknande karakterane eit personleg drag. Familien Mikkola; dei tre borna, foreldra og puddelen er ein del av dette fornøyelege bakteppet. Dei to foreldra kjem seg sjeldan ut av huset grunna tre rabiate born som i sine aktivitetar ofte brukar hunden som rekvisitt. Dei to eldste dissekerer småsporv så den traumatiserte minstemannen må vera heima frå skulen, og hunden gulpar fuglelik på stovegolvet:

Utpå formiddagen kvikner puddelen til, og tisser litt på rekkverket på verandaen før den nærmer seg vannskåla, slafser i seg noen munnfuller med mistenksomme hundeøyne, og deretter snuser den seg omhyggelig i baken. Det er en ganske klok hund, og selv om ingen vet det ennå kommer den aldri mer til å fråtse i døde fugler som den finner bak garasjer. Utpå ettermiddagen er også minsten blitt sitt gamle jeg, og driver hele familien til vanvidd med en god dose oppspart energi. (s. 89)

Familien står utanfor det hysterisk engasjerte fellesskapet som resten av byen er ein del av, fordi dei har meir enn nok med si eiga vesle krigssone: «– Minn meg om at vi aldri, aldri mer skal ha sex, mumler moren. – Vi må steriliseres, repliserer faren. Ute i stua drønner to tunge potteplanter i gulvet. Klokka på kjøkkenet er ikke mer enn kvart over fire.» (s. 117)

«Benglene fra midtre boligfelt» er ei anna slik gruppering av bikarakterar. Dei er aldri ein del av det knugande alle-kjenner-alle-fellesskapet, men kjem innom sentrum i flokk for å laga trøbbel med det heimelaga fyrverkeriet sitt. Dei er den klassiske ansiktslause pøbelgjengen som eksisterer i dei fleste småbymiljø, og som vanskeleg kan rømma frå si tildelte rolle.

Trekantdrama

Arvola seier i eit intervju med Klassekampen, at det som skjer mellom Kora, Elie og Pedro er kjernen i forteljinga. Desse tre går ifølgje henne gjennom ei utvikling i løpet av romanen, og dei er det nærmaste me kjem hovudpersonar av kjøt og blod. Eg synest det er svært stor skilnad på graden av substans i dei tre karakterane. Og eg kan ikkje sjå at Elie forandrar seg noko særleg gjennom historia. For meg blir ho verande, trass i hennar viktige rolle i hovudplottet, ein flat og enkel figur. Ho er den forfengelege og småfrekke jenta som ingen kjem heilt inn på. Ho stel kaker frå små born og betalar sjeldan for dei ho et på Kakeriet hos Nellie. Ho får mareritt av makrell i tomat, og er så oppslukande vakker at ho kan hypnotisera hundar berre ved å stirra på dei. Alt dette gjer henne sjølvsagt mystisk og løyndomsfull, og skapar forventningar om uutforska djup. Det blir gjort forsøk på å forklara hennar kyniske haldningar og ugjennomtrengelege overflate gjennom ein hard barndom. Elie si bestemor fortel Kora at foreldra til den vakre jenta lot henne som barn ligge svolten og forsømt i ei kommodeskuff, og at dette har gjort henne kjenslemessig avstumpa. Den blinde bestemora fekk augene øydelagd på barnet sine spisse ribbein då ho skulle redda henne frå det stusselege kommodeskufftilværet. Denne absurde forklaringa plasserer Elie som eit slags sentrum, eller utspring for Arvola sine bisarre og absurde påfunn. Eg synest det er morosamt og underfundig, og ein av dei kvalitetane eg verkeleg likar ved romanen, men ståande aleine er det ikkje nok til å gjera Elie til ein levande karakter. Dette gjer også den sorga Kora opplever når Elie forlet henne mindre truverdig; dei to tilhøyrer på eit vis to ulike univers, og det er uforståeleg at den forflata Elie kan ha så stor innverknad på den mykje meir samansette og realistiske Kora.

Pedro frå Korea er rånaren i byen, der han suser rundt i sin nye, påtrengande raude Porsche. Det er knyta spenning til karakteren hans mellom anna fordi det kjem fram at han og Kora hadde eit nært venskap som brått tok slutt. Pedro kjenner Kora si fortid betre enn nokon, og alt tyder på at deira felles barske og utilnærmelege framtoning har same utspring. Utan å røpa for mykje vil eg hevda at historiene frå Pedro og Kora sin barndom skrik høgare om merksemd enn forholdet mellom Kora og Elie.

