Et farvel til det norske gravalvoret

I Norge liker vi best bøker som er tunge og triste. Det er så vidt man anerkjenner Much Ado About Nothing – det er tross alt Shakespeare – ellers er ikke humor og humor alene nok til å innkassere verken Bragepriser eller kritikernes entydige begeistring. Nordmenn kan kanskje ikke kunsten å lese lett litteratur, og da mener jeg ikke lett i betydningen smuss, men lett og glad overskuddslitteratur.

Heldigvis tør Heidi Bonde å utfordre dette med sine romanprosjekter, slik vi så det i Detaljenes diktatur fra 96 og Fortellingen om fregatten Felicita fra 98. Med årets bok, Marsipangrisen, går hun enda lenger. Marsipangrisen er både tivoli og sirkus på en gang, et overflødighetshorn både i tanker, ord og gjerninger – en bok som verken er «trist som faen» eller legger an på å være full av «dype undertoner».

Vi møter professor Carl Ivar Plancke i sitt «studerkammerlignende» sommerhus nær Edens, om ikke hage, så i alle fall skog. Plancke er 54 år og forsker, med en doktoravhandling på adjektivenes kjønnsbøyning i de romanske språk. Kjønn har for Plancke hele livet vært en kategori mer relatert til språk enn til kvinner, helt til det en dag ringer på døren. Utenfor står den purunge Toscana Nettz og spør: «Kunne du tenke deg å kjøpe lodd til inntekt for adrenalin?». Adrenalin er nok et fremmedord i den plankete Planckes verden, men han slipper likevel Toscana, som er like impulsiv, forlokkende og omskiftelig som et toscansk landskap, inn i huset og inn i sitt liv med ordene: «Du ser ut som om du ikke hører hjemme noe sted?».

Men det gjør Toscana. Hjemmekjent i tilværelsens letthet overrekker hun Plancke en rød koffert og kysser ham brennende på pannen. Slik innledes en forrykende kjærlighetskamp mellom og mot sterke følelser (i Toscana) og sterke hemninger (i Plancke). I tillegg komplimenterers og kontrasteres fortellingen med innvevde innsyn i foreldrene til både Toscana og Planckes kanskje enda mer umake forhold. Vi møter Toscanas mor, Eli Nettz, som er «liten og rund som en hjemmebakt kake», men dessverre mer firkantet i hodet, full av bebreidelser overfor sin ekstraordinære mann Baldo Morelli, som både bokstavelig og billedlig talt går omkring på stylter. Han arbeidet i sin tid som kokk på det siamesiske kongeskipet, men bedriver nå tiden med å klatre i trær, eller andre leker, og fremstår nærmest som selveste homo ludens. I sterk motsetning til Carl Ivar Planckes far som også var vitenskapsmann, og en meget streng sådan, og som nå i ren Hamlet- (eller Freud-) stil hjemsøker sønnen med ordene: «Har jeg fortalt deg at du ble født en dag Gud var syk?». Liggende i sin fars seng må Plancke tåle å høre noen nedverdigende sannheter, like bitre som hans mors, Margrethes, misantropiske og såre spørsmål: «Hva kan to mennesker gjøre for hverandre annet enn å bytte gråt?»

Hvordan det til slutt går med Toscana og Plancke skal ikke røpes her, men det finnes nok ikke mange menn som kunne unngått en Toscansk hestekur i kurtise. For å vinne veien til mannens hjerte bestemmer nemlig Toscana seg for å gå den klassiske veien gjennom magen, og i beste «Babettes gjestebud»-ånd lager hun en kulinarisk handlingsplan. Plancke skal falle for marsipan, et ord som i følge han selv har sin etymologiske opprinnelse i guden Mars og pane, det italienske ordet for brød. Kontrasten er åpenbar: den mest krigerske av gudene spiser det søteste brødet. Dette er også et typisk eksempel på Bondes utstrakte referanser til det klassiske. I bøkene hennes florerer det med henvisninger til latin, og italiensk, til Vergil, Petrarca og Dante.

Ordet marsipan er ikke det eneste det lekes med i Bondes bok. Hun gjør for eksempel også et poeng ut av at Carl Ivar Plancke, i motsetning til en annen Carl Ivar vi kjenner, er utstyrt med en nesten ikke-eksisterende nese. Han er i tillegg redd for at fremmedordene vi oversetter til norsk kan få fatale konsekvenser. Og da er veien kanskje ikke så lang til FRP og fremmedfrykt? Dette er i alle fall en assosiasjon som faller naturlig for leseren. Bonde selv går aldri lenger enn å kalle Carl Ivar for Carl Ivar. Og her støter fortolkeren på et problem: Skal man i det hele tatt gå inn å tolke en tekst som så tydelig synes å insistere på bare å være overflate? For meg fremstår Marsipangrisen mest av alt som en lek, som oppfordrer leseren til å være lekekamerat, ikke fortolker. Kom, så leker vi, sier boken, og byr for eksempel frem Toscanas navn. Ved siden av å være oppkalt etter en italiensk region, heter hun altså Nettz til etternavn, et ord som på tysk betyr nett, i betydningen søt, men som naturligvis også gir assosiasjoner til et nett, dvs. et fangstredskap for sommerfugler. Når man attpå til vet at Baldo egentlig heter Garibaldi, som den italienske frihetshelten, eller man støter på en baker Hønsen, ikke Hansen, som er litt hønsete av seg, er det nærliggende å på postmodernistisk vis rope opp om spill med betydning, mellom navnet og innholdet i navnet. Bondes lek nytes imidlertid minst like godt uten slik begrepsliggjøring.

