Om Jøss! av Hallgeir Opedal.
I avislandet Norge er en beretning fra Akersgata ettertraktet vare. Når den i tillegg, som her, er skrevet av en ekte insider, blir ikke interessen mindre. Det skal imidlertid raskt vise seg at det spiller liten rolle hvem som har skrevet Jøss!, og hvor handlingen utspilles. Boken evner ikke å gi noen interessant fremstilling av en avisredaksjons innside, og er mest av alt en enkel fortelling om en tabloidjournalists midtlivskrise.
Møt vår hovedperson Gary Riim, med stø kurs mot nevnte krise:
I et univers av kaos var han harmoni. I alt dets uforutsigbarhet var han det trygge, det faste, det solide, det stabile. Han var det lille skipet som duppet av gårde i smult farvann, nær land. Han krysset aldri hav, styrte unna alle stormer og sykloner, men røk han likevel ut for uvær og fant seg omgitt av frådende vannmasser, revet han sine seil, han skalket sine luker og red rolig bølgene av, og når han gikk under en gang i blant, og det gjorde alle, kunne man ta seg faen på at han fløt opp igjen, våt, litt rystet, men ikke mer enn at han snart kunne fortsette sin ferd med stø kurs.(s. 97/98)
Etter ramsalt floskelseilas ankommer vi ved de skarpe kantene til en pompøs (og på mange måter stakkarslig) mann. Det pompøse (og stakkarslige) blir tydelig når de nevnte «frådende vannmasser» viser seg å være en to-tre årlige turer på Tostrupkjelleren med kollegene i Dagens Nyheter. Riim lar seg overtale til å bli med, men ikke uten «en gnagende dårlig samvittighet. Han hadde et liv å føre, og det livet forlangte konsekvens».
Hans rutiner er nemlig ikke uten mål og mening – de skal etter planen føre til korespondentjobb i England. Lengselen dit skyldes det faktum at hans far var en engelsk sjømann som smelte mora på tjukken etter en fuktig kveld med landlov, og siden ikke har gitt lyd fra seg.
Beretningen om et varslet sammenbrudd
Vi har altså å gjøre med et klassisk eksempel på «når jeg bare kommer meg dit, så skal det bli andre boller»- syndromet. Riim er den foreløpig siste i rekken av norske ungkarer med mentale sperrer mot det vanskelige livet, for ikke å snakke om det annet kjønn. Dette sitatet kan gjerne leses med Elling-stemme: «Hva betydde ordet måltid? Betydde det ikke at man skulle spise et mål mat til en bestemt tid? For ham betydde det frokost 0730, lunsj 1130, middag 1745 og kvelds 2100. Det kunne avvike noen få minutter, men sjelden mer.» (s.14) Og det følgende kan godt gaules slik Kjell Bjarne ville gjort det: «Hun passet perfekt. Hun var pen, men ikke avskrekkende pen. Hun var tykk, men ikke avskrekkende tykk. Hun hadde ingen giftering. Pule, tenkte han.» (s.140)
Beskrivelsene av Riims ritualer og små digresjoner kunne med fordel vært strammet inn. De oppleves som ekstra langtrukne fordi de alle leder opp mot det åpenbare vendepunktet. For, sannelig, korrespondentjobben blir gitt til en annen. Riim pådrar seg en lammende skrivesperre, og morens fortelling om den engelske faren viser seg å være ljug. Riims verden revner.
Det uventede for Riim er imidlertid ingenting annet enn forventet for leseren. De mange urimelige rammene om Riims liv inviterer alle til å brytes, simpelthen fordi de er så strengt markerte. Så er det vel heller ingen grunn til å tro at forfatter Opedal, tross den eksalterte tittelen, har villet skrive en fortelling som overrasker.
Hvorfor «jøss»?