Slik eg ser det er det Kora det heile handlar om; Kora i forhold til dei andre. Alle auga er retta mot henne, i kjærleik og beundring eller i hat og avsky: Ho er midt i siktet. Og Arvola skildrar det heile med mykje humor, svart og burlesk, men heile tida kombinert med eit bakanforliggande alvor og ei rørande medkjensle med sine karakterar.

Etter tapet på fotballbana, og tapet av Elie, stenger Kora seg inne i leilegheita for å drukna sorgene sine i øl og kvitt brød med sjokoladepålegg. Ho gjer kva ho kan for å bli ein motsetnad til den sportshelten ho var. Det er dei ekstreme ytterkantane som gjeld: Den nesten fanatiske idrettsstjerna forfell til dei mest klisjeaktige og tåpelege laster. Ho misser kontrollen over det ho er best til, og som ein annan bulemikar går ho i gang med ein anna form for kontroll; ho et til og med Elie sine hårkurar av majones. Ho er livredd for at det skal visa seg at det Dei Andre meiner om henne betyr noko: «De skjønner ingenting i denne byen. De tror de kan knuse, hetse, radbrekke henne, men hun parerer de mørke blikkene som møter henne på hjemveien. De skal få se. Når de skjønner at hun aldri kommer til å score flere mål for denne byen, da skal de få ete i seg all dritten. Hun skal aldri mer trene, aldri mer spille en kamp.» (s. 57)

Samstundes med den trassaktige markeringa i forhold til fellesskapet, slit ho med saknet etter Elie. Ho hatar henne for å ha stukke av når ho trong henne mest, men bryr seg framleis om henne:

Kora river opp klesskapet, men det er tomt. Hun kan ikke kaste Elies klær ut av vinduet, kan ikke brenne dem, rive dem, skjære dem, flenge dem, fortære dem. De nakne kleshengerne dirrer av statisk energi. Kora river dem til seg. Noen burde dø. Fingrene hennes skjelver, noen burde dø, Elie eller hun selv. Eller Pedro. Kora knekker kleshengerne, en etter en. Eller Elie. Hun denger restene mot dørkarmen. En siste skarp treflis glir ut av den sleipe håndflata. (s. 54–55)

Men trass i at Arvola fokuserer mykje på saknet etter Elie, så føler eg at det er Kora sitt forhold til seg sjølv som sjølvstendig individ det handlar om og ikkje det mislukka kjærleiksforholdet. Arvola viser oss henne som den ho er utanfor fellesskapet sitt blikk, aleine med seg sjølv og si eiga einsemd, og ho vert ein heil og truverdig karakter. Her ligg også det fundamentale skiljet mellom henne og Elie. Sistnemnde er ein pappfigur, og sviket hennar fungerer som eit skinnmotiv for den fortvilinga Kora kjenner. Elie er berre overflate, ho er berre det dei andre ser: Ho er det lange, lyse håret folk snur seg etter og den slanke skapnaden som Nellies kaker prellar av på, men fullstendig utan substans. Elie er ikkje ein karakter av kjøt og blod, sjølv hjarta hennar er berre ei raud tøyfille:

Når ambulansen runder et hjørne, får Kora Elie midt i fleisen. Hun lener seg mot panseret til Pedros nye blodrøde Porsche, med det lange håret som en bekk forbi forhjulet, og armene og det eine beinet hennes er flettet rundt ingen andre enn Pedro selv, og ansiktene deres er smeltet sammen i århundrets kyss (…) Kora legger hånda mot bilruta, og i det samme får et vindkast tak i Elies veske, og Kora ser vinden valse veska med seg, nedover den folketomme gata, utfor kaiplankene og ned i det nattsvarte havet. Elies hjerteformede veske. (s. 33)

Omklamrande by

Forutan om byens sladresentrum, Nellies Kakeri, har Arvola også skrive inn den typiske lokalavisa som fellesskapet si «stemme». Dei to «institusjonane» har svært tette band: Kakeriet kan seiast å vera den eigentlege redaksjonen. Homofile Harald er redaktør i Blekka, som avisa heiter, og skriv kvar veke leiarar som informerer innbyggarane om aktuelle saker og kva type sanksjonar som trengs. Som dei fleste andre lokalaviser er her lite utanriksstoff, men derimot usedvanleg lokale og personfikserte saker. Der mi erfaring med lokalaviser er at dei er livredde for å meina noko som helst om nokon som helst, er Blekka svært klår og personleg i sine meiningar og formaningar, og massen lystrar ordre. Den nærgåande tonen forsterkar Kora si kjensle av paranoia i forhold til samfunnet ho er ein del av, for det er sjølvsagt henne det til ei kvar tid gjeld: Ho er målet for eit kollektivt sinne og hat når ho sviktar på fotballbanen, men også for omklamrande omsorg når ho ikkje klarar å reisa seg etter nederlaget. Når ho etter veker med øl og sjokoladepålegg går i gang med fanatisk trening og sulting, set Fruenes Formiddagsaffærer i samarbeid med Blekka, i gang eit storstilt treningsprosjekt:

Fruenes Formiddagsaffærer er allerede godt i gang med vårens prosjekt som heter Kom I Form, og de av dere som ennå ikke har reist dere fra godstolen – kom igjen! Jo flere vi er på stiene, jo lettere blir det. Vi holder motet oppe hos hverandre. Dessuten burde vi være så mange som mulig, for vi skal ikke bare tenke på vår egen helse, men også på andres. Selvfølgelig skal jeg ikke nevne navn, men de fleste av oss vet at enkelte trener over evne, forholdene tatt i betraktning, og skulle noen kollapse midt i snøføyken burde det minst være to voksne mannfolk i nærheten til å ta i et tak om det skulle behøves. (s. 223)

Og når det viser seg at Kora faktisk vart gravid etter overfallet og ingen tek ansvar for valdtekta, melder alle byen sine mannlege innbyggjarar seg hos lensmannen for å ta ansvar for barnet.

Det er vanskeleg å sjå dette kollektive samhaldet som vondsinna. Det er berre ekstremt omklamrande og vanskeleg å flykta frå. Det har usympatiske trekk som Arvola tydeleggjer med sin fornøyelege hang til det småabsurde, men vert samstundes skildra med slik varme og humor at medkjensla aldri synest langt unna. Det framstår meir som ein desperat liten utkantby som i frykt for å bli tatt av vinden eller statlege økonomiske nedprioriteringar, viser krampevilje til å overleva ved å tvihalda på medlemmene sine. Det får ein likevel til å grøssa og tenka på kor ufri ein lett kan bli i slike trygge, små samfunn og om fordelane ved verdsmetropolar.

Kora kjenner seg mot si vilje avhengig av det gjennomsiktige samfunnet ho er ein del av, men klarar i løpet av romanen å markera nokre grenser og å tora å kjenna på einsemda. Mot slutten av romanen bokstavleg talt skrik ho ut etter eit eige «rom»: Ho er høggravid og folk lar henne ikkje vera i fred eit sekund, dei kjem i jamn straum heile dagen for å hjelpa. Dei snik seg under huda på henne og truar med å gjera henne avhengig: «De lister seg rundt på kjøkkenet mens hun sover. De spiller kort mens hun bader. De følger henne overalt, strekker ut målbånd og legger rundt magen hennes, og hun er hjelpeløs. De gjør henne hjelpeløs.» (s. 250) Kora får nok, skrik «Uuuuuuuuut!» og jagar dei på dør: «De trekker seg i samlet flokk mot døra, trekker på seg jakker og sko, smiler forsiktig. – Hormoner! hvisker de som sammensvorne og forsvinner. – Hormoner!» (s. 250)

Eg likar denne romanen utruleg godt. Først og fremst fordi han har noko lite pretensiøst og sjølvhøgtidleg over seg som gjer Arvola si stemme litt unik i mylderet av unge, gamalkloke forfattarstemmer. Dessutan så er han morosam og passe absurd midt oppi eit svært så jordnært samtidsdrama frå eit forblåst distrikts-Norge: Det er trist, det er sårt og tragisk, men aldri berre det. Skulle eg koma med nokre innvendingar måtte det vera at det mogelegvis kan verta for enkelt og tullete: Slik eg ser det, er det stor sett berre Kora som har eit menneskeleg ansikt tvers gjennom, og til ein viss grad Pedro. Dei andre vert, trass i dei små glimta av djupn og personlegdom, vel statiske og ukompliserte. Kanskje saknar eg å koma under huda på litt fleire av karakterane for å verta heilt overtydd. Like fullt er kjensla eg sit igjen med når alt kjem til alt: Eg likar denne boka!

Etter å ha humra meg gjennom Straffe, og i samband med denne meldinga, skrike og grøst meg gjennom Arvola si groteske novellesamlinga frå 2000, Livet i et skilpaddeskall og andre historier, må eg innrømma at eg er temmeleg nysgjerrig på hennar neste prosjekt.