Fjortende roman, bok tjuefem

For fjerde gang på 1990-tallet har Dag Solstad skrevet en roman om en tenksom og velutdannet mann som drives til passiv og mer eller mindre nihilistisk fornektelse av en kultur han finner inautentisk inntil det uutholdelige.

Romanen om bibliotekaren T. Singer er cirka hundre sider lengre enn sine tre forgjengere. Den virker også mer utflytende og planløs enn de stramme bøkene om Bjørn Hansen, Elias Rukla og Pål Andersen. Mange avsnitt virker uinspirerte, og for første gang har jeg kjedet meg under lesningen av en Solstad-roman. Kanskje har Solstad denne gang faktisk forsøkt å kjede sine tilhengere, for T. Singer er så diffus og likegyldig som en hovedperson i et viktig forfatterskap overhodet kan tenkes å være. Hvis han skal kunne engasjere, må det være i kraft av nettopp denne hans indifferens, og her ligger det ingen liten dristighet. Kanskje har ingen sentral norsk forfatter noen gang presentert maken til antihelt. Boken og hovedpersonen etterlater likevel et fravær så matt at det hverken skaper nysgjerrighet eller savn, bare et uformelig ubehag hinsides mitt register av effektive estetiske responser.

Det hele begynner med Singers «særegne form for skamfølelse» som innebærer en hypersensitivitet overfor andres mulige reaksjoner på selv hans minst pinlige og mest tilforlatelige handlinger. Dette kjenner vi igjen fra Proust og fra hele Solstads forfatterskap, selv om følsomheten her er plassert i en langt mer tafatt personlighet enn Geir Brevik, Fjord eller professor Andersen. I utgangspunktet er skamtemaet ingen dårlig start for igangsettingen av et drivende narrativt resonnement i forfatterens kjente stil, men her blir åpningsscenene en tanke for trivielle (sammenlignet med Bjørn Hansens plutselige farvel til sin familie, Elias Ruklas besvær med sine elever eller mordet i professor Andersens naboleilighet) til at leserne helt kommer inn i romanen. Dessuten er Singers tanker omkring de andres blikk så omstendelige at leseren får følelsen av å forstå poenget lenge før forfatteren, eller iallfall lenge før forfatteren forstår at leseren har forstått det. Allerede på side 13 la jeg boken vekk med fornemmelsen av at nå skriver Solstad på tomgang, nå skriver han uten nødvendig lidenskap, uten en god nok idé. Selv ikke en stil så eminent og rik som Solstads tåler å overlates til seg selv. Dersom den ikke blir drevet frem av tanker og scener like mye som av egen maskin, blir den ubønnhørlig parodisk, kunstig og ineffektiv.

Noen steder har Singers passivitet karakter av subversiv protest eller i det minste en minimal strategisk aktivitet, som her:

Den passive unge mann er og blir et frastøtende syn, og et slikt frastøtende syn hadde Singer søkt å være, med åpne øyne. Han ga faen. Han ga faen i alt. Han sølte med livet sitt ved å betrakte det, og imens rant tida, og ungdommen med den, uten at Singer hadde løftet en finger for å fastholde, og nyte, ungdommens misunnelsesverdige tilstand. Han var en karakterløs grubler, en identitetsløs livsfornekter, en rein negativ ånd, som betraktet det hele på en nesten selvutslettende måte. Han lot seg drive med, med en så stor likegyldighet at den hadde kunnet gi ham en befriende følelse av frihet, eller uavhengighet. (21-22)

I det store og det hele er imidlertid denne skikkelsen ensom, fortvilet, mislykket, uten handlekraft og uten evne til å forstå eller anvende sin egen passivitet til noe som helst. Slik blir Singer et underlig kasus som eksisterer under forfatterens og leserens alminnelige nivå. Der vi kunne tenke oss at Hansen, Rukla og Andersen hadde mye til felles med forfatteren og iallfall mye til felles med hans lesere, er Singer utenfor ethvert fellesskap. Der hans tre forgjengere samler seg til negative handlinger som ikke kan kalles uheroiske, er Singers passivitet lammende. Den kunne ha vært komisk, hvis den ikke var fratatt nesten all tenkelig glød. Ett sted står det at «om de objektive realiteter eksisterte, så var de likevel ikke sterke nok til å berøre ham på noen som helst måte» (96). Når Singer heller ikke har noen subjektivitet å snakke om, blir det temmelig tomt på hyllene.

Selvsagt kan denne uthulingen være Solstads direkte svar på en tilsvarende meningsløshet i 1990-tallets norske virkelighet, men det er ikke sikkert at Singer dermed automatisk fylles med mening. Og uansett finnes det ennå liv i forfatterens egen stemme som flere steder slår til med refleksjoner om hva slags roman vi sitter med i hånden:

For det må innrømmes at det på dette tidspunkt i beretningen kan fortone seg som gåtefullt at Singer kan være hovedperson i noen som helst roman, uansett nivå, men det kan da opplyses at det er nettopp dette gåtefulle som er romanens emne, som skal forsøkes virkeliggjort. (120)

Side 120 er en av de beste i romanen, men de to siste setningsleddene her er litt tamme. Det skyldes at det gåtefulle aldri blir utviklet til en perspektivrik litterær idé. Singer er antagelig akkurat så identitetsløs, sammensatt, uforutsigbar, irriterende og utflytende som forfatteren har villet ha ham, men han virker likevel lett å gripe og lett å bli ferdig med. Ideen om det gåtefulle blir for vag til at den sporer til ettertanke. Den er for konvensjonell til å gjøre inntrykk. Den later til å legitimere bokens mangel på tydelig struktur der den i stedet kunne hatt en samlende funksjon.

Professor Andersens natt var på alle måter ny og uventet og offensiv. Mordintrigen skapte en konvensjonell spenning som elegant blandet seg med de idémessige spenningene omkring litteraturens død og Guds ikke totale fravær. Vel var professorens tanker om tid og litteratur mangelfulle, og vel var avsnittene om religion i beste fall uforløste, men romanen anstrengte seg i flere retninger og på nye måter. T. Singer er sammensunken i forhold. Den vil ikke mye, og det er uklart hva den vil med sin uvilje.

Også Solstads språk later nå til å være på ferie nesten like ofte som det er i hardt arbeid. Fortsatt glimter det til i spirituelle vendinger, uventede innskudd, pedantiske gjentagelser og omhyggelige presiseringer. (Det gjentatte innskuddet «i vinrus» på side 155 er ett av bokens høydepunkter.) Av og til dukker det også opp noen fremmedartede avsnitt, som dette:

[...]K vet det ikke, han bare stusser, og et lite øyeblikk ser han undrende, nesten granskende, på Singer, som nå har skjønt det, at han har gjort seg skyldig i en ny pinlig forveksling, i fullt dagslys, på dette tomme lysende gatehjørnet, hvor essensens rester ligger, i form av nedtråkkede, tomme sigarettesker, frakastede, tilgrisete pølsepapir, våte rester av spyttklyser, opptørkede hundeekskrementer, vissent løv, innskrumpet i nedfallet, ja, til og med et tomt bananskall, ferskt og gult, ennå med fruktens mønster avsatt i skallet, og han prøver febrilsk å få samtalen vekk fra Y, og det lykkes omsider... (17)

Dette høres ikke helt ut som Solstad slik vi kjenner ham, og i sammenhengen er ikke avsnittet spesielt vellykket, men det har en hip energi som hakker opp Solstads ellers så sirlige og innadvendte setninger. Det burde kanskje vært mange flere slike momenter i teksten, for nå glir sidene ofte forbi i en altfor gjenkjennelig rytme. Det er uforståelig at boken er så omfangsrik som den er. En jernbanereise til Notodden og et møte med aspirerende generaldirektør i Norsk Hydro, Adam Eyde, er mildt fornøyelige, men vi har lest det før. De første nitti sidene virker nesten overflødige i forhold til romanens intrige som på mange måter begynner på side 97 med setningen «To dager senere skjedde det noe.». De neste tretti sidene er bokens morsomste, selv om forfatteren her svinger seg opp til gamle høyder mer enn til nye. Den praktfulle episoden om Notoddens sleggekastere er typisk i så måte.

Ved siden av Svik, den fortsatt nesten helt usvekkede Irr! Grønt! og de førti-femti beste sidene av den nå mer og mer irrelevante Arild Asnes 1970, er antagelig «Ellevte roman, bok atten» og Professor Andersens natt Solstads beste tekster. Der de to sistnevnte har intense dramatiske og emosjonelle sentra i henholdsvis den forlatte sønnens gjenkomst og Andersens passivitet i forhold til mordet i naboleiligheten, er Singers sentrale handling på grensen til det helt banale: Han velger å ta seg av sin lille stedatter etter at hennes mor (Singers kone) er død, og dét til tross for at morens familie sannsynligvis kunne ha gjort det bedre, til tross for at han i liten grad bryr seg om stedatteren og til tross for at han stod i ferd med å skilles fra barnets mor. Kanskje er dette like gåtefullt for Singer som for leseren, men situasjonen er ikke moralsk og eksistensielt skjellsettende nok til at leseren blir slått av hans valg, hans mangel på dømmekraft, hans kanskje amoralske adferd eller hans anstendigste motiver. Det er ingen grunn til å tvile på at siste del av boken er skrevet med stort eksistensielt alvor, men Singer klarer å gjøre også dette alvoret diffust.

Boken er likevel på sitt beste i de siste sytti sidene der Singer bor sammen med sin stedatter i et forhold som er absolutt i sin mangel på kommunikasjon og fellesforståelse. Selv om han forsøker å etablere kontakt med sin lille og etter hvert voksne Isabella, lever de fullstendig forbi hverandre. I all sin flate hverdagslighet oppnår dette misforholdet øyeblikk av genuin tristesse, og mye av effekten hviler på fraværet av de groteske og mer underholdende innslag som preget forholdet mellom Bjørn Hansen og hans sønn. Kanskje er dette en antiroman som virkelig vil være så ubehagelig at den også motarbeider det kompenserende estetiske behag vi fikk fra de mer lettlikte romanene tidligere på 90-tallet. Men for at en slik negativ gest skulle ha fått full troverdighet, måtte Solstad ha brutt med sin gamle stil som lever mer av sin kulturaristokratiske sjarm enn av den desperasjon en mann som Singer opplever i sine mørkeste stunder. Jeg ser heller T. Singer som Solstads tretteste roman, et uttrykk for at han ikke har samlet seg til den type fornyelse han markerte med «Ellevte roman, bok atten», men nå for passivt og omstendelig spinner videre på en idé han selv er den første til å ha gått litt lei av.