Gary Riim har selv et godt forhold til «jøss!», som han mener må være et av de vakreste i det norske språket. På et punkt i karrieren gjør han ordet til sitt bumerke, og prøver å smette det inn i alle sine saker. Og nettopp «jøss» skal være den ideelle reaksjonen fra en avisleser, den som viser at nå vekker avisen oppsikt. Men oppsikt er selvfølgelig ikke det samme som relevans. Er vi her på sporet av en form for mediekritikk?
Både tja og nei. Jøss! er ikke fri for utfall mot tendenser i avisnorge. Men det kritiske potensialet som utnektelig ligger i både settingen og handlingen, forvaltes på en slett måte. Riims servile knefall for tabloidens logikk fremvises uten å forklares, og er mer en speiling av symptomer, enn en substansiell kritikk. En av Riims fortvilte monologer illustrerer dette.
«Men var det egentlig ham det feilte noe? Var det ikke tidsånden som var problemet? Var det ikke feminiseringen av mediene? Var det ikke egentlig globaliseringen, internasjonaliseringen, turbokapitalismen, var det ikke grådighetens nådeløse godstog som kjørte over ham? De siste årene var Norge blitt hjemsøkt av en tøylesløs kapitalistisk tankegang. Borte var dugnadsånd og solidaritet. Storting og regjering hadde mistet kontrollen. Nå var det egoisme og profittjag som styrte og gjennomsyret all virksomhet i landet.» (s. 93)
Dette kan være en parodiert mediekritikk som vendes mot seg selv. Eventuelt kan det også være en direkte latterliggjøring av journalistisk forenkling av komplekse tendenser i samtiden. Eller, og det fremstår dessverre som mest sannsynlig, så er denne forvirrede oppramsingen tatt med som en «nødvendighet», en markør fra det journalistiske miljøet.
Men det betyr selvsagt ikke at boken er uten underholdningsverdi. Blant annet parodieres avisenes ukeblad-vending i en veldig fin scene/sketsj, hvor Riim ringer en lege for å få informasjon til en sak om hvordan man kan bli kvitt dårlig kroppsslukt. Legen svarer Riim ved å lese høyt fra en artikkel i Allers – og Riim noterer.
Mor har skylda
Hvis man da ser vekk fra settingen og fokuserer på Riims utvikling, sitter vi igjen med fortellingen om en klassisk midtlivskrise. Riims mor må ta mye av skylden for at dette vendepunktet kommer. Noe av det første vi som lesere får vite om Riim, er at hans mor nå er død. Etter hvert kommer det frem at hun er ansvarlig for at Riim bygger sin selvforståelse på feilaktige premisser. Ikke bare har hun latt ham vokse opp i den tro at han er halvt engelsk. Gary har også arvet morens nese, noe hun gjør et stort nummer ut av. Teksten gir små hint om at denne nesen egentlig ikke er så stor som Riim (og moren) vil ha det til, noe som naturligvis gjør moren enda mindre sympatisk.
Når det gjelder potensielle kjærester, har den urørte Riim en liste med 32 punkter som skal oppfylles, hvor alt fra utseendet til politiske holdninger og stemmeleie er notert. En dag på trikken blir han obs på en mulig kandidat. Den påfølgende kurtiseringen er sjarmerende håpløs. Den utvalgte jobber på Clas Ohlsson, og Riims angrepsvinkel er å kjøpe verktøy og innbille henne at han holder på å pusse opp leiligheten. Oppussingen er mildt sagt mislykket, leiligheten forvandles til kaos, og flørten avblåses straks den utvalgte klipper seg til en frisyre som ikke passer inn i Riims skjema.
Sjablongdagbok
Sjablongbruken er så ekstrem at man kan mistenke forfatteren for å ville parodiere sin egen bruk av litterære lettvintheter. Spesielt er bifigurenes navn et godt eksempel på dette. Den unge, fremadstormende journalisten som bokstavelig talt er i ferd med å ta Riims plass i redaksjonen? Ønsk velkommen Rasch jr. Journalisten som får korrespondentjobben i England (angivelig mest fordi hun er kvinne)? Si pent hei til Eva Flinch. Se også opp for den glefsende nordlending og nyhetssjef Sjark Henriksen. Sistnevnte leverer for øvrig stadig gode og ikke så gode one-liners, som leker med den samme tvetydigheten som Riims uforutsigbare kritikk. («- Stopper journalisten opp og begynner å tenke, er det fare på ferde.» (s.81)). Og Riim har ikke bare stoppet opp - han har lagt hele livet på is, mens han venter på noe som aldri kommer.
