En utpreget fransk fortelling

For ti år siden utkom den franske poeten Nathalie Quintanes bok Tomater (originalversjonen utgitt i 2011) i norsk oversettelse. Quintanes personlige essay handler kort sagt om poesiens plass i den politiske virkeligheten og trekker veksler på den franske revolusjonære historien så vel som på arrestasjoner av politiske aktivister i Frankrike i nyere tid. I Tomater refererer Quintane blant annet til den militante franske venstreorganisasjonen Action Directe (1979–1987), som myndighetene definerte som en terrorgruppe. Action Directe utførte en rekke angrep og attentater i 1980-årene til forsvar for anti-imperialisme og arbeiderklassens rettigheter. I 1987 ble flere av medlemmene arrestert og dømt til fengsel på livstid. Quintane siterer et brev fra en av organisasjonens hovedmedlemmer, Jean-Marc Rouillan, som innrømmer at deres prosjekt har feilet: «[V]i etterlater oss en verden som er hardere, mer reaksjonær og mer prekær enn den vi fikk overlevert», skriver han blant annet. I Tomater reflekterer Quintane over denne mislykkede overføringen av erfaringer, det forliste forsøket på å gi opprøret varighet. Samtidig utforsker hun hvordan man som skrivende kan forestille seg opprør i et Frankrike anno 2011.

Ti år senere leser jeg igjen om Action Directe, i en ny oversettelse av en nokså annerledes utgivelse: Monica Sabolos roman Et hemmelig liv utkom på fransk i 2022 og ble nominert til den høythengende Goncourt-prisen samme år. Romanen åpner med en prolog der en forfatter – tidlig forstår vi at det er Sabolo selv – åpenbart er rammet av en form for eksistensiell krise og bestemmer seg for å skrive en bestselgende roman med et tilhørende eksplosivt tema. For å finne noe det virkelig svinger av, hører hun seg gjennom radioprogrammer om storslåtte kriminal- og rettssaker fra de siste 50 årene. Det er her Action Directe dukker opp, i en episode om drapet på Renault-direktøren George Besse, som ble skutt utenfor sitt hjem 17. november 1986. Fortelleren fascineres av Nathalie Ménigon og Joëlle Aubron, de to unge kvinnene som utførte drapet: Hvem var de, hva kan ha drevet dem så langt som til mord? Etter hvert skal hun oppdage at dragningen mot denne fortellingen fremst av alt bunner i paralleller til hennes egen historie, til en oppvekst preget av «hemmelighold, taushet og voldens etterklang».

Fra begynnelsen av gjør Sabolo det klart at hun ikke akkurat er noen ideolog eller historiker og heller ikke, som Quintane, er interessert i politikk eller aktivisme. Det hun søker, er mennesket bak aktivismen, hun søker følelsene og beveggrunnene – og etter hvert innsikt i egne problemer, i seg selv. Kapitlene veksler mellom å beskrive Sabolos baling med Action Directe-medlemmenes historier, et researchsarbeid som ikke bringer henne nærmere individene hun så gjerne vil forstå, og fortellingen om hennes egen oppvekst i Genève. Som 27-åring fikk hun vite at faren hun har vokst opp med, i romanen omtalt som «Yves S.», ikke er hennes biologiske forelder. Men det er ikke denne gamle familiehemmeligheten som er romanens bombekrater. Hundre sider inne i romanen forstår vi hva som egentlig foregår, da fortelleren refererer til en setning hun som liten jente ytret til sin mor: «Jeg liker ikke at pappa kommer inn til meg om morgenen.» Senere beskrives overgrepene mer direkte, men herfra blir det tydelig hvordan søket etter å forstå det ekstreme også handler om å forstå hennes egne traumer. Sabolo spør seg: «Kan det tenkes at historien med stor H egentlig bare handler om oss selv?» Tross slike utsagn oppleves koblingen mellom Action Directe-medlemmene og Yves S. ikke altfor tilfeldig. Slik Action Directe-medlemmene har forholdt seg tause gjennom livet og aldri røpet mye om hvem som gjorde hva i gruppen, er også farens liv gjennomsyret av hemmeligheter. Han har arbeidet som diplomat i ILO (Den internasjonale arbeidsorganisasjonen), men tilværelsen med «sportsbiler, smykker, minkpelser og kiloskrukker med kaviar» finansieres av andre typer forretninger; Sabolo finner aldri ut akkurat hva.

På tross av sprengkraften er ikke partiene om den i romanens nåtid avdøde Yves S. de mest levende eller oppsiktsvekkende. Fart får romanen først da Sabolo begynner å oppsøke medlemmer av Action Directe; det skjer da hun får øynene opp for Hellyette Bess, som vår forteller i begynnelsen oppfatter som et perifert medlem av gruppen, en kvinne som i romanens nåtid driver en anarkistbokhandel i Paris. Etter flerfoldige intervjuer, der Sabolo lar seg imponere av Hellyettes «lojalitet og menneskelighet, hvordan hun har viet livet sitt til vennskap slik man hengir seg til kjærligheten», blir de to smått om senn nære. I noen herlige passasjer beskrives samværet med «den eventyrlystne bestemoren» som har huset fullt av plagsomme mus:

Vi fabulerer om å møtes på en benk, iført trenchcoat, og late som vi ikke kjenner hverandre. Jeg skal sette en papirpose med det dødbringende våpenet mellom oss, og hun skal ta den med seg uten å kaste et blikk på meg. Kort sagt, vi morer oss.

Gjennom det nye vennskapet åpnes dørene for Sabolo ikke bare til møter med andre medlemmer av Action Directe, men til et innblikk i fellesskapet dem imellom. Hun går fra å omtale gruppen som «terrorister» til «revolusjonære», selv om hun fortsatt ikke interesserer seg for den ideologiske delen av historien. Da hun til slutt får møte Nathalie Ménigon, som har sluppet ut av fengsel og lever skjult og enkelt et sted i Sør-Frankrike, innser hun at den hun reiser for å konfrontere, ikke bare er hovedpersonen i hennes roman, men Yves S., hennes far: «[J]eg skal stille ham spørsmålene jeg aldri fikk stilt.» Slik blir Sabolos provoserende blikk på kvinnen hun møter forståelig. Hun tolker i stor grad Ménigon som angrende, i antagelser basert på kroppsspråk («[h]un gisper, som om noen slo til henne eller en smerte våknet til live mellom ribbeina») snarere enn uttalte ord. Behovet for å finne anger driver lenge Sabolos nysgjerrighet på Action Directe, og det er først da hun blir kjent med dem – og ser nyansene i deres liv og væremåter – at hun forsoner seg med sin avdøde far og overgriper.

Et hemmelig liv er en utpreget fransk fortelling. Den reflekterende stilen sender tankene til forfattere som Edouard Louis og Annie Ernaux, selv om Sabolo til sammenligning er en mer metaforglad stilist. På samme måte som hos Ernaux ser fortelleren seg hyperbevisst tilbake både i eget liv og i den nasjonale historien. De mange kverningene omkring menneskets ambivalente minnekapasitet, Sabolos stadige fremelsking av tvil, er i grunnen elementære innsikter for det senmoderne mennesket og er derfor vanskelige å stille seg særlig kritisk til. Men hva skal man si om passasjer som følgende?

Vi forteller en historie, og så omskriver vi den, etter som årene går. Dette lunefulle spøkelset kalles hukommelse. Minnet er en levende organisme, et selvstendig legeme, som styrer seg selv.

Slike erkjennelser oppleves nærmest drøvtygde, men like fullt gjør Sabolo hukommelsens iboende løgnaktighet til et av romanens ledemotiver.

Et fascinerende aspekt ved Et hemmelig liv er at romanen fremstår som en prototype på litteraturen «vi» vil lese nå. Er det ikke slående hvor fjern en utgivelse som Quintanes Tomater, der spørsmålet om det er mulig å skape en felles forestillingsverden står sentralt, til sammenligning føles, på tross av at den åpenbart aldri stod midt i kulturen? Mens jeg leser Et hemmelig liv, tenker jeg på det unge belgiske stjerneskuddet innenfor idéhistorie, Anton Jäger, og hans bok Hyperpolitikk, som kommer på norsk senere i vår. Jägers samfunnsanalyse går ut på at det å agere politisk i dag er redusert til en rekke individuelle – men i siste instans nokså ubetydelige – valg samt korte, blussende bølger av aktivisme. Den institusjonelle varigheten og organiseringsevnen har gått tapt. Et sted i boken viser Jäger til et sitat av filosofen Peter Sloterdijk fra 1993, i en beskrivelse av den «antipolitiske» stemningen som da rådet:

Når vestlige mennesker i dag uden videre betegner sig selv som demokrater, (…) så er det for det meste ikke, fordi de hævder, at de gennem daglige anstrengelser er med til at bære fællesskabet, men fordi de med rette anser demokratiet for den samfundsform, der tillader dem ikke at tænke på staten og samhørighedens kunst.

Jäger skriver mest om vår umiddelbare samtid, der han mener folk har forlatt denne lammende likegyldigheten. Likevel føles Sloterdijk-sitatet relevant i lesningen av Et hemmelig liv. Romanen ender sympatisk, med en humanistisk avvisning av «eksakte kjensgjerninger» til fordel for «søken etter menneskers og tings dype virkelighet, (…) noe som er større enn oss selv». Men på søken etter det som er eksistensielt stort, ser Sabolo nærmest vekk fra samfunnet og alt som der former oss. Slik forblir romanen en fortelling om hennes individuelle seier og forsoning, en bok som ikke interesserer seg for mer enn mennesket bak ondskapen, mennesket bak historien.