Fortellingen må forvandles

Jeg stopper foran Starbucks Grønland i Oslos morgensol og går inn. Jeg passer på å sette meg litt bortgjemt, jeg vil ikke at noen skal se meg gjennom vinduet, det er kanskje ikke like ille som å bli sett alene på McDonalds, men alvorlig nok. Når jeg i den amerikansk-utseende kafeen bestiller sesongens første pumpkin spice latte, er det i forsøk på å skape en Gilmore Girls-aktig atmosfære av trygghet og høstlykke, og kanskje litt fordi ideen om USA fortsatt finnes som et slags fiktivt drømmested. Vanligvis ville jeg skrevet denne teksten sammen med teaterhistoriker Anna Marie Nesheim, min allierte Shakespeare-blogger og teaterkritikk-makker, men hun befinner seg i nettopp Amerika. Jeg flyttet til denne delen av byen for noen dager siden og har ikke helt rukket å finne fotfeste, men når jeg er på Starbucks kunne jeg vært hvor som helst. Foran meg på bordet har jeg W. H. Audens samlede forelesninger om Shakespeare, André Bjerkes oversettelse av En midtsommernattsdrøm med etterord av Tore Rem, og Øyvind Bergs nyere oversettelse av samme stykke. Sistnevnte friske, morsomme versjon er brukt i oppsetningen som nylig hadde premiere på Kanonhallen, Nationaltheatrets satellitt-scene på Løren i Oslo. Dette er stykket Harold Bloom – den moderne litteraturvitenskapens grand old man – hevdet aldri å ha sett en god tolkning av på scenen. Regissør Sigrid Strøm Reibos oppsetning av komedien har også mottatt lunkne kritikker. Hva er det som gjør et av teaterhistoriens mest lekne og fantasifulle verk så vanskelig å sette opp?

Inn i overskridelsen

Ett svar er at det er nesten umulig å si hva stykket egentlig handler om. Shakespeare skrev som regel dramatikk basert på allerede utformede fortellinger. Med andre ord fant han ikke opp handlingen selv, med noen få unntak. En midtsommernattsdrøm er ett av dem. Noen vil si at det å skrive plot rett og slett ikke var Shakespeares sterkeste side. Det betyr ikke at stykket ikke fungerer, eller skulle vært annerledes på noen måte – tvert imot, det er vilt, overskuddspreget, magisk, uforutsigbart og vibrerer av kreativitet. Men alt dette gjør komedien vanskelig å fortolke, vanskelig å velge én vinkling for, uten å måtte gi slipp på det mylderet stykket er. Kanskje er det her den aktuelle oppsetningen også famler litt: Den vil gjøre sin egen tolkning, men tar ikke konsekvensene av valgene sine helt ut. Allikevel får den med seg mye på veien, nok av ting å forundres og fornøyes over.

I dagene før og etter at jeg har sett forestillingen, leser jeg stykket om igjen og prøver å få tak, tross dets viltre og utemmelige uttrykk, på hva det handler om for meg. Etter hvert blir det klart at særlig én karakter opptar meg, og hun heter Helena. Jeg skal ikke påstå at hun er stykkets hovedperson, men jeg vil vektlegge hennes rolle her, også fordi jeg synes hun bærer mye i Strøm Reibos oppsetning, der hun spilles glitrende av Hanna-Maria Grønneberg.

En midtsommernattsdrøm er egentlig fire fortellinger flettet sammen til én. Det begynner i Athen, der vi møter byens hertug Thesevs (Erland Bakker) og amasonedronningen Hippolyta (Marian Saastad Ottesen), som skal gifte seg «alt ved neste nymåne». I Athen lever også fire unge mennesker, fordelt som to par, med sine forviklinger seg imellom. I den aktuelle oppsetningen framstår de unge, kanskje i videregående skolealder, litt som om man skulle laget en high school-versjon av stykket – en god idé som for øvrig har blitt gjennomført i Get Over It (2001) med Kirsten Dunst i hovedrollen (jeg har forsøkt å få tak i den, men ikke lykkes). Uansett: Hermia er forelsket i Lysander, som elsker henne tilbake. Demetrius er imidlertid også forelsket i Hermia, og han er den frieren faren hennes foretrekker. Den siste personen i firkløveret er Helena – en god venninne av Hermia. Hun er i sin tur håpløst og ulykkelig forelsket i Demetrius.                                 

