Entusiastiske essays og ekstatiske ekfraser

Gunnhild Øyehaug har gitt ut en ny samling med essays, under tittelen Hjartet i skalkeskjulet, men jeg tenker at å kalle dem for nettopp «essays» (og attpåtil i «samling») ikke akkurat yter disse tekstene rettferdighet. Og dette kommer altså fra en som simpelthen elsker essays, det mener jeg. Det går knapt en måned uten at min medredaktør i Vinduet sier «men det er kanskje ikke flere essays vi trenger akkurat nå, Ola?», hvorpå jeg svarer at «jo, visst pokker er det akkurat det vi trenger nå». «Flere essays!» proklamerer jeg, «det er det eneste jeg vil lese.» Men det er ikke sant, jeg vil også lese romaner. Men vi kan ikke publisere romaner på vinduet.no, og dette minner meg på at jeg skulle ønske Gunnhild Øyehaug hadde skrevet flere romaner. Vente, blinke (2008), Undis Brekke (2014) og Presens maskin (2018) er de vi har fått så langt, og et sted i denne nye boka står det at «det eg ikkje likar med romanskriving, er til dømes at det uferdige er ein så utruleg stor del av prosjektet i så lang tid». Det kan jeg forstå, og dette er ikke noen klage eller ment som en slags kritikk, det er bare et fromt ønske fra meg.

Grunnen til at det ikke vil yte disse tekstene rettferdighet å omtale dem som «essays», er altså ikke at essays nødvendigvis er kjedelige, og heller ikke at jeg er redd for at du, kjære leser, ikke er like glad i essays som meg, selv om det nok er noe i det også, nei, snarere er det det at den litt tørre sjangerbetegnelsen risikerer å liksom ikke helt favne hva det er Gunnhild Øyehaug egentlig holder på med i disse tekstene. Det er strengt tatt kanskje for mye forlangt av enhver sjangerbenevnelse, men dersom jeg var en slags anmelder, som skulle lese denne samlingen med essays og så skrive noe om den, så ville jeg kanskje ha forsøkt å utrykke hvor glad jeg rett og slett blir for at noen kan finne på å begynne en tekst om Edvard Munchs maleri Kvinnen i tre stadier med å forestille seg at hun er en ødelagt robot som noen pirker rundt i, for så å komme borti et lite sted i robothjernen hvor det slår gnister og fortsatt er liv, hvorpå det viser seg at det er det stedet i hjernen til robot-Gunnhild hvor alle tankene om dette maleriet er lagret. Det er ikke en åpenbar måte å begynne en sånn tekst på, ei heller er det åpenbart å begynne en tekst om Kate Bush sin teatralske seksualitet i videoen til «Wuthering Heights» med å se for seg at man skal fram til en mikrofon for å si en viktig ting om akkurat dette, eller legge til: «Men for å finne mikrofonen å seie dette inn i måtte eg visst gå på ski i ti mil, og deretter vase meg inn i ein krattskog som det var umogeleg å gå på ski i, full av tette, små og irriterande greiner.» Og hvis jeg skulle ha skrevet noe om dette, for eksempel i et tradisjonsrikt litteraturtidsskrift som nå utkommer digitalt, fordi alt er jo digitalt nå, og de som eier tidsskriftet tenkte vel at det kanskje ville nå ut til flere dersom de gjorde tidsskriftet heldigitalt, og det gjør det jo for så vidt også, så ville jeg nok ha holdt fram denne måten disse to tekstene begynner på som ganske talende eksempler på hvordan egentlig alle disse essayene – med sine tankesprang og digresjoner som fører til noe stort, viktig og grunnleggende meningsfullt – dypest sett er.

Men ville jeg da ha utrykt hvor flott jeg synes det er? Ikke ennå, for strengt tatt er det vanskelig å beskrive, utover med adjektiv som «flott», akkurat hvorfor jeg liker disse essayene og strengt tatt alt Gunnhild Øyehaug skriver så veldig, veldig godt, men her følger en ny proklamasjon for i hvert fall å gi en idé om flottheten og hvor høyt jeg setter henne: Det går an å spore en mild irritasjon over en viss Karl Ove Knausgård i noen av tekstene, for eksempel klages det litt over at Festspillene i Bergen fikk Knaus til å skrive om Solveig i Ibsens Per Gynt, fordi den mannlige direktøren mente at det «kunne være interessant å se Solveig-skikkelsen gjennom blikket til en slik følsom mann». «Er ikkje Solveig sett allereie EIN gong gjennom ein manns følsame blikk, nemleg Ibsen sitt?» spør Gunnhild Øyehaug, poengtert, og et annet sted utåndes det sukk over «virkelighetslitteraturen» og debattene den har avfødt. Knausgård personlig kan vel neppe klandres for noe av dette, men altså: Var det opp til meg, kunne vi godt ha byttet om på berømmelsen til Karl Ove Knausgård og Gunhild Øyehaug. Knausgård kunne fortsatt vært anerkjent og litt berømt, for all del, han kunne for eksempel ha blitt oversatt til et par språk, være kritikerrost, ha fått den der nominasjonen til National Book Award for oversettelsen til engelsk av debutromanen sin, og litt sånt – omtrent som Gunhild Øyehaug i dag, altså. Men selv om det fremdeles ville ha vært Knausgård som skrev tykke bøker om mørke temaer og Gunnhild Øyehaug ville fortsatt å ha sin bibliografi av sprudlende små diamant-bøker, så ville den store, internasjonale bestselgeren og epokedefinerende forfatteren, som ses som en nasjonalskatt og får reportasje på «Dagsrevyen» hver gang hen utgir enda en bok, ha vært Gunnhild Øyehaug.

Og hvorfor det? Jo, for eksempel fordi: I over to år under denne pandemien, som veldig få hadde sett for seg at skulle komme, var vi underlagt nærmest absurde regler for sosial omgang, som var helt utenkelige før de plutselig ble innført, og som nærmest totalforandret livene våre fra en dag til den neste. Og nå? Nå virker de nesten like utenkelige, for vi har bare gått videre og omtrent later som om det ikke skjedde. Det finnes noe som heter «fortrengning», vet jeg, det er et psykologisk fenomen hvor man rett og slett glemmer traumatiske opplevelser fordi det er for vondt og vanskelig å tenke på dem, såvidt jeg forstår. Og det er forståelig, men får ikke du også, kjære leser, av og til følelsen av at vi lever i en verden hvor vi fortrenger omtrent ALT som er viktig HELE tida? Hvor vi bare tralter videre i jobbene våre og alle andre små og store ting som suger oss inn sånn at vi rett og slett ikke kan se klart lenger, helt ute av stand til å ta inn over oss noe som helst, enten det er krigen i Europa, måten vi ødelegger selve planeten vi lever på, eller bare rett og slett det at vi er mennesker og at vi har hverandre?  

For det er noe der, langt der nede. Under all støyen vi omgir oss med finnes det noe virkelig, «førstespråket» som det heter i en av tekstene i Hjartet i skalkeskjulet. Det er kanskje som en liten sølvklump man kan grave seg fram til på bunnen av ei søppeldynge, som det viser seg at ikke er noen liten sølvklump likevel, men selve den faktiske jordkloden som stikker fram der nede, under alt det andre, fordi hele verden, hele den håpløse og overveldende søppelhaugen av en verden vi lever i, egentlig skimrer i sølv. Du vet det, jeg vet det og Gunnhild Øyehaug vet det. Som oftest er det likevel vanskelig å ta innover seg dette store, men noen ganger, helt plutselig, for eksempel på vei til et slags seminar ved kunstmuseet Louisiana utenfor København får man øye på en skulptur av Giacometti som ser ut som at den er dratt ut av sokkelen sin, og:

Kva skjedde så? Jau, dette: halsen snørte seg, tårer steig opp i auga. Vi skiftar til tabloid: DÅ KOM TÅRENE. TÅRENE KOM VED SYNET AV PITTE SMÅ FIGURAR STIKKANDE OPP AV SAME MATERIALE SOM DEI SJØLVE VAR LAGA AV, STÅANDE I EIN GLASMONTER I EIN VEGG. Tårer trilla på litteraturfestival. Forfattar svært rørt av synet av the human condition!

Gunnhild Øyehaug er morsom, smart, ironisk og distansert, men innimellom er hun veldig inderlig også. «Viss du ikkje har eit hjarte, kan du ikkje kjenne att eit dikt», står det et sted i boken. I en annen tekst minnes forfatteren at hun som barn hadde «ein tragisk kjensle» av at alt skulle forsvinne, og derfor satte seg ned for å pugge hele rommet sitt, ting for ting og møbel for møbel, i et fåfengt forsøk på å holde noe fast. Stående alene kan muligens disse setningene og korte partiene virke tomme, kanskje til og med intetsigende eller åpenbare. Men som opphold i Gunnhild Øyehaugs blomstrende tankestrømmer får de den betydningen det er meningen at de skal ha, som blanke julestjerner i toppen av viltvoksende grantrær langt inne i skogen som man ikke trodde at noen hadde pynta, og kanskje er det det som er selve vitsen med å skrive på denne måten som hun gjør, med den «grenselause entusiasmen» som jeg er så glad i og som jeg liksom forsøker å imitere i denne teksten. Hvis denne tenkte anmeldelsen for et imaginært digitalt litteraturtidsskrift med stort potensial for flere lesere var som en flyreise, ville jeg kanskje ha forsøkt å gå inn for landing nå, ved å si at det er her selve flottheten ligger.