De mange glatte overflatene kunne tatt Jøss! i en allegorisk retning – men teksten fungerer av flere grunner ikke slik. For det første er den for bundet til den faktiske virkeligheten. En annen grunn er rett og slett Riim selv. Det er all grunn til å tro at Opedal med Riim vil skape en troverdig figur. Men det er mye som ikke rimer her.
Ved nærmere ettersyn kollapser nemlig konstruksjonen Gary Riim, og fremstår som en litterær person levert i flatpakke, uten nok skruer og med en lite troverdig bruksanvisning. At hans selvbilde ofte er i utakt med hvordan andre ser ham, er interessant, artig og gir grunnlag for refleksjoner om dette og hint. Men at hans personlighet ikke på noen måte kunne fungert i den virkeligheten som skisseres, er bare hemmende for lesningen og gjør hele teksten skadelidende. La oss ta ett, ikke spesielt tilfeldig valgt, eksempel på det.
Riim skriver hver dag ned hva han gjør, slik at han kan huske det senere. Dette fordi han har fått høre at man lettere kan erindre hendelser hvis man har de rette stikkordene å huske dem ut fra. En kveld han blar i sine notatbøker blir det åpenbare med ett klart for ham: Stikkordene hjelper ikke det minste, så lenge alle dagene er helt like. «Selv ikke i den foregående uka, klarte han å skille dagene fra hverandre.» (s. 103)
Situasjonen er på mange måter typisk for Jøss!. Den skaper en tragikomisk situasjon, inngår i en trinnvis oppvåkning fra rutinelivet for Riim - men er fullstendig uten troverdighet. At tanken på at de samme stikkordene til de samme rutinene ikke gjør det lettere, men snarere vanskeligere å skille dagene fra hverandre, ikke har slått ham før, er simpelthen helt usannsynlig.
Journalistprosa
Opedal er definitivt «flink til å skrive». Med en håndverkers dyktighet bygger han opp spenningen underveis i teksten, språket flyter lett, en mengde innskutte historier flettes kløktig inn i teksten underveis, kaoset på det indre plan (korrespondentstillingen som glipper, skrivesperren) får elegant sin parallell i det ytre (leiligheten som «pusses opp») og undertegnede lo høyt ved flere anledninger (ja, det er bare å innrømme at «pule» fremdeles er et morsomt ord).
Det er talende for Opedals prosa at den ønskede lesereffekten er eksplisitt uttalt i bokas tittel. Meningen ligger helt fremst i språket, og leseren glir friksjonsfritt gjennom en klassisk ro – uro – ny ro-konstruksjon. Den journalistiske normalprosaen er meget godt egnet til å formidle en handlingsgang og beskrive konkrete situasjoner, men ute av stand til å trenge bak noen av fasadene den skisserer.
Sånn sett er det ikke bare Riims rutiner som gjør ham utroverdig i den gitte situasjonen, det er like mye det faktum at man ikke får noen gløtt bakom den karikerte fasaden. Dette oppleves som ekstra merkelig når plottet ikke synes å være på vei noe sted. Idet vi forlater vår venn Riim, er han tilbake i den daglige tralten, etter en kort eskapade i dongeribukser gjennom København. Han tenker riktignok på å dra på ferie så snart sjansen bryr seg, noe han ikke har vurdert før. Og han vemmes ved tanken på England. Teksten står altså igjen som en påminner om at det kan være greit med et avbrekk i ny og ne – ta deg en ferie! – og at man ikke skal basere livet sitt på usikre fremtidsdrømmer – grip dagen! – noe som kunne vært budskapet i, tja, si, en artikkel i Dagbladet Magasinet.