Allerede her sitter vi med tre rotete kjærlighetshistorier: Den mellom Thesevs og Hippolyta, den mellom Lysander og Hermia og den mellom Demetrius og Helena. Den fjerde i rekken foregår ikke i byen Athen, men i skogen, mellom alvekongen Oberon og alvedronningen Titania. Disse skogens herskere spilles på Løren av de samme skuespillerne som byens makthavende. I tillegg til disse fire trådene, er et viktig element i stykket et såkalt «spill i spillet», en teatertrupp som skal sette opp den triste fortellingen om Pyramus og Thisbes kjærlighet. Dette er den tragiske kjærligheten, og kanskje kan man si den umodne: De elskende er så forgapt i hverandre at ingen av dem kan leve uten den andre, og begge må til slutt dø. Spillet i spillet kan leses som Shakespeares parodi på sitt eget Romeo og Julie, som han skrev rett før En midtsommernattsdrøm. Man kan argumentere for at de tragisk elskende ikke har noe valg, at de er prisgitt sin skjebne, men ser man litt mer pragmatisk på det, er det kanskje et eller annet litt usunt i relasjonen når det ender i selvmord.

De forelskede Hermia og Lysander bestemmer seg for å rømme til skogs for å unnslippe lovverket i Athen og leve ut sin kjærlighet. Demtrius og Helena følger etter – Demetrius for å jage Hermia, Helena for å jage ham. Men i skogen venter enda flere forviklinger. Smådjevelen Puck har nemlig fått i oppdrag fra alvekongen Oberon å anskaffe en saft fra en magisk blomst. Den han drypper saft i øynene på, vil forelske seg i det første levende den ser, menneske eller dyr. Flere av karakterene får oppleve at kjærligheten deres endrer retning. På et tidspunkt er både Lysander og Demetrius forelsket i Helena – et skifte hun ikke kan tro på, hun mener de mobber henne. Men forelskelsen Puck planter, kan også reverseres, og da våkner de som fra en drøm. Til slutt vender Lysander seg tilbake til Hermia, mens Demetrius forblir i forhekselsen og vinnes av Helena, som har vært gal etter ham så lenge. Skogen står for alt Athen ikke er: Her er det andre lover som gjelder, en drømmelogikk der det ubevisste er mektigere enn fornuften. I Kanonhallen på Løren er skogen gjort til en slags uendelig rave-natt, full av paljetter, parykker og platåsko. Det er et fantastisk og i grunnen nærliggende grep fordi det handler om overskridelse. Puck er strålende her, spilt av Jonas Hoff Oftebro. Allikevel kunne grepet vært skrudd til og utforsket enda mer inngående. Hva er det som slippes løs i denne varianten av Shakespeares drøm? Igjen ligger utfordringen i å gå for én tolkning og tørre å miste noe annet.

Apollon og Daphne i bakvendtland

Apropos det å tolke teater, eller drømmer, så tror jeg grunnen til at tankene mine stadig vender tilbake til Helena, er at hun virkelig går for noe og risikerer alt. Hun er ikke redd for å gjøre seg selv til narr – og vinner på det. Helena elsker Demetrius, og til slutt blir han faktisk hennes, selv om man alltids kan spørre seg om skiftet som skjer, etter at han blir fortryllet i skogen, er ekte og varig. Helena er den personen som gjennomgår den største dramatiske forandringen i stykket, et trekk som gjerne kjennetegner en protagonist. Og hvis En midtsommernattsdrøm har et tema, så er det kanskje forandring og forvandling. Det gjelder ikke bare Helena, men samtlige av de elskende.

En forvandling Anna Marie Nesheim og jeg har vært opptatt av, også i møte med andre dramatikere enn Shakespeare, er den som finner sted i den mytologiske fortellingen om Apollon og Daphne. Den unge, skjønne guden Apollon jakter på nymfen Daphne, som ønsker å være fri og leve i skogen. Han forfølger henne, og når hun skjønner at hun ikke kan unnslippe, ber hun til sin far, elveguden Peneus, som i siste øyeblikk omskaper henne til et tre. Helena påpeker hvordan hun selv setter seg i motsatt situasjon av Daphne. I annen akt, scene 1, løper hun etter Demetrius i skogen, mens han prøver å riste henne av seg. I Øyvind Bergs oversettelse sier hun: «Gjør hva du vil – historien blir feil: Apollo flykter, Dafne jager ham». I André Bjerkes oversettelse lyder det: «Ja, bare løp, så sagnet blir forandret: Apollon flykter, hårdt forfulgt av Daphne.» Dette er nærmere den engelske Oxford-utgaven, som også vektlegger hvordan historien forandres: «Run when you will. The story shall be changed: Apollo flies, and Daphne holds the chase.»

Det er forståelig at replikken er strøket fra oppsetningen på Nationaltheateret, siden referansen kommer ut av det blå og står uten forklaring. Men det finnes allikevel en nøkkel her som det er synd å miste. Helena snur om på en kjent fortelling for å skrive sin egen. Hun løper inn i skogen med ønske om å skape forvandling der det synes umulig. I stedet for å underkaste seg maktesløsheten og bli en annen, som Daphne, virker det som hun tror hun besitter handlekraft nok til å forandre den hun elsker. 

W. H. Auden vektlegger, i sin forelesning om stykket, hvordan de fire elskende må gå gjennom noe av det Thesevs og Hippolyta antagelig allerede har erfart, før de blir klare for å skulle gifte seg. Han sammenligner komediens skog med Dantes «wood of error» og Alice sitt eventyrland. Slik ser han skogen som et sted de unge sendes inn i for å lære. Noe av det de skal modnes i, er å ikke ta sine store følelser altfor alvorlig. Auden ser «spillet i spillet», tragedien om Pyramus og Thisbe, som en antydning om hva som kan skje hvis ikke den unge kjærligheten får modnes. Hermia og Lysander må lære å ikke være overmodige og overlegne i sin kjærlighet. Auden mener de er forfengelige i hvordan de tar den andres gjengitte kjærlighet for gitt – når kjærligheten alltid må anses som en gave. Demetrius tror seg selv sterkere enn Helena fordi han avviser henne, og må lære hvordan det føles å ikke bli elsket. Helena må på sin side lære å ikke misunne andres kjærlighet, og at den bekreftelsen hun har jaget etter kanskje ikke er så storartet, når alt kommer til alt. Auden konkluderer: «Alle fire kommer til slutt, gjennom lignende erfaringer, til å bli voksne, og det er nå mulig for dem å gifte seg.» En midtsommernattsdrøm var opprinnelig skrevet for å settes opp i et bryllup, så en slik tolkning, der ekteskapet settes som et mål for moden kjærlighet, er berettiget. Samtidig er det en ambivalens i stykket som ikke må feies under teppet, en liten uro: Hvor genuin er kjærligheten, og hvor mye er tilfeldighet og fantasi? Særlig er tvilen tilstede mellom Helena og Demetrius, i og med at han var under Pucks forhekselse da han ville ta henne tilbake.

Fåfengt og fruktbar

Selv om alle karakterene må gjennom en lignende modningsprosess, er Helena den som mest aktivt forsøker å endre en annens vilje. Det kan hun selvfølgelig ikke, men til slutt snur Demetrius allikevel, takket være Pucks trylledråper. I fjerde akt røper han at de to faktisk var forlovet før han ble forelsket i Hermia. Demetrius sier: «Alt jeg har følt for Hermia forsvant som dugg for sol, det virker nå som noen filleting jeg syntes var all verden da jeg var et lite barn, og den mitt voksne hjerte banker for, et syn av overjordisk glød og fryd, det er og blir Helena.» Helena sier litt etter, på vei tilbake til Athen hvor de alle skal gifte seg, at Demetrius er som en edelsten hun «fant og ikke fant». Det viser at hennes kamp for å vinne kjærligheten på samme tid har vært fåfengt og fruktbar. På sett og vis var den tåpelig og umoden, men på en annen side måtte den kanskje til. Hos Shakespeare er det jo gjerne gjennom det tåpelige og narraktige at sannheten kommer for en dag. Men også gjennom teatret, ved å skape virkelighet. Helena får ikke mer plass i Nationaltheatrets oppsetning enn de andre karakterene. Allikevel gjør hun sterkest inntrykk på meg, og jeg tror det er fordi hun blir en ny versjon av den shakespearske narren, som jeg ikke har sett før: For det første er hun kvinne – narren er ellers som regel en mann. For det andre er hun desperat, mens narren ellers har noe nonchalant og selvtilfreds ved seg. Det har ikke Helena! Hun setter seg på et tidspunkt ned på fire og bjeffer som en hund, i total nedverdigelse overfor Demetrius. Hanna-Maria Grønneberg spiller henne med både villskap og skam i blikket. Men tåpen, narren, dårskapen – som ofte løftes opp og gis betydning hos Shakespeare – kan altså også se slik ut. Og kanskje har Helena en verdighet, tross sin totale vilje til å oppgi den.

Guden for profeti og kunst

Skogen i En midtsommernattsdrøm er ikke noe harmonisk sted. Sesongene er i uorden, naturen i konflikt, som følge av kranglingen mellom alvedronningen og alvekongen. Skogen er i litteraturen gjerne et sted man oppsøker for å miste seg selv og finne seg selv – omtrent som Starbucks på Grønland. Jeg vet ikke om verken kafékjeden, USA, eller kapitalismen kan være en slags skog – men filosofen Walter Benjamin ville kanskje tenkt på den måten: «Kapitalismen var et naturfenomen, som førte Europa inn i en ny drømmesøvn og med den en reaktivering av de mytiske kreftene,» skriver han i Passasjeverket.  

Jeg tror i alle fall at det å sitte her og være så lite hipp, mens jeg savner min medskribent, kanskje holder meg ydmyk – slik Lysander og Hermia må lære seg å bli. Poenget er at «skogen» eller «det underbevisste» ikke trenger å være noe ideelt sted, fritt fra føringer, fritt fra et sett verdier, selv om disse kanskje bryter med konsensus eller rasjonaliteten. Ideen om å gjøre skogen til noe annet enn en tradisjonell skog, er derfor det kunstneriske teamet på Nationaltheatret sin beste idé. For å sette opp En midtsommernattsdrøm er kanskje litt som selv å begi seg ut i et drømmelandskap, der man er nødt til å skrive om på fortellingen og hengi seg til de valgene man tar. Den overskridende festen er definitivt et sted hvor man kan finne seg selv opp på nytt, og sånn kanskje leve ut noe annet i seg selv, vokse og forandres. Men tolkningen er liksom ikke tenkt helt ut, og da sitter vi mest igjen med rekvisitter og effekter. Vi ser elementer av en utagerende fest, men er denne festen noe de unge elskende tiltrekkes av og oppsøker, eller er det bare noe alvene og småjævlene holder på med? Det bygges aldri ut. Kunne de magiske dråpene til Puck vært et slags dop, slik at det er rus som gjør at de spør seg selv til slutt om det hele var en drøm? Assosiasjonen oppstår med estetikken, men en slik tolkning ville også skapt noen problemer. Magien til Puck gjør karakterene fullstendig prisgitt noe utenfor dem selv, på en annen måte enn hva som er tilfellet ved rus.

Når jeg skriver til Anna Marie i Boston, hvor hun studerer, svarer hun at hun alltid har tenkt at Puck er den karakteren hos Shakespeare som faktisk lar oss komme bak kulissene, slik at vi ser hvordan teateret virker. Her får vi se, helt eksplisitt, hvordan skjebner smis utenfra, slik dramatikeren gjør med pennen, for hos Shakespeare er teatret et mikrokosmos og verden en scene. På sett og vis kunne også Puck vært hovedpersonen i oppsetningen på Løren, om ikke Helena. Han er den eneste med virkelig handlekraft, han styrer utfallet av handlingen, men er ikke fullstendig fri, han heller. Han tjener alvekongen.

Å gå inn i disse mulighetene og i større grad dyrke potensialet som ligger i disse innovative regivalgene, ville gjort forestillingen større og mer minneverdig. Det ville vært å skrive om på historien, og det ville være risikabelt. Historien ville kunne blitt feil, men jeg tror kraften til En midtsommernattsdrøm ligger i å satse på tåpeligheten, med Helena som veiviser. Å gjøre en enda tydeligere tolkning ville vært, som for Daphne, å jage Apollon, guden for profeti og kunst.