Fallet

Ja. Ja, jeg liker Den framande byen.

Men jeg vil skrive om noe annet nå, aller først, jeg vil skrive om løgneren, bedrageren og forfalskeren Shakespeare, jeg vil skrive om en kriminalroman fra vårt femtitall, jeg vil skrive om en film, jeg vil skrive om Richard III’s liv og død og min hest for et kongerike, jeg vil skrive om et tapt paradis, jeg vil skrive om Virginia Woolf.

Alt dette, og en ny europeisk roman. Et fall, en oppløsning.

Jeg kunne ha skrevet om litteraturens seier over historien, forfatterens seier over historikeren. Men det kan vente, det kan komme en annen gang.

Bilder: Ett av dem er den ikke-eksisterende Scotland Yard-inspektør Alan Grant, han ligger på ryggen i sengen, han stirrer i taket, han kjeder seg på sykehuset, men han har fått noe å gruble over, en mordgåte å løse.

Et annet bilde, et ansikt, en skuespiller, ferskt og tilfeldig, det er gjensyn med filmen Richard III, og Richard er Ian McKellan. Shakespeares handling er lagt til et fiktivt 1930-tall, i en Hitlers skygge. Ian McKellans ansikt er ondskapen, han er den besatte, demonen. Og så: pukkelrygget, en vissen arm, kalde og beregnende øyne. Han er hensynsløs når makten skal vinnes og makten bevares. Han dreper – nei, nei, han gir ordre om drap, ordren utføres. Hans små nevøer, prinsene, konkurrentene, blir myrdet på Tower.

Forteller Shakespeare.

Det er biografi, det er Richard III’s liv og død, det er et dokumentarskuespill. Mannen har levd. Nå lever han i Shakespeare.

Eller: Shakespeare har stjålet ham, stjålet livet, stjålet biografien hans. Og Richard den tredje slipper ikke unna, selv ikke med Josephine Teys hjelp i Tidens datter. Hun prøver. Og hun gjør det godt. Hennes oppdiktede Scotland Yard-inspektør Alan Grant ligger i sykehussengen og prøver å løse et kriminalmysterium fra virkelighetens historie. Noen ble myrdet. Det var en morder. Men var Richard III skyldig?

Alan Grant frikjenner ham etter lang etterforsking fra sykehuset.

Men Shakespeare hadde, fra sin grav, allerede vunnet saken.

En mann faller. Han faller gjennom mørket, gjennom ingenting, gjennom tiden. Han kan hete Wilhelm Reich. Han er jaget ut av historien, sin egen historie. Han er hjemløs.

Jeg kjenner ikke Wilhelm Reich. Han er et navn, et kjent navn, som dukker opp, igjen og igjen. Derfor er jeg nysgjerrig. Og jeg blir fanget av Lars Amund Vaages bilde av mannen, av kjøreturen gjennom Sverige, av ferden, forlengs og baklengs i historien, i tidene, i tiden, i en tid. Samtidig.

Reich kjører og kjører i det første bildet, og jeg tenker: bare ikke kardangen ryker.

Jeg blir fanget som jeg blir fanget av Virginia Woolf, av Mrs. Dalloway og Til fyret. Jeg blir fanget av det vanvittige i forsøkene på å holde fast tiden og samtidig vite at det lar seg ikke gjøre, tiden raser gjennom oss, driver oss forover og bakover.

Derfor er jeg med på denne fantastiske rykkende bilturen, romanens åpning, på vei mot Norge og på vei sørover, til et sted som ikke finnes, men som fantes, til noe som ligner et gods utenfor Tjernovtsy. Det som ikke slipper, kommer tilbake, gjennom hele romanen, for eksempel på side 256:

«Det surra i han. Det kom tilbake. Det gnog i han. Det same, alltid, det kom igjen. Det slutta ikkje. Han blei ikkje kvitt det. Nokre gatestubbar i Tjernovtsy. Eit rom han og mora hadde vore i. Nokre butikkar dei gjekk forbi, dei to, ein annan gong. Ingenting å nemna, ikkje noko å bry seg om. Det mørke huset der han voks opp. Dei uopplyste krokane. Endå om huset var nytt. Rommet under trappa der han sat, der han gøymde seg. Der han låg og lytta. Derifrå kraup han fram og såg. Han følgde med på kva som gjekk føre seg, Willi.»

Der altså. Og romanen kverner og kverner omkring dette. Det går ikke bort. Det er.

Det er oppløsningen av familien – ja – og det er oppløsningen av hjemmet, av landskapet, av byen og landet, oppløsningen av Musils Kakania, av et Europa som var.

Det går ikke bort og det kan aldri komme tilbake.

Det er en forbannelse, det er demoner som hjemsøker oss.

Må det klartekst til? Årstall? Kart?

Den framande byen jager meg bort og trekker meg tilbake. Jeg kretser om boken. Leser, reiser meg opp fra stolen, gjør noe annet og må tilbake, ikke bare fordi dette skal skrives, men fordi teksten plager meg, slipper meg ikke, og jeg liker det.

Jeg liker oppbyggingen om noen få bilder, om scener: I bilen, ankomst hotellet, grytidlig morgen på hotellrommet, første kveld på Theatercafeen, møte i den norske psykoanalytiske foreningen. For hvert bilde utvider fortellingen seg, går i sirkler, kverner og kverner, og teksten er akkurat slik, den er kvernen.

Det handler ikke om Wilhelm Reich. Navnet kunne ha vært et annet, Hans Bauer, hva som helst. Det er følelsen, fallet. Ned og ned og ned i mørket.

Den fremmede byen er ikke bare Oslo, den gang, på trettitallet, med Sigurd Hoel, Nic Waal, Harald Schjelderup og alle de andre som tok i mot en flyktning, en ustøtt, en hjemløs. Det er ikke bare et nedslitt hotell nederst i Kjølberggata på Tøyen, Karl Johan, Theatercafeen, et rom kalt laboratorium på Universitetet, Østbanestasjonen.

Den fremmede byen er byen, stedet en ung mann, knapt mann, flykter til når hjemmet er oppløst, grensene flyttet, barndommen forsvunnet og det ikke finnes noen vei tilbake. Da er byen der, den store fremmede byen med trikker og universitet og kafeer og palass, da er for eksempel Wien der, selv om Kakania er oppløst, det evige dobbeltmonarkiet forsvunnet som en luftspeiling. Den fremmede byen er Wien og Berlin og for eksempel Luzern.

Derfor er dette ikke en roman om hendelser i Oslo, det er en roman om hendelser i Europa. Avvisning. Utvisning. Tap.

Er det Wilhelm Reich? Jeg vet ikke. Er Jon Fosses Melancholia I og Melancholia II Hertervig? Er Dorrit Willumsens Bang virkelig Herman Bang? Det var en lettelse å høre Dorrit Willumsen si det åpenbare etter den norske bønnetellerdebatten om boken: Hun hadde skrevet sin versjon av Bang. Det fantes mange versjoner.

Er det Reich?

Jeg har lest en roman. Den gir meg bilder av en mann som heter Reich, Wilhelm Reich, en kronglete mann, en mann i panser, en mann på en umulig flukt.