En uhyrlig handling

Navnet hans er Djerv Josen, og han har skuslet med tiden. For en gangs skyld skulle han få tid og ro til å konsentrere seg om sin viktigste fritidsbeskjeftigelse: skrivingen av artikler for et populærvitenskapelig magasin med det korte, men egentlig utrolig lange navnet Pi. Kona hans og guttungen har reist bort for å tilbringe en langhelg hos en venninne av kona, og Djerv Josen skal bruke tiden til å skrive et stykke om hva som kunne ha hendt om astronautene om bord på Apollo 13 ikke hadde blitt reddet i 1970, men tvert imot hadde forblitt svevende der ute i rommet til evig tid.

Det er en besnærende tanke, ettersom en slik katastrofe etter all sannsynlighet ville ha gjort verdensrommet mindre forlokkende og kanskje til og med ville ha dreid amerikansk romforskning i en helt annen retning. Tenker Djerv Josen.

Men så får han ikke helt roen. Forstyrrende tanker dukker opp, og snart har han viklet seg inn i en annen helg enn han forestilte seg da han vinket farvel til kona og guttungen en torsdags ettermiddag. Så oppskakende er denne helgen, at han til slutt setter seg ned for å feste hendelsene på papiret.

Det Djerv Josen ikke vet, er at han er hovedpersonen i Rolf Engers nyeste roman Tid og ro, og at han således aldri hadde mulighet til å handle annerledes enn teksten foreskriver.

Det eneste jeg tidligere har lest av Enger, er novellesamlingen Bronsegutter fra 1991, og det jeg husker best fra den boken, er forfatterens evne til å skrive samtidig humoristisk og medfølende om triste skjebner. Novellen «Alfred Brosik i sementblanderen» er et strålende eksempel i så måte. Tittelen sier alt.

Jeg ser at jeg nå har lagt opp to ting å gripe fatt i når jeg skal si noe om den nye romanen: persontegning og tittel. Ettersom tittelen er det første som møter øyet når man skal gi seg i kast med en bok, begynner jeg med den. Så leder kanskje det ene til det andre.

Tid og ro. De to substantivene utgjør et begrepspar som er gjenkjennelig for de fleste brukerne av det norske språket. Vi er vant til å se dem sammen, og vi er vant til å føle en viss, kanskje udefinert lengsel når vi leser eller hører dem. For de uttrykker et fravær, og et savn, hos de fleste av oss. Tid og ro til å egne oss til det vi egentlig ønsker å fordrive livet med. Djerv Josen arbeider til daglig på en bensinstasjon, men det han lengter etter, er et liv hvor han kan sitte uforstyrret og pusle med sine populærvitenskapelige skriverier. Det er der hans egentlige interesse ligger. I alle fall er det dét inntrykket vi først får når vi møter ham:

Tre hele døgn og enda litt til kan jeg arbeide uforstyrret, tenkte Djerv Josen, han kunne ikke huske sist han hadde hatt så mye tid og ro, alene og i fred, til disposisjon [...] Han ville utrette enormt mye, tenkte han, for når alt er ved det normale har jeg mye å henge fingrene i som tar krefter fra det kreative arbeidet. (s. 6–7)

Det er nok mange av oss som lengter etter et elfenbenstårn, men hva skjer når vi endelig får anledning til å sitte noen timer der inne? Kanskje stillheten blir for uvant, kanskje verden knakker på døren og forstyrrer oss. Som regel blir det aldri slik vi hadde forestilt oss. For Djerv Josen dukker problemene opp når kona ringer fra venninnens hus og forteller at hun har kjøpt en kommode som hun gjerne vil ha plassert i gangen. Så hvis Djerv Josen har litt tid til overs, kanskje han kunne rydde ut det gamle skrapet som står der fra før og kjøre det på fyllinga? Tid og ro.

Men så er det jo et annet begrepspar i omløp, som er nesten, men bare nesten uttrykt i tittelen, nemlig tid og rom. Hvilket mer eller mindre er emnet, eller i alle fall det filosofiske bakteppet, for artikkelen Djerv Josen vil skrive. Men han fullfører aldri arbeidet fordi han blir avbrutt. Ufullført arbeid = ufullført tittel? Det er snedig nok. Kanskje det til og med er tilsiktet. Omslagsbildet viser i alle fall en rakett på vei opp i stratosfæren.

Når telefonen ringer, og Djerv Josen blir pålagt et stykke ekstraarbeid, er det i høyden snakk om et lite avbrudd, hvis han er effektiv: Han må rydde ut et møbel, leie en bil og få det kjørte vekk, så må han plukke opp kommoden kona har kjøpt, og løfte den inn i entreen. Det burde kunne gjøres på en time eller to. Det er ikke telefonoppringningen som ødelegger helgen for Djerv Josen, det er personen Djerv Josen.

Men hvem er han?

Allerede på side 7 skisserer fortelleren opp de ytre omstendighetene rundt livet hans. Og det gjøres i en nokså avslørende tone:

Djerv Josen har altså stiftet familie og har en kone med et krevende yrke. En god del husarbeid, som ukentlig støvsuging og gulvvask, henting og bringing til barnehage er blant de gjøremålene som tilfaller ham, likeså innkjøp, lekestunder med sønnen, kveldskos med konen (ost og kjeks, vin og samtaler). Han har sitt daglige virke og hoveddelen av inntekten som ekspeditør i en liten bensinstasjon [...]

Tonen er avslørende fordi den syntaktiske likestillingen av støvsuging, innkjøp og «kveldskos med konen» forteller oss mer enn at Djerv Josen har de og de oppgavene i livet. Den forteller oss noe om hans innstilling til oppgavene, ikke minst hans innstilling til kone og barn. Han er et offer for dagliglivets entropi, der energitapet har redusert verdien av alle gjøremål til en middelmådig lunkenhet. På overflaten har han tilsynelatende akseptert tingenes tilstand, men så er det noe i ham som driver ham til en uhyrlig handling når han for en gangs skyld er overlatt til seg selv, når han for en gangs skyld har tilgang til et kjøretøy.

Hvis min sjel en gang var hvit, tenkte han i ettertid, da jeg var barn, kanskje, var den allerede lenge før mine kone og min sønn dro, blitt temmelig gråmelert. Det grå skulle fortette seg til flekker, og ut av flekkene skulle det springe rosetter i uventede farger [...]

Tegningen av Djerv Josen er filtrert gjennom en fortellerstemme, men fortelleren har ubegrenset adgang til Djerv Josens tankeliv, og lenge før man har nådd romanens siste side, går man ut fra at det ikke er stort som skiller fortellerens vurderinger fra Djerv Josens vurderinger.

Rolf Enger er god på å stille sine personer i et komisk lys samtidig som han eksponerer en sårhet i dem som vekker leserens sympati. Det er ikke vanskelig å få vondt av Djerv Josen, selv om hele teksten er en subtil latterliggjøring av personen.

Ved siden av de komiske situasjonene forfatteren stiller ham i, er kanskje den omstendelige gjentagelsen av hele personnavnet et av de mest fremtredende virkemidlene i denne latterliggjøringen. Djerv Josen omtales konsekvent som Djerv Josen, aldri bare Djerv, eller Josen. Denne overdrivelsen skaper en humoristisk distanse til hovedpersonen og – uten at det er noen motsetning her – undergraver hans «troverdighet» som person. Han er en litterær figur, eller en figur som gjøres litterær av forfatterens behandling av ham.

Dette er et fortellergrep som kan minne om Dag Solstads håndtering av sine romaners hovedpersoner, og i det hele tatt er det mye i Engers tekst som vekker assosiasjoner til Solstad. Ta for eksempel denne beskrivelsen av en gruppe mennesker som nettopp har kommet ut av en filmklubb:

Etter at røykerne hadde stumpet sigarettene ved å slippe sneipene ned på asfalten og tråkke på glørne, oppsto det en ubesluttsomhet i gruppen, som da var krympet til en seks–åtte personer. Noen vendte seg halvt om for å begi seg på hjemveien, men så lød stemmen til Grete Framnæs, hun sa [...] (s. 66)

Den detaljerte gjengivelsen av hvordan røykerne stumper sigarettene sine, det uemosjonelle ordtilfanget og den gruppesosiologiske betraktningsmåten er ganske Solstadsk, og på samme måte som hos Solstad, tvinges leseren inn i en analytisk observatørposisjon hvor det observerte reduseres til «vitenskapelig materiale», et slags specimen.

Valget av hovedperson: en mann i tretti-førtiårene som har en intellektuell legning, og som føler frustrasjon over det middelmådige livet omstendighetene har tvunget ham inn i, er heller ikke urelaterbar til Solstads oeuvre, ei heller den drastiske handlingen hovedpersonen begår for å bryte ut av livets forutsigbare serialitet.

Og en leser som, usympatisk nok, kroer seg i det ca. årlige møtet med Solstads kynisme, vil kanskje helle mot en vurdering av Tid og ro som en litt utvannet bok, en Solstad light, om man vil.

Men jeg lurer på om ikke det er en urettferdig vurdering. Man kunne jo like gjerne se det som en styrke at Rolf Enger ikke kolporterer den samme misantropien som Solstad jevnlig lesser over sitt publikum. Det er greit nok å like gjørmebad, men derav følger vel ikke at gjørmebad er den eneste, saliggjørende veien til lutring?

Til forskjell fra Solstads tekster vekker Tid og ro en medlidenhet hos leseren, og det uten å bli patetisk. Bare det er et kunststykke i seg selv, men det reiser også et spørsmål, nemlig hvordan.

Hva er det ved denne solstadliknende teksten, med dens distanseskapende virkemidler, som evner å skape den nærheten medfølelse betinger?

Jeg tror svaret kan ligge i årsaken til hovedpersonens frustrasjon. Det er ingen ideologisk frustrasjon Djerv Josen opplever, men en frustrasjon som bunner i en helt privat opplevelse, nemlig et kjærlighetstap. Og tapet har en konkret forankring, både i tid og rom, kort tid etter at han giftet seg med sin første kone, Marie.

For det var der, tenker han, i den vesle fiskerlandsbyen på den svenske vestkysten, at han kanskje var ved toppunktet på en eller annen slags kurve i livet sitt, derfra gikk alt bare nedover, og det var altfor tidlig å være ved et slags toppunkt i livet; han var bare 24 år, men det forferdelige han har gjort nå, femten år etter, tenker han, fikk kanskje kimen sin lagt der og da, på en gressbakke på en ubetydelig plass på den svenske vestkysten, og det var bare en måned etter bryllupet, på selve bryllupsreisen [...] (s. 71)

Det at man kan føre all sin elendighet tilbake til en bestemt hendelse i fortiden, er nok en myte som har en bredere forankring hos de fleste lesere enn troen på at det er noen egentlig sammenheng mellom mitt og ditt liv og en abstrakt, ideologisk overbygning (enten det er marxisme eller almendanning man snakker om), og det gjør at Djerv Josens årsaksforklaring blir lettere å forholde seg til enn mange av årsaksforklaringene til Solstads hovedpersoner. Tapet av kjærlighet er også et motiv med såpass lang fartstid i kunsten at det spørs om den ikke er arketypisk, eller i alle fall alment internalisert. Identifikasjonsprosessen blir dermed nesten automatisk, og den blir sannsynligvis sterk nok til å overskride den distansen teksten ellers bygger opp til hovedpersonen ved å gjøre ham til en narr.

Vi får altså vondt av Djerv Josen fordi vi vet at han har opplevd kjærligheten og mistet den. Hele hans senere liv tolkes i lys av det faktum.

En annen faktor som nok spiller inn her, er forståelsen av Djerv Josen som en mann med samvittighet og behov for å vise omsorg. Han bekymrer seg over hvilken effekt hans drastiske handling vil ha på kona og sønnen, og han gleder seg til å sette seg ned med dem og trøste dem. Dette kan virke ganske selvmotsigende, da det jo er han som med vitende og vilje har påført dem en emosjonell belastning, men det er ingenting i teksten som tyder på at ikke bekymringen hans er reell. Og sønnen, Helge Andreas, ser ut til å bety en del for Djerv Josen, selv om sidestillingen av støvsuging med barnepass til en viss grad undergraver, eller kvalifiserer denne betydningen.

Djerv Josen smiler for seg selv når han tenker på Helge Andreas, det er en god gutt. (s. 115)

Noe av grunnen til at Djerv Josen ikke ubetinget erkjenner sin kjærlighet til sønnen, kan nok spores i det bildet han får av seg selv når han speiler seg i sønnen:

Han er et søndagsbarn og et solskinnsbarn, tenker Djerv Josen, guttungen kommer til å få det godt her i livet, ikke som meg, som kom til verden en mørk, beinkald novembermorgen [...] (s. 114)

En natt for noen uker siden våknet Helge Andreas, hulkende [...] Tove løftet ham opp og bar ham inn i deres seng. Djerv Josen kunne høre at hun småpratet med ham, han hadde hatt mareritt. Tove spurte hva han hadde drømt, og han svarte: «Jeg drømte at pappa var et monster» [...] Djerv Josen reiser seg, går bort til soveromsdøren, idet han tenker at det er best at han viser seg, slik at sønnen får se at faren stadig vekk bare er seg selv og ikke et monster [...] «Her er jeg,» sier Djerv Josen, «jeg er bare den helt vanlige pappaen din.» Helge Andreas myser mot faren , før han lar hodet falle tilbake på puten, og med blikket rett opp i taket sier han: «Neida, jeg drømte at ingen var et monster.» (s. 116–17)

Av barn og fulle folk ...

Djerv Josen viser også en nokså rørende omsorg for Isabel og Charlotte, to unge jenter han treffer tilfeldig på en kebabsjappe etter at han har begått sin udåd.

Hva foretar man seg overfor ubudne gjester? Jo, byr dem mat og drikke, selvfølgelig. Kanskje de rett og slett er sultne, kanskje de har drevet omkring hele ettermiddagen, hele kvelden, og de er ikke så lystne på å dra hjem, for hjemme venter det kjeft. De har kanskje fått penger av foreldrene for å gå på kino, og så har de slett ikke vært på kino, men vimset omkring og brukt pengene på noe helt annet, og hjemme vanker det en masse skjenn og trusler om inndraging av lommepenger, husarrest og det som verre er. (s. 15)

Var det det de ville, bare bomme litt mat av meg? Det er greit for meg, de kan få dessert også, hvis de ber om det, en is kanskje, softis med sjokoladepulver eller krokan, det står i alle fall softis på menyen [...] (s. 45)

Djerv Josen spanderer pizza, brus og røyk på de to jentene, og de tilbringer en del av natten sammen på kebabsjappen. Han forbarmer seg over dem. Den observante leser vil selvfølgelig stusse over at det er hele tretti sider mellom de to siterte utdragene, og det er ganske mye plass å bruke på beskrivelsen av to ungjenter som spiser en pizza og drikker to brus, i alle fall når hele romanen ikke er mer enn 190 sider lang. Men når sant skal sies, har forfatteren mer bruk for de to jentene enn de har bruk for Djerv Josen. De spiller nemlig en viktig rolle i den narrative oppbygningen av teksten, som Djerv Josens konfidenter. Det skjer med andre ord langt mer mellom side 15 og side 45 enn blott pizzatygging og svelging av cola.

Tid og ro er bygd opp som en serie fortellinger i fortellingen, stort sett fortalt av Djerv Josen til de to jentene i løpet av natten, men også relatert gjennom fortelleren som via en sirkelkomposisjon også viser seg å være Djerv Josen, hvilket selvfølgelig gir forklaringen på at det er så stor grad av sammenfall mellom fortellerens stemme og Djerv Josens. Ved hjelp av den intrikate sammenflettingen og oppstykkingen av tekstens delfortellinger klarer forfatteren å bygge opp en spenning ved å forespeile begivenheter som siden skal utbygges og broderes på, og ved å reise spørsmål hos leseren om hvordan ett fortalt element henger sammen med det neste. Det er en teknikk som i høy grad bidrar til å gi teksten sin egen ikke-solstadaktige identitet, og som gir den en interessant mangefasetterthet.

Man kan reise en del mindre innvendinger mot deler av teksten, f.eks. synes jeg ikke at tonen i replikkene til de to kebabvenninnene til Djerv Josen er helt overbevisende – det er noe tilgjort i det ungdommelige språket deres som ikke helt fungerer, men på tross av slike bagateller er Tid og ro en leseropplevelse man godt kan ta seg tid til. Portrettet av hovedpersonen har en paradoksal menneskelighet som fascinerer, og mange av de små sidefortellingene er både morsomme og svært godt fortalt. Dessuten bør man jo koste på seg å finne ut akkurat hva Djerv Josen gjør som er så uhyrlig, for det akter ikke jeg å si noe om her.