«Fantasi» er et ord som ofte går igjen i resepsjonen av Bonde. Hun får honnør for de sprelske påhittene og den unorske tonen som tidvis og med urette blir kalt magisk realisme. For Heidi Bonde ligner mer på skandinaven H. C. Andersen, eller for den saks skyld Göran Tunstrøm eller Mari Osmundsen, enn på Gabriel Garcia Marques. Jeg tolker det som et utslag av dårlig norsk selvtillit når kritikerne må ty til slike begreper. Norsk litteratur er tross alt mer enn garborgsk gravalvor eller Fosses «Melancholia». Selv om en forfatter beveger seg ut av gråten og inn i latteren, inn i eventyret, er det langt fra dette til den magiske realismens sidestilling av det naturlige og det overnaturlige. Det er klart at Bonde opererer med et vidt normalitetsbegrep dersom personene i boka skal sees i forhold til «virkelige» mennesker, men det er ikke det de er, som romanfigurer er Bondes personer først og fremst språklige fremtredender. Bondes «fantasi» er i motsetning til den magiske realismen ikke knyttet til handlingsplanet, men til språket, og de oppfinnsomme opptrinnene i boken er først og fremst knyttet til språklig improvisasjon og forestillingsevne, en evne som hos Bonde fremstår som en nødvendighet.

Fortellerperspektivet i boka er allvitende, men stort sett til stede på en nærmest ikke-synlig måte. Bare i sjeldne tilfeller stikker fortelleren hodet frem og kommenterer og diskuterer sin egen fortelling, særlig gjennom retoriske spørsmål og små metahilsener til leseren om skrift og romanforfattere. Som Plancke uttrykker det under den skjebnesvangre middagen: «Hvis dette bordet hadde vært plassert i begynnelsen av en kjærlighetshistorie, måtte man allerede nå ha bedt forfatteren gripe inn med den delen av hjernen som tenker!». Og det har øyensynlig forfatteren gjort, i og med at denne episoden utspiller seg helt på tampen av boken – rett før den dramatiske og plutselige slutten, der Bonde rutinert og klokt velger å klippe av på en ubarmhjertig måte midt i klimakset. Derfor er det aldri kjedelig å lese denne romanen. For humoren i boka får aldri lov til å virke for lenge, men akkurat passe.

Det er humoren som er bindeleddet mellom høyt og lavt i teksten, og mellom språkleken og innholdsplanet. Humor er et område, et spenningsfelt fra det tragiske til det komiske, og det er i dette feltet Bonde bedriver sitt språkarbeid. Likevel er det også en melankolsk, nesten trist stemning i boken, som fungerer som et feste for humoren. Det tragiske er latterlig og omvendt. Humoren er den «Bondske» beskyttelsen mot det nitriste alvoret, pustepausene i vissheten om tilværelsens trivialitet og døden som alltid er en realitet slik vi ser det ved romanens slutt. Det er en sympatisk humor forfatteren benytter seg av, det dreier seg ikke om å henge ut noen, eller le av noen. Humoren er ikke ondsinnet, men uventet. Og det er da den rammer, uintendert, sterkt. Men det er ikke bare humor i språket, det er vakkert også. Slik høres det for eksempel ut når Toscana er på sitt mest forelskede: «Forberedt på å våke helt til frokost, fordi hun var utsultet og ikke kunne spise utsikten, åpnet hun vinduet og kledde av seg så nær morgenhimmelen at hun kunne kysse den ømt og inderlig». Bonde tør, som vi ser, å ta den helt, helt ut, nesten over i pathos, uten at det noensinne glipper.

Heidi Bonde har med Marsipangrisen levert en imponerende poengtert tekst, uten spor av slappe setninger. Denne språksterke romanen står for meg som en av de beste i bokhøsten så langt. Og garantert den morsomste, og dermed også den sunneste. For det er sunt med underholdning, når den bæres oppe av det friskt og vitalt språk. Det er ikke bare i alvor at erkjennelse ligger. Det er bare vanskeligere å få øye på refleksjonen når den leker gjemsel i humoren. En av de viktigste tingene denne teksten sier, er nettopp at den ikke skal tolkes i hjel. Overflaten er også en flate. Marsipangrisen er en hyllest til leken og til lykken, en «fortelling om Felicita». Og lykken skal man være forsiktig med å tolke, den skal bare nytes. Med det skulle jeg mene å ha anbefalt denne boken tydelig nok til at det i år er denne marsipangrisen som ligger under juletreet i de tusen hjem og ikke den vanlige, klissete, som man får vondt i magen av etter to biter.