Finslipt spikkekniv

«A kind of tyranny to think about beauty and love all the time, when there is really nothing to think about», skriver kanadiske Sheila Heti i sin siste bok, Alphabetical Diaries. Det er bare én av mange setninger man får lyst til å markere ut og spare på, men denne synes særlig å formulere noe jeg ofte kommer tilbake til, at man kan gruble og gruble, men i det store og hele: til ingen nytte. 

Boka tar utgangspunkt i ti år med dagbokskriving, som er matet inn i Excel, sortert fra A til Z, og deretter redigert ned igjen og igjen og igjen. Teksten har blitt publisert i ulike former før, sist som nyhetsbrev for New York Times, og når Heti samler det i bokform, fjorten år senere, står bare ti prosent av den opprinnelige teksten igjen. Ingen tilfeldigheter gjenstår, hver setning er der fordi den er vurdert og beholdt flere ganger.

«Conserve your energies. Control negative thinking. Count your money and see how you’re doing.» Små mantraer og livsintruksjoner, med en fortellerstemme som er irettesettende som en mor, selvrettferdig som et barn: «Crazy to spend ninety dollars on the scarf – but I’m crazy! Create the fiction. Crushes on men. Crying about Lars. Curiosity is not a good reason to get married.» 

Dagboka ble opprinnelig skrevet for å flytte plagede tanker fra hodet til papiret, fortalte Heti da jeg intervjuet henne om prosjektet i 2022. Hun var ikke så interessert i «de trivielle problemene» fra årene dagboken ble skrevet, men selve arbeidet, redigeringen, å se etter mønstre. Hun sammenlignet det med å løse et puslespill. 

Er en dagbok fremdeles en dagbok etter så grundig redigering? Det britiske forlaget Fitzcarraldo Editions har gitt boka hvitt omslag, og dermed plassert den i kategorien «essays», i motsetning til de blå omslagene deres, som signaliserer «fiction». Kanskje burde de gått for en mellomting, en gradient? Det er karakteristisk for Heti å klusse til linjene mellom fiksjon og virkelighet, eller rettere sagt: å ikke tillegge linjene noen betydning. Som en selverklært autofiksjon-skeptiker har hun påpekt: Hva er vel selvets rapportering om seg selv, om ikke fiksjon? Alphabetical Diaries er ikke virkelighet, ikke fiksjon, men en tredje ting. «Everything is very close right now, is about to be brought into being, is just millimeters away. Everything kept neat; there is marmalade on toast. Everything should be very easy right now.»

Formale krumspring preger forfatterskapet. Gjennombruddsboken How Should a Person Be? (2010; utgitt på norsk av Gyldendal som Hvordan bør et menneske være? i 2014) var delvis basert på eposter og transkriberte samtaler, Morskap (Gyldendal, 2018) er strukturert rundt myntkast og den eldgamle, kinesiske spådomshåndboka I Ching. I fjor publiserte New Yorker novellen «According to Alice», som hun skrev i samarbeid med en chatbot. Det er som om hun trenger en metode, et organiserende system, for å la teksten tre frem. At alfabetiseringen bare var et sted å starte, like godt som noe annet.  

Gradvis kommer indre motsetninger til syne, men også tydelige mønstre. Hva utgjør et selv, et liv? Innkjøp. Døden. Handlingsreferat, som små setningsnoveller: «Gazing down at him with his eyes closed, I thought, I do not love this man. Gertrude Stein was in her thirties when she met Alice and Picasso. Get a lot of money and move on. Get a new computer for your efforts. Get a new set of dressers for my clothes and linens.» 

Hovedtemaene er de tre store: kjærlighet, arbeid, penger. Hun dveler ved skrivingen som noe hun vekselvis hengir seg til og distraherer seg selv fra. 

I-delen av boka er den mest omfangsrike, naturlig nok, det er mange dagboksetninger som begynner med «jeg». Eksempel: «I don’t mean this as a bad thing, but I just realized that nothing happens in a life.» Jeg tar en stikkprøve fra min egen dagbok, og kommer til 67 setninger som begynner med «jeg» bare i januar, før jeg ikke gidder å telle mer. 

Jeg mistenker at grunnen til at jeg liker å lese andres dagbøker er at jeg er besatt av å vite hvordan andre lever livet sitt. Hva spiser de til frokost? Hva tenker de på? Hva gjør de når de er hjemme alene? Hva legger de merke til, hva noterer de seg, om det som foregår rundt dem? 

Kort sagt: Hvordan er man en person? Spørsmålet er et slags grunntema i alle Hetis bøker, eller i bøker generelt, kan man kanskje si. 

Lars, Lemons, Fiona, Pavel – egennavn (fiksjonaliserte, forøvrig) gjentar seg og er med på å gjøre helheten mer synlig for leseren:

Lars is reticent and secretive and private. Lars is self-absorbed and self-pitying. Lars is so beautiful and I love having him in bed with me. Lars is so truly not in love with me. Lars is the sort who will always leave. Lars once told me that it would scare women how much he thought about fucking other women. Lars only excited the female parts of me, while the male parts of me weren’t into him, didn’t like him, didn’t respect him. 

Metoden, den kuraterte alfabetiseringen, gir hver setning tyngde, man leser med omhu. Den synliggjør livets stadige bevegelser fra det store til det lille og tilbake. Tungheten og lettheten som stadig veksler, som får like stor plass, det er det som gjør Alphabetical Diaries så lesverdig, tror jeg. Det er som om hun prøver å vise frem hvor kort det er mellom det som er tøv og det som er sant. Den uimotståelige auraen i tilværelsens minste, mest vanlige bestanddeler, som når Joe Brainard malte tannbørster.

Narrativ, eller mangelen på det, blir både en form og et innhold. På et vis er hver setning en egen øy, men iblant glir fragmentene sammen til narrativer, som like fort brytes igjen. Men en slags fortelling trer frem av helheten, tross alt: en ung kvinne lever et liv. «No one at this point in history knows how to live, so we read biographies and memoirs, hoping to get some clues.»

OULIPO, kalte de seg, de franske forfatterne som på 60-tallet introduserte matematikk til litteraturen, med tanken om at begrensningen, i form av strenge formkrav, skulle gi teksten liv. Som å skrive en hel bok uten å bruke bokstaven e (La Disparition av Georges Perec) eller sørgedikt bygget opp rundt tallet ni (Quelque chose noir av Jaques Roubaud). Eller en bokanmeldelse der første bokstav i hvert avsnitt følger alfabetet. 

Problemet, eller utfordringen, har vært å finne ut hvor grensen går mellom vitenskapelig eksperiment og roman, fortalte Heti da jeg intervjuet henne i 2022. Grensen ligger kanskje i elimineringen av tilfeldighetene. 

«Quiet days, not seeing people, feeling fine.»

«Right now I am cleaning the apartment for his arrival. Right now I am living on the surface of the earth. »

Sånn går dagene. Den ene spektakulært lik den andre.

«The passage of time is the funniest thing.»

Under arbeidet med boka begynte hun å se selvet som noe med klare begrensninger, fortalte hun. Man er bare én ting i verden.

Vi er dessuten ganske like, vi mennesker, og det er en trøst. Eller sitter jeg igjen med følelsen av å ha lest min egen dagbok fordi også jeg er en ung, skrivende kvinne med hang til like deler hengivenhet og egenrådighet?

Werner Herzog har kanskje rett i at selvrefleksjon er en katastrofe, som han gjerne hevder. Man kan grave og grave, uten å komme noen vei. Styrken i prosjektet til Heti er nettopp at hun ikke graver, men spikker, hun fjerner det uvesentlige til det som trenger å være der, står igjen. «Would having a child prevent all this? Would rather sit and wonder.»

(X-kapittelet eksisterer ikke; ingen setninger i dagboka begynte med X.)

Ymse kverning rundt egen person tilgir man fordi Sheila Heti ganske enkelt er smart og morsom og god til å skrive. Og som helhet utgjør Alphabetical Diaries, på et vis, noe å forholde seg til. Det dagbokskriveren gjør, er å gi fast form til dagene som ellers sklir forbi uten fysiske spor, og det Heti gjør er å gjøre et liv om til en gjenstand som kan betraktes fra alle kanter. Iblant ser man toast og marmelade. Iblant ser man Kjernen. 

Zoomer man inn på Kjernen står den i fare for å forsvinne, men trikset er å ikke zoome inn.