Er hun fri nå?

Albanske Lea Ypi er professor i politisk teori ved London School of Economics. I hennes oppvekstmemoar Free, som i fjor ble nominert til de britiske litteraturkåringene Baillie Gifford-prisen (tidligere Samuel Johnson-prisen) og Costa-prisen, forstår vi at hennes politiske utdanning begynte tidlig. I Albania før kommunismens fall måtte også barn ha politisk bevissthet, og gjennom læreren Nora ble Lea og de andre 80-tallsbarna i kystbyen Durrës introdusert for ord som «imperialisme», «klassekamp» og «antifascisme». Slutten på Leas barndom blir tydeliggjort gjennom to viktige episoder knyttet til foreldrene hennes: Først fant de på unnskyldninger og drøyde med å henge opp portrettet av den tidligere statslederen Enver Hoxha, som lille Lea, skolens flinkeste medlem av barneorganisasjonen «Envers pionerer», gjerne ville ha i stua. Så reagerte foreldrene med panikk da en nyansatt bakerimedarbeider hadde gitt Lea og de andre nabolagsbarna en hel kjekspakke hver, da de tigget utenfor bakeriet etter skoletid – ikke bare en kjeks eller to, slik vanlig praksis var. Hadde noen fulgt etter henne, fått med seg at hun forsynte seg av kjekspakka? Det hadde med frihet å gjøre. Såpass forsto Lea.

Biografi og begrensninger

En barndom full av indoktrinering og matkøer framstår underlig for leseren, men var, selvfølgelig, helt normal for de som ikke kjente til annet. Det er et stort persongalleri i boka, noe som ikke er tilfeldig. Sosialismen var avhengig av samhold og fellesskap. Naboer som holdt av plassen din i matkøen den ene dagen, og stilte spørsmål ved din kommunistiske praksis den neste. Det rike persongalleriet lar Ypi utforske frihet gjennom de ulike karakterenes individuelle perspektiv.

Barna gikk på skole mens foreldrene var i arbeid, og besteforeldrene var hjemme med barna. Slik var det for Lea og broren. Lea var et nysgjerrig barn og stilte spørsmål. Bestemoren Leman Ypi, omtalt som Nini i boka, oppleves som et slags orakel for Lea. Det er der ordet biografi kommer inn i bildet. Mulighetene man hadde i det kommunistiske Albania var nemlig styrt av biografi, i hvert fall hvis denne viste seg å ha problematiske aspekter. Hvert spørsmål Lea stiller om slekta si blir besvart med at det handler om «biografi». Livet er enklere dersom man forstår begrensningene sine, forklarer bestemoren.

Da en studentdrevet protest startet ved universitetet i Tirana, samler nabolaget seg hos familien Ypi for å se det hele utspille seg på TV. Lite visste Lea at frihet som et begrep var i ferd med å endre seg: Albania brøt med kommunismen, og erklærte seg som flerpartistat den 12. desember i 1990. Lea var elleve år.

Biografiens begrensninger forsvant sammen med kommunismen, og dette ga foreldrene mulighet til endelig å fortelle Lea og broren om opphavet deres: Deres oldefar var Xhafer Ypi, tidligere albansk statsminister, som ble regnet som landsforræder etter å ha kollaborert med det italienske protektoratet som ble innsatt etter annen verdenskrig; før kommunismen hadde en annen gren av familien attpåtil vært velstående og med det tilhørt klassefiendene. Med et lite unntak for den drømmende faren, hadde familien aldri trodd på kommunismen, men det hadde de ikke våget å si noe om til barna sine. «I was someone, then I became someone else», avslutter Ypi den første delen av boka.

Omveltningen

Tiden som fulgte, var kaotisk. Slutten på kommunismen og åpningen mot omverdenen innebar en stor økonomisk krise. Nye ord som  «strukturtilpasninger», «pyramidespill» og «korrupsjon» førte til enda mer uhell for albanerne. Grensene var nå åpne, og tusenvis forsøkte å flykte i båter til Italia. Mange døde, enda flere ble deportert tilbake til Albania. Det var en usikker tid hvor folk gjorde det de måtte for å overleve.

Ypi-familien ble værende, og moren kastet seg inn i politikken med liberalistiske idealer og en total motstand mot både stat og fellesskap, som hun aldri tidligere hadde tilkjennegitt. Både faren og bestemoren var uenige med henne, men førstnevnte lot seg motvillig lede inn i det samme partiet og ble etter hvert parlamentsmedlem. Da borgerkrigen brøt ut i 1997, gikk det fra vondt til verre, og boka dekker denne perioden kun med dagbokinnlegg fra tiden da Lea ikke våget å gå ut døren av frykt for å bli drept, og ble så traumatisert at hun mistet stemmen.

Hva vil det si å være fri?

Dette er det store spørsmålet i Free. Å ha levd under inntrykket av at man er fri, for å deretter innse at det ikke stemmer, ville fått hvem som helst til å stille spørsmål. Å så bli fortalt at man nå omsider har blitt fri, men forstå at det fortsatt ikke stemmer, virker å være det som har drevet Ypi til filosofi og politisk teori, et forskningsfelt hun nå opererer innenfor som «kantiansk marxist». Gjennom denne boken ønsker hun å rette fokuset mot hva frihet i det hele tatt innebærer, og hvordan det oppleves for ulike mennesker. Ypi forlot Albania så fort hun fikk muligheten, og fra den første tiden som student skriver hun om å møte medstudenter som ikke anerkjente hennes levde erfaringer under kommunismen. Venstreorienterte venner som, på tross av det hun fortalte, fortsatt mente at kommunisme var annerledes på papiret. På denne måten diskuterer boka begrepet interseksjonalitet: Hvilken ufrihet opplever marginaliserte mennesker og hvilket ansvar har vi, overfor hverandre, som enkeltindivider? Og er man virkelig fri, når man i teorien har muligheten til å oppnå alt man ønsker, men er begrenset av sosial status, hudfarge, kjønn eller økonomi? Med Free krever Lea Ypi at leseren også stiller seg selv det spørsmålet: Er jeg fri? Kan vi bli frie sammen?