Forfriskende forvirring

«Den som ikke vet det ringeste, er visst nødt til å godta hva som helst», reflekterer Tatjana, pensjonisten som i Simen B. Hagerups Jordverv havner i et parallelt univers fylt med ukjente krefter og skikker, etter å ha deltatt i et magisk ritual med klanfolket hun slår seg sammen med. Den lenge varslede utgivelsen, Hagerups romandebut, er første bind i en fantasy-trilogi for voksne, og dermed en sjelden fugl i norsk bokbiotop. Det siste tiårets samtidslitteratur er selvsagt ikke så strengt virkelighetsorientert som vi liker å late som, tidvis skriver noen en dystopi eller et science fiction-verk, jevnlig dukker det opp glimt av det fantastiske, av sterktlysende stjerner og rasklabba kinetiske leirklumper. Men reinspikka, episk fantasy finnes det lite av i dette landet utenfor barne- og ungdomslitteraturen, sjangerens rungende popularitet i det engelskspråklige markedet til tross.

En som har fulgt med på Kolons høstlister de siste fem-seks åra, hvor Jordverv har gått igjen uten faktisk å komme ut, vil derfor ha hatt anledning til å bygge opp en viss nysgjerrighet på dette første møtet med verdenen Krinsil. Og lesningen gir mersmak, absolutt, her er alle fantasy-markørene en kan ønske seg: oppdiktede språk og folkeslag og vesener og religion og historie, magiske krefter og dulgte politiske motiver, en bredt anlagt reise i en ukjent verden. Vi vet ikke det ringeste! Og den som godtar det de får servert, vil få mye igjen for det. Dessverre er det litt grus i godta-hva-som-helst-maskineriet, og Tatjanas innledningsvis siterte ord blir like mye en fallgruve som de er springbrett for fantasien: Hagerup balanserer hårfint mellom å omgå veltygde sjangertroper og bygge en verden hvis indre logikk skurrer. Selv en velvillig leser må tidvis godta plottvendinger som framstår vel gåtefulle og uklart motiverte.

I essayet «Fabelprosa» (Vinduet 2/1967) legger Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, den gang studenter og ferske science fiction-antologi-redaktører, kjekt og hovedfagsomstendelig ut om det de regner for å være de to sjangermessige hovedforløperne for fabelprosaen: utopier og fantastiske reiser. Begrepets opphavsmenn befattet seg oftere med sci-fi og framtidsfabler enn med fantasy, men «fabelprosa» har kommet til å romme alle former for sjangerlitteratur som innlemmer utrolige elementer. Og Jordverv er helt klart en fantastisk reise – det er ikke et tolkiensk univers hvor det underlige er alt som finnes, og dermed ikke framstår underlig for personene som befolker det, men snarere et sted vi opplever via blikket til en tilreisende.

Tatjana slekter på Nils Klim, Gulliver, Alice: på sekstifireårsdagen sin plumper hun uti en pytt idet hun synes hun hører stemmen til barnebarnet som døde noen år tidligere, og befinner seg kort tid og flere underlige hendelser senere ankeldypt i tørr jord i en helt annen skog, i en verden hvor døgnene er raske og kloden gløder av jordlys nattestid, hvor livet og landskapet er formet av entelekier, den aristoteliske ideen om fullbyrdet potensial gjort om til magisk naturkraft.¹ I en klan bosatt om bord i elvebåter treffer hun Simita, en ung mann som overraskende nok snakker portugisisk, et språk også Tatjana kan, og med ham som tolk legger hun ut på en reise for å undersøke et rykte om en annen som henne, en mann som kan bevege seg mellom Krinsil og Tatjanas hjemverden – ikke så mye for å finne veien hjem igjen, som for å snu hver stein i sorgen etter tapet av barnebarnet, lete etter svar som neppe finnes. Reisen tar dem gjennom vannvesensluser, saltsletter og sverdgress, fra klanliv til kaupang til storby.

Jordverv begynner som en klassisk hero’s journey, men Hagerup er heldigvis glupere og mer oppfinnsom i motivasjon, mål og metode enn han er formeltro. Men nettopp i forsøket på å nytenke tropene hender det at verkets troverdighet glipper. Hagerup har valgt seg ei godt voksen dame som hovedperson, heller enn en unggutt, noe som er forfriskende. Han har helt bevisst gjort henne til en svært sindig type, som i liten grad lar seg sjokkere av omgivelsene, og som nettopp derfor skiller seg fra tidligere litterære reisende til ukjente verdener. Jeg berømmer valget, men spør meg om hun ikke er for sindig, om ikke alle er for sindige – verken Tatjana, eller personene hun treffer, synes å overraskes eller skremmes nevneverdig av noe som helst. Én ting er all den drastiske annerledesheten som alt innebærer for Tatjana, og som Tatjana innebærer for omgivelsene, der kan jeg til en viss grad kjøpe at visse personer er særdeles stoiske og ikke lar seg vippe av pinnen. Men heller ikke hendelser som burde vært sjokkartede selv for de mest stoiske typene, reagerer karakterene noe særlig på. Når Tatjana etter de første, kjappe, i teorien forvirrende døgnene i Krinsil legger seg ned og gråter i utmattelse, tenker hun ikke på det magiske fenomenet som fraktet henne til en ny verden, men på sitt eget ulykkelige ekteskap. Først etter noen dager kommer hun til å lure på hvor hun er og hva som har skjedd. Når hun senere oppdager ukjente og skremmende sider ved seg selv etter en dramatisk konflikt, endrer det ingen sitt syn på henne. 

Å legge den storøyde undringen på is er åpenbart et bevisst grep, men ved å ta vel mye overraskelse ut av møtet mellom kjent og ukjent,² bryter Hagerup med fantasylogikken og legger heller en drømmelogikk til grunn. At drømmer senere brukes som et uttalt narrativt grep, dels til interessant effekt, hindrer ikke dette valget i å skurre i romanens første halvdel. Det medfører en frustrerende lugging: Jeg har ingen problemer med å godta de fantastiske elementene ved verdenen som blir presentert for meg, men god fantasy bruker fantastiske rammer til å undersøke menneskelige³ følelser, motivasjoner og utvikling, og i Jordverv strever jeg litt for ofte med å tro på menneskene. Tidvis er de kloke, spøkende, sanne, sørgende, nettopp menneskelige – andre ganger skjønner jeg ikke hva som driver dem, eller hvordan de kan te seg som de gjør.

Med det sagt: Hagerup skriver lekent, fengende, morsomt og tidvis vakkert, og spiller på og bryter med leserforventninger. I visse scener skrelles Tatjanas fortellerstemme vekk til alt som gjenstår er replikker, et dramatisk grep i ordets egentlige forstand, som jeg ikke har sett brukt i denne sjangeren før.⁴ Hagerup introduserer fantasyversjoner av tsjekhovske pistoler uten nødvendigvis å fyre dem av, lar spørsmål forbli ubesvarte, visse hendelser mystiske på en fruktbar heller enn frustrerende måte. Mye av det jeg lurer på etter endt lesning, har jeg det veldig fint med å lure på, og ser frem til fortsettelsen av – både i Tatjanas personlige historie og i det historiske, religiøse og politiske bakteppet for endringer på Krinsil (for ikke å snakke om mulighetene for andre parallelle universer!) finnes det et vell av interessante plottkroker for trilogiens kommende bind. Noen av romanens brudd med leserens forventninger er blant de kulere plottvendingene jeg har lest på en stund, og det er deilig å tilbringe tid i det som oppleves som en godt tenkt, lenge planlagt og bevisst utført verden.

Lesningen er altså en gjennomgående pendling mellom begeistring og nøling: Språket, så rikt og morsomt, men hvorfor snakker tolvåringer og sekstiåringer på helt samme måte? Verdensbyggingen, så fascinerende! Men er det litt for mye av Italo Calvinos usynlige byer, hvor de ulike områdene oppleves som avsondrede verdener? Den godt voksne hovedpersonen: en strålende idé, men jeg hadde likt å se alderen hennes prege måten hun tar seg fram i verden på i større grad – Tatjana oppleves kanskje ikke som en tenåring, men snarere som om hun er førti enn seksti.  

Disse innvendingene står slett ikke i veien for en fin leseropplevelse. Tvert imot: De holder meg engasjert, får meg til å ringe og diskutere grensene mellom hard og mjuk verdensbygging⁵ med venner og bekjente, spørre meg om de kan kombineres. Fantasy (igjen med Tolkien som forløper) benytter seg ofte av førstnevnte – hard verdensbygging innebærer å etablere et sett regler, en intern logikk, som verket så følger. Forfatteren skaper en ramme for et gitt verks form for fantastisk realisme. Det betyr ikke at alt som skjer forklares, men at en leser kan tro på at det finnes en forklaring, om så denne forklaringen bare er «gammel magi» eller «underlige entelekier virker på måter mennesker ikke nødvendigvis forstår».⁶ Mjuk verdensbygging, derimot, har et mye åpnere spillerom for det uforklarlige og pussige, gjerne med poetisk eller metaforisk effekt, som når grådigheten til foreldrene til Chihiro i Studio Ghiblis Chihiro og heksene (2001) gjør dem om til griser, eller et tog kommer kjørende gjennom et hav uten at vi spør oss hvor det kommer fra og hvor det skal. Hagerup bruker elementer fra begge – han har den harde verdensbyggingens redegjørelse for Krinsils tilblivelse, tidslinje og historie (det er til og med redegjort for i et appendiks), og slår fast at denne verdenen er i utveksling med andre verdener, hvorav Tatjanas (altså vår) bare er én. Det ikke-forventede er altså forventet. Men så er det elementer som ikke synes å forklares med en ukjent logikk, som er distinkt ikke-logiske. Om denne doble leserkontrakten fungerer optimalt, er jeg usikker på, men det er helt klart at den engasjerer.

En bok som fører til så mye blid grubling, leser jeg med glede.