Et mord i Moss

Det skal sies at jeg ikke har noe forhold til Moss – altså byen og alt som hører med. Som trønder er det et av disse østlandsfenomenene som går meg hus forbi. Etter å ha bodd i Oslo noen år nå, har jeg imidlertid begynt å ane konturene av en mulig-stereotypi, mulig-sannhet. Ola Innset, forfatteren av romanen Moss, setter sjøl ord på denne anelsen flere steder i boka, og kanskje tydeligst i denne dialogen mellom politietterforskeren Are Nyquist og hans gamle barndomsvenn, lokalpolitikeren Ola Tveiten. «Hvor er alle menneskene?» nærmest roper Are ut i natta etter x antall øl på Queens-puben. «Det er sikkert lagt ned tjue fabrikker her siden 90-tallet», svarer vennen. «Så mange av de som bor her nå jobber jo i Oslo. Tar toget tilbake hit igjen for å sove. I helgene går de tur på Jeløya og drikker vin fra polet i stuene sine.»

Fenomenet med byer utafor Byen med stor B er en del av det norske samfunnet som så vidt meg bekjent begrenser seg til østlandsregionen. Folk som jobber i Trondheim, kan så klart bo et stykke utafor bygrensa, men da inngår disse hjemstedene i det vi kan omtale som «landet». Men faktiske byer, som Moss, Drammen og Fredrikstad, med sin egen industri og urbane identitet, og likevel nære nok Oslo til at dagstur og pendling er innafor, fascinerer meg. Hvordan er det å bo og vokse opp der? Er det en bonus å være så tett på hovedstaden, eller truer det lokalfelleskapet? Så da jeg skulle lese romanen med den konstaterende tittelen Moss, føltes det som å trå inn i en fremmed verden. Blir jeg ledsaga inn i byens kjerne, eller blir jeg stående utafor?

I tillegg til å ha vært redaktør i Vinduet har Ola Innset tidligere gitt ut to romaner og tatt en doktorgrad i historie. Sistnevnte kompetanse vever seg tydelig inn i skjønnlitteraturen med hans tredje roman, hvor nettopp den historiske utviklinga til byen Moss er et bærende element. Allerede med dette stedsspesifikke utgangspunktet, befesta i romanens tittel, skimter vi glimtet i forfatterens øye. Der hans foregående romaner hadde de mer feriefristende titlene Lisboa og Firenze, kommer Moss som en punktering. Videre har Innset valgt en morsom inngang med krimsjangeren, som ikke bare ironiseres over, men som utnyttes som en spenningsskapende form. Satiren retter seg mest mot krimsjangeren, som den trauste etterforskeren og en obligatorisk biljakt, samtidig som Innset faktisk lykkes med å pirre nysgjerrigheten. Raskt settes konflikten i gang: En kvinne ved navn Grethe Trier er funnet død på Bastøferga med en lapp hvor ordet «MORD» står skrevet.

Oppmerksomheten min fanges i løpet av få sider, for her er det mange ubesvarte spørsmål. Hvem var Grethe Trier, og hvorfor skulle noen ha lyst til å drepe henne? Også hovedpersonen Are Nyquist framstår som en gåte. Med vittige detaljer som at han hører på Dire Straits i den falleferdige bilen sin, etableres han effektivt som en litt ukul og kostnadsbevisst fyr på slutten av karrieren i Kripos. Samtidig har han av ukjente grunner lagt Moss, byen han vokste opp i, for hat, til den grad at han har bedt arbeidsgiveren om ikke å gi ham oppdrag der, noe de med liket på ferga trosser på grunn av ressursmangel. Krimen, karakteren og byen danner dermed et trefoldig mysterium som gir lesinga et fornøyelig driv. Are nøster gradvis opp i forbrytelsen og byen slik den ser ut nå, mens blikket på ham sjøl er nærmest tvangsmessig distansert:

Man kunne nesten si at Are Nyquist var lykkelig der bak rattet på den over tjue år gamle bilen. Ikke at han tenkte det selv, han hadde vel knapt tenkt på seg selv som noe sånt på flere tiår. Ulykkelig derimot, det hadde han vært innom. Men fraværet av tanker om at han var ulykkelig måtte vel kunne telle som en slags lykke? Han sluttet å tenke slik, for det ødela den gode stemningen han hadde bygd opp.

Innsets byskildringer er også forbilledlig gjennomført. Navn på gater og områder glir naturlig inn i historien med nøye plasserte beskrivende tillegg, og etter endt lesing føles det som om jeg har vært der. Are Nyquist bevitner en by i vekst, med nevnte Oslo-pendlere som drikker vin i stuene sine, og samtidig i fall, med uthulinga av bysentrums fortidige sjarm og nedbygginga av industrien. Denne historien personifiseres med drapet på Grethe Trier, en fabrikkarving som i nyliberalistisk ånd solgte virksomhetene til utenlandske aktører med tilhørende tap av arbeidsplasser da de nye eierne la ned fabrikkene. Krimen skrus imidlertid til da Are kommer på sporet av morderen, og uten å røpe for mye skjer det en omveltning av perspektiv i bokas andre del.

Den politiske kommentaren til nyliberalismens effekter på lokalsamfunnet eser ut i denne delen i form av en normbrytende minnetale. Fra prekestolen utmeisler presten Nina Teslo en lang historie om avindustrialisering, sosialdemokratiets vekst og fall og velferdssamfunnets utsatte status quo. Denne vendinga i romanen er i teorien et artig grep, men framstår i for stor grad som et redskap for historikeren Innset til å få poenget ned på papiret. Han henter seg delvis inn med politibetjenten Synne Lindgrens tankeinnfall der hun sitter på kirkebenken og først kjeder seg, så blir mer og mer perpleks av den politiske appellen fra presten før hun til slutt reagerer:

Dette var jo en fundamentalist hun lyttet til, ikke en prest! En ekstremist som mente at målet helliget middelet, og som var ute på korstog – for velferdsstaten av alle ting. Hun forstod det nå!

Cut to the chase, og så følger vi Synne bak rattet i en komisk biljakt, bomfast i bilkø. Noe av tempoet i språket utfordres her av nye byskildringer, som også kolliderer med Synnes perspektiv i en over gjennomsnittet hektisk dag på jobben. Disse innslagene kunne med fordel ha blitt integrert i tidligere partier, og jeg får følelsen av at Innset vil få med det han ikke allerede har fått sagt før bokas slutt.

Til tross for disse innvendingene var Moss en roman jeg koste meg med, samtidig som den setter fingeren på alvorlige konsekvenser av en politisk utvikling. Innset balanserer på en knivsegg ved å blande humor, spenning og politikk, men klarer å gi et sammensatt byportrett som strekker seg forbi det stedsspesifikke. Byen Moss blir et bilde på den veien vi som samfunn har fulgt nærmest i blinde, og spør du meg, har vi all grunn til å stake ut en ny kurs framover. Med det kjente sitatet fra den italienske marxisten Antonio Gramsci som epigraf, «Det gamle er dødt, men det nye kan ikke fødes. Det er en tid for monstre», er jeg rimelig sikker på at Innset mener